![]() |
Det er underlig å vandre omkring i kulturlandskapet på Toten sammen med min a7III, uten lenger å kjenne et eneste menneske, samt å ha mistet all kulturell og historisk identitet. A shed on the rural countryside of Norway in winter. Stock-bilde | Adobe Stock |
Da var vi hjemme igjen fra skøytestafett for barneskolene, det er så rart å se alle disse menneskene, uten å kjenne et eneste menneske. Så alt har blitt fremmed, jeg kjenner ikke lenger et eneste menneske i Øverskreien, vet ikke hvem noen av foreldrene til de andre barna i klassene til jentene er, kjenner ikke lærerne deres, og ingen i slekta vil lenger ha noe med oss å gjøre. Vi ble jo da også jaget hit fra Gjøvik, hvor vi faktisk hadde et kjempegodt forhold til alle foreldrene i Trollhaugen barnehage, og hvor vi kjente alle barna, samtidig som vi hadde med oss en voldsom korpsentusiasme, som nokså raskt tok slutt her.
Så hadde vi blitt tatt vare på av tunfellesskapet vårt i Gjøvik, ville vi sikkert hatt et kjempestort nettverk i Nordbyen nå, men covert-høna i D skulle jo bare drepe oss. Derfor mistet vi hele det nettverket, hvor det på Toten er umulig å bygge opp et nytt nettverk. Dessuten er det jo heller ikke noen vits i å leve her, uten kværnenga Grythengen, som et levende elvebruk ved stenelven Grýta.
Hvor nå da på toppen av det hele alt skal maltrakteres av vindkraft, dette kommer dessverre til å skje, da alt som sitter i styre og stell er reinspikket djevelpakk.
Så det finnes dessverre ikke tilbake noen form for livskvalitet i Norge, og aller minst på Toten, og enda mindre i Grythengen. Å leve her er jo ingen vits i, uten antydning til kulturarv, identitet eller fellesskap. Sannsynligvis vil vi etter et par uker i Frankrike, ha opparbeidet oss et større nettverk og en sterkere identitet, enn hva som er mulig i Norge i løpet av et helt liv.
Jeg er litt bekymret for vindkraften i Frankrike også, jeg fant at vindkraftverkene kan man faktisk enkelt finne på Google Maps, det er bare å skrive inn vindkraft, så popper alle vindkraftverkene opp på kartet. Dessverre ligger det et belte av vindturbiner øverst i Nouvelle-Aquitaine ut fra La Rochelle, samt at det er 12 vindturbiner i delta-området der elvene Dordogne og Garonne møtes ved Biscayabukta. Men ingen turbiner ser ut til å finnes i området omkring Sarlat-la-Canéda. Uansett må jeg forsikre meg om at det også vil forbli slik, fordi det ville vært et mareritt hvis vi etablerer oss der, for så å få vite at det kommer et vindkraftverk nedenfor utsiktspunktet ved Domme😱
Jeg holdt på å melde meg ut av Motvind, men har kommet til at Motvind må bli pan-Europeisk, vindkraften må ned i hele Europa. Frankrike får heller satse på israelsk bølgekraft!
Ellers er det Paul Cezanne - sommer i Provence denne sommeren, så synd jeg ikke får med meg dette, da Cezanne for tiden er den impresjonisten jeg liker aller best:
Blir sommerens tur en suksess, og vi trives i Sarlat-la-Canéda, har jeg kommet til at vi neste sommer tar en uke i Paris, to uker i Provence og tre uker i Dordogne. Blir dette også en suksess, er det bare å komme seg nedover og vekk fra mega-helvetet Norge så raskt råd er😊
Det ser ut til å være massevis av sykkelleder og vandringsruter i Frankrike, her fra sykkelleden etter Canal du Midi, som sikkert kan være en fin sykkeltur for familien med tiden.
Blir det til at vi får trygghet for Sarlat-la-Canéda, tenker jeg å gjøre triangelet Dordogne-Provence-Pyreneene, til mitt foto-landskap.
En fordel med å være fotograf i Frankrike, er at landet har så mange store fotografer, at ingen dominerer. I et lite land som Danmark dominerer Mads-Peter Iversen landskapsfotografiet, mens i Frankrike vil man ikke komme i skyggen av noen.