Our civilization is intelligent enough to accomplish what it wants. The problem is that a major segment of today's population actually wants dead urban regions. People seek the very things -- such as a simplistic monumental geometry, monofunctional zoning, priority for automobile traffic, fenced-off commercial and residential blocks, and forcing all poor people into huge apartment blocks -- that destroy the life of a city. The poor have picked up the same images, so after moving up in society they inevitably join with other middle-class citizens in killing their city. Urban legislation creates the type of city we have today; a radically different legislation might re-create a living city once again, if people can be convinced that their lives and their children's lives would become better. - Nikos A. Salingaros
Real urbanism in Gamla stan, Stockholm! Unfortunately large portions of the population prefer Subexurban Hell or Le Corbusier's machines for living. But there are only two kinds of culture, urban and rural, and these should not be mixed.
I will add that a large part of the population wants dead rural regions as well. F.ex. they prefer my old family farm to be stone dead. And they don't want me on my farm to carry on one of the strongest rural cultures that ever were to be seen on the surface of planet Earth!
I rommet med vinduet bodde da Herman Evensen Fossemøllen med sin Mina, mens han bygde nytt våningshus i Grythengen, han var da 65 år.
Der stod ei takke, den står på stabburet nå, og denne benyttet bakstekona Sina Vestli om vintrene, mens bestefar Bjarne, som vi ser i bildet, bodde i Kloppen. Om somrene bodde han med familie i leiligheta i størhuset.
Mens Sina gjorde finslaktet, som å lage til persost, lungemos og sylte, var det August Malterud i Høydal lenger opp her i grenda, rett nedenfor Holmstadengen på andre sida av vegen, som stod for grovslaktet. Han hadde en skade i beinet, slik at han måtte gå med ei trekrykke, men dette lot han seg ikke affisere av. Han hogg også i Stysjin en vinter, fra Stysjinbekken ned til Verkstedvollen.
Vi har nå muligens fått en hanekylling, dette var ikke meningen. I så fall kunne vi da bare ha sendt bud på August Malterud, så hadde han kommet og kakket hodet av hanekyllingen og ribbet den. Deretter kunne vi fått Sina hit for å lage til deilig hanefrikasse for oss😋
Carporten bygde far av materialer fra låven, som han reiv i 1966. Helst og tro var det vel herr Fossemøllen som bygde låven også, i sin tid👌
Det ser ut til at PC'en er i ferd med å kræsje, typisk det rett etter at forsikringen er utgått, så jeg får ikke sjekket om videoen ovenfor, med Mads Peter Iversen, starter på rett tidspunkt? Hvis ikke, gå til 32 minutter, og dere finner verdens herligste, lille mølle, ved ei lita elv på størrelse med Olterudelva, eller stenelven Grýta, som den heter fra gammelt av.
Jeg vil tro mølla til herr Fossemøllen var minst like herlig i sin tid, og at noen som helst orker å leve i Mjøslandet uten Grythengen som ei levende kværneng, med mølla til tippoldefar i full drift, dette ligger langt over min fatteevne.
Men så til beviset for at kværna vår hadde skovlhjul, dette fant jeg i går, tirsdag 29. november 2022, hvor jeg fikk lyst til å ta en liten titt igjen på kværnanleggene, etter å ha sett videoen ovenfor.
Da slo det meg plutselig at den lille stein-avsatsen som er bygget ut rett ut fra veggen, den har samme bredde som et skovlhjul, og denne er bygget for at man skal kunne senke skovlhjulet ned på denne hylla, hvis det må ned for vedlikehold. Skovlhjulet har nok da gått rundt like over denne hylla, som man aldri ville ha bygget hvis det ikke gikk et skovlhjul der!
Er det ikke deilig dere, at vi nå har bevis for at både mølla til Herman Evensen Fossemøllen og snekkerverkstedet til Johan Albert Grythengen hadde skovlhjul og vasskraft😀 Min største drøm er å få i gang igjen begge deler, hvor jeg både bygde Thorud-fløya og malte grytheng-graut for pilegrimsvandrere etter Dahlsleden rundt Totenåsen.
Men dette blir selvsagt aldri noe av, så vi får forsøke ta ned historien vår som best vi kan, samt etablere Herr Fossemøllens minnesti. Deretter får vi bare avslutte sivilisasjonen vår og bli barbarer alle sammen, da den vestlige, kristne sivilisasjon ble avsluttet her ved Stenelven, med den nyromantiske seinpietismen. I Mjøsregionen blir vi da naturligvis mjøsbarbarer.
Videre ser det for meg ut til at det har gått to veger inn til mølla, en for lossing og en litt lavere for lessing, denne har man nå stort sett klart å fylle ned. Det var i disse konstruksjonene Herman fylte de 1100 hestelassene med stein, som han tok opp da han ryddet Verkstedsvollen. I tillegg vil jeg tro at han kan ha lagt opp forstøtningsmuren etter gamlevegen med det samme, den hvor Jostein Sørum hoppet baklengs salto over i sin tid.
Vi kan også regne det som overveiende sannsynlig at mølla ble tatt ned og flyttet ned til området ved Skreia stasjon, hvor da Even Helmer Holmstad, Johan Albert Grythengen og Magnus Johansen Dahl etablerte seg i denne med ei lita næringsklynge, bestående av et lite snekkerverksted, et lite landhandleri, og et lite trykkeri, eller Fællesmissionens forlag. Om vintrene vil jeg tro de ankom stasjonsområdet sammen med praktsleden i Grythengen.
Mølla ble tatt ned, det er helt sikkert, da det allerede da far var barn, vokste større trær i grunnmuren. Nå gjelder det bare å finne utav hvor ved Skreia stasjon mølla til Herman til slutt havnet?
Det er klart at kværna ved demningen har hatt stor betydning i Øverskreien, hvis ikke ville ikke gamlevegen ha gått så langt nede helt opp til Grythengen, hvor vi fant et y-kryss øverst i Verkstedvollen, hvor en veg gikk ned til kværna og en opp til kværnenga.
Det var kværn her i 1669, og flomkværn i 1723. Jeg tror at flomkværn her viser til at demningen ble bygget opp i tidsrommet 1669-1723, hvor jeg mener å se antydninger til et anlegg og ei steinrenne inne ved dalsida, hvor jeg da mener at flomkværna stod inntil dalsida med en kværnkall ned i denne renna.
Renna fra demningen ned til kværna til Herman, må derimot ha vært tatt ut der hvor demningen avsluttes i dag, med et slags åpne/lukke-system. Det er mulig Herman tok ned deler av demningen og bygde den opp igjen, for å få en jevn kant til dette systemet?
Dessverre har Lars Smedshammer gravd nedenfor demningen, og bestefar Bjarne Holmstad gravd ovenfor mølla, slik at de sporene som kunne finnes her etter denne renna, da nok er borte.
Anlegget inntil det som er igjen av demningen, vil jeg tro ble fjernet da de bygde den nye gamlevegen, trolig rett etter første verdenskrig. De hadde nok aldri drømt om at minnet om kværna til Herman og de gamle kværnsystemene i Grythengen, skulle bli borte. Men nå har vi da altså klart å hente fram igjen alt sammen fra historiens dunkle slør👌👍😅
***
Jeg kom også på igjen den gangen jeg dreiv inne på blårommet, hvor Håkon Solhaug kom opp trappa og sa at han husket Othilie Røyse eller Tilla bodde her i dette rommet, da han var barn. Dessverre avfeide jeg dette som et falskt minne, da far sa at Othilie ble med Dora til Øgarn i Lensbygda. Men jeg tror ikke dette var før i 1948, fordi jeg mener bestefar Bjarne var forpakter i Nordre Gårdløs i Kolbu i perioden 1944-1948. Da oldefar døde i 1943, kan Othilie da ha bodd i det blå rommet i hele fem år!
Stemmer dette, kan blårommet helt klart kalles for Tilla-rommet!
For sikkerhets skyld skal jeg spørre opp igjen gamlefar om dette, når våre veier igjen krysses over åsen. Jeg skal da presisere om jeg har rett, evt. med noen korreksjoner og nye opplysninger, som det gjerne blir til.
***
Da ble det nok en misforståelse, som omsider er avklart, da det viser seg at det aldri har gått noen veg over Stuejordet, kun over Stabbursjordet, men dette visste jeg jo. Fordi da vi fikk nyvegen, som Borghild Kronborgsæter fikk lobbyert fram, hun skal visst ha vært ei bitte lita kone, ble vegen allerede da tatt opp der den går nå opp til Solhaug, nede fra pumpehuset. Nyvegen ble bygget mens bestefar bodde i Kløfta eller i Hurdal i siste halvdel av 1950-tallet, og det var da de flyttet tilbake til Grythengen, at han opparbeidet ny veg nederst i Stabbursjordet, som en forlengelse av den nye vegstubben opp til Solhaug, videre bort til Grythe. Dette var da for å få vekk trafikken over tunet i Grythengen, dessuten ville de på Grythe få raskere veg. Til dette arbeidet vil jeg tro bestefar benyttet sin røde Massey Ferguson, da far fortalte at han fikk til mye med denne.
For fyren som var så flink til å ta baklengs salto over hoppet over den gamle gamlevegen nedenfor Solhaug, var dette en som het Jostein Sørum.
De to som bygget Valbydalen, dette var da Harald Faråsengen, samt en som het Henry Stangstuen, men han var ikke her fra grenda, trolig bodde han lenger ned mot Skreia. Valbydalen ble bygget omkring 1968, far husket ikke helt årstallet.
