Coco og de falmende minner

Var og så på animasjonsfilmen Coco i dag (9. juni 2018), årets vakreste film. Særlig ble jeg grepet over bildet på den annen død i de dødes land, hvor denne inntreffer når man ikke lenger minnes av noen. Hva som slo meg er at snart ingen minnes, ja ikke bare det, man ønsker å glemme arven etter våre forfedre. I særlig grad gjelder dette arven etter Totenåsens apostel, som ingen lenger forstår, fordi den var en delekultur. Noe det labre oppmøtet ved grendevandringen etter Kronborgsætergrenda i 2017 vitner om.

Minnene falmer, lik malingen i nordveggen på låven i Holmstadengen.

(Tema, motiv og farger...)

Når jeg kjører gjennom Toten-landskapet, som sist mandag da jeg passerte kulturlandskapet i Ytterkolbu, slår det meg at det er som å kjøre på en tynn garnityr, hvor kulturen under har forsvunnet. Eller som om ei nøytronbombe har slått ned og utslettet all kultur, hvor kun kulissene står tilbake.

Fra bedehusland til kjøpesenterland til moskéland. En underlig utvikling, men kjøpesenterlandet var da heller ikke noe særlig. Bedehuslandet ligger i ruiner:

- Ødegården Holmstadengen på Toten - Kan vi få med Pål Hermansen til å lage "Kapittel 10"?

Det skal heller ikke underslås at islam har lagt grunnlaget for svært mye vakker arkitektur, i motsetning til kjøpesenterkulturen. Kanskje kan kjøpesenterbyen Gjøvik en dag bli det nye Isfahan?

Slik er det, vi har blitt kjøpesenterlandet, og kjøpesenterlandet har utradert all tidligere kultur, hvor bunadene på 17. mai er en del av kjøpesenterkulturen. Under bunadsstakken befinner seg imidlertid et dødningeskjellet, vår utdødde rurale arv, som det forflatede konsumentmennesket innbiller seg at kan trylles tilbake til liv en stakket stund ved å ikle seg et meningsløst kostyme.

Det er i slike stunder jeg gripes av en inderlig lengsel etter Maramureş nord i Romania, Europas siste skanse for en ekte, dypt rotfestet og levende rural kultur.

Underlig er det å tenke på at vi hadde en like rik rural kultur i grenda mi og rundt Totenåsen fram til 2. verdenskrig, hvoretter etterkrigsgenerasjonen utslettet det hele. Dette gjør meg virkelig vondt, og den tragiske skjebnen til de to nabobrukene etter Olterudelva, Holmstadengen og Grythengen, er Totens tristeste kjærlighetshistorie og river mitt sarte hjerte i filler.

Snart er alt glemt og disse stolte rurale menneskene går den annen død i møte, hvoretter minnet om dem utslettes for evig. Hvor inderlig gjerne skulle jeg ikke ha nedtegnet deres historie, fotografert plassene hvor de bodde og stiene der de vandret. Sendte inn en liten bønn til Skald forlag, mitt favorittforlag, men har ingen forventninger om å bli bønnhørt.

Stien hvor min oldefar vandret så mang en gang fra den tidligere husmannsplassen Grythengen til filosofibjørka han fredet nede i Olteruddalen. Underlig er det å sitte under denne bjørka nå og vite at min oldefar også satt her og filosoferte til elvas mange toner.

Nå er stien kuttet og kun den siste delen ned dalsida er intakt.

Hei!

Jeg flytter midlertidig tilbake til grenda til emissær, skomaker, småbruker og husmannssønn Magnus J. Dahl fra Spydeberg, som levde mesteparten av sitt liv i Holmstadengen nedunder Totenåsen.

I den forbindelse ønsker jeg å lage boka "I fotsporene til Totenåsens apostel", hvor jeg dokumenterer stedene og personene rundt Totenåsen, dvs. Toten, Hurdal og Hadeland, som ble berørt av denne mannen, samt den kulturen han skapte og som bandt småkårsfolket i grendene rundt åsen sammen på en unik måte: https://www.oa.no/debatt/kristus/jesus/to-menn-av-taigane/o/5-35-560048

Her er så mange personer og historier som kan graves fram, som den om Per Pedell ved Skreiens bedehus: https://debatt1.no/per-pedell-ved-skreiens-bedehus/

Hittil har jeg kun fotografert i JPEG og APS-C, men har begynt å gå over til RAW og har bestilt fullformatkamera.

Dette var bare en kort intro, vil lage en bedre presentasjon etter vi har flyttet 1. juli. Tenker å samarbeide med lokalhistoriker Inger Marit Østby, samt den gamle presten i Hurdal, som er ekspert på lekmannskristendommens rolle i Norge. Hun bor nå på Hadeland, hvor Totenåsens apostel ble gravlagt.

Når boka er ferdig ønsker jeg å lage til en utstilling som går på rundgang på Toten, Hurdal, Hadeland og Gjøvik, sammen med boklanseringen.

Skriver svært gjerne på nynorsk. Fikk beste karakter i nynorskeksamen på fagskolen. Ellers har jeg ikke mange meritter å vise til, trenger derfor et sterkt team å samarbeide med.

Mvh,
Øyvind Holmstad,
Gjøvik/Toten

Snart suges de siste minnene av den fargerike kulturen etter grenda til Totenåsens apostel inn i glemselens sorte hull.