Løsninger for pumpehuset ved Grythengen (Full støtte fra Erik Solheim og kunsthistoriker Daniel Johansen)

I kampen mot pumpehuset har jeg ikke fått mye støtte. Dette er synd, da det ut fra alexandrinsk kosmologi er åpenbart at dette pumpehuset er fullstendig umusikalsk slik det nå ligger. Særlig ødelegger det tonen til det historiske tunet oppe på Grythengen, men det er også ødeleggende for grenda som helhet.

We have something like a religious obligation to create life whenever we make something. - Nikos A. Salingaros

Above all, then, a building is an ornament - Christopher Alexander, The Luminous Ground, page 107

Great architecture—even modest architecture that possesses intensely human qualities—is an emergent phenomenon. We perceive a wholeness coming from the coherence among numerous design and physical elements. Alexander and his collaborators have derived techniques for generating the design components necessary for life, and also the rules for putting them together. But the final coherence—or lack of it—is a surprise that cannot be predicted or “designed.”

Alexander comes back to our visceral response to such wholeness. Our body responds subconsciously but strongly to the degrees of wholeness in our environment. We need to distinguish this positive reaction from a very different intellectual excitement due to transgressive forms, which instead trigger our fight-or-flight instinct. Alexander uses the word “sadness” for a deeply human feeling. Sadness links to physical tears, which, however, can be triggered also by an intense experience of joy. This positive feeling must come from the geometry, not from our inner emotions of the moment.

The Alexandrian method of design begins by dreaming: “imagine the most wonderful place in the world to be in so as to accomplish this function or task.” This is, after all, the basic criterion for extracting a design pattern from numerous observations. If a created structure actually succeeds in this goal, then naturally whoever experiences it will cry tears from the intensity of the positive emotion.

Alexander is insistent that this intense feeling is not a psychological reaction—it’s an actual, physical quality of the environment. This makes it independent of the emotional state of whoever experiences it. To prove this, Alexander points to the healing effect felt by anyone who attempts to generate living structure. This is the intense emotional reward for whoever creates living art, artifacts, music, and buildings in the pre-industrial sense. The production of beauty produces a healing effect on the maker. Alexander discovered a direct relationship between the creation of life and beauty, and an intense feeling of personal nourishment. Turning this affect around gives a test: “the best criterion for judging if you are creating wholeness is that you yourself feel whole and healed.” - Nikos A. Salingaros

Beklager, men jeg føler meg ikke på noe vis "whole and healed" av det nye pumpehuset ved Grythengen, heller tvert imot. Hva som er viktig er å forstå at dette ikke er en følelse i mitt sinn, men en følelse som er transformert fra geometrien til mitt sinn, ihht. alexandrinsk kosmologi. Kommunen er bærere av cartesiansk kosmologi, men denne er feil. Fraværet av helhet skyldes at man ikke har benyttet livets teknologi, slik at de 15 transformasjonene geometrien utfolder seg gjennom i universet, ikke har blitt manifistert. Umiddelbart kan jeg påpeke svikt mot transformasjonene "Positive Space", "Not-Separateness", "Echo" og "Strong Centers".

Slik har vi feilet i vår religiøse plikt til å utfolde helhet, denne plikten min oldefar Even Helmer Holmstad så samvittighetsfult fulgte under skapelsen av stabburet, pumpehusets gode tvilling.

Vi har derfor som sivilisasjon et ansvar for å omdanne pumpehuset til et ornament, som et ekko av stabburet!

I ukeavisa Dag og Tid nr. 8, 23. februar - 1. mars 2018, side 20-21, har Erik Solheim en artikkel som er en rein refleksjon av mine påpekninger. Det er nesten så man skulle tro han har lest bloggen min, og har skrevet denne reportasjen for meg personlig.

Artikkelen har tittel:

- Å halde tonen frå hus og tun rein

Foreløpig poster jeg kun faksimiler fra avisa, som kan lastes ned her og her.