Roger Ruud har bakkerekorden i Valbydalen, og dette kommer han nok til å ha til evig tid. Hva bakkerekorden var på, husket ikke far, men får forsøke å finne utav dette.
Valbydalen var den nærmeste bakken til barndomshjemmet til Roger Ruud, så det er ikke sikkert Norge ville opplevd ham som skihopper uten Valbydalen. Derfor burde vi vite hva bakkerekorden hans lyder på. I tillegg var det noe som het Skullerudbakken, som far mente var en større bakke enn Valbydalen.
Far bygget også en mindre, men flott hoppbakke for oss barna i grustaket ovenfor Bjørkely.
I den nye gamlevegen var det også en sving, dette var vel omtrent nederst i den seinere Blåveissvingen, hvor denne svingen gikk til venstre når man kom ovenfra. Hva som gjorde at man hadde en sving der, husket ikke far, da det uansett virker litt unaturlig.
Men han kom med det samme på en episode hvor han og Odmund Holmstad hadde kommet gående oppover den nye gamlevegen, hvor fars yngre bror, som da var bitte liten, hadde kommet i full fart nedover mot dem på sykkel, med retning svingen. Han var da så liten at han bare stod i ramma, dette var før han kunne å bremse. Heldigvis hadde da Odmund reagert lynraskt, hvor han fikk kastet seg etter sykkelen og grepet tak i bagasjebæreren, hvis ikke hadde det båret rett fram i svingen, og dette trodde far kunne ha endt riktig galt.
Så da er det minst fire ganger onkel har vært døden nær, en annen gang var da han som guttepjokk skulle lære å svømme i dammen i demningen til Olterud sag. Da hadde han holdt seg i en pinne, som noen større gutter holdt, hvor de plutselig rykket til seg denne pinnen, slik at onkel var like ved å drukne. Dette hadde de syntes var veldig morsomt.
Ved dammen ved demningen til Olterud sag var det ei badestrand, hvor barna brukte å kose seg mens de spiste hvetepuff, forløperen til popcorn, som de kun hadde hørt om.
Videre kom jeg på at far for lenge siden fortalte at onkel en gang hadde sovnet mens han kjørte skuter, men heldigvis var dette om vinteren, slik at han bare sklei bortover på isen, før han traff snøkanten.
Dette var mens de bodde på Viken i Hurdal, hvor onkel vel var aller nærmet ved å møte sin skjebne, da hesten Dolly her forsøkte å klemme ham i hjel mot stallveggen. Da var det bare så vidt han slapp fra det med livet!
Nei men Terje, dette var da utrolig hyggelig sagt! Og jeg som trodde det var du som hjalp meg :-) Hadde ikke fått med meg at du har fått orden på sida di, godt å se.
"Jeg har en nettvenn som hjelper meg i alle situasjoner. Han la ut et hjertesukk fra meg for noen år siden. Rotete, men det sier noe om hva som må til. Jeg er mer optimistisk nå:
Verden har blitt uvirkelig, sier du, men det har det jammen blitt her også. Nå har jeg omsider klart å dra ned historien vår her ved stenelven Grýta, som elva vår het fra gammelt av. Jeg fatter ikke at jeg har klart det, men ser nå hvordan kværnsystemene her har utviklet seg opp gjennom århundrene. Og tror du ikke at det var tippoldefar, Herman Evensen Fossemøllen, som bygde den store kværna her. Så nå er jeg ikke lite stolt!
Men alt her er ødelagt, over de gamle kværnsystemene har de helt masse stein og skrot, den gamle brønnen, som ikke en gang gikk tørr tørrsommeren 1947, har havnet i overflatevannsrørene, Stysjinbekken, hvor jeg lekte som barn, er knusk tørr, på den gamle festsletta for husmannsfolket her er det parkeringsplass, filosofistien til oldefar ned til bjørka hans ved elva, som han fredet for etterslekten, er det bare igjen noen skarve meter av, og kommer man så langt blir man nervevrak av all ødeleggelsen, i Stuejordet, oppkalt etter husmannsstua i Grythengen, står det en kjempevilla, i Grythenghågån, den gamle beitemarka, hvor Rauen II skulle ha gått, oppkalt etter Rauen, dølagampen til bestefar, som ble syk og døde under tømmerkjøring ved Bjørnåsstua på Totenåsen, står istedenfor en stor, raud Toten-bunker, som jeg kaller alle disse svære villaene plassert på de flotteste plassene i kulturlandskapet.
For ja, Grythenghågån var vestre del av Grythågån, og far husker at her var et aldeles nydelig kulturlandskap da han var barn. Nå ligger der atomiserte villaer på rekke og rad. Hvorfor? De kunne vel heller bodd i ei lita leilighet i en flott, urban landsby nede i det Skreia som ikke lenger er, så kunne de heller kommet hit på besøk og gledet seg over et levende kulturlandskap, samt fått oppleve mølla til tippoldefar i full drift. For denne var nok like flott som den mølla vi kan beskue i følgende video av Mads Peter Iversen fra The Lake District, beliggende ved ei tilsvarende elv som Olterudelva, som elva vår heter i dag:
Men denne er det jo klin umulig å få satt i stand igjen, fordi rett ovenfor den, i jordbæråkeren, der vokser det ikke søte jordbær lenger.
Og nedenfor jordbæråkeren, der var Blåveissvingen, som nå er Lupinsvingen.
For ikke å nevne Stabburstunet, hvor jeg nå har Øverskreiens største lyskaster inn fra venstre, og Øverskreiens største hjemmekino inn fra høyre. Så lysforurensningen er så voldsom nå, at det å gå ut for å la sjelen fylles av det sublime under stjernehimmelen, dette har blitt plent umulig!
"In aesthetics, the sublime (from the Latin sublīmis) is the quality of greatness, whether physical, moral, intellectual, metaphysical, aesthetic, spiritual, or artistic. The term especially refers to a greatness beyond all possibility of calculation, measurement, or imitation." - Wikipedia
Tidligere nøt jeg å rydde snø med snøskuffe i stillheten under stjernehimmelen, men nå har jeg satt det bort til en bonde med snøfreser. Det eneste positive som har skjedd siden vi ble jaget hit av ei covert-høne i "kvasi-lommetunet" vårt på Gjøvik, det er at harehundene til naboen døde. For et spetakkel!
Og er det noen som har medynk eller hjelper oss? Neida, de bare gjør narr av oss, fordi vi er annerledes og har verdiforståelse, noe disse multiresistente, muterte bygdedyrene omkring her, ikke har igjen noe som helst av.
Men det er det samme på andre sida av åsen, i bærekraftsdalen Hurdal. Gården vår der ligger midt i sentrum av dalen, men den er nokså ødelagt denne også. Flere ganger har jeg forsøkt å komme i kontakt med Hurdal kommune, for å etablere "The Permaculture Research Institute of Norway" der, men kommer ingen veg, hvor de i stedet for satser på et kjempestort hyttefelt, for å dra byfolk dit. For de ressursene som går inn der, kunne de reddet gården vår flere ganger.
Som om ikke dette er nok ligger gården i et såkalt "utvalgt kulturlandskap", men hva hjelper vel dette, når vi ikke orker å bo der, for å ivareta kulturlandskapet.
Ja, og glemte nesten å nevne at fem minutter unna, på Hurdalsjøen hotell, der ble det tidligere i år vedtatt at vi i Norge skal ha 50% selvforsyning. Men hvorfor ikke starte med gården vår like ved da?
I sommer har forresten Hurdalssjøen vært nærmest uttørret, omtrent som Dødehavet, og mye skyldes nok at de har lagt et stort rør på 1 meter i diameter ut fra sørenden av sjøen, for å skaffe nok vann til alle folka som har kommet til rundt Oslo Lufthavn Gardermoen.
Og for å nevne Gardermoen, grunnet denne har det nye vindkraftverket over Engerfjellet, som åpnet for et år siden, fått hinderlys, som blinker med en intensitet på 40-60 blink i minuttet, hver gang et fly kommer inn. Dette er som et tivoli over alle åsene i Hurdal og langt innover Totenåsen!
Så det er vilt nå, alt har blitt komplett galskap, kun i Motvind Innlandet treffer jeg helstøpte folk, samt at vi drar på påskeleir på Livoll hvert år, for å oppleve samhold. Der er det så enkelt, at dit er det kun hyggelige folk som kommer.
Leirplassen ble forresten bygget opp av brakkene de fikk etter Vinstra-utbyggingen, 24 arbeidsbrakker de plasserte inntil hverandre, 12 på hver side, med oppholdsstue i midten.
Så slik er ståa. Jeg holder meg sånn någenlunde sunn og frisk gjennom fotografiet, hvor jeg fanger de siste fragmentene av vårt natur- og kulturlandskap.
Ja, og så er det jo hyggelig å komme på foreldresamtale da, da lærerne himler med øynene over jentene mine. Dønn sterke i alle fag! Det meste har de vel fra sin bestefar, men jeg satser på at de kan ha litt fra sin far også :-)
En liten forsmak på hva som venter onkel, hvis han eller andre får vekk TV-terroren fra kjørbrua. Ja, for samme hvem som får vekk denne terroren, så vanker det fest for onkel i finstua i Grythengen uansett.
I tillegg vil vi gjerne invitere som hedersgjest den personen som ble gal av tilsvarende TV-terror i Skreia, ja, for gal blir man jo, hvor han til slutt hoppet over gjerdet og sprayet ned vinduet til naboen med spraymaling, før han tente på huset sitt.
