Lofoten, vår kronjuvel

Hamarøy med Hamarøyskaftet til venstre.

En øredøvende sang av bambusstenger, som en vindmåler av lyd, regnet faller skrått. Vi står på toppen av det nye Hamsunsenteret i Hamarøy, resepsjonisten anbefalte oss å starte ovenfra og arbeide oss nedover. Det er best å komme seg inn igjen, en utmerket dag for å bli bedre kjent med Knut Hamsun. Senteret gjør absolutt ikke skam på ham, det ligger godt i omgivelsene, selv om det ikke er vakkert. Men det skjærer ikke i øynene, definitivt ikke, en sjeldenhet i vår tid. 

Å legge turen til Lofoten gjennom Hamsuns rike er ingen dårlig ide. Han virket jo også i Lofoten som omreisende kremmer i sin ungdom, og søkte seinere ut dit for å finne ro til skrivingen. I det fjerne skuer vi den mektige Lofotveggen, den nærmest kaller på oss der den majestetisk stiger opp av havet. På ferden over Vestfjorden legger vi turen innom Skrova, denne lille øya som går under betegnelsen Lofotens Hawaii, for alle soldagene. Fra Skrovatoppen får vi et fint skue innover Lofotens raggete tinder, og for likesom å understreke stemningen kommer ei ungørn svevende inn under oss.

På Skrovatoppen.

”Byen gaar ikke ind i Landskapet, den falder ut, slik malerne sier”. Slik uttrykte Christian Krogh sitt møte med Svolvær i 1896. Han ville neppe sagt det samme i dag, heller ikke Svolvær har unngått stygge bitt av modernismens ånd. I sin tid Lofotens svar på Venezia, med holmer og kanaler som formet bybildet. I dag lagt under steinfyllinger og asfalt. Men Svolværgeita er den samme.

Ferden går videre langsetter E10, Kong Olavs Vs veg og nasjonal turistveg. Den har fått dette navnet fordi Kong Olav satte særlig pris på denne vegstrekningen. Lofoten var Kong Olavs kronjuvel i kongeriket Norge, en juvel han satte høyere enn arvejuvelene. Lofoten er det norske folks kronjuvel, vår arvejuvel, og vi plikter å verne om dette øyriket i Kong Olavs ånd.

Vestvågøy, landskapet endrer karakter, et sletteland omkranset av vernende fjell. Jeg får umiddelbart en følelse av å ha kommet til et nytt land, jeg innbiller meg at landskapet har islandske trekk. Fargen er irrgrønn, har aldri sett så grønt gress. Men så er også lofotlam kåret til Norges beste lammekjøtt og er rikt på antioksidanter. God trening får de utvilsomt, må fram med kikkerten for å avgjøre om det er stein eller sau jeg ser der høyt oppe i fjellsida. Det er sau. De har under årelang beiting fram og tilbake langsetter fjellsidene formet små stier som nærmest kan minne om risterrasser. Nærheten til havet gjør så de får i seg jod og andre viktige mineraler. Sau har en egen evne til å skille ut salt gjennom urinen, og er derfor et utmerket beitedyr i havgapet og ute på småøyene.

Er man på Vestvågøy bør man besøke vikingmuseet Lofotr, det gammelnorske navnet for Lofoten. Her lå det gamle høvdingsetet, som man så langt råd er har reist en tro kopi av. Det er gjort funn av gullgubber, fransk keramikk og glass fra Rhinland, noe som vitner om stor makt og verdensvante sjøfolk.

Lofotr med høvdingesetet.

Guiden forteller innlevende fra livet på Borg under vikingtida og om gjøremålene i langhuset. Da vi ikke fikk med oss begynnelsen av den første guidingen, bestemmer vi oss for å ta igjen dette i neste runde. Forundret konstaterer vi at den kunnskapsrike guiden tar oss med inn i nye historier og tema, så vi blir med hele runden. Slik skaffer man seg variasjon i arbeidet. Hadde jeg fortsatt å gå på guidinger her ut sesongen, kunne jeg sannsynligvis tatt en doktorgrad i vikinghistorie til høsten.

Den antatt siste vikinghøvdingen på Borg, Olaf Tvennumbruni, måtte ca år 890 e.kr. flykte for Harald Hårfagre til Island. Det skal ikke forundre meg om han følte dette som å komme hjem.

