Skip to main content

Min barndoms dal (The Valley of My Childhood)

My childhood's valley, the Olterud Valley at Toten, where I lived as "Hjortefot" (Deerfoot). I do now read these books for my oldest daughter, and will take her to my childhood's paradise to the summer. Maybe she'll become the female Deerfoot of this valley?
Her har jeg vandret 1000-vis av ganger.

Wikimedia.

Strutsevingene har lagt seg til ro for høsten. På Toten kaller vi den av en eller annen grunn for ormegras, selv om jeg aldri har sett snurten av orm blant dem. Har også blitt gjort oppmerksom på at de unge skuddene er gode å spise, er sunnere enn spinat og så populært i Canada at man har måttet regulere bruken av dem. Så til våren blir det strutsevinge i salaten. Les mer om strutsevinge som nyttevekst her.

Naviana anbefaler den som wok, må stekes i minst ti minutter.

Trolsk stemning her i min barndoms dal, Olteruddalen.

En liten sopp som vokser på en nedfalt ørderstamme. Vi sier ørder på Toten, ikke or, mer likt det engelske "alder".

Trolig dreier dette seg om en hettesopp (fin artikkel!).

Den figurerte også som dagens bilde i OA fredag 16. oktober.

Olterudelva, som renner fra Tjuvåstjernet ned i Lenaelva. I min barndom var her flust av flott bekkeørret, som min far var ekspert i å fange med hendene. Nå borte, i likhet med den storslagne kulturen man fant etter denne elva, med de to elve- og nabobrukene Holmstadengen og Grythengen av de mest sentrale, sammen med storgarden Holmstad.

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Venter metankatastrofen oss?

I dag inneholder atmosfæren 5 gigatonn metan. Et estimat anslår at rundt 50 gigatonn metan kan være i ferd med å frigis i Arktis, dvs. en tidobling. Flere tusen gigatonn ligger lagret i den arktiske permafrosten, i den Øst-Sibirske arktiske havhylla alene ligger det 500 - 5000 gigatonn metan.

Metan er ved frigjøring mer enn 150 ganger sterkere som klimagass enn CO2, etter 20 år 86 ganger sterkere i gjennomsnitt, og etter 100 år 23 ganger sterkere. Dette fordi den blir til H2O og CO2.

Mennesket er et produkt av ilden, dette ser nå ut til å bli vår bane. Imens er det søndagsåpne butikker som debatteres, selvsagt en uting og et pådriv for konsumerismen, men allikevel et bevis på menneskets korte tidshorisont.

"Geoengineering" kan ikke hjelpe oss, det er langt mer fornuftig å lagre karbon i jordsmonnet. Det er 5-6 ganger mer karbon i jorda enn i atmosfæren og vegetasjonen sammenlagt. Her kan biokull (terra preta) spille en viktig rolle.

Biokull kan bli i jorda i flere hundre tu…

Hurdalsrosa på Toten

Austlandets perle
i dei djupe skogane
på hi sida av Totenåsen,
var raus då ho gav oss hurdalsrosa,
som her stend og raudner
over venleiken sin,
i veggen på våningshuset
til plassen min.

Kva skal vi med fjerne roser frå Nederland, når den venaste rosa i verda,
alt ved husveggen står? Ei våningshusrose var du, og er du, når eg syklar ikring, eg ser du prydar våningshusveggen, på mang ein staseleg storgardsbygning.

Hurdalsrosa vart like gjev
åt fattig som åt rik,
ho skil ikkje
på kven ho skjenkar
av venleiken sin.
I lag med deg,
sjølv ein husmannsplass,
rik vart.
Eit kjærleikshjarte er kvar ei rose
du oss skjenkar.
År etter år,
inga kulde eller tørke,
tek knekken på kjærleiken din,
du gamle hurdalsrosebusk,
ved gråsteinsmuren åt oldefaren min. Kan vi be om meir?