Så vet noen hvem denne helten var, fortell ham at han er hjertelig velkommen til denne stakkars, eldgamle kværnenga vår, på fest!
Vi har nå Øverskreiens største hjemmekino inn fra høyre over Stabburstunet, og Øverskreiens største lyskaster inn fra venstre over Stabburstunet.
Nå må onkel ta seg sammen og se til å få vekk TV-terroren over Stabburstunet og nedover Stysjin, da jeg har fryktelig lyst til å flytte mørkevernet på kjørbrua over til gamlevegen og Stabbursjordet, slik at jeg får vekk denne stikkende "Betlehemsstjerna" mot "Totenåsen Skyline" til advent. Hvis ikke må gamlefar til å hogge nye rajer.
Dette er ikke noe problem, disse folka, som liksom skal være min onkels venner, kan bare sette TV-en mot vestveggen og bygge en lettvegg mot oss, enkelt og greit. På Livoll ville vi aldri opplevd noe slikt som her, fordi der forsøker alle å løfte hverandre opp.
Dessuten, hva slags venner er dette, hvis de ikke vil at min onkel skal få oppleve pianokonsert i kammerset og festmiddag i finstua i barndomshjemmet hans? Slike venner ville i alle fall ikke jeg hatt!
Dessverre tok min onkel disse folkas parti, derfor er han kansellert, til han har gjort dette godt igjen!
Uansett var det en forbrytelse av gamlefar å plassere huset sitt ved danseplassen til jentene mine. Men her i Grythengen er det kun forbrytelser nå, hvor alle biokulturelle forbindelser, eller koblinger mellom natur og kultur, er revet fra hverandre. Under slike forhold forsvinner naturligvis alt godt, sant og skjønt i verden.
- Går til kamp mot lysforurensing: Slik tar du vare på mørket (Denne kampen får onkel ta, så får vi ta vare på historien vår i ord og bilder. Helst skulle vi tatt vare på historien vår med Grythengen som ei levende kværneng, samt stenelven Grýta som ei levende kulturelv. Men dette går naturligvis ikke med alle disse menneskene omkring her, vi må få være i fred med vår kultur- og landskpasarv. Det er ingen menneskerett å skulle bo i Stysjin ved festplassen i Grythengen etter filosofistien til oldefar, for å strømme Netflix! Dessuten er grytheng-retter langt mer verdifulle enn både menneske-retter og eiendoms-retter.)
"Det er ikke nødvendigvis så mange motstridende interesser. Det er som regel ingen krig mellom lysets og mørkets venner. Vi trenger bare en oppvåkning. Vi må se hvordan vi søler rundt oss med lys. Ser vi dette, og gjør noe med det, ser vi også mer av verden rundt oss. Med jevn belysning, forsvinner mørke skygger. Uten blending ser vi landskapet rundt oss. Og med skjermet lys kommer stjerner frem. Unngåelse av lysforurensning er bra for miljøet, stjerneutsikten og helsa, og det er også energieffektivt og ofte mer estetisk. Vi må vinkle riktig, bruke passe styrke og skru av når vi ikke er tilstede."- ERLING FJELDAAS
"Vi må vinkle riktig, bruke passe styrke og skru av når vi ikke er tilstede."
Ja, det var jo dette jeg høflig foreslo for korpsformannen, men han mente visst dette var for mye forlangt. Så da ble det to færre jenter i korpset, i korpsbevegelsen og til 17. mai.
"Unngåelse av lysforurensning er bra for miljøet, stjerneutsikten og helsa."
Amen! Og la det være helt klart at vi ser på denne lysforurensningen over Stabburstunet som blasfemi og en bespottelse av hele den vestlige, kristne sivilisasjon!
Aksepterer onkel dette, kan det være det samme med ham!
In my portfolio you can send me a message if you're interested in one of my images, f. ex. if you want to know more about the back story of the image. Some information is available though if you download a test sample of the image. If you need fast information, my mob. nr. is 0047-48023242. When I'm in the field my cell phone might be off.
In the portfolio you can start a manual slide show with simply clicking an image.
The portfolio is organized in three albums.
Home: Former Oppland County, Toten, Totenåsen Hills with surroundings, inclusive Hurdal, Hadeland and the Skreia Mountains, and Lake Mjøsa with the surrounding area.
Abroad: All outside Norway, with a special love for Venice.
All: Home, abroad and the rest of Norway, which I barely visit anymore, because of THE WIND POWER PLANT TRAGEDY!!!!
I recommend buying full size images directly from PermaLiv, for ultimate quality! For smaller sizes it's ok to get the images from Adobe Stock Photo. I charge the same price as Adobe, but buying the image from me you get a 100% size of the image, and exported for your specific purpose. I can even re-edit the image to your taste, or send you several versions of the image. Or you can get a TIFF-file, for the best color depth for prints.
All images approved by Adobe Stock Photo are checked by computers and a trained staff at Adobe, for ultimate quality and safety.
***
Vi leiter etter et sted hvor vi kan trekke oss tilbake med fotografiet, et sted med sterke biofile kvaliteter, biofili er naturkjærlighet. Et sted på Toten, rundt Totenåsen, inkl. Hurdal, evt. andre steder i Oppland, vårt siste vindkraftverk-frie fylke. Takknemlig for tips!
Grythågån var flott kulturmark i min fars barndom, vel omtrent som kulturmarka ved Holmstadsveen i dag. Grythågån, eller Hågån, som den ble kalt til daglig, strakk seg fra den nye gamlevegen i et belte nedenfor jorda bortover mot Grythe.
Grythenghågån var da selvsagt den vestre delen av Grythågån, og var nok da beitemarka nederst i Grythengen, fram til den nye gamlevegen kom.
Før dette tror jeg Grythenghågån var Grytheiehågån, altså beitemarka i husmannsplassen Grytheie.
Fotografiet er fra Holmstadsveen, herfra kunne man tidligere se Mjøsa sju plasser, i dag teller jeg kun fem, men mulig jeg har blingset?
Ah, Grythenghågån var ikke noe falskt minne allikevel, jeg trodde først det var jeg som hadde et falskt minne, hvor jeg hadde hørt Grythågån og omgjort dette til Grythenghågån i minnet. Men verken jeg eller Johan Solhaug har hatt falske minner, da Grythenghågån enkelt og greit må ha vært den vestre delen av Grythågån. Johan mente at Grythenghågån lå nedenfor huset hans, og far Jon Helmer Holmstad husker at Grythengen gikk lenger nedover enn grensa i dag på oversida av vegen i sin barndom, slik at vi nå har to personer som husker dette, Johan og Helmer, hvor det kun var Johan som hadde hørt om Grythenghågån, mens Helmer husket Grythågån. Denne ble nok borte med byggingen av den nye gamlevegen, hvoretter hele Grythenghågån til slutt forsvant fra Grythengen med en linjal og et pennestrøk, etter at Kartverket hadde gjort sitt. Grythenghågån, som en del av Grythågån, vil jeg da tro strakk seg ned til den skogsranda som lå mellom Linna og Grythågån.
Grythenghågån kan ha vært en litt morsom henvisning til den større Grythågån, som den da egentlig var en del av. Uansett, jeg tror Grythågån var beitemarka til den tidligere husmannsplassen Grytheie, hvor potetåkeren til Per Post var potetåkeren deres. Det var denne husmannsplassen Johan Grythengen tok navnet til gården sin fra, fram til etter at han ble gift med Inga, slik at vi kan anta at navnebyttet ble initiert av Inga, muligens etter oppfordring fra sin eldre søster Othilie.
Om Rauen beitet i Grythenghågån, kan vel hende, selv om Grythenghågån på Rauens tid nok var en skygge av det kulturlandskapet som var der, før den nye gamlevegen kom. Men morsomt å vite at vi nå nok har hatt både Grythågån, Grythenghågån og Grytheiehågån😊
Det ser derfor ut til at Gryhengen består av to tidligere husmannsplasser, Grythengen og Grytheie, hvor Grythengen som kværneng må være den eldste.
Kværnumsstrykene ved Fossemøllen, hvor Herman Evensen Fossemøllen tilbrakte sine barndomsår.
Nedenfor ble det dessverre nok en gang mange feil, de er korrigert her:
Men nå kan jeg ikke forstå annet enn at ting må begynne å komme på plass! Allikevel, får se til å få lest boka til Martin Kløverud, deretter får jeg forsøke å forfatte et helt nytt brev til fylkesarkeologen.
Pussig hvor lang tid det går for å nøste opp igjen i historien sin!
***
Banebrytende oppdateringer etter søndagens (30. oktober 2022) middag i finstua i Grythengen og samtaler med min far. Nå får han komme over en dag med finvær, så går vi hele vegen fra Kvastad opp til det gamle elveleiet i Grythengen, hvor vi finpusser på detaljene. Deretter leser jeg biografien av Martin Kløverud om M.J. Dahl, før jeg skriver en avhandling til fylkesarkeologen om den massive historien vi har avdekket her. Fører ikke dette til støtte fram til minnejubileet i 2025, vet ikke jeg!
Nye konklusjoner om kværnsystemene, vegsystemene og skåvegene etter Grythengen (midlertidig utkast)
Før vi går videre har jeg kommet til at minnestien etter stenelven Grýta i Grythengen bør kalles for Herr Fossemøllens minnesti, da Herr Fossemøllens øyensten jo er borte.