Neste morgen er hustrig, selv om det snart er sankthans har fjelltoppen foran campingplassen et slør av nysnø. Heldigvis titter sola fram utover dagen, for vi skal på vandring på yttersida, mot storhavet. Guideboka beskriver den gamle ferdselsleden mellom Eggum og Unstad som en stor naturopplevelse, i passe krevende terreng.

Ved Eggum finner man kanskje den mest fascinerende skulpturen i Skulpturlandskap Nordland, Hodet, av sveitseren Markus Raetz. Når man går rundt Hodet forandrer det brått karakter, og blir bokstavelig talt snudd på hodet. Dette er ment som en illustrasjon på hvor flyktige sanseopplevelsene våre er, og at alt ikke nødvendigvis er slik det kan fortone seg ved første øyekast. Dessverre skal vi snart erfare sannheten i dette.

Turen er fantastisk, naturen mektig med dønninger som slår inn over rullesteinene, på hvilke det sitter skjell i alle regnbuens farger. Men det er ikke bare skjellene som er fargesprakende, men også en ubegripelig mengde plastskrot. Sannsynligvis drevet nordover med Golfstrømmen, for så å bli blåst inn mot land med nordavinden. Situasjonen er bedre på sørsida, på lesida. Jeg bøyer meg ned og tar opp ei vannflaske, den har kyrilliske bokstaver, kanskje kastet over bord fra en russisk tråler? For hver liter vann man heller på ei plastflaske går det med to liter i produksjonen, en tragikomisk ironi. Jeg husker en video fra You Tube hvor de fant 306 plastbiter i en obdusert albatross, bl.a. en lighter, den lengste gjenstanden var 15 cm. Etter hvert brytes plasten ned i stadig mindre biter, som spises av stadig flere dyr. Plastpartikler kan absorbere miljøgifter som PCB og DDE i konsentrasjoner opp til en million ganger over det i havvannet omkring. Da plast er et oljeprodukt, er det allerede som om en liten oljekatastrofe har rammet strendene på yttersida av Lofoten.

Ved alfabetets og veis ende ute på Å feirer vi sankthans i strålende midnattssol, selv nordavinden har tatt pause for å ta del. Å er et fiskevær fullt av gammel sjarm, med landhandleri og originale rorbuer. Generert ut av århundrers tradisjoner, og derfor mettet med identitet. Et utmerket sted for å oppleve ekte kystkultur.

Neste morgen ser jeg turistfiskerne på vei ut til Moskenstraumen, en av verdens sterkeste havstrømmer, som i tidevannsskiftet kan komme opp i ti knop. Noe jeg har lagt merke til på turen oppover er at de ofte kun skjærer av ryggfileten eller loinsen, resten av fisken kasseres. Skyldes denne praksisen den nye 15-kiloskvota for utførsel av fisk? En mulig forklaring kan også være mer kveis i fisken grunnet en voksende bestand av kystsel.

Utsyn fra Reinebringen.

Den siste kvelden her ytterst i Lofoten legger jeg til toppen av Reinebringen, hvor man kan filosofere over hvor små vi mennesker er når man ser ned på de små fyrstikkeskehusene nede på Reine. Noe jeg ikke kunne gjort uten at noen velger å klore seg fast her ute, og jeg sender en liten takk ned til disse menneskene.

Reinefjorden.

Herfra ser jeg virkelig hvor særegen Reinefjorden er, fjella likesom bøyer seg innover mot fjorden, slik en blomst folder seg sammen for å verne om sitt verdifulle indre. Her tok vi dagen før passasjerferga for å besøke den vidstrakte Bunesstranda. Underlig med alle disse langstrakte strendene her ute mellom våre villeste fjell, en vidunderlig kontrast.

Bunesstranda på Moskenesøy.

Nedenfor ligger Reinevannet som et dypt, uutgrunnelig øye. Det er egentlig ei stor jettegryte og ligger 67 m.o.h., men er 69 meter dypt og stikker således to meter under havflata.