Les større versjon her.

Løsninger for pumpehuset ved Grythengen

VA-anlegget etter Kronborgsætergrenda strandet på at pumpehuset ble satt på en pidestall og plassert asymmetrisk ifht. tunet ved Grythengen. Dette er synd, da skjermingshaugene ovenfor skogen min ble en stor suksess, i tillegg til at kilden til bekken gjennom skogen har blitt tilbakeført. Var pumpehuset blitt godt plassert ville jeg vært godt i gang med å lage til kulturvandringer etter grenda nå, da man her finner kjernen i en av landets mest spennende bedehuskulturer. Bedehuskulturen representerte et høydepunkt i vårt lands historie, uvurderlig, men undervurdert.

Tidligere har jeg foreslått å gjøre om igjen pumpehuset riktig. Plasseringen var så viktig at dere burde tatt en telefon til meg for å forsikre dere om at alt var såre vel. Tross alt opererer man her i et sårbart historisk miljø. Dette er fremdeles et alternativ.

Alternativ A) Senke pumpehuset en brønnring og rette det opp, slik at det harmonerer med og underordner seg tunet på Grythengen.

Alternativ B) Kamuflere pumpehuset som noe annet enn hva det er. Her ser jeg for meg at man bygger et skall utenpå pumpehuset, som retter opp pumpehuset ifht. tunet, slik at det harmonerer med tunet.

I tillegg bør man i størst mulig grad forsøke å reflektere stabburet oppe på tunet. Foran bygger man en svalgang, slik at bygget får en tydelig rektangulær form, samtidig som man her lager til benker som grendevandrere kan sitte på.

Utenfor setter man opp ei informasjonstavle om grenda, sammen med kart over vandringsleder. Man kan også sette opp en rastebenk.

Antenna kamufleres i et klokketårn.

Alternativ C) Mitt foretrukne ønske er at pumpehuset legges ned i bakken og man bygger et museum over grenda der pumpehuset står. Selv om jeg ikke kan utføre min livsgjerning som kulturbærer av Grythengen, ønsker jeg å være en kulturformidler. Plassen er ideell for et lite museum, i krysset hvor vegen til Smedshammer møter vegen fra Sagplassen. Det var dessuten Grythengen som var grendas velkomstsportal, i tillegg til at jeg har hytta mi like ved.

Pumpebrønnen er stor og dyp, det er god plass til å legge teknologien ned under bakken. Det kan allikevel gå ei luke fra inne i museet ned i pumpebrønnen.

Andre forslag er også velkomne, så sant de kan gjøre plassen til et vakkert og interessant sted, med respekt for sine omgivelser og den historiske arv som her ligger.

Slik pumpehuset framstår i dag representerer det tre typer forurensning:

A) Visuell forurensning, ved at det er strukturnedbrytende og ikke underordner seg/respekterer sine omgivelser.

B) Lysforurensning. Lampa er et sterkt blendingspunkt og kaster lys innover i og nedover skogen. Dette ødelegger skogens mystikk når man ser mot skogen fra tunet i vinternatta, og skogsfølelsen når man oppholder seg inne i skogen.

C) Kulturforurensning, ved at pumpehuset representerer antitesen til den rurale bedehuskulturen, som nådde et høydepunkt etter denne grenda. Som kulturbærer må man praktisere retrovasjon.

Kulturkontoret har mottatt midler for et 4-årig kulturstiprogram i perioden 2018-2022. Det var i perioden 1918-1922 bedehuskulturen etter Kronborgsætergrenda sto i full blomst. Stabburet oppe på Grythengen har 100-års jubileum i 1920. Det er intet sted på Toten som i større grad fortjener å være med i dette kultursti-programmet enn nettopp denne grenda!