Fra minnestien går det opp fire skikkelige skåveger, hvor jeg nå har mye historie knyttet til tre av dem, hvor det var ordentlig morsomt å få vite at gamlefar hadde utbedret skåvegen gjennom steinrøysa ovenfor Valbydalen i konfirmasjonsalder, før dette gikk det kun en liten sti der. Denne tenker jeg ble benyttet av folk som ville ned i dalen uten å måtte gå gjennom Grythengen, enten for å fange noen ørretpinner, som det var rikelig av her i min barndom, eller simpelthen for å søke skogens ro nede i dalen.
Skåvegen som går opp fra filosofibjørka til oldefar ved Valbydalen, gikk da opp til fest- og dansesletta øverst i Stysjin, denne var nøyaktig plassert mellom dagens uthus og garasje. Jeg kan bare tenke meg hvor herlig det var her da husmennene fra Holmstad og Grythe samledes her til jonsok og ellers i kvite sommernetter. Hvor de, når de var lei av dansen, gikk skåvegen ned til Grýta for å kose seg ved Stenelven.
Trolig hadde oldefar filosofistien sin fra kjørbrua over dansesletta ned til filosofibjørka ved elva, da det jo var så populært med filosofitrær og filosofistier under nyromantikken. Jeg får se om jeg husker å spørre om far kan minnes sporene av denne?
Virkelig nyttig var det å få vite at det gikk en flott skåveg opp fra demningen, som ble utbedret av bestefar Bjarne da far var ung, uten at jeg husker årstallet i farten. Videre tenker jeg Lars Smedshammer også utbedret den noe, da han grov opp badedammen.
Men nå som vi vet at hoved-skåvegen etter Grythengen gikk opp fra demningen, og at den riktig gamle gamlevegen gikk der nyvegen går nå, hadde da altså demningen svært god adkomst!
Derfor tror jeg nå at det var her kværnene som er nevnt i bygdeboka under Grythe fra 1669 og 1723 lå, hvor man da hadde ei enkel bekkekvern rett i elva i 1669, hvor man seinere bygde opp demningen til 1723, hvor det da lå ei såkalt flomkværn inntil dalsida i 1723. Fordi jeg synes å se spor etter ei grøft inntil dalsida her.
Denne demningen var da muligens i ruiner i 1875, hvor det var Hermans visjoner om å lage til et dugelig mølleanlegg, som fikk overbevist Halvor Grythe om å selge Grythengen til herr Fossemøllen.
Herman satte da i stand igjen demningen, hvor det må ha vært et luke-system inntil der demningen avsluttes i dag, da man her har en jevn kant. Trolig er det herfra vannet ble ledet i ei tre-renne ned til kværna i telthuset.
Det finnes helt sikkert tilsvarende anlegg rundt omkring i landet, samt folk som kan fortelle oss hvordan alt må ha vært bygd opp, så dette bør vi få klarhet i!
Demningen er tettet med betong i ytterkanter, sement kom neppe til Øverskreien før rundt forrige århundreskifte, så mest trolig er det Johan Grythengen som foretok denne tettingen, da han omgjorde sin fars mølle til et snekkerverksted i 1907.
Steinarbeidene nede ved mølla er meget imponerende og massive, med store, tilhogde steinblokker. Min far har ingen tro på at Herman har bygd opp alt dette alene, hvor han mener at han har hatt hjelp av et arbeidsteam. Dette kan være omreisende steinarbeidere, men det kan også være folk fra anleggsarbeidene til Rv. 33 gjennom Skreia-fjella. Ja, kanskje har Herman selv arbeidet her, hvor det var hans arbeidskamerater som hjalp ham, hvor selveste Knut Hamsun kan ha vært blant disse.
Hvordan selve mølla var oppbygd, vet vi ikke enda, men som sagt finnes det sikkert tilsvarende, bevarte mølle-systemer omkring på Østlandet, samt fagfolk som vet hvordan det hele var. Selv tror jeg trerenna gikk under mølla, med en stor kværnkall for grovmaling ved inngangen til mølla, og en mindre kværnkall for finmaling nederst i mølla, som ikke krevde så stor kraft. Far ser imidlertid ut til å helle mot at det hele har vært drevet av et skovlhjul og reimoverføringer.
Uansett, vi kan nå slå fast at det var Grythengen som var kværnenga her hele tiden, og ikke den nyoppdagede husmannsplassen Grytheie, som lå nede ved potetåkeren til Per Post og Grytheiehågån. Både kværna fra 1669 og 1723 må ha ligget ved demningen nedenfor Grythengen, hvor flomkværna fra 1723 evt. henspiller til at man hadde fått en demning.
Man kan også spekulere i om man før 1723 kan ha sett spor av en gammel demning her, som da kan stamme fra en høvdingegård oppe på Gryttenholm. Det at denne ikke ble oppdaget under LIDAR-skanningen av området, kan skyldes at høvdingehuset lå der man seinere begynte å bygge opp et tuberkulose-sanatorium.
Johan Grythengen kalte Solhaug for Grytheie helt til etter at han ble gift med Inga, dette navnet må da henspille på husmannsplassen Grytheie, hvor husmannsfolket her da må ha opparbeidet potetåkeren til Per Post og hatt dyra sine i Grytheiehågån. Det var det at Grytheiehågån feilaktig ble til Grythenghågån, som gjorde at jeg trodde Grythengen strakk seg ned til Linna i 1875, og at Herman derfor tok initiativet til Olterud sag i 1885.
Men dette er da høyst sannsynlig feil, hvor steingarden nederst i Grythengen var her allerede i 1875, hvor denne hele tiden markerte grensa i Grythengen. Herman var møllermester, ikke sagmester, hvor dette, etter opplysninger fra herr Opsahl, var grunnen til at han kalte seg selv for herr Fossemøllen hele livet. Et navn han fikk fordi han ble født i Fossemøllen 24. oktober 1838, hvor hans far var møllermester her fram til 1844. De gjorde nok alt for å beholde mølla, inklusive sjarmoffensiven det var å oppkalle deres første barn sammen etter enkekone Marthe Tandbergs avdøde mann.
Mellom 1844-1847 vet vi ikke hvor de var, i verste fall var dette tre hjemløse år, hvor de streifet omkring på Toten som om de var tatere, før de til slutt fikk husrom som husmenn i Overnengen. Disse harde barndomsminnene kan ha satt dype spor i et barnesinn, hvor dette var Hermans motivasjonskraft til å opparbeide kværnsystemene i Grythengen.
Kværna i Grythengen var slik i sannhet Fossemøllen II!
Olterud sag ble etablert i 1885 som et sameie av 8 personer, hvem disse åtte var, skulle jeg svært gjerne visst. Men Olterud sag var ei mye større sag enn hva jeg har klart å forestille meg, far fortalte at i hans barndom lå det store materialhauger oppover det hele, trolig helt opp til steingarden nederst i Grythengen.
Jeg tror derfor at herregården Grythe ble skilt fra elva si Grýta i to omganger, i 1875 og 1885. Stemmer dette, var det først i 1885 at Grythe helt mistet kontakten med elva som gav denne flotte herregården sitt navn. Av denne grunn er ikke vi i Grythengen hovedskyldige for at Even Halvorsen Grythe forgikk av økosorg, hvor han oppløste Grythe i 1917 og forlot ruinene av den eldgamle slektsgården sin, grunnet sin fars mange tåpeligheter.
Jeg har tidligere hevdet at det lå et Y-kryss nedenfor Blåveissvingen, men dette er helt feil, da den nygamle gamlevegen gikk på skrå opp helt nede fra like ovenfor det gamle garasje-fryseri-lageret! Før dette gikk gamlevegen fra gammelt av akkurat der nyvegen går nå, helt opp til Grythengen, hvor den gjorde en brå sving bratt opp til Grythengen ved postkassestativet nedenfor låvegrava. Her var det en skikkelig gamleveg da far var ung, langsetter Verkstedsvollen, hvorfra Johan Grythengen kjørte vekk 1400 hestelass med stein under opparbeidelsen av denne, trolig i årene 1907-1909, hvoretter han tar til som søndagsskolelærer i Lensbygda sammen med sin bror og muligens også Johan Skullerud.
Hvorfor vegen ble flyttet ved begynnelsen av forrige århundreskifte, kan ha minst to årsaker. Den ene var at man ved Olterud sag ønsket mer plass, og derfor ville ha vegen opp i skråningen, slik at de flatere områdene kunne benyttes til lagring av tømmer og materialer.
I tillegg gikk det veldig krast og bratt opp fra Verkstedvollen, hvor man heller ønsket en mer jevn stigning, slik at det ble enklere å få fart til å komme opp med de første bilene.
Da den nye gamlevegen ble flyttet tilbake til den gamle gamlevegen på 1950-tallet, hva som nå er nyvegen, forlangte Halvard Solhaug, daværende eier av Olterud sag, 10.000 kroner i erstatning for tapte arealer. Disse pengene benyttet han til å bygge ny potetbu. Dette ble omsnakket, hvor man mente at Halvard hadde fått gratis potetbu, hvilket de mente at ikke var bra.
Tidligere mener jeg å ha sett bilder av ei potetbu på Furu på digitalt museum. Trolig var det denne den nye potetbua erstattet?
Fra Grythengen opp til Kronborgsætra er nyvegen helt ny, det var kun opp hit den ble lagt tilbake til den opprinnelige gamlevegen, hvor det da herfra har gått en veg ned skåvegen til den gamle demningen.
Så det er nok da faktisk her vi har hatt et Y-kryss fra riktig, riktig gammelt av, altså i overkant av Verkstedvollen!
