Design-nøkler for lommenabolaget

Da jeg leste Roger Aarli-Grøndalens kommentar “Naboer er best på litt avstand“, ble jeg litt trist. Ingen tvil om at Grøndalen er en høysensitiv mann, noe han bør være stolt av. Dessverre tror jeg de fleste høysensitive, men også mange normalsensitive, til slutt ender opp som Grøndalen: desillusjonerte i den suburbane eneboligen.

Lommenabolag.

"Et lommenabolag er en helhet, ikke et despotisk eiendomsrettshelvete etter modell av den britiske lovteoretikeren William Blackstone."

Men at den atomiserte eneboligen representerer frihet og lykke, er en illusjon. Nikos A. Salingaros oppsummerer hvorfor i fem korte punkter:

• Folk kjøper seg inn i den utopiske drømmen.
• Men planløs forstadsbebyggelse skaper en gifitig fremmedgjøring.
• Isolerte hus uten samfunnstilknytning.
• At “forstedene feirer naturen” er en bløff. Nei, de er et overgrep mot den.
• Forstedene erstatter naturen med døde typologier.

Det er tvilsomt om vi kan finne et eneste eksempel på virkelig god økososial design i Norge. Er det slik at høysensitive mennesker må isolere seg ute i forstedene for ikke å miste forstanden? Må det være slik? Atferdsøkologen Terje Bongard slår fast at vi trives best i mindre inngrupper. Skal fellesskapets gleder kun være forbeholdt de lavsensitive og ekstroverte?

AKIS [avansert konkurranse-industrielt system] ser menneskene som brikker i maskinen, for teknokratiets håndhevere finnes kun en mennesketype, det mekaniske mennesket. For AKIS eksisterer ikke det biologiske og det åndelige mennesket, AKIS’ servile tjenere fnyser av slike tåpeligheter.

En som har valgt å trosse AKIS sitt snevre menneskesyn er den amerikanske arkitekten Ross Chapin. For ham er mennesket biologi og ånd. Han har vist hva et menneske virkelig er i fysiske manifestasjoner, da vi er inngruppevesener med dype behov for å være omgitt av naturlige miljøer og form, kalt biofili.

Chapin har utviklet en boform han kaller lommenabolag [pocket neighborhoods]. Sannsynligvis er Grøndalen så skremt etter sine erfaringer at han aldri tør å forlate eneboligen igjen. Men hadde Chapins oppskrift på hvordan å lage gode nabolag vært normen, ville han nok i dag vært en lykkelig lommebeboer. Det er således ikke Grøndalen som har feilet, men en pervers byggenæring og et teknokrati som ikke tar mennesket på alvor.

Designnøklene er stingene som holder lommenabolaget sammen

Ross Chapin har utformet elleve designnøkler for gode lommenabolag, hvor alle kan trives i fellesskap: høysensitive, lavsensitive, normalsensitive, ekstroverte såvel som introverte. Disse designnøklene kan sammenlignes med sting i ei lomme. Ingen av oss vil legge verdisaker i ei lomme med dårlige sting. Hvorfor skal vi da plassere våre og våre kjæres liv, det mest verdifulle vi har, i nabolag med råtne sting?

Chapins designnøkler er lik sting sydd av den sterkeste tråd. I et ”chapinsk” lommenabolag kan vi trygt plassere våre og våre kjæres liv, uten å måtte leve i frykt for at stingene kan revne og at det oppstår lommehull. Et lommehull er en del av et kvasilommenabolag hvor de elleve designnøklene for levende lommenabolag er svakt til stede, og hvor enkelte nøkler helt kan ha forsvunnet. Dette er et sted hvor man ikke kan leve fullverdige lommeliv.

Lommehull oppstår selvsagt ikke i et ekte ”chapinsk” lommenabolag, hvor man bestreber seg på å legemliggjøre alle designnøklene til fulle, for slik å åpne portene til meningsfulle lommeliv. I et lommehull er det stor fare for at beboerne vil forsvinne, eller falle ut når de ikke orker mer. I Norge i dag finnes neppe et eneste fullgodt lommenabolag, men vi har en hel del kvasilommenabolag. De siste har oppstått som en følge av at enkelte representanter for AKIS har hatt en anelse om at mennesker er mer enn brikker i samfunnsmaskineriet.

Et eksempel kan være ei husgruppe som er orientert rundt et lite fellesområde. Men fordi AKIS verdsetter bilen mer enn mennesket går det ikke en gangvei mellom husene, men en bilvei. I hjørnet kan det skje at et hus blir stengt ute fra fellesområdet av en asfaltert plass. Dette bryter med designnøkkelen om at fellesområdet skal utgjøre hjertet i et lommenabolag, for her vil det være en parkeringsplass som blir husets “hjerte” og fellesområdet mellom husene.

Det lommebeboerne som bor i ekte lommenabolag verdsetter mest er utgang til parken framfor parkeringsplassen. Bilen dominerer våre liv. Å få slippe at denne okkuperer hjemmearenaen burde være en selvfølge i et lommenabolag. Dessverre er enkelte så innforlivet i bilsamfunnet at de hevder biler er vakre, og hvor der er asfalt skal det også være en bil.

En ekte lommebeboer vil heller søke å eliminere asfalten og erstatte denne med et tre, en urtespiral eller noe annet vakkert. Mennesker med lommehjerter er delere av natur. Også bilen kan deles. Faktisk viser forskning at man ved bildeling kan redusere biltettheten til en trettendedel. Tenk hvilke alternativer som finnes til asfalt og metallmonstre!

"Et lite hus kan føles stort når det er rikelig belyst. Himlinger på 270 cm og høyere med store takvinduer fyller rommene med lys og ekspanderer den romlige følelsen."

Et annet særtrekk beboere av ”chapinske” lommenabolag uttrykker tilfredshet over, er at de slipper å se inn i naboens vinduer. Dette som et resultat av designnøkkelen “sammenvevde hus”. Innsyn er ubehagelig for begge parter. I tillegg kan lysforurensning fra vinduslamper, TV-er, dataskjermer med mer bli svært ubehagelig når man bor så tett på hverandre.

Et lommehull har mye til felles med et sort hull: det suger livskraften ut av de som bor der. Ofte kan man identifisere lommehull i et kvasilommenabolag som de dårlig stelte og kjærlighetsløse områdene. Tilsvarende vil stedene hvor Chapins designnøkler er sterkere inkarnerte være preget av blomster, detaljer og liv.

Et lommenabolag er en helhet, ikke et despotisk eiendomsrettshelvete etter modell av den britiske lovteoretikeren William Blackstone. Har man et godt lommehjerte føler man seg derfor forpliktet til å hjelpe de uheldige lommenaboene som ikke har vært like heldige som dem selv, ved å hele tiden søke å styrke eller kompensere for de elleve designnøklene overalt i lommenabolaget. For en ekte lommebeboer kjennes dette som en glede, og ikke som et ork. Kjenner man ikke på denne gleden bør man vurdere å trekke seg ut av lommenabolaget.

Til slutt et lite tips til de som søker seg til et lommenabolag: se etter om postkassene er samlet eller om de står ved hvert hus. Chapin gjør det klart at i et lommenabolag har man felles post-kiosk, hvor postkassene gjerne er samlet ved inngangen til lommenabolaget, og utformet som en møteplass for lommebeboerne. Småsnakk om vær og vind er ikke å forakte, og kanskje kan samtalen en gang iblant åpne nye porter?

"Differensiert lagerplass er en forutsetning: som kleskott, loft og utendørs bod. Innebygde hyller, alkover og nisjer tar mindre plass enn møbler og tilfører sjarm."

De elleve designnøklene for gode lommenabolag

Herpå følger en oversettelse av de elleve designnøklene i Ross Chapins bok “Pocket Neighborhoods“, i kapitlet “Designing for Community”, side 64-69.

Tilhørighet og bidrag. Ethvert sted tilhører en større kontekst som former og bidrar til denne sammenhengen. Første spørsmålet som må stilles innenfor et design, er derfor hvordan planen kan forbindes med og bidra til å berike omgivelsene.

Hytteskalering. Hvis dobbel boligtetthet tillates i en enkeltfamilie-sone, må husene være av en mindre skala for å minske innvirkningen på det omkringliggende nabolaget.

Individualitet. Selv hvor det er likheter er enhver hytte unik. Denne individualiteten fostrer et personlig bånd av omsorg og identitet mellom huseieren og hjemmet. Omsorgsfullt valgte vi eksteriørfarge for hver hytte i relasjon til hverandre – med totalt 24 forskjellige farger – som tydelig skiller en hytte fra en annen. Hvert hushold skaper sitt eget hagelandskap og en blomsterkassehage. Noen er lik overvokste engelske hyttehager, mens andre er enkle og zen-inspirerte. Men de komplementerer alle hverandre.

Bilene samles og begrenses. Bilen dominerer i stor grad våre liv, så det er viktig at den holdes i sjakk. Bevisst plasserte vi parkeringen vekk fra hyttene og skjermet fra gata, slik at beboerne måtte gå gjennom fellesområdet til inngangsdøra. Selv om det kan synes kontroversielt for noen, har det ikke vist seg å være vanskelig.

Lagvis overgang fra felles til privat. En sekvens av overganger definerer tiltagende private lag av personlig rom. En beboer som kommer hjem eller en gjest på besøk ankommer gjennom “implisitte” porter – nær postkassekiosken eller parkeringslommene – inn på den felles gårdsplassen. Herfra til inngangsdøra er det fem eller flere lag: en innramming av stauder, en lav stakitt av lerk med en svingport, forgården, innrammingen av verandaen med gjerde og blomsterkasser, samt selve verandaen. Inne i hyttene fortsetter lagdelingen, med aktive rom ut mot fellesområdet og private rom lenger bak og ovenfor.

Fellesområdet i hjertet. Når alle stier ledes gjennom og alle hyttene vender mot fellesområdet, er dette senteret i bofellesskapet. En felleshage ligger ved den ene enden, en rolig plen dekker den andre enden. Ei barnehuske henger fra det gamle plommetreet i sentrum. Til siden er et lite felleshus – et sted for å reparere en stol, så frøplanter om våren og samles forselskap. På taket er en terrasse med vakker oversikt. Et skur tilbyr hageredskaper på deling.

Verandarom. Så mange verandaer i disse dager er kunstige imitasjoner, tegneserieaktige attributter som kanskje ser fine ut, men fungerer mest som fasadedekor. En veranda skal være stor nok til å utgjøre et rom plassert rett utenfor de aktive rom i huset. Den skal også være plassert ved siden av fellesområdet, hvor huseierne kan velge å engasjere seg uformelt med naboene. Passasjen til inngangsdøra skal gå til siden av og ikke til senter av verandaen, for slik å bevare dens funksjon som et rom.

Øyne på allmenningen. Førstelinjeforsvaret for personlig sikkerhet er et sterkt nettverk av naboer som kjenner og bryr seg om hverandre. Når kjøkken og spiserom ser mot de delte fellesområdene, vil en fremmed fort bli lagt merke til og naboer kan lett kontaktes i nødtilfeller.

Sammenvevde hus. For å sikre privatlivet mellom hyttene er de “vevd” sammen i rekke: den “åpne” siden av et hus fronter den “lukkede” siden av det neste. Den åpne siden har store vinduer som vender ut mot sin sidehage (som strekker seg inn mot naboens hus), hvor neste hus har smale vinduer høyt oppe på veggen og takvinduer. Denne arkitekturen sikrer at naboer ikke ser inn i hverandres verden, for slik å ivareta privatlivets fred, samt å dempe for lys og støy.

Leve stort i et lite hus. Et lite hus kan føles stort når det er rikelig belyst. Himlinger på 270 cm og høyere med store takvinduer fyller rommene med lys og ekspanderer den romlige følelsen. Differensiert lagerplass er en forutsetning: som kleskott, loft og utendørs bod. Innebygde hyller, alkover og nisjer tar mindre plass enn møbler og tilfører sjarm. Alle hovedrom er i første etasje, og man har romslige hemser med sambatrapper.

Enkle materialer og detaljrikdom. Selv med standard hyllematerialer kan man skape et rikt lag av tekstur. Detaljene er ærlige, men ikke masete, og en fryd for øyet. Vi benyttet gjenbrukt, hvitkalket granpanel, hollandske dører i kraftige farger, vinduer med tradisjonelle hvitmalte gerikter, kryssfiner og lekter i himlingene, fargede middelhavsfliser til gulvet, og ingen gipsvegger.

Relatert

Verandaen – limet i tunet

Publisert hos Kulturverk 27. oktober 2015.

Episode 47 - CNU25.Seattle: Pocket Neighborhoods Tour from Active Towns Initiative on Vimeo.

I Believe in Us

In principle, there is perhaps no other belief, value, or attitude that has a greater impact on group success than this one. Am I in it for myself or am I in it for the group? Is it more important that I win or that the group wins?

This principle applies to groups of two such as marriages and it applies to groups of three and larger all the way up to the human race at 7 billion.

When I am in it for myself I have a competitive mindset and a conflict-ridden road, at the end of which I might win. When I am in it for the group I have a collaborative mindset and a willingness to let go of personal hopes and gripes for the good of the group. There is no end.

In a believe in me culture there are winners and losers and all the conflict that goes into figuring out who is who. In a believe in us culture there are no losers. We are on the same team.

Practical Tip: Try to do what's best for your group, not just what's best for you. When I am in a group I try to find solutions that meet our interests, not just my interests.

It works well when I look out for both of us, and so do you.

An attitude of I believe in me brings conflict and might bring short term gains to one or a few. An attitude of I believe in us brings peace and group sustainability. - Craig Freshley

I tunfellesskapet er det oss som gjelder!

Rules and Relationships

In principle, Where rules don't work, relationships take over. Where relationships don't work, rules take over. Without rules or relationships, there is no civil discourse, no way to make good group decisions.

Some people put a lot of stock in relationships, trust that people will do the right thing. Two business partners take a risk together, perhaps even outside the rules or off the map, but they do it because of faith in their relationship.

Some people put a lot of stock in rules (defined broadly to include roles, cultural norms, etc.) and trust that if everyone knows and plays their roles, everything will work well. Two co-workers dislike each other but have established rules, roles, and boundaries that allow them to work effectively.

Communities are tangled webs of rules and relationships.

Practical Tip: Know the rules. Build relationships. Do both.

Where there is a problem I do well to consider, in this order, that the fix might be relationship building or it might be rule following or perhaps rule making.

And the questions are about my behavior, not yours. "Am I investing in the relationship? Am I following the rules? Do I need to propose a new rule?" - Craig Freshley

Good words from Ross

To ensure privacy between neighbors, the cottages ‘nest’ together:  the ‘open’ side of one house faces the ‘closed’ side of the next.  You could say the houses are spooning!  The open side has large windows facing its side yard (which extends to the face of neighboring house), while the closed side has high windows and skylights. The result is that neighbors do not peer into one another’s world. - Ross Chapin

This relationship between the car door and front door greatly increases the level of interaction among neighbors and strengthens their bonds.  For many people, the short walk is not considered a hardship, even in snowy or rainy climates.  That said, others feel that having an attached garage is an amenity or requirement that outweighs the community-building benefits of the walk through the commons.  It’s still a pocket neighborhood, but with fewer chances to meet. - Ross Chapin

With any changes made to home or garden, make your neighborhood a better place from your improvements. Connect and contribute to the fabric of the surrounding houses and streetscape. This is one of those “both/and” conditions — make improvements to serve both personal needs and the larger community at the same time. - Ross Chapin, Connection and Contribution