Selv søker jeg samarbeidspartnere for å dokumentere arven etter Totenåsens apostel, aller helst ønsker jeg å få med forfatter Øystein Morten og fotograf Pål Hermansen, som nylig har utgitt boka "Norske ødegårder". Ei fantastisk bok! Holmstadengen, hvom M.J. Dahl hadde sin base, bør dokumenteres på samme vis, som "Kapittel 10", før det faller ned. Det samme med de siste rester av bedehuskulturen som vokste fram i Dahls fotefar. Bedehuskulturen som blomstret i grendene rundt Totenåsen, og som hadde sin kjerne i denne grenda, var unik!

Dessverre har det blitt umulig for meg å arbeide videre med dette kultursti-prosjektet før fadesen med pumpehuset er rettet opp. Dette da det for meg står som et gravmonument over en storslagen grendekultur.

Inntil videre ber jeg om at jeg får skille ut et område rundt pumpehuset, da jeg, når saken finner sin løsning, ønsker å lage et informasjonssenter og hvileområde for grendevandrerne her. Aller helst med et lite grendemuseum.

Ber også om at dere slukker lyset på pumpehuset, slik at man blir kvitt denne plagsomme lysforurensningen.

Videre ber jeg om at de siste store steinene nede på vollen fjernes, dette kan jeg betale litt for. Finner ikke saken en løsning innen rimelig tid, trenger jeg denne plassen til demontering av hytta mi, for å flytte den til Oksbakken. Da jeg med dette pumpehuset ikke finner roen til å meditere over mine røtter.

Takk uansett for tynningen på Oksbaksvollen. En hel del einer og noen furuer har vokst opp på vollen de seinere årene, disse er trivselselementer. Man kan gjerne tynne enda litt mer i granskogen, og man bør kjøre over med en tung sladd for å jevne ut etter pløyingen tidlig på 1990-tallet.

Også ved Oksbakken bør settes opp ei informasjonstavle over de som levde her. Barna der hadde skolevegen sin over tunet på Holmstadengen og ned til Stange skole. Kulturvandringen etter Kronborgsætergrenda bør lede videre opp til Hongsætra og Oksbakken, med en deling ved Hongsætra over til Skjeppsjøen og den gamle kongevegen. Det bør videre lages en avstikker opp til Grythenholmsvarden, hvor der er ei fantastisk utsikt. Trolig bør det også her tynnes noe, for å få tilbake et tilsvarende utsyn som i min barndom.

Relevante fotografier for pumpehuset og området finnes hos Wikimedia Commons under kategoriene "Water supply and sanitation in Norway", "Kronborgsæterlinna", "Fellesmisjonen" og "Abandoned houses in Norway".

Meget umusikalsk!

-Flickr.

************

Videre finner jeg en sjelsfrende i kunsthistoriker Daniel Johansens innlegg:

- Vi lager oss ufyselige omgivelser

Kanskje aldri i menneskehetens historie har estetisk formgiving hatt så lav status og vært så tømt for innhold som i dag.

Under utgravningene på Torget i fjor dukket det opp et dreneringsrør i tegl fra 1890-årene som neppe får noen større plass i historiebøkene. Røret forteller allikevel umåtelig mye om noe som en gang var en selvfølge, men som ikke lenger er det. Det hadde en muffe utsmykket med en vakker og forseggjort profil. Denne dekoren på overgangen fra ett ledd til et annet hadde ingen praktisk funksjon. Selv det som skulle graves ned og aldri sees igjen, skulle ha et element av estetikk ved seg i en gang i tiden.