Dette indikerer at kværna fra riktig, riktig gammelt av har ligget ved demningen, i 1669 og 1723, og at man da har kommet fra større områder for å kværne her, hvor da skåvegen ned til demningen er like gammel som kværna selv.
Dette var da altså ei flomkværn som lå i dalsida inntil demningen, som Herman seinere satte i stand igjen, hvor han istedenfor anla ei ny, topp moderne kværn nede ved telthuset, og bygde ny veg inn hit.
Når mølla til Herman og snekkerverkstedet til Johan ble revet, husker jeg ikke helt, men tror far sa at dette var før hans tid, altså da før krigen, men dette får jeg spørre opp igjen om for sikkerhets skyld.
I Blåveissvingen lå det et grustak, om dette var grustaket til Grythengen, eller om man tok masser herfra ved byggingen av nyvegen, får jeg også spørre far om. Kanskje tok Herman masser herfra da han anla ny veg inn til den nye kværna si?
Uansett, jeg håper alle nå forstår at vi har gjort et kvantesprang i forståelsen av de gamle kværnsystemene, vegsystemene og skåvegene. Nå gjelder det som sagt å finne fram til tilsvarende kværnsystemer som Herman sitt, enten i praktisk bruk som del av et museum, på nettet, eller at vi får tak i en ekspert, som kan forklare oss akkurat hvordan alt var!
Den øverste skåvegen går opp helt øverst i Grythengen og forsvinner inn i den nye fyllinga mellom Holmstadengen og Grythengen. Dette er litt trist, men jeg får forsøke å bygge opp en ny skåveg fra der denne forsvinner, i en sving opp til venstre til toppen av dalsida, slik min far Helmer utbedret skåvegen over steinrøysa i sin barndom.
Herr Fossemøllens minnesti får da avsluttes her, med utsyn over Mjøslandet, Grythe og Grytengen.
Kan det være tre lag med historie her i Øverskreien, med Grjótholmr, Grytte og Grythengen? Ja, vi får se. Uansett stemmer merkelig mye med min teori om Grjótholmr som en høvdingegard, med underbrukene Holmrstadir og Grytte, med Grythengen som Ur-Grytte. Man mangler kun spesifikke funn, samt skriftlige kilder, ellers stemmer terrenget, de gamle navnene, etc.
Det er ikke lenger tvil om at det må ha vært de spenstige planene til Herman for å lage til ei skikkelig mølle, som tente Halvor Grythe. Kanskje hadde da den gamle mølla ved demningen vært ute av bruk lenge? Han så det da sikkert som bra å få i gang igjen mølla, hvor Herman skisserte ei topp moderne, ny mølle nede ved telthuset.
Videre er det heller ikke tvil om at det var øverst i Verkstedvollen vi fant et Y-kryss, og at dette lå her nettopp fordi mølla fra gammelt av var viktig, hvor dette var grunnen til at vegen ikke gikk opp dalsida før ved Grythengen, fordi folk ville ha god adkomst til den gamle flomkværna ved demningen. Ellers ville nok gamlevegen gått der den gamle nyvegen gikk hele tida, opp på skrå gjennom Grytheiehågån.
Så nå har vi hele det store bildet, hvor kun enkelte detaljer trenger å finpusses, som om man benyttet kværnkaller eller skovlhjul i mølla til Herman.
Fotografiet er fra håndlista til verandaen i Grythengen, bladene er fra "tempelprydtreet" bestemor plantet etter at plommetreet som stod der før, med deilige, grønne plommer, frøs en frostvinter.
Spørsmål og kanskje svar
Når ble verkstedet/mølla revet:
Når dreide Kolbjørn rivepinner:
Når ble låven revet:
Når utbedret bestefar Bjarne skåvegen ned til demningen:
Når fikk elva nytt leie:
Når ble gamlevegen flyttet opp dalsida:
Når ble den flyttet ned igjen:
Husker du forresten om det lå materialer helt opp til steingarden i Grythengen fra Olterud sag:
Var det veg over Stuejordet fra nyvegen, og når ble denne evt. flyttet nedenfor tunet:
Når kom høgspenten over Stuejordet:
Hvor på Bøverbru hadde Kolbjørn jernvare:
Charlie Waite, Englands nestor innen landskaps-fotografiet. For meg er det fullstendig uforståelig den komplette mangelen på forståelse, kjærlighet og stolthet, totningene og folk i Mjøsregionen har for sitt landskap og sin kulturarv.
Hvordan makter de å se stenelven Grýta stein død som kulturelv i kulturlandskapet, grunnet utslettelsen av herr Fossemøllens øyensten? Her hvor absolutt alle biokulturelle forbindelser er brutt!
Denne uka har det kommet inn 50 nye fotografier i min portefølje hos Adobe Stock Photo, med sine kvalitetskrav. Allikevel mener folk at disse 50 fotografiene, ja alle de 3757 fotografiene jeg har fått godkjent de siste 18 månedene, er drevet fram av et ufattelig hat til vår landskapsarv. Begrip det den som kan!
Østhøgda har blitt helt forferdelig, først nye Rausteinshytta, og nå dette her😢
Nb! Merk at Østre Totens ordfører ønsker å fylle opp hele Totenåsen med vindturbiner😡 Den samme ordføreren som fikk revet den vidunderlig vakre jugend-villaen til komponist Leif Solberg i Lena. Så han har ingen sjel!
Se hyggeligere fotografier fra turen i albumet Home II. Her ble det både huldrestry, en flokk gjess på full fart gjennom Torsæterskaret, samt ikke minst at vi kan nyte Østre Pålknappsputten i full høstprakt💖
Forrige uke kom jeg over Østhøgda på Totenåsen, hvor jeg helt hadde glemt Engerfjellet vindkraftverk, slik at jeg rett og slett gikk i bakken og nesten falt utfor Torsæterlia, da jeg plutselig fikk dette her rett i fleisen! Da var det godt å vite at til helga skulle jeg på vardetenning på Gryttenholm :-)
I følge våre arkiv og databaser er det foreløpig ikke gjort funn eller kjent fornminner på Grytenga eller på gården Gryte, som er eldre enn reformasjonen i 1537. Vi kan heller ikke se at det er bevart fornminner på LIDAR-kart over området (det vil si laserskanning av terrenget). Det utelukker naturligvis ikke at det kan finnes bevart eldre kulturminner på eiendommen, både synlige over bakken og bevart under overflaten.
Etter hva vi kjenner til ble småbruket Grytenga fraskilt garden Gryte i 1875. Om gården Gryte skriver O. Rygh i Norske gaardnavne (b.4, s.84) følgende;
“205. Gryte. Udt. grý:`te. ― Grytte 1669 (Rydningsplads). Gryte 1723.1/8. *Grýta f., Stenelven, Elvenavn dannet af grjót n. (Indl. S. 52). Ligger efter Kartet ved en Tverbæk til Leina. Navnet er ikke anført i Saml. af Elv. Jfr. GN. 206.”
Navn, vel efter den nærliggende Gaard Gryte (GN. 205).”
Som du ser, er ingen av disse omtalt i de kjente skriftlige kildene fra middelalderen som Rygh gikk igjennom. Både navnene og kildene tyder på at gårdene er tatt opp lenge etter svartedøden. Hva som lå her før 1349, vet vi naturligvis ikke.
Når det gjelder historien til gården, vil vi anbefale deg å ta kontakt med Mjøsmuseet, som er godt kjent med lokale kilder og kan veilede deg videre. De har egne lokalhistoriske arkiv på museets avdeling på Kapp (dokumentasjonssenteret), hvor det kan være nyttig informasjon å hente. Trolig er det lurt å avtale tid med dem på forhånd. Vi beklager at vi ikke har mye å tilføye når det gjelder gårdens forhistorie. Lykke til videre med dine studier av gårdens og områdets historie. Ta gjerne kontakt, dersom du kommer over kulturminner eller kilder som kan ha regional/nasjonal interesse.
Noen nyttige lenker er;
https://www.kulturminnesok.no/
https://www.digitalarkivet.no/
https://digitaltmuseum.no/
O. Rygh: Norske Gaardnavne (uio.no)
https://kartverket.georeferencer.com/compare#
https://www.unimus.no/portal/#/
Med vennlig hilsen Irene Skauen Sandodden Seniorrådgiver/arkeolog"
Demningen, hvor vi trolig fant den første kværna Otto Rygh nevner, fra 1669.
Som du ser het Olterudelva tidligere Grýta, eller Stenelven. Gryte eller Grytte var tidligere en stor gård, og har da sitt navn etter elva Grýta. Samme med Grythengen, som jeg tror var det tidligere Grytestuen, hvor jeg har funnet igjen Nils og Eli Grytestuen, som ble gift i 1754 og da vel holdt til her, og hvor de trolig hadde ansvaret for kværna i stenelven Grýta.
Otto Rygh mener som du ser at Gryttenholmb er fra Grythe, da trolig en holme av Grythe. Som du forklarte er holmr ei slette på islandsk, og en holme er da trolig utledet fra dette ordet, da disse jo var flate, samt at man opprinnelig hadde holmganger på små holmer. Vi har også mannsnavnet Holmr, som muligens henspiller til en holmgang, altså noen som tar utfordringen og står opp for seg selv i tvekamp.
Min teori, som da fylkesarkeologen finner lite sannsynlig, var da at Gryttenholm eller Stensletten var en høvdingegård, og at høvdingehuset lå der tuberkulose-sanatoriumet nå ligger, og at dette var grunnen til at det ikke ble oppdaget av LIDAR-skanningen av området. Her var godt utsyn og bratt ned fra holmiren, og således enkelt å forsvare. Bakenfor ligger Grythenholms-varden, og vaktposten løp da opp og tente denne, hvis han fikk øye på en annen vardeild.
