Skviset ut i suburbia

Dessverre ser det ut til at de fleste reflekterte og hensynsfulle mennesker før eller siden presses ut i det suburbane:

Last ned original-faksimilen til Grøndalen her.

"Man skal ikke tåle så inderlig vel, den feilslåtte design som ikke rammer en selv."

Grøndalen er ikke på noen måte alene med sine erfaringer! Dette kunne vært unngått med større fokus på nevroergonomisk design:

- Neuroergonomics, Urban Design & Sociogenesis

Bjørn Grinde har fortalt meg at å få forskningsmidler fra Norges forskningsråd til nevroergonomisk design, er plent umulig. Hvorfor prioriterer ikke forskningsrådet forskning på livskvalitet? Til slutt fikk han midler fra et britisk fond.

– Ser du en sammenheng mellom bomiljøer og en skrantende psykisk helse?

– Jeg er overbevist om at det er en sammenheng. Det store spørsmålet er hvilke faktorer som betyr noe. Jeg har prøvd å skaffe penger til forskning rettet mot mer konkrete faktorer, men har dessverre ikke lykkes. Biologi er fortsatt et lite populært fagfelt for de som styrer med samfunnsvitenskapelige forskningsmidler. Men det fine med livskvalitet er at det ikke krever mye penger. Klarer du å bygge opp sterke og varige forhold til medmennesker, så er dette langt viktigere enn forbruksvarer. Bofellesskap gir mulighet for sosial tilknytning. Det er mulig å legge forholdene bedre til rette for slik boligbygging, men samtidig tror jeg man trenger en holdningsendring. Ved å opplyse folk om hva som egentlig betyr noe for livskvaliteten, klarer vi kanskje å få til en slik endring.

Les intervju med Bjørn Grinde:

- Bjørn Grinde om bofellesskap innenfor inngruppa

Da jeg leste Roger Aarli-Grøndalens kommentar “Naboer er best på litt avstand“, ble jeg litt trist. Ingen tvil om at Grøndalen er en høysensitiv mann, noe han bør være stolt av. Dessverre tror jeg de fleste høysensitive, men også mange normalsensitive, til slutt ender opp som Grøndalen: desillusjonerte i den suburbane eneboligen. - Les mer hos KV