Skip to main content

Oldefarbjørka

Kjære oldefarbjørk,
i dag gjekk eg forbi deg
med jentene mine,
du er deira tippoldefarbjørk.
Eg fortalde dei at du er heilag,
at du ikkje kan røyrast,
noko dei tykte var litt rart.
Men eg forklarte dei at det er greit
å gje deg ein klem.
Då vart dei glade.

Under bjørka her satt du,
kjære oldefar,
og filosoferte til tonane frå Olterudelva.
Du var det som heilaga denne bjørka
for etterslekta.
Filosofistigen din til Grythengen
gjekk opp dalsida rett nedom bjørka.
No er denne broten,
som det meste ved augnesteinen vår.
Oppe på tunet ditt
er ikkje lenger nokon fred,
berre gauling,
dur og hyl.
Men under bjørka di
kan ein framleis nyte elvesongen.

Vondt gjer det å sitja under deg no,
kjære oldefarbjørk,
og veta at her
er inkje lenger noko heilagt,
slik som du er det.
Dei hogg i stykke gardskoronaen
rundt plassen vår,
for å kunne nyte venleiken og roa
ved dei grøne enger.
Som om han var ei kulisse!

Nei, vi er ikkje kulisser,
du og eg,
vi har begge røtene djupt planta
i denne jorda.
Vi er historieberarar!
Det er vi som høyrer heime
i denne gråsteinsjorda.
Røtene våre ligg her.

Diverre slutta historiehjulet å rulle
ved dette storarta elvebruket
etter Olterudelva.
Herr Fossemøllens augnestein
var eit levande historiemåleri
i kulturlandskapet på Toten.
Men dei ville ikkje la det få hengje i fred
for å pryde nasjonen vår,
slik at eg og jentene mine kunne få
måle vidare på historia
åt fedrane våre.
Du har sett dei alle du,
kjære oldefarbjørk,
og i dag fekk den siste dottera
av herr Fossemøllens slit
sjå deg.

Eg lyt fera herifrå so fort det vert ei råd,
kjære oldefarbjørk,
eg og jentene mine,
då gardstunet oppe på Grythengen
tappar oss for all kraft.
Tunet er hjartet åt garden,
og når tunhjartet sluttar å slå,
døyr kulturberaren saman med tunet.
Difor lyt vi flykte,
for å overleva.

Godt gjer det lell å veta,
i landflyktigheit,
at du står trygt her i jorda vår,
kjære bjørk,
oldefarbjørk
og tippoldefarbjørk.

-Flickr.

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Kapping av hulkillist

Hadde nesten ferdig et hjørne med hulkillister i dag, men så fikk jeg somlet meg til å kappe 2 mm for mye. Da var dagen over og rett hjem og helga ødelagt! Men får tro jeg får en ny dag i mårå? Har funnet litt på nett, så går på med fornyet optimisme over helga. Får trøste meg med at skal man bli god i noe må man minst holde på 10.000 timer.




En god artikkel:
5 snarveier når du skal legge lister
En kommentar: Kort