Jeg tenkte også at krigergården Grjótholmr hadde ansvaret for bygdeborgen Borgen, og at barn og kvinner søkte tilflukt der, mens krigerne ble igjen nede ved høvdingegården.
Da jorda på Stensletten er dårlig, tenkte jeg det var derfor de begynte å dyrke opp jorda etter Stenelven, hvor de da anla underbruket Grythe, og at de da bygde opp kværnanleggene her. Da disse ligger for høyt ifht. elva, tenkte jeg dette var fordi Grýta har slitt seg ned et par meter siden folkevandringstiden.
Jeg tenkte også at Holmstad ble anlagt på den lille sletta øverst i Holmstadjordet, og at disse hadde i oppdrag å dyrke opp den godt drenerte jorda etter Grýta, nedover mot kværna i dagens Grythengen. Da het dette bruket Holmrstadir, hvor da altså både Grytte og Holmrstadir var underbruk under hovedgården Grjótholmr. Husmannsplassen Holmstadjordet på samme plass finner man fremdeles spor av.
Men som du ser har da altså fylkesarkeologen punktert alle mine teorier, selv om alt stemte med terrenget og de gamle navnene, så dette var veldig rart.
Derfor må jeg anta at kværnsystemene i Grythengen ble anlagt i tiden den kongelige mølla i Kværnumsstrykene lå uvirksom, fra den ble tatt av storflommen i 1650, til den kom skikkelig i gang igjen omkring 1730.
Jeg antar da at den første kværna fra 1669, som Otto Rygh nevner, stod der demningen ligger. Men da det ble mye å gjøre, anla de derfor et større og bedre tilgjengelig kværnanlegg til 1723, et kværnanlegg som Rygh omtaler som ei flomkværn. Men jeg tror da dette var i betydningen at vannet flommet i ei renne fra demningen ned til den nye kværna, og da at den ikke kun ble benyttet i flomperioder. Fordi denne demningen tror jeg har inneholdt store mengder vann, før den etter hvert fylte seg igjen med silt, og til slutt delvis tatt ned.
Det er ca 150 meter fra demningen ned til de nye kværnanleggene fra 1723, så her må de da på et vis ha klart å anlegge ei renne, som jeg ikke finner spor etter. Det må her nevnes at det er gravd i området i nyere tid.
Nedenfor kværnanleggene tror jeg det var et Y-kryss, hvor en veg gikk opp dalsida, og en annen inn til kværna.
Den nyere "flomkværna", som Otto Rygh nevner fra 1723.
Dessverre kom vi hit ned i 1875, eller rettere sagt mine tippoldeforeldre Marie Andersdatter Holmstad og Herman Evensen Fossemøllen, da de fikk kjøpt husmannsplassen Grythengen eller Grytestuen av Halvor Grythe. Med dette ble Grytte skilt fra elva si Grýta, en tragedie hans sønn Even Halvorsen Grythe nok ikke klarte å leve med, hvoretter han solgte unna jorda og nok flyttet fra slektsgården sin i 1917. Med dette forsvant den flotte herregården Grythe, og nå forsvinner Grythengen også, da alle biokulturelle forbindelser her er revet fra hverandre.
Jeg forsøker nå bare å grave fram igjen og samle sammen så mye historie jeg klarer for våre 150 år her i Grythengen i 2025, samt å finne fram igjen fotografier av den flotte sveitservillaen til oldefar, i planketømmer fra Kloppen og med dragehoder på mønene, for å få malt et fint maleri av dette. Deretter satser jeg på å ta med stabburet her til foto-galleri, for så å finne et rolig sted hvor jeg kan få arbeide i fred, for å vie resten av mitt liv til fotografiet.
Jeg håper å få fylkesarkeologen hit våren 2023, for å bekrefte, avkrefte eller utvide mine teorier. Da håper jeg hun også vil bli med en tur opp på Gryttenholm. Og da du snakker islandsk, kan du sikkert fortelle henne mye om de gammelnorske røttene til stedsnavnene omkring her.
Først vil jeg påpeke at jeg ikke helt har klart for meg hvor fiber-trase skal graves, men jeg antar dette er i samme trase som v/a-anlegget, fra pumpehuset ned til IDT?
Hvorfor dere skal ha kontrakt på denne lille fiberen, når dere ved v/a-anlegget allerede har gravd i filler alt her, det forstår jeg ikke? Dessuten trodde jeg det ble lagt strekke-rør for fiber samtidig som man la nytt v/a-anlegg?
Av hva som er gravd i sønder, kan nevnes følgende:
Stysjin-bekken renner ikke lenger, den er knusk tørr, hvor jeg lekte som barn.
Den magiske brønnen nedenfor kjørbrua er borte for godt, dette var den sikreste brønnen i grenda, hvor gardene omkring her måtte hit for å hente vann tørrsommeren 1947.
Stysjin-bekken og den magiske brønnen havner nå istedenfor som overflatevann i et gjørmehull nedenfor ruinene av den gamle kværna ved elva.
Blåveissvingen, hvor vi plukket blåveis til mødrene våre på vei hjem fra skolen, er borte, hvor blåveisen nå er erstattet av lupiner. Gravemaskinene tok med seg lupinfrøene, og disse sprer seg nå overalt her, hvor de utkonkurrerer den naturlige floraen.
Sporene av det gamle krysset nedenfor Blåveissvingen er borte. Her delte nok vegen seg i et Y-kryss, hvor en arm gikk bort til kværna, og en annen opp dalsida til grenda.
Så nå har man altså bygd ned og gravd i stykker hele Grythengen, enga ved stenelven Grýta:
“205. Gryte. Udt. grý:`te. ― Grytte 1669 (Rydningsplads). Gryte 1723.1/8. *Grýta f., Stenelven, Elvenavn dannet af grjót n. (Indl. S. 52). Ligger efter Kartet ved en Tverbæk til Leina. Navnet er ikke anført i Saml. af Elv. Jfr. GN. 206.”
Alt dette for at alle disse malplasserte folka omkring her skal kunne holdes kunstig i live, hvor hele kulturarven vår og herr Fossemøllens øyensten er kastet for svin!
Dere aner ikke hvordan økosorgen river i hjertet, når jeg kommer over Tømmerholshøgda og ser kulturelva vår, stenelven Grýta, kaster seg vilt og mektig ned fra Tjuvåsen, samtidig som jeg vet at stenelven er stein død som kulturelv. Dette da alle biokulturelle forbindelser, som er koblingene mellom natur og kultur, er revet fra hverandre.
Jeg kan liste opp en lang rekke av brutte biokulturelle koblinger, men kan kort nevne at vi ikke kan ha søndagsskole her, en kulturarv som stod meget sterkt her i grenda, grunnet at vi ikke lenger kan ta med barna ned til den magiske brønnen, for å fortelle dem at slik som denne brønnen, slik er Jesus, en kilde som aldri går tørr.
Som en skjebnens ironi står pumpehuset på nær sagt den samme plassen, hvor den magiske brønnen nedenfor kjørbrua lå!
IDT, som vel skal ha denne fiberen, har av alle ting kalt eiendomsselskapet sitt for Grytenga eiendom! Hvorfor? Tenker de å gjøre krav på hele Grythengen? Enga ved stenelven Grýta strakk seg forresten trolig helt ned til Linna i 1875, da Marie Andersdatter Holmstad og Herman Evensen Fossemøllen kom ned hit fra Holmstad, med beitemarka Grytheng-hågån, etter å ha tilbrakt fire år i Holmstad for å opparbeide seg midler til å få kjøpt Grythengen av Halvor Grythe.
Før dette var de seks år som husmenn i Vestby, og et år i husmannsplassen Overnengen.
Når jeg ser hvor ille tilredt og maltraktert min fedrearv og mitt landskap er i dag, skulle jeg inderlig ha ønsket at de heller var blitt med Ovren Mikkelson til Cambridge, Wisconsin, fredag 26. mai 1871. Hvor de reiste med dampbåten Hero til Hull i England, tog til Liverpool og amerikabåten til USA. Her ble Ovren Mikkelson, som da var 73 år gammel og reiste ut sammen med sine to yngste barn, møtt av sin datter Helene Engeland, som hadde utvandret to år tidligere.
Jeg vil også påpeke at hele den vestlige, kristne sivilisasjon, slo ut i full blomst her ved stenelven Grýta, ved den nyromantiske seinpietismen, anført av husmannssønnen og skomakeren M.J. Dahl i naboenga etter elva.
Nå er vår sivilisasjon borte, den døde her sammen med elva vår, hvor menneskene har blitt lik barbarer, eller mjøsbarbarer, som jeg kaller dem. Uten bevissthet om eget landskap, egen historie eller egen eksistens.
Grunnen til at IDT holder til der de gjør nå, skyldes brevet Klaus Listuen sendte til sin gode venn Johan Grythengen i 1898, hvor Johan da arbeidet som bygningssnekker i Kristiania. Dette for å få hjelp til å innrede Skreiens bedehus, som var gitt som gave av Per Holmstad, også kjent som Per Post, som en morsom referanse til Per Eriksrud, som var sentral i oppbyggingen av postvesenet på Toten midt på 1800-tallet, mot at han fikk leve i bedehuset som pedell for resten av livet.
