I engene etter Kronborgsætergrenda (Totens tristeste kjærlighetshistorie)

I engen ved Grythengen.

-Flickr.

I engen ved Holmstadengen.

-Flickr.

Etter elva dei ligg, 

dei to engene,

Holmstadengen og Grythengen.

På den øvste enga bodde Totenåsens apostel,

på den neste disippelen hans,

dei var begge søner av husmenn.

No var dei frie, stolte og sjølvstendige

småbrukarar,

med sin eigen religion,

sangbok og kultur.

Ein allmenningskultur og ein delingskultur.

Alt er borte no.

Bedehuslandet har vorte til kjøpesenterlandet.

Etter krigen skulle vi byggje landet vårt,

men vi vraka det,

Mens bedehuskulturen vert stilt fram som kitch

og lågkultur.

Sanninga er at han var essensen i kristendomen,

i det kreaturlege,

og høgda av reformasjonen.

Jenta på det øvste bilete skulle vorte kulturberar av

herr Fossemøllens augestein.

Jenta på det neste bilete har ei ualminnelig ven sangstemme,

sterk og klar,

ho gjev meg frysningar,

korleis kan ein liten kropp laga slik ein lyd?

Kanskje vil ho syngje frå "Pris Herren" ein dag,

saman med syster si på gitar?

Kor vi minnest grendekulturen 

som blømde her,

men som no har visna.

************

På Toten rådde to kulturer, en delingskultur for småkårsfolket i randsona rundt Totenåsen i bakgrunnen, og høykulturen for storbøndene nede i bygda, som søkte å holde småkårsfolket nede.

Den sanne høykulturen, reformasjonens fullendelse gjennom allmenningheten, var imidlertid den kulturen som rådde under husmannssønnen, skomakeren, gårdbrukeren og lekpredikanten Magnus J. Dahl.

Nå er denne kulturen, som nådde et høydepunkt i Øverskreien, erstattet av en amerikansk fornøyelsespark, visjonen om det uplettede subeksurbane paradiset.

Grythengen og Holmstadengen, som holder hverandre i hendene etter Olterudelva, og som var to sentrale husmannsbruk i den storslagne kulturen som her rådde, er nå kvalt av Le Corbusiers rurale visjoner, hvor forskjellene mellom by og land er utvisket.