Hellig og fortapt

-Wikimedia.

Engene er hellige, derom er jeg ikke i tvil. Dessverre er jeg den eneste på Toten som ser det slik, da for totningene er det kun Toten-bunkeren, og ikke engene, som er hellig. For dem er engene intet annet enn en kulisse til Totenpark-prosjektet, visjonert av Le Corbusier.

The cities will be part of the country; I shall live 30 miles from my office in one direction, under a pine tree; my secretary will live 30 miles away from it too, in the other direction, under another pine tree. We shall both have our own car. We shall use up tires, wear out road surfaces and gears, consume oil and gasoline. All of which will necessitate a great deal of work … enough for all. - Le Corbusier, 1935

Derfor kan jeg ikke gjøre annet enn å synge om engene, da deres sang har stilnet, og deres skjønnhet har forduftet. Om de kunne reddes? Det vet jeg ikke? Men ingen ønsker å redde dem. Derfor er det ingen vits i å prøve. Da ingen ser deres verdi. Er det mangel på empati? Empati for landskapet? Vår fedrearv? Jeg vet ikke.

De ligger etter Tjuvåselva, fra mystiske Tjuvåsen, og er like underfulle som alle sagnene herfra. Her ligger de hånd i hånd etter elva. Men deres tid er forbi. Deres budskap blir ikke lenger forstått. Den kulturen de var en del av, er forlatt.

Hva er Mjøslandet uten engene sine? Prøysens land? Bedehuslandet? Uten sine høylys? Ja, er vi noe som helst lenger? Utenom en karrière. Utenom børstekalkunhaugene våre, som ligger strødd omkring i hva som var verdens vakreste kulturlandskap. Jaget etter ting, og ingenting. Finnes kulturbæreren? Eller kun kulissearbeideren? Ja, hva ble det av Toten, og av Mjøslandet vårt? Har hele vårt land gått fortapt, sammen med engene? Er overhodet noe som helst lenger hellig?