Det er lenge siden 1890 og man kan lett sette spørsmålstegn til nytten av å pynte underjordisk infrastruktur, men slik var verden. I 1994 skrev forfatteren Alf Eggset en utmerket bygdebok for Midtre Gauldal hvor han mellom fattigvesen og kirkeliv stoppet opp og kontemplerte litt over en gammel høvel fra husmannsplassen Trøa i Sokndal. Den er praktfullt dekorert og viser hvordan selv de fattigste i samfunnet tok seg bryet med å ornamentere sine bruksgjenstander midt i sitt daglige slit. Undertegnedes tippoldefar bygde seg et svært kummerlig hus i Fevåg i 1911, men kledde opp sitt ringe bo som en brud med drager på taket, spyd, grindverk og farget glass. Vannet frøs i vaskefatet i gangen hver dag under vintrene, men huset er fortsatt et smykke for bygda. Som Eggset konkluderte med i bygdeboka: «Kunsten var ikke et overskuddsfenomen, skilt ut som en egen sektor, men en del av dagliglivet.»

I 1908, mens husmenn fortsatt dekorerte sine bruksgjenstander i Sokndal, skrev den østerrikske arkitekten Adolf Loos sitt manifest «Ornament og forbrytelse» hvor mye av det teoretiske grunnlaget for vår samtid ble lagt. Og det var jo gode intensjoner bak dette. Tiden hvor dårlige boforhold og manglende livskvalitet skulle gjemmes bak fasadepynt, pomponger og rysjer var forbi. Menneskets behov for lys, luft, varme og funksjonelle omgivelser skulle opp og fram. Men samtidig ble alt hva Adolf Loos selv tegnet gitt en utforming som skulle behage øyet. Ville han ha stått inne for våre omgivelser i dag?

Murpiper, takrenner, vinduer, takdekke, rekkverk, autovern, skilt, fjøs, lagerbygg, fabrikker og varehus. Listen over elementer i våre omgivelser som nå kun formes for å tjene en praktisk hensikt og som ikke tar hensyn til at de skal sees og oppleves av mennesker vokser dag for dag. Kjør en tur til Tiller og du vil se nesten en hel bydel som er reist etter dette prinsippet. Modernismens pionerer så aldri for seg at design for å glede blikket skulle forkastes som styrende prinsipp da de formulerte sine teorier ved forrige århundreskifte. Det at vi har endt opp der debatteres altfor lite i offentligheten.

I tiden da alt ble gitt en estetisk form tok man det for gitt. Formgiving av det meste for øyets skyld var en selvfølge i alle ledd i samfunnet og dette ble endret av et effektivt teoretisk og politisk arbeid på 1900-tallet. I dag snakker vi mer enn noen gang før om menneskets behov for opplevelser i dagliglivet, om kvaliteter i byrom og i nærmiljøer. Det forhold at mer og mer av det vi omgir oss med ikke tar hensyn til at vi skal se det, men bare til at vi skal bruke det, er ikke med i denne diskusjonen. Følgelig sliter vi fælt med å bygge nye og gode bydeler, tettsteder, hus og hjem. Har vi i vår jakt på ærlige, rasjonelle og økonomisk bærekraftige løsninger mistet kontakten med et faktisk menneskelig behov?

I sannhet, dette pumpehuset er ufyselig og har gjort sine omgivelser ufyselig, plassert i en ufyselig tid med et ufyselig sinnelag, som gjennomsyrer hele samfunnet, og i særdeleshet offentlig forvaltning. Kontrasten mellom min oldefars tid og vår tid kan ikke illustreres bedre enn for kontrasten mellom pumpehuset og stabburet ved Grythengen. Mens stabburet bygger opp sine omgivelser og menneskets sjel, river pumpehuset ned og degraderer tunet og grenda.

På min oldefars tid ville hver eneste flens på hvert et rør gravd ned med dette v/a-anlegget vært sirlig dekorert! Selv om det ikke kunne sees. Kun for å ære jorden!

- Berre du kan byggje med kjærleik

Relatert

Tidligere forslag

COGNITIVE DISSONANCE AND NON-ADAPTIVE ARCHITECTURE: SEVEN TACTICS FOR DENYING THE TRUTH

LIFE AND THE GEOMETRY OF THE ENVIRONMENT

Bongard om å innrømme feil