Det var nok ikke minst bedehusbenkene Klaus trengte hjelp til, da disse på denne tiden ikke ser ut til å ha stått noe tilbake for kirkebenker. Den siste av disse står nå i stua til fru Faret, hvor hun setter sine barnebarn på denne benken, for å holde forelesninger for dem, om sin oppvekst på Skreiens bedehus.
Potetåkeren til Per Post ligger forresten på andre sida av vegen for Lupinsvingen, forhenværende Blåveissvingen, hvor nå granleggene står tykke og vitner om svunne tider.
Dette oppdraget førte til at Johan Grythengen slo seg ned her i grenda til bedehuset sitt, hvor han skiftet karriere fra bygningssnekker til møbelsnekker, og satte opp et lite snekkerverksted over ruinene av den gamle kværna. Foran denne opparbeidet han Verkstedvollen, hvor han kjørte vekk 1400 hestelass med stein. Da han var ferdig med dette, slo han seg sammen med sin gode venn Johan Skullerud og sin bror Even Helmer Holmstad, som søndagsskolelærer i Lensbygda, hvor disse tre karene holdt to søndagsskoler hver søndag. (Med et lite forbehold om at Johan Grythengen overtok stillingen til Johan Skullerud.)
I det hele tatt var det søndagsskoler overalt i Øverskreien og Lensbygda under den nyromantiske seinpietismen, hvilket nok mye skyldtes emissær M.J. Dahls komme, som var kalt hit fra Hurdal, Østlandets perle, av Andreas Berg i 1892.
Samtidig syntes nok grendefolket at det var godt å kunne holde søndagsskoler, for slik å kunne gi sine barn en god skoleopplevelse, etter å ha blitt plaget av den beryktede læreren i Olstad grendeskole over flere år. Han forsvant til slutt til Onsøy utenfor Fredrikstad, vi får tro han der søkte et nytt og bedre liv?
Etter ti år ved stenelven Grýta slo Johan Grythengen seg i 1917 sammen med sin bror Even Helmer og sin venn M.J. Dahl, hvor de flyttet til nye lokaler ved Skreia stasjon, hhv. som snekker, kjøpmann og trykkerimester, hvor Dahl etablerte Fællesmissionens trykkeri i 1921. Herfra trykte han “Pris Herren”, hvor han samlet sine favorittsanger fra Oscar Ahnfelt og andre, hvor han reiste rundt og sang og spilte på sin harpegitar, i likhet med sitt forbilde Ahnfelt. Ellers skal han ha lignet på Dwight L. Moody, både i utseende og væremåte. Videre trykte han sin versjon av Rosenius sitt blad “Pietisten”, som han kalte for “Evangeliets kraft”, bl.a. med bidrag fra Simen Duun, bror av Olav Duun, da Dahl hver sommer i 50 år la ut på sin store turne etter Namdalen. En turne som enkelte år brakte ham helt inn i Norrlands dype skoger, hvor de opprinnelige “leserne”, som i sin tid inspirerte Carl Olof Rosenius, holdt til. Rosenius var Dahls store åndelige forbilde. I Namdalen var Dahl kjent som Toten-Dahl.
I 1937 bygget Johan Grythengen opp nytt verksted ved Kvastad, i hva som tidligere var Grytheng-hågån. Etter en tid kjøpte han også inntil Olterud sag, som jeg vil tro ble startet opp etter initiativ av hans far og min tippoldefar Herman Evensen Fossemøllen i 1885.
Herman skal ha kalt seg Fossemøllen hele livet, etter opplysninger fra herr Opsahl, som hadde min bestefar til favoritt-onkel. Dette fordi han ble født i Fossemøllen ved Kværnumsstrykene i 1838, som enkemann Even Michelsen Karsrud og enkekone Marthe Tandberg sitt første barn sammen. Samme navn som for Marthes avdøde mann, som trolig døde av kolera i romjula 1836. De holdt til her fram til 1844, hvor vi i 1847 finner dem igjen som husmenn i Overnengen, hvor Even, fra Karsrud på Raufoss, fortsetter som smed.
Her ble Herman og Augustinus opplært i smedyrket, hvilket ledet til at Augustinus fikk arbeide på vognfabrikken T.G. Mandt i Stoughton, hvor han, da dette brenner i 1883, gjenopptar sitt gamle arbeide som bygningsarbeider, og blir en av Stoughtons fremste entreprenører, hvor han oppfører flere av byens flotteste forretningsgårder og boliger. Han kommer seg også til topps i politikken, og sitter lenge i byrådet. Alle fra Overnengen blir dedikerte metodister i Wisconsin.
Dette var bare bitte, bitte litt av den enorme kulturhistoriske arven som ligger begravet her i Grythengen og etter stenelven Grýta, hvor nå altså hele vår kulturhistorie og landskapsarv er lagt i grus og utslettet, hvor vi nå får denne bitte lille fiberen på toppen av alt annet.
Derfor, en gang må noen si stopp, nok er nok, og det gjør jeg herved! Av denne grunn krever jeg, før jeg skriver under på nok en kontrakt, at det opprettes et fond, Grýta-fondet, med en egenkapital på 1.500.000 kr. Dette har Telenor god råd til. Evt. kan dere få med IDT, kommunen og Eidsiva på laget.
Evt. kan dere redusere denne summen til 150.000 kr, mot at dere får skikk på alle folka omkring her, hvor det blir slutt på all lysforurensning, det være seg fra hjemmekinoer, lyskastere eller annet, samt all annen galskap, slik at jeg kan få arbeidsro og fred i sjelen!
I tillegg må Eidsiva først skrive kontrakt på at de fjerner lavspenten over elva vår, slik de lovet. Alt er dessuten under forutsetning av at det kun skal graves i v/a-traseen nedover fra pumpehuset.
I fondet skal jeg være styreleder, hvor min datter følger meg. Grýta-fondet skal arbeide med forskning omkring landskap, kultur og historie knyttet til stenelven Grýta, samt kunstneriske prosjekter relatert til vår kulturhistorie og landskapsarv, med hovedvekt på fotografiet som medium.
Vi feirer 150-års jubileum for Grythengen i 2025, da det da er 150 år siden Herman og Mina kom ned hit fra Holmstad. Målet må være at Grythengen tilbakeføres til den tilstanden enga vår var i for 150 år siden, eller aller helst enda bedre!
Kun slik kan vi gjenoppta vår oppgave som kulturbærere av Grythengen, enga ved stenelven Grýta.
Ps! Det er jeg som skal skrive under på dette her, hvis vi kommer i mål. La min far i fred, han er en gammel mann.
En enkel telthusbenk i hagen, og var det kun slike krakker Klaus Listuen skulle laget til, ville han nok neppe tatt seg bryet med å hente opp Johan Grythengen fra Kristiania i 1898, for å hjelpe ham med å lage til benkene for Skreiens bedehus.
Jeg tenker det også var under dette arbeidet Johan ble inspirert til å starte opp den lille trevaren sin noen år seinere.
Klaus og Johan elsket selvsagt Grythengen, og forstod at dette er ei himmeleng. Men slik er det ikke i dag, nå ser alle ut til å mene at enga vår er ei filleeng, og at den bør forbli det.
Hadde de forstått hva de har med å gjøre, ville de selvsagt alle bøyd seg ydmykt for denne bitte lille enga vår, lik nekene i Josefs drøm. Men det gjør de nok ikke, selv om de er noen nek.
Så da har vi ikke annet å gjøre enn å feire 150-års jubileet vårt, samle sammen så mye vi klarer av vår historie, for så å ta med stabburet etter oldefar, for å forsøke å gjemme oss vekk som best vi kan, hvor vi vier resten av vår tid her på jorden til tåre-fotografiet.
Så får fotografiet være vår medisin mot vår økosorg.
Gamlefar ligger forresten med korona, og jeg vil oppfordre ham til å holde senga, til han har notert ned og sendt over all informasjon om de gamle bildene storesøster fant igjen forrige helg.
Godt han overlevde fallet fra stigen, og vi får tro han overlever koronaen også, slik at han kan bidra til å hente fram igjen mer av vår historie, samt å feire 150-års jubileet vårt.
Fru Faret er også meget velkommen hit med benken sin i 2025, og holder hun en forelesning for oss på bedehusbenken her ute på Stabburstunet, skal jentene mine spille noen toner for henne fra "Pris Herren" etterpå.
Grythengen var falt ned i et orwellsk minnehull da vi kom tilbake hit i 2018, og det var bare så vidt vi klarte å berge enga vår opp derfra, før vår historie ble glemt for godt.
For dere 3-400 grythengere der ute, nå må dere skjerpe dere, nå må vi samle så mange minner og grave fram igjen så mye glemt historie til jubileet vårt, at himmelenga vår aldri risikerer å falle ned i det orwellske minnehullet igjen!
Var alt som det skulle, ville himmelenga vår vært som bedehusbenken til fru Faret.
I år (2022) er det 100 år siden Klaus Sundby flyttet fra Sundby og de tre musketerer (Klaus, Even Helmer og Johan Albert) ble oppløst. Hvorfor han flyttet fra Sundby kun 20 år etter at han opparbeidet gården sin, har jeg ikke funnet noe om? Det er ikke opplyst om at det har vært tvangssalg, så det er neppe økonomiske problemer, dessuten ville det jo vært underlig at storbonde August Holmstad skulle la søstra si Amalie, kona til Klaus og vel niesa til Mina her i Grythengen, gå på tvangsauksjon.
Videre er det en gåte hvorfor han kalte plassen sin Sundby, da dette betyr en plass mellom to sund, hvor et sund er et stykke vann som er så smalt at man kan svømme over. Men er det noe det er lite av i Øverskreien, så er det sund. Kanskje er det bare et motenavn, vi har jo Stora Sundby gods i Sverige, hvor de muligens var glødende rosenianere, i likhet med Klaus?
Klaus kom fra Listuen, dette skulle jeg gjerne visst hvor var, og i fellesmisjonsboka s. 10 er han oppført som en av stifterne av Fællesmissionen på Romedals bedehus i 1899. Dette var for øvrig et nydelig bedehus i sveitserstil, i likhet med våningshuset i Grythengen, men er nå revet.
Utsendingene til stiftelsesmøtet i 1899 fra Toten østre var:
Helmer Holmstad, August Holmstad, M.J. Dahl, Klaus Listuen, Johan Grythengen.
Som dere kan se kalte Johan seg på denne tiden for Johan Grythengen, derfor stemmer det ikke at vi alle skulle hett Holmstad var det ikke for Solhaug. Nei, hadde det ikke vært for brevet fra Klaus til Johan i 1898, ville det i dag vært en flokk med grythengere i hovedstaden istedenfor.
Marie Andersdatter Holmstad skal ha sagt at hun fikk så lite i medgift, at hun ville beholde etternavnet, men dette var kun for egen del. Herr Opsahl har fortalt min far at Herman kalte seg Fossemøllen hele livet. Så her i husmannsstua i Grythengen, her ser det faktisk ut til at Marie Holmstad, Herman Fossemøllen, Helmer Holmstad og Johan Grythengen, holdt hus.
Det var nok først og fremst grunnet alle bedehusbenkene at Klaus sendte bud etter Johan, som på denne tiden virket som bygningssnekker i Kristiania. I boka "Bedehusland" kan man se disse benkene i de eldste, bevarte bedehusinteriørene, og disse var like flotte som kirkebenker, så det er ingen grunn til å tro at ikke Klaus tenkte å gjøre en like god jobb.
Fru Faret har fremdeles en av disse opprinnelige bedehusbenkene stående hjemme hos seg, hvor hun setter barnebarna på denne benken og belærer dem om tiden på Skreiens bedehus, da hun var ung.
Hva jeg tenker er at Grythengen skulle vært som denne bedehusbenken til fru Faret, hvortil alle kunne fått komme og blitt belært om historien vår, og da ikke minst om tiden under Bedehuslandet. Hvor vi skulle holdt toner på Stabburstunet, hvor jentene mine spilte viser fra Nordens store åndelige trubadur Oscar Ahnfeldt på harpegitaren til oldefar, hvor husorglet til Nils var satt opp igjen i stabburet eller Husmannstroens katedral, og hvor vi serverte nystekte vafler med frisk jordbærrøre fra jordbæråkeren til bestemor, for pilegrimsvandrere etter Dahlsleden rundt Totenåsen.
Her skulle også vært store flokker av besøkende fra etterkommerne til Ovren Mikkelson i Wisconsin, hvor de skulle vært proppfulle av stolthet over Grythengen, elvebruket storebroren til mannen som bygde Stoughton, Augustinus Overnengen, satset på. Ja, hele Stoughton og hele Wisconsin skulle gledet seg over suksessen Grythengen, hvor vennskapsbånd ble knyttet over Atlanteren gjennom felles identitet.
Her skulle vært søndagsskole hver søndag i stabburet, hvor fru Faret kunne komme på besøk med benken sin, for å fortelle barna om sin oppvekst på Skreiens bedehus. Deretter skulle vi gått ned til den magiske brønnen nedenfor kjørbrua, som ikke engang gikk tørr under tørrsommeren 1947, for å fortelle dem at slik som denne brønnen, slik er Jesus, en kilde som aldri går tørr.
Etter toner på Stabburstunet skulle vi tatt med de besøkende for omvisning ved Grotholmrkverni, som var hovedgrunnen til at høvdingen på Grotholmr etablerte Ur-Grothir under folkevandringstiden. Her er fint å kværne, sa han, akkurat passe bratt ned til elva, hvor vi dyrker opp den fruktbare jorda på Grothir-platået, samt den godt drenerte jorda nedover Holmrstadjordi, slik at vi kan ha korn å male. Ikke minst for forsyningssikkerheten til bygdeborgen Borgen, men også øl, masse øl, som den gang var tykt som velling, og var datidas frokostblanding. Og her skulle følget fra Stabburstunet fått smake både grythenggraut og grythengøl, stappfullt av antioksidanter!
Nb! Her har vi fått svar fra arkeolog Irene Skauen Sandodden hos fylkeskommunen, hvor det viser seg at høvdingen på Grjótholmr, som ville vært korrekt skrivemåte, for tiden henger i et meget tynt snøre!
Her skulle vi dyrket grønnsaker etter draget i Stabbursjordet, slik bestefar gjorde det, vannet av ila øverst i jordet. Vi skulle dyrket samme type grønnsaker som under folkevandringstiden, hvor langhuset lå akkurat der våningshuset nå står, hvor folka bodde mot Stabbursjordet og dyra stod mot brønnen.
Og i Grythenghågån, der skulle Rauen II gått og beitet, slik at han kunne bli sterk og frisk for hogst på åsen til vinteren med bukk og geit.
Om somrene skulle vi hatt dans på dansesletta øverst i Stysjin hver lørdag kveld, hvor grendefolket kunne samles til lystig lag, slik som i århundrene forut.
Samt ikke minst skulle vi gått filosofistien til oldefar fra kjørbrua til filosofibjørka hans ved Olterudelva, eller Strevets elv, hvor pilegrimsvandrerne etter Dahlsleden kunne få sitte og meditere over Strevets tro, til klukkingen fra elva.
Og om vinteren skulle vi stått på kjørbrua og nytt stjernehimmelen over kulturelva vår, slik man gjorde det under nyromantikken, med dragehodene på plass igjen på mønene til våningshuset vårt.
I Stysjinbekken skulle jentene mine lekt, slik barna her i denne eldgamle kværnenga vår, har lekt de foregående 1500 år.
Alt dette kalles for grytheng-retter, kokt i grytha i enga, putrende på varm groth-stein fra groth-jorda vår.
Men så gikk alt til Helvete, folk har blitt dønn psykopater, og fru Faret kan likeså godt kappe opp bedehusbenken sin og fyre den opp på peisen til vinteren, for slik å kunne nyte den siste ild fra en tid som var langt varmere enn vår. For her i Grythengen, her fryser vi i sjelen, og himmelenga vår har gått fortapt.
Hvor alle gleder seg, med unntak av skammingen i engen og fru Faret.
Hvorfor oppgav Klaus sitt Sundby allerede i 1922, for hundre år siden i år?
Uansett, vi skåler for den gylne tiden de tre musketerer fikk sammen her på kanten av Grythe-platået, med et glass rabarbrasaft fra rabarbraen her i Grythengen. Som nok ble plantet av Herman og Mina i sin tid, da det først var med sukkeret man begynte å benytte rabarbra til annet enn som medisinplante.
Det har blitt mange fotografier siden sist, også fra hovedstaden, hvor det i dag nok ville vært en stor flokk grythengere, var det ikke for de flotte bedehusbenkene på Skreiens bedehus. Dette ville vært meget bedre, hvor de stolte kunne kommet på besøk til sitt fedrealter Grythengen om somrene.
Men slik gikk det ikke, nå er Grythengen borte, tæret vekk, hvor alle forbindelser mellom natur og kultur, såkalt biokultur, er brutt.
Og med dette er kulturelva vår død, sammen med vår tro og vår historie.
Ellers var det vel helst og tro pari-politikken som tvang Klaus Sundby fra gården sin i 1922, og det er slettes ikke sikkert hans svoger August Holmstad hadde mulighet til å hjelpe ham under denne tiden, da melka grunnet deflasjon ble redusert til kun 10% av sin tidligere verdi. Dette fortalte Olaf Nøkleby under et superbt foredrag ved Lena stasjon i går, lørdag 22. august 2022. Så August kan ha hatt mer enn nok med egen overlevelse!
Biophilia and Healing Environments, a 10-part series in Metropolis. Available together as a booklet both on paper, and online, published by Terrapin Bright Green LLC, New York.
Anbefalt lesning for alle som bryr seg om våre byer og tettsteder. Av min gode venn og støttespiller Nikos A. Salingaros.
Our biology should dictate the design of the physical settings we inhabit. As human beings, we need to connect with living structures in our environment. Designers thus face the task of better incorporating healing strategies into their work, using factors that contribute to the biophilic effect. 17th, 18th, 19th, and some 20th century architecture show the healing traits of biophilia. After that, architects ignored complex human responses to the built environment in their enthusiasm for the supposed mechanical efficiencies of the industrial approach to placemaking. Design that uses biophilia considers the inclusive, “bottom-up” processes needed to sustain our health. When ornament is coherent with the rest of a structure, it helps connect people to their environment, and creates a positive, healing atmosphere. Biophilia shows how our evolutionary heritage makes us experience buildings viscerally, and not as intellectualized abstractions. This thinking juxtaposes the focus on innovative form for its own sake with biophilic design.
A clever video explaining Salingaros' message to us.
Vi kan se at de som har minst adgang til grønne arealer innen et område på 210 x 210 meter fra der de bor – altså ganske tett på – har størst risiko for schizofreni, sier Kristine Engemann, postdoktor ved Institut for Bioscience.
Vi burde legge mer til rette for dyrene i byene våre, mener forskere. De gir råd om hvordan vi kan ta vare på rev, piggsvin, humler og flaggermus som lever side om side med oss.
