Feiende flott trapp i en fart

Da var trappa oppe, det gikk i en forrykende fart og ble riktig flott. Gamlefar stod for design og utførelse. Dette var siste hånd på verket etter en lang restaureringsperiode.

Så bærer turen tilbake til Grythengen for en tid, 49 år siden sist jeg bodde her fast. Var det ikke fordi huset har blitt så usannsynlig fint ville det hele vært uutholdelig, med all den gjennomstrømsteknologien og motkulturen som omgir tunet. Verst er pumpehuset, skakt og selvhøytidelig der det kakler og kveser som om det skulle holdt til en flokk med smådjevler der inne. Slått inn i hjertet av herr Fossemøllens øyensten lik en svart morderdolk!

Skulle noen fossemøllinger ønske å beskue hvor storartet deres fedrealter har blitt, er en forutsetning at de lover å gi meg full støtte og oppbacking i den videre kampen mot dette gravmonumentet over vår fedrearv. Unntaket er de som var med på grendevandringen våren 2017.

Slektsgårdene er våre fedrealtre, tunet er gårdens hjerte og Norges sjel. Kulturlandskapet tilhører kulturbærerne, fedrealtrenes voktere. Uten vokterne er Norge tapt!

Måtte kulturvokterne en dag kunne vende tilbake til herr Fossemøllens øyensten!

Godt isolert og solid utført!

Når de som skulle ha støttet har sviktet, er det godt å vite at ikke Wikimedia-fellesskapet har det. Rørende er det hvordan de oppretter mappesystemer over bildene mine fra Holmstadenga og Grythengen og andre steder, og ellers legger dem i alle relevante mapper. Dette er mye jobb, og man føler stor takknemlighet over å bli tatt slik på alvor av mennesker man ikke kjenner.

Virkelig inspirerende er det, og dette oppmuntrer til å ta mange flere bilder fra grenda mi. Den dagen Holmstadengen har falt ned og blitt til jord, og Grythengen er solgt til fremmede fordi jeg ikke orket mer av all motstand og fiendskap, tipper jeg noen omsider vil vite å verdsette min innsats.

Riktig fint ville det vært hvis man også fikk inn noen fotografier som er over 70 år gamle, som er utløpsdatoen for åndsverk i Norge.