Jeg velger å kalle Reinevannet for visdommens øye. Kunne enda de som ivrer for oljeboring i dette uvurderlige havområdet få se inn i visdommens øye. Oljeutslippet i Mexicogolfen dekker i skrivende stund (2010) et område på ca 25000 kvadratkilometer, tilsvarende et sammenhengende svart hav fra sør for Bodø til nord for Tromsø. Konsekvensene ville blitt større her i vårt kalde og værharde klima, under varmere himmelstrøk fordamper vesentlige deler av olja, og den brytes ned raskere. Skadene etter Exxon Valdez – ulykka i 1989 er ifølge en dokumentar jeg så på svensk TV, langt fra leget. Ville Lofoten, Vesterålen og Senja noen gang kunne heles etter ei tilsvarende ulykke som i Mexicogolfen? Kan vi tillate oss å risikere å forvandle vår kronjuvel til en skamplett? Dette er å gamble med nasjonalarven!

Det summer rundt meg som i en myggsverm, titusener av lunder og annen sjøfugl fyller luftrommet. Drømmer jeg eller befinner jeg meg midt i en naturdokumentar fra BBC? Jeg bare venter på at David Attenboroughs stemme skal tordne ned fra oven, her jeg er på båten ut til fuglefjellene utenfor Røst. Den går hver dag kl 13:00 og har gitt meg en naturopplevelse jeg knapt trodde var mulig. Heldigvis vet jeg enda ikke at det jeg oppfatter som et uendelig levende hav er en illusjon, da ville jeg neppe latt meg rive like mye med.

Skomvær fyr, så langt ut i øyriket det er mulig å komme.

Av disse hundretusener av lundefugl ser det ikke ut til at de får fram en eneste unge denne sommeren, ikke siden 2006 har de hatt en vellykket sesong. På 30 år er lundebestanden på Røst redusert til tredjeparten. Med unntak av toppskarv viser alle sjøfuglene her ute en nedadgående kurve, inklusive alle måkeartene.

Årsakene er mange og kompliserte. En ser ut til å være at den kollektive hukommelsen til silda er blitt forringet etter at sildestammene gjenhentet seg på slutten av nittitallet, slik at sildeyngelen ikke lenger synkroniserer like godt med lundefuglenes hekking. Nedfiskingen av tobisen er naturligvis meget uheldig. Miljøgifter, nordavinden og havørna må nok også ta noe av skylda, havørna mest for hyllerugende arter som krykkje. Men hva var Lofotens tinder uten havørna?

Mens jeg venter på ferja sitter jeg og nyter utsikta til krykkjehuset utenfor kafeen, det forlatte sjøhuset nærmest bugner over av fugl. I motsetning til ute på fuglefjellet har andelen krykkjer som velger å hekke inne i bebyggelsen, gått noe opp. Krykkjene kjenner seg trygge blant folk, enda godt at vårt nærvær kan være godt for noe.

Alle disse Lofotens undere, og endatil ligger verdens største dyphavskorallrev skjult der nede i havet. Tro hvilke hemmeligheter de ruger på? Havet absorberer 25 – 40 % av den CO2en vi pumper ut i atmosfæren, et hav som har hatt stabil pH i over 40 millioner år, nå peker mange forskere på at vi går mot et surere hav. Kalde havområder vil rammes først. Dette kan endre havet til det ugjenkjennelige, og selv ikke korallene kan kjenne seg trygge der langt nede i dypet.

Her har skreien og silda gitt en overflod av mat i generasjoner, to av verdens viktigste fiskerier, næret fra mineraler som ble virvlet opp av havstrømmer i Atlanterhavets dyp 15 – 20 år tidligere. Hva vil skje med næringsgrunnlaget utenfor norskekysten hvis Golfstrømmen svekkes?

En krykkjeunge kaster seg ut fra takmønet på usikre vingeslag, godt å se nytt liv entre scenen. Og lundefuglene lever lenge, kanskje råker de lykken neste år? Jeg er takknemlig for å ha fått oppleve dette eventyret i havet, slik Bjørnstjerne Bjørnson beskrev Lofoten. Makter vi å overlevere dette storslagne eventyret til kommende slekter? Eller må vi skrive snipp, snapp, snute, så var eventyret ute?

Artikkelen er publisert hos Kulturverk tordag 31. januar 2013. Noen kommentarer hos Verdidebatt.

Relatert

Sjarken – en bærebjelke for kysten

Surere hav skader alt fra fisk til plankton