Ønsketenkning om "det nye mennesket"

Gjestepost av Trond Andresen.

Det er Marx-jubileum, og jeg - som gammal venstreraddis - skreiv dette i et annet FB-forum:

Noe som Marx overså, og nesten alle andre venstreside-folk overser, er at det viktigste problemet å løse IKKE er å “finne det optimale program for sosialisme”.

Altså slikt som “fredelig overgang eller revolusjon”, “syndikalisme eller leninisme”, “sosialisme i ett land eller verdensrevolusjon”, “balanse mellom privat eiendom, kollektiv eiendom og statseiendom”, med mere.

Jeg har sjøl vært ganske så opphengt i slike diskusjoner, og har fremma forslag til programmer opp gjennom åra. Men i dag tror jeg ikke hva man måtte slutte seg til her, er det viktigste.

Jeg tror det viktigste er å lage strategier som bygger på moderne innsikt i menneskets mentale tilbøyeligheter (her kan man neppe bebreide en samfunnsanalytiker som holdt på for 200 år siden), og spesielt de av våre evolusjonært overleverte mentale tilbøyeligheter som er problematiske. Med innsikt i slikt kan man lettere hindre at de fører til havari av forsøk på å skape gode samfunn.

Dette er veldig vanskelig - ikke minst for ei venstreside som ikke vil se forskjellen på “bør” og “er”.

"Den arbeidende klasse". Problemet er imidlertid "den snakkende klasse", fordi de ikke erkjenner hva de "er". I Norge er "den snakkende klasse" voksende, og de er livsfarlige, ikke minst for "den arbeidende klasse".

Fotografiet er fra en mursteinsfabrikk i Talisay City, Cebu, Filippinene. Legg merke til den hardtarbeidende mannen til venstre i bildet.

Få for all del med deg Trond Andresens supermegaviktige Power Piont-presentasjon!

"When all decision makers agree to discuss based on the best available knowledge - will a rational decision be made?"

-Flickr.

Lloyd Preben Løvendskiold: Hvordan mener du at sosialister har undervurdert menneskets tilbøyeligheter ved tidligere anledninger, og hvilke konsekvenser har dette fått? Og hvordan står dagens venstreside i fare for å gjøre det samme?

Trond Andresen: Sosialister har alltid ønsketenkt* om “det nye mennesket”, og er allergiske mot å erkjenne våre problematiske tilbøyeligheter. Fordi disse gjør det vanskeligere å skape et solidarisk samfunn. De liker ikke “er”, så derfor lukker de øya og tviholder på “bør”. Konsekvensen er at alle organisasjoner hvor noen utøver makt (partier, statsapparat), degenererer. Og tar med seg forsøket på å skape det gode sosialistiske samfunn med seg i sluket.

*Les f.eks. Engels’ “Familens, statens og privateiendommens opprinnelse”, eller diverse skjønnmalinger av “urkommunistiske” jeger- og sankersamfunn, med romantisering av det “edle og opprinnelige mennesket” som ikke er ødelagt av føydale eller kapitalistiske samfunnsforhold.

Last gjerne ned denne powerpointen, og se på den som bildeshow, da den er animert:

http://folk.ntnu.no/tronda/div/pres-ev-18.pptx

Her anvender jeg denne angrepsmåten på den voksende “snakkende klasse”.

************

Controversies about EP exist, but it is widely agreed that some problematic in-built mental traits were favourable in producing descendants in a stone age setting.

… hard-wired into us by evolution over tens of thousands of generations. Evolutionary selection does not apply only below the neck.

First, for balance, some nice traits: empathy, loyalty, self-sacrifice, caring for children, curiosity, sociality, cooperativity. All contributed to having descendants that could have further descendants.

BUT: aggression, selfishness, narcissism (we want to be noticed), greed, climbing strategies (suck up to the alphas, dump on your rivals)*, intrigues, herd mentality, need to be right at any cost, hostility to the outgroup, manipulativeness and cheating.

*Strategien vi ble utsatt for, og som til slutt gjorde at jeg gav opp tunfellesskapet vårt. Trist😭😰😢

************

Mitt «framtidssamfunn»: Vi kan åpent snakke om andres mulige vikarierende motiver, også i forsamlinger og i mediene. Men vi er avslappa og humoristiske, og vedgår også egen dårskap når andre peker på den.

«Krenking» er ikke lenger noe man kan påberope seg.

Samtidig er det jo personer fra skravleklassen som kontroller arenaene for offentlig samtale, og som har de største ferdigheter i å benytte disse.

Hvis evolusjonspsykologiske innsikter om våre innebyggede dårskaps-tilbøyeligheter i større grad bør prege menneskelig interaksjon privat og i samfunnet, kan vi da forvente at slike som har mest «ansikt å tape» på ei slik utvikling, og samtidig styrer og tar mest plass i den offentlige samtale og på dens arenaer, er villige til å hjelpe til å fremme ei slik utvikling?