Hårdåg i engen X

-Wikimedia.

Da jeg leste en artikkel av Jan Herdal, kom jeg til å tenke på minnetavla etter Helga Garsjø, og fikk en dytt til å stikke ut i stabburet for å forevige denne. Det ble en del gjenskinn i glasset, men tror dette er vanskelig å unngå. Tavla har dessverre fått litt mugg mellom glasset og lerretet.

- Grønt milliardsløseri

Hvilken forskjell er det ikke på disse nymoderne, liberale misjonærene for den pompøse, norske universalismen, og Helga Garsjø! Her er ei enkel, fattigslig jente fra Nord-Hurdal, som reiser ut med det glade budskap, helt utenkelig innenfor den nye bistands-industrien, hvor det er kule, høyt utdannede, arrogante hipstere med mega-lønn, som forkynner deres budskap om vår vidunderlige nye verden, hvor alle er likestilte, organisert av det rasjonelle teknokratiet og de uovertrufne, globale markedskreftene!

Vi hadde en liten tid her i landet og rundt åsen, hvor slike som meg, M.J. Dahl og Helga Garsjø var noe, hvor vi ble tatt på alvor og bar våre verdighetsklær med stolthet. Denne tiden er borte nå, og med den forsvant verdigheten for hverdagsmennesket.

Se også den vidunderlige, kitsch-barokke minnetavla! Elitene ville gått i fistel over slik kitsch, og Odd Nerdrum ville hoppet i taket av pur fryd, sammen med sin sønn. Så jeg lar minnetavla over Helga Garsjø få henge her på stabbursveggen, under 100-års jubileet for husmannstroens katedral.

Denne videoen av tømmerdrift etter Olterudelva i Grythengen synes jeg ble så bra, at jeg ble inspirert til å satse på mer video av fossemølling-slektas siste dager her i enga.

Hva jeg har kommet til i dag er at jeg ikke kun er den siste fossemølling her etter Olterudelva, men at jeg er den siste som elsker det gamle Toten og mjøslandskapet på et dypere plan. Alle, og da mener jeg ALLE andre elsker landskapet vårt på Instagram-vis, det hele dreier seg om fem sekunds WOW-moment, blottet for inderlighet. At det er slik er jeg ikke i tvil om, ellers ville det vært stor sorg over himmelengene, kulturelva vår og husmannstroens bortgang.

Dette betyr at jeg er den siste som forstår hva et kulturlandskap er, og den siste som vet å verdsette virkelig kulturlandskap.

-Wikimedia.

Her nede i Olteruddalen og inne i våningshuset finner jeg fred for sjelen, ute i de grønne enger derimot finnes ingen fred, da nordmenns villadrøm er kulturlandskapets mareritt.

- Nordmenns hyttedrøm er naturens mareritt

Naturligvis vil de alle sammen ha det til at det er jeg som er problemet, ikke deres livsstil, men dette er selvsagt bare dårlig kamuflert snyltegenerøsitet, og jeg avskyr snyltegenerøsitet. Så jeg har kommet til at jeg ikke gidder å ha noe som helst mer med deres livsstil å gjøre, jeg forakter både villadrømmene, hyttedrømmene og bildrømmene deres, der de farer omkring i kulturlandskapet dagen lang, på veg fra sone til sone. Og da jeg ikke fikk mulighet til å male videre på historiemaleriet mitt i ro og fred, sammen med elva mi, troen min og teknologien min, er det kun en ting å gjøre, å trekke seg vekk med min a7III. Alt og alle er ødelagt nå, man får bare fotografere de siste levningene før utvalget for samfunnsutvikling avvikler dem også.

Erik Larsen oppsummerer tilstanden knakende godt i sitt dikt, les hele her.

"Vi må reise oss som folk.
Gjøre opprør.
Skaperverket dør.
Hvor er de kristne nå?
Vi trenger ikke deres skriftemål etterpå.
Her er ingen tilgivelse å få.
Tenk på hva våre etterkommere vil si.
Det er på tide at journalister gjør opprør mot fåtallets diktatur.
Indoktrinering av folket er de undertryktes demokrati.
Vi må følge kjærlighetens vei og kjempe for det vi tror på.
La oss lage en revolusjon mot disse mørke krefter og deres skapte illusjon.
Den verden de presenterer oss for slik at vi skal føle avmakt, bli maktesløse."

Synes jeg var flink i dag, da jeg både hogg nedfallstrærne og dro det fram i ei eneste økt.

-Wikimedia.

Skånsom skogsdrift.

-Wikimedia.

Kom over ei bok anbefalt av James Kalb, som synes interessant: "Coming Apart: The State of White America, 1960-2010".

Slik jeg ser det er det kun narsissister, psykopater og flygende aper, som kan trives i det samfunnet vi har fått nå. På Toten er det plent umulig å få til noen som helst slags samtale med noen som helst lenger, det er kun en gang i året jeg samtaler med mennesker, og det er under påskeleir på Livoll leirsted i Gudbrandsdalen. Resten av året vandrer jeg rotløst omkring i mjøslandskapet og gråter med min a7III, derfor er mine fotografier sørgeligere enn alle andres.

Så jeg gir opp, jeg gir opp absolutt alt, og trekker meg tilbake med min siste kamera(t). Dette går galt, fryktelig galt, hele vårt fedreland faller nå fra hverandre, ingenting kommer til å bli tilbake, alle samtaler vil forstumme, all tillit vil fordunste.

Ingen is og god vannføring midt i februar. Vanligvis er kun litt svak klukking under isen på denne tiden av året.

-Wikimedia.

Det lutherske tillitssamfunnet er borte. Slik jeg leser Kalb er det tre dører man må passere før man kan ha et harmonisk samfunn, først tradisjonene og sterke guder, som skaper lojalitet, som videre leder til tillit og til slutt harmoni. Hva som skjedde var at vi først tok knekken på alle tradisjoner, enhver tro, alt som bandt oss sammen, slik at det ikke lenger var noe å ha lojalitet til, og uten lojalitet kan man ikke bygge tillit. Slik forsvant harmonien, hvor vi nå har entret et psykopatisk samfunn.

Kjøp boka her. Tilstanden langt alvorligere i fedrelandet, enn i USA.

I stabburstrappa.

Et eksempel på en avdanka og kunnskapsløs hvit eldre mann utafor byene, som preges av «mangel på utdanning og respekt for de utdannede».

-Wikimedia.

Denne elitens samstemte forakt omtaler sine populistiske motstandere med det Streeck kaller en kognitivt mangel, altså at disse fæle populistene har «problemer med å ta inn og bearbeide informasjon om omverdenen» for å bruke Helsedirektoratets definisjon på kognitive problemer. Denne diagnostiseringa har sin parallell til den politiske diagnoseanklagen «islamofobi» som den samme eliten elsker å ruse seg med. Populismens tilhengere «skal være mennesker som krever «enkle løsninger», og det utvikler seg en økende motstand blant disse påståtte avdanka og kunnskapsløse ofte hvite eldre menn utafor byene som preges av «mangel på utdanning og respekt for de utdannede». — Ja, heldigvis! - Ove Bengt Berg

Streeck mener at denne striden er den mest intense siden slutten av den kalde krigen: De resulterende tros-krigene kan når som helst gå over i moralske destruksjons-kampanjer som berører dyptliggende sjikt av sosial og individuell identitet. Slike prosesser vil være bestemmende for aktelse og foraktelse, inkludering og ekskludering, anerkjennelse og ekskommunikasjon. - Ove Bengt Berg

- De utstøtte gjør motstand: Populisme mot den globalistiske venstresida

Selv har jeg de siste tre årene opplevd at min bedrift ble plastifisert, hvoretter jeg ble kastet ut av denne på mest ydmykende vis, for deretter at hele slekta kastet seg over meg i en voldsom skamkampanje.

- Synd, skam og tankepolitiet

De som fortrengte meg fra min bedrift var 100% hipstere med en dyp forakt for arbeiderklassen og country-musikk, som er meg i et nøtteskall.

- De folkene som tapte valget for Labour hater arbeiderklassen

Så hva jeg har gjennomgått er en troskrig og en destruksjonskampanje, samt at hele mitt landskap og min kultur har gått tapt. Selv mener jeg at Totenåsen var Norges svar på Appalachene, og at den kulturen som utviklet seg rundt Totenåsen, med de mange musikklagene, var så nært man kan komme countrymusikkens vugge her til lands. Og jeg mener at husmannstroen, kulturelva mi og himmelengene er en hellig treenighet, som ikke kan skilles ad. Videre at min jobb som kulturbærer og historiemaler i himmelenga mi, er av langt større betydning for verden enn min onkels toppjobb i kommunen. Men nå er alt ødelagt, og hva har man da å slå tilbake med?

Nå sitter jeg her da, i trappa til husmannstroens katedral, alene under 100-års jubileet til stabburet etter min oldefar. Husmannstroens barn, med et lite unntak av en onkel, har meldt overgang til hovdetroen, hvor de ser fram til Anti-Krists komme til tempelhøyden for vår nye verdensreligion, Hovdetoppen, og vår vidunderlige nye verdens fullbyrdelse.

Her lever jeg, som Berg sammenfatter det, som foraktet, ekskludert og ekskommunisert.

"Populismens tilhengere «skal være mennesker som krever «enkle løsninger», og det utvikler seg en økende motstand blant disse påståtte avdanka og kunnskapsløse ofte hvite eldre menn utafor byene som preges av «mangel på utdanning og respekt for de utdannede».

Ja, jeg krever enkle løsninger, eller rettere sagt lommedemokratiet, slik at mennesker som meg kan få tilbake våre verdighetsklær, disse vi fikk av Totenåsens apostel. Og jeg er preget av mangel på utdanning og har overhodet ingen som helst respekt tilbake for de utdannede. Derfor ser de oss som avdanka og kunnskapsløse. Men hvor mange av dem leser James Kalb? Og snart skal jeg ta fatt på boka hans om inkluderingens forbannelse, slik at jeg kan forstå hvorfor jeg endte opp som ekskludert i verdens mest inkluderende land.

Tatt med min gamle 50 mm EF f1.4 med MC11-adapter, ei myk linse heftig plaget av kromatiske aberrasjoner, men mulig den kan benyttes til å utforske pictorialismen?

Fotografiet er tatt gjennom kammers-vinduet.

-Wikimedia.

Her ble det tre fotografier med min gamle 50 mm EF-linse f1.4, ei middelmådig linse, myk på raske blendere og alltid plaget av kromatiske aberrasjoner. Men ble fristet til å finne den fram igjen etter en artikkel om 50 mm linser, eller "the nifty-fifty".

Selv kommer jeg nok til å vente på en oppgradering av Sony Zeiss sin 55 mm, som også er svært plaget av aberrasjoner, i tillegg til at den har dårlig nærgrense. Får tro dette blir utbedret i neste versjon?

Kontoret mitt er stadig okkupert😕

-Wikimedia.

Litt mat må til før man går på jobb.

-Wikimedia.

-GP.

-Flickr.

Kjøkkenvinduet får en fin tekstur når det er regnvær og sønnavind:-)

-Wikimedia.

Daniel Milnor, som er på min alder, redegjør for hvordan å starte et dokumentar-foto-prosjekt, som vel er hva jeg bedriver her i enga, hvor tid og tilgjengelighet er viktigste faktorer.

Selv regner jeg ikke med at noen har interesse av denne dokumentasjonen i vår tid, men har håp om at det kan komme nye generasjoner, som igjen begynner å lytte til Country&Western. Da vil de søke tilbake til sine røtter, slik Country&Western - artister gjør det, gjerne ved å leve primitivt i Appalachian Mountains, hvor denne musikkformen oppstod.

Her i grenda var det tonene fra Pris Herren som rådde, en musikkform som absolutt har blitt absorbert av country-musikken. Finnes vel neppe en eneste country-artist som er ateist!

Kjøkkenvinduet.

-Wikimedia.

Da jeg fyrte opp i dag fikk jeg sjokk, da jeg så i Totens Blad at Østre Toten kommune har et eget råd for samfunnsutvikling. Vi vet jo alle hva dette betyr, det er nok å se til Hovdetoppen, hvor man har feid vekk og snauhogd alt som var der før, gjennomført av Hovdetoppen Utvikling. Tror du meg ikke, les den briljante, nye artikkelen av Odd Nerdrums sønn hos Sivilisasjonen!

The only institutions that remain legitimate are market and bureaucracy, understood as rational arrangements for registering, reconciling, and promoting individual choice. These institutions absorb all social functions. Public life all but disappears, and politics reduces to jockeying for relative position by “progressives” who favor bureaucracy and “conservatives” who prefer markets. On fundamental issues, though, the two are closely allied. - James Kalb

Nei, tradisjonalister finner man neppe i dette utviklings-utvalget. Her finner man enten "progressive" som favoriserer byråkratiet, eller "konservative" som favoriserer markedet. Ble jeg ordfører på Toten ville første gjerning være å erstatte "utvalget for samfunns-utvikling" med "utvalget for tradisjonenes rotfasthet og husmannstroens soliditet". Og kun tradisjonalister ville fått slippe til her!

Morsdagen feiret vi i går, på lørdagskvelden, men rosene ser ut til å feire litt i dag også.

-Wikimedia.

Den britiske fotografen Nigel Danson har en svært god artikkel hos DP-Review nå!

- The importance of emotion in landscape photography

Dette gjelder selvsagt også for landskaps-historiemaleri. Selvsagt skulle det vært slik her i det gamle historiemaleriet mitt, at når jeg går ut på terrassen med en kaffekopp, setter meg på stabburs-trappa eller trekker meg tilbake i gardskoronaen, skulle man fylles opp av velbehag, hvor energien flyter i blodårene og man gleder seg til å eksponere videre på historie-maleriet sitt, slik Nigel Danson opplever det.

Men nå har rådet for samfunnsutvikling snart avviklet det gamle Toten helt og fullt, slik at kun tårefotografiet er tilbake😰😢😧

Fin diagonal:-)

-Wikimedia.

Av mine største opplevelser er Granada med Alhambra:

- En reise i Europas sydlige hjerte

Her i protestantiske Nord-Europa tror vi liksom at livet består av å dyrke penger og høste profitt, hvor vi går til maurene for å bli vise. Men jeg tror vi heller bør gå til maurerne for å søke sann visdom!

For maurerne bestod livet av å dyrke skjønnhet og høste velvære, ikke komfort men velvære, sann velvære, som er lik en kilde som springer ut av skjønnheten.

Maurerne var dyktige i mosaikk, hvor tusenvis av mosaikk-biter til sammen skapte en uutgrunnelig skjønnhet. Slik var det også på Toten i sin tid, hvor massevis av historiemalerier ble flettet inn i hverandre med maurisk presisjon og overblikk, hvor man tilsammen fikk et uutgrunnelig vakkert kulturlandskap, en kulturlandskaps-mosaikk, som ikke stod noe tilbake for maurernes mosaikk.

-Wikimedia.

Ah, nå har vi et sivilisasjons-gjennombrudd hos Sivilisasjonen! Mens resten av husmannstroens barn befinner seg i "vår vidunderlige nye verden" - boble, lever jeg i sivilisasjons-bobla, ja jeg simpelthen elsker dette nye nettstedet, da det er en refleksjon av slik jeg tenker og føler. Og i dag får vi reine ord for penga, selv om det er aldeles gratis, av vår store kitsch-malers sønn, Bork S. Nerdrum!

- Hvorfor jeg og mange andre har sluttet å bruke ordet «kunst»

Ord har makt. De kan sende en i fengsel, i döden. De kan forandre tankesettet til en hel menneskehet. Det min far innså, og som jeg har kommet til å forstå, er at kunstbegrepet er en av hovedårsakene til den störste kulturepidemien verden har vært vidne til.

Denne epidemien gjennomlever vi akkurat nå. - Bork S. Nerdrum

En epidemi ja! Slik er det jeg føler det, slik er det å leve her i enga, dette er akkurat hva slekta, grenda og Mjøslandet er rammet av, verdenshistoriens største og verste kulturepidemi noensinne, som stiller svartedauden i skyggen!

Nerdrum trekker linjene for denne epidemien helt tilbake til antikken, hvor vi hadde en liten tilfrisknings-epoke under postmodernismen, som dessverre ikke forstod den menneskelige skala, før vi fikk et tilbakeslag og vår tilstand nå er verre enn noensinne.

På 1990-tallet slo modernismen tilbake som en boomerang og har siden hatt den vestlige kultur i sitt jerngrep. Min far har alltid sökt seg til filosofien for å finne svar på hvorfor ting er som de er, så efter Glasnost forundret det ham at en landeplage som modernismen kunne gjenvinne maktposisjon og atter kneble det klassiske uttrykket. - Bork S. Nerdrum

Det er så mye med Nerdrums artikkel som setter tidsånden på plass, og som får meg til å forstå hvorfor jeg ble fossemølling-slektas Judas. Dette fordi jeg sa hva jeg mente, og fordi jeg har forrådt fremskrittet, fordi jeg mener at fortida skal og må gjentas! For meg er husmannstroen vi fant her i grenda en av verdenshistoriens flotteste allmenninger og en kulminasjon av den kreaturlige kristendom, hvilket for husmannstroens barn er forferdelige kjetterske tanker.

- TOM LLEWELLYN ON COLLECTIVE RESILIENCE AND ACTIVATING THE COMMONS

«Nei», svarte min far, «det er det Hegel snakker om, denne tidsånden, som i seg selv kan være ganske konspirativ uten at folk vet noe om det. Det er en totalitær tidsånd som gjör at ingen tör si hva de mener, alle er kneblet.»

Hegel mente at alle kunstverk tilhörer og gjenspeiler tidsånden — at fortiden derfor ikke må gjentas, da dette er det samme som å forråde fremskrittet. Dertil påstod han at menneskekroppen ikke lenger var i stand til å uttrykke ånden og erklærte at «selv en ubrukelig tanke som entrer en manns hode, er mer verdifullt enn noe produkt av naturen.» - Bork S. Nerdrum

Nerdrum er lerret-maler mens jeg er jord-maler, eller rettere sagt skulle vært historiemaler her i gråsteinsjorda i Øverskreien, hvor jeg skulle arbeidet med å legge nye lag til historiemaleriet mitt, avdekke gamle lag og bygge videre på disse, hvor jeg i ro og fred kunne trekke meg tilbake i gardskoronaen for å innånde mitt verk. Slik ble det ikke! Historiemaleriet mitt har råtnet vekk under modernitets-epidemien, og bare jeg ser ut blir jeg syk. En negativ, nedadgående feedback, slik Eileen Rafferty uttrykker det så godt i en forelesning, fra 53:15.

- Seeing in Black & White

Det at denne enga har blitt så ødelagt, gardskoronaen er sønderrevet og den har blitt en avfallsplass for moderne gjennomstrøms-teknologi, skaper en negativ feedback i sinnet som gjør meg syk, slik at det ikke finnes mulighet til å makte å fortsette å male videre på vårt historiemaleri og fedrealter, hvor husmannstroen ligger begravet og husmannstroens katedral står. Men det er ikke kun jeg som døde med himmelenga vår, men hele Mjøslandet, da kulturelva vår i et av Nord-Europas mektigste kulturlandskap, i aksen Østhøgda-Helgøya-Furnesfjorden, døde med himmelengene.

På samme vis som Odd Nerdrum har valgt å reagere på modernitetens eksklusjon med å ikle seg deres skjellsord som en hedersbetegnelse, ved å kalle seg kitsch-maler, hvilket betyr klassisk maler, har jeg valgt å benytte mine fienders betegnelse ved å kalle meg "skammingen i engen", som i virkeligheten betyr å være historiemaler, og som i en frisk verden ville vært en svært ærefull rolle.

Som jeg tidligere har uttrykt blir jeg syk og apatisk straks jeg legger vekk min a7III, Eileen Rafferty har fått meg til å innse at dette skyldes at da får jeg ikke lenger indre, positiv feedback. Det at jeg klarer å uttrykke min kjærlighet til kulturlandskapet rundt Mjøsa, og stadig blir bedre i dette håndverket, gir meg en positiv, oppbyggelig feedback. Dette skulle jeg selvsagt fått lov til å oppleve som historiemaler, men dette fikk jeg ikke lov til, derfor er nå min a7III min siste kamera(t).

Som tårefotograf er jeg fra nå av, etter å ha lest Nerdrums artikkel, en stolt kitsch-fotograf, hvor jeg utfører et håndverk, og ikke en kunst. Kunstbegrepet kan de syke få lov til å ha for seg selv!

Efter at förste verdenskrig bröt ut i 1914, skrev den atonale komponisten Arnold Schönberg et brev til Alma Mahler om sine kolleger Bizet, Ravel og Stravinsky. Med et glödende kamplynne proklamerte han at «nå skal vi slavebinde disse kitschhandlerne og lære dem å akte den tyske ånd og tilbe den tyske gud».

Det er ingen som sikkert kan peke på kitschens fødselssted, men det antas at begrepet kom til på 1880-tallet i München. Med henblikk på formingen av det relativt ferske kunstbegrepet og diskusjonene rundt hva som var lov og ikke lov i kunsten, er det ikke så rart at et ord som kitsch ble lansert som den syndefulle halvbroren.

Kunstens interesselöshet fikk dermed sin motpol i Kitschens sentimentalitet. Originalitet fikk sin motpol i Kitschens kopiering, og tidsånden — i Kitschens fortidsbefengthet.

«Kitsch er samtidsformen for gotikken, rokkokkoen, og barokken,» står det å lese i det ufullendte teaterstykket Kitsch (1917) av den tyske dramatikeren Frank Wedekind. Mangelen på nettopp tidsånd forklarer kunstpolitiets kitsch-stempling av 1800-tallets såkalte stilforvirring i arkitekturen. - Bork S. Nerdrum

Amen! Og takk til Bork S. Nerdrum for å ha gitt meg verdighet og stolthet som "skammingen i engen", og "Mjøslandets tårefotograf", begge deler godt innenfor kitsch-begrepet;-)

Kaninfor i stabbursdøra.

-Wikimedia.

Why Liberalism Failed, by Patrick Deneen, presents a fundamental critique of liberal thought and practice. The widespread interest it has aroused shows that current events have made that critique of interest to many people.

Like others who share his general perspective (including myself), Deneen says that liberalism—the attempt to base politics on individual choice—is fundamentally flawed, because it is based on a deficient understanding of man and society. The result is that its triumph, which displays ever more clearly its inadequacy as a governing principle, becomes its failure.

The problem with liberalism, in Deneen’s view, comes down to an individualism and subjectivism that divorce us from nature and make each of us the measure of all things. The Supreme Court put its authority squarely behind that tendency in the famous Mystery Passage from Casey v. Planned Parenthood, in which it tells us that “at the heart of liberty is the right to define one’s own concept of existence, of meaning, of the universe, and of the mystery of human life.”

On such a view human nature and natural human goods vanish in favor of the arbitrary choices of individuals. Time, place, and culture become irrelevant to our concerns. The past and future can look after themselves, and thought and action are liberated from local connections. Ties that bind—family, religion, inherited community—become forms of oppression, and if a man says he’s a woman he’s a woman. Who’s entitled to say otherwise?

The only institutions that remain legitimate are market and bureaucracy, understood as rational arrangements for registering, reconciling, and promoting individual choice. These institutions absorb all social functions. Public life all but disappears, and politics reduces to jockeying for relative position by “progressives” who favor bureaucracy and “conservatives” who prefer markets. On fundamental issues, though, the two are closely allied.

The weakening of the ties and understandings that normally order everyday life causes private life to fall into chaos, except to the extent career gives it form and direction. So it becomes either a round of dissipation or a treadmill. If that’s freedom, who wants it?

Similar problems apply to the other promises of liberalism. As Deneen puts it:

"A political philosophy that was launched to foster greater equity, defend a pluralist tapestry of different cultures and beliefs, protect human dignity, and … expand liberty, in practice generates titanic inequality, enforces uniformity and homogeneity, fosters material and spiritual degradation, and undermines freedom."

But what to do?

Conservatives who point out that earlier more moderate forms of liberalism—the liberalism of the American Founding, for example—were more workable are right but not helpful. It’s impossible to reverse the progression that led to where we are, because each step followed from principles already accepted. Nor can a more traditional form of society be retrieved by traditionalists seizing state power, since the bureaucratic state is necessarily rationalizing and antitraditional.

Deneen’s solution appears to be a stripped-down version of Rod Dreher’s Benedict Option. In his version people decide to create rooted community because they recognize it as a necessary human good, and do so by habituating themselves to the practices that make community rather than by relying on a particular view (such as the Christian view Dreher proposes) of the nature of man and the specific goods to be attained.

The solution is surprising. Can you really acquire roots by wanting them and acting as if you had them? Deneen otherwise takes theory very seriously. He treats liberal political philosophy as the force that determines all aspects of the modern world, from the looseness of social ties to basic aspects of modern science and technology. His conclusion though is that we’ve had too much theory, and he’d rather we did without it for a while.

The conclusion is unrealistic. Deneen may exaggerate the influence of liberal thought, as opposed to technological, economic, and institutional factors, but he’s right that that fundamental understandings are enormously important. But if that’s so, then we won’t transform attitudes and practices that follow from bad understandings without better understandings. You can’t beat something with nothing. - James Kalb

- The ABC of Liberal Failure

-Wikimedia.

Liberalismen har feilet, men hva kan man gjøre med det, da man ikke kan bekjempe noe med ingenting, slik Kalb konkluderer i dagens sitat.

"Time, place, and culture become irrelevant to our concerns. The past and future can look after themselves, and thought and action are liberated from local connections."

Bedre kan det ikke sies! Slik er det her i enga! Og fordi jeg elsker Country&Western måtte jeg ekskluderes fra husmannstroens barn, hvor fyrsten skulle ta deres apostels plass, som representant for vår nye tid og hovdetroen, som den kuleste av de kule.

Her i enga kunne virkelig vært noe å bekjempe liberalismen med, hvis enga vår hadde fått ligge i fred. Men så endte den opp som lille Frøya. Og ærlig talt, jeg klarer ikke å få øye på en eneste tanke eller handling lenger her i grenda, som ikke er frigjort fra lokale forbindelser. Alt er tenkt og utført som individuelle valg, og aldri tenkte noen en døyt på himmelenga vår, og at det skulle kunne være mulig å leve her som kulturbærere og historiemalere.

Så annet enn å tårefotografere, det kan jeg ikke nå. Kanskje kommer en dag nye slekter som elsker Country&Western, hvor de verdsetter min innsats?

Når alt kommer til alt, er alt grått og meningsløst. Liberalismen er lik ei tung, dyster skodde, som har lagt seg lik et kvelende teppe over det gamle Toten.

-Wikimedia.

Ah, this is exactly what my ongoing project is about, you just made me see it. People think my meadow and my river is just ordinary, but it's extraordinary, and my mission is to reveal the extraordinary through my photography.

By the way, I saw pictorialists preferred color some way or another, but I still think you are a pictorialist, maybe a renewed pictorialist? - PermaLiv

-Wikimedia

Å være tårefotograf her i lille Frøya er en underlig opplevelse, hvor jeg som dokumentarfotograf dokumenterer skammingen i engen, som jo er meg selv. Dette blir på samme vis som om fotograf Jonas Bendiksen skulle reise til Sibir for å dokumentere Vissarion, Sibirs Kristus, hvor han plutselig oppdager at det er han selv som er Kristus.

- To menn av taigaen

Essensen i Country&Western er røtter, og min erfaring er at de som hater denne musikken, de forakter sine røtter. Som jo er liberalismens kjerne! Derfor ser de ikke mitt fotografi som tårefotografi, men som reaksjonært hat. Slik er liberalismen. Og slik tenker mennesker i dag, da liberalismen er eneste anerkjente ideologi.

Kunne man enda fotografere som Hank Williams kunne synge!

Gode, gammeldagse spill på kammersgulvet, blir stadig mer populært.

Copyright: PermaLiv AS

Copyright: PermaLiv AS

-Wikimedia.

Da var jeg igang igjen med vedkløyvingen, hadde lyst til å få en billedserie hvor en kubbe kløyvdes, og til slutt fikk jeg det til. Etterpå blir det å få fram de trærne som har knekt under snø og vind hittil i vinter.

Rett før kløyvingen hentet jeg Totens blad, hvor jeg først ble møtt med en oppfordring til å støtte Totenåsløyper, med et fotografi av nye, dekonstruktivistiske Rausteinshytta, samt sterile skitrasemotorveger. Neste artikkel var om et nytt boligfelt i Smørvika på Kapp, som alle visstnok er ville etter. Så fremdeles ikke spor av gater på Toten😓

The classical wall, which is humanly proportioned, safe, gregarious, and quietly vigilant, constantly reminds the pedestrian that he is not alone, that he is in a world of human encounter, and that he must match the good manners of the wall which guides him. - Sir Roger Scruton

Dessverre finnes ikke tilbake spor av kultur på Toten, alt er borte! Det være seg urban- rural- eller friluftslivs-kultur.

Kloke ord! Ja, våre unge vokser opp i individualismen beinharde tid, historieløse, hodeløse, frie fra solidaritet, og virkelige mål for sine liv. Pengemakta er en iskald fyrste. - Hans Anton Grønskag

Pengemakta er eneste fyrste i vår tid, og denne fyrsten bøyer alle seg i støvet for, med unntak av skammingen i engen. Men en dag må vi vel bli berget her fra lille Frøya, hvor vi for tiden er skipbrudne?

Her traff jeg blink, både med øksa og kameraet😀

-Wikimedia.

Dette ble faktisk enda bedre:-)

-Wikimedia.

Herlig å være ferdig med fotooppdraget, slik at jeg kan nyte resten av vedkløyvingen i fred og ro.

-Wikimedia.

-Wikimedia. 

Det er svært sjelden jeg leser aviser lenger, da jeg har mer enn nok med å fordøye alle foto-nyhetene på nettet, men når jeg fyrer opp hender det øynene faller på en overskrift som trigger nysgjerrigheten. Så også i går, hvor det var en artikkel om Jordanelva som fredsprosjekt, ja faktisk er kjærligheten til denne elva det eneste som hittil har klart å forene jordanere, palestinere og israelere til felles innsats. Og det skal til, da vannføringen har sunket med 98 prosent siden 1960-tallet. Prosjektet heter EcoPeace, hvor bl.a. Jordan tilbyr Israel å bygge store solcelle-kraftverk i ørkenen, hvor man benytter energien til å pumpe ferskvann fra avsaltningsanlegg ved Middelhavet opp i Tiberiassjøen.

-Wikimedia.

Tenk det, at ei lita elv er det eneste som klarer å få til fred i Midtøsten! Så mye hat, men allikevel makter kjærligheten til deres felles hellige elv å forene bitre fiender til felles kamp. Etter elva ligger mange hellige steder, og artikkelen viste et fotografi av ei vidunderlig vakker, nybygd gresk-ortodoks kirke.

Elva mi fra Tjuvåsen er også ei hellig elv, ja faktisk Mjøslandets helligste elv, hvor nå husmannstroens katedral er den siste hellige bygningen etter elva. Martin Luther ville selvsagt fnyst foraktelig av hellige elver, det være seg i Øverskreien eller Midtøsten, men for meg er Tjuvåselva hellig, både fordi himmelengene ligger her, Totenåsens apostel bodde her, og fordi den har sine kilder oppe på Tjuvåsen, hvor Totens symbolske Stetind skulle vært.

Artikkelen fikk meg til å trekke ned i Olteruddalen igjen, for å forevige kulturelva mi nok en gang, det var vanskelige forhold, men fikk tilslutt festet tre motiv på sensoren. Det var nære på det gikk galt, da jeg tråkket gjennom sørpeisen et sted jeg trodde det var stein under, og kameraet fikk en skikkelig sprut og nesten en dukkert.

-Wikimedia.

Tenk om folk i Mjøslandet kunne hatt den samme kjærligheten til sin hellige elv, som menneskene i Midtøsten! Da kunne nok himmelengene, kulturelva vår og grenda til Totenåsens apostel hatt håp om en framtid. I samme avis minner teolog David Bentley Hart om at det finnes hendelser under himmelhvelvingen som er genuint meningsløse, og dette gjelder i sannhet for tilstanden til kulturelva mi!

Da var jeg igang med kløyvingen av tørrgrana Eidsiva tok i høst, og det må vel gå bra, da jeg allerede har kløyvd 20.000 kubikkmeter gran. For dette fikk jeg ingen gullklokke, men var så heldig at jeg ble forfremmet til skamming, og nå er jeg skammingen i engen.

Dessverre satte øksa seg dørgende fast i denne kubben, da den er litt morken, så jeg får ta motorsaga og få den løs i morgen.

Vedkløyving var vel den mest støyende aktiviteten før i tiden, men da hadde man jordgulv i skålen, og du verden hvor mye mer ettersmell man får med betonggulv. Så ikke noe er som det var lenger, ikke engang vedkløyving.

-Wikimedia. 

Det eneste som gir mening her i enga nå, er tårefotografiet. Og jeg blir stadig mer glad i min a7III, som det faktum at den egentlig ikke har berørings-skjerm.

"Only laptops for me, with sd-track and no touch screen. I tried a laptop with touch screen once, and it was horrible. I sometimes borrow my wife's iPhone, but I'm so glad to use my Nokia with buttons only. And I really hope Sony will never change to a real touch screen, like Canon. I don't want anymore than touch focus!" - PermaLiv

-Flickr.

-Wikimedia.

Gamlevegen gikk her etter stakitten. Gamlefar forteller at da han var guttunge moret de seg med å binde en tråd i en pengepung de la på vegen, som de dro i når noen forsøkte å plukke den opp.

Gamlevegen var en av fire tredje rom i grenda, som forente mennesker, sammen med nærbutikken, bedehuset og badehuset ved Sagelven, som er naboelva til kulturelva mi, og enda litt mindre enn Olterudelva.

I flere hundre år stoppet vegen her i enga ytterst på Grythe-platået, hvor den kom opp fra Skreia til Grythe, og endte her i husmannsenga vår. Kunne det enda ha forblitt slik😢

-Wikimedia.

Husmannstroens katedral i jubileumsåret 2020.

-Wikimedia.

Så er vi inne i vår tiende utgave av "Hårdåg i engen", mens stabburet er inne i sitt hundrede år. Tro om det blir 100 utgaver av denne serien før vi kommer oss vekk herfra?

Stabburet er husmannstroens katedral, men allikevel er det ingen som kommer hit for å dyrke våre forfedres tro, her i grenda til Totenåsens apostel. Hvorfor det mon tro?

Neutral though the social machine purports to be, it inevitably exhibits de facto preferences. Those motivated solely by individualistic appetites for “career, consumption, and diversion” fit the machine’s operation far more neatly than do those trying to live by complex and demanding traditions. In the short run, at least, it is much simpler to satisfy the self-absorbed hedonist of a brave new world than the man with deep attachments to a religion, family, homeland, and culture. From the point of view of the globalist technocrat, the desire for stuff is much simpler to satisfy than the desire for a particular way of life lived in a particular community. - Jerry Salyer

- Fighting the Homogenous Regime of Dull Diversity

Så slik har det blitt her i grenda og slekta, en dørgende kjedelig diversitet, hvor hva som motiverer er apetitt på karrière, forbruk og distraksjon, hvor husmannstroen og stabburet til oldefar representerer det motsatte av disse gudene. Hvor alle drar i forskjellige retninger, og hvor det er om å gjøre å overgå hverandre i store hus, flotte biler, hytter, stillinger og imponerende reiser. Hvor skitrasemotorveger, kunstig lys, traktoregg, stålporter, høgspentgater, pumpehus, Toten-bunkere og sportsbiler er vår tids hellige uttrykk for vår "vidunderlige nye verden", og enhver som søker tilbake til sine røtter er en kjettersk skamming.

Clearly it is not science but rather scientism which is central to the society depicted in Aldous Huxley’s 1931 science fiction classic, Brave New World.  Toward the end of this dystopian novel about a hedonistic global order comprised of shallow, self-absorbed clones, one member of the ruling elite admits that he and his fellow rulers are deeply suspicious of any sort of intellectual exploration.  “Science is dangerous,” explains the World Controller, “we have to keep it most carefully chained and muzzled.” True, the elite constantly bombards its biomanufactured subjects with propaganda about scientific achievements, yet what slogans like “Science Is Everything” actually refer to is not science as traditionally understood but a kind of god, an absolute authority figure which demands unquestioning obedience to the status quo in exchange for the creature comforts of advanced technology. - Jerry Salyer

Ja, i sannhet, det begynner å bli lenge siden Klaus, Johan Albert og Even Helmer bøyde kne for sin apostel og husmannstroen. Nå er det ingen som kneler for noe eller noen lenger, men så ser vi da også hvordan alt har blitt. Litt av en vidunderlig, ny verden, får man si! Når sprekker bobla?

Det farlige for det menneske som ikke kneler for noe er at han etterhvert vil tro at han er det øverste menneske og tilværelsens midtpunkt. Det er en farlig og usunn holdning. Man må ofte få et perspektiv, en avstand til tingene, for å skjelne klart. Jeg tror vismannen fra Østen så noe ganske klart og tydelig: Når vi i vår kultur, i vårt land, kaster vrak på talen om Gud, det evige og det hellige, fordi vi ikke synes vi forstår og rår med en slik tanke, så forarmes vi. - Karsten Isachsen

"Hårdåg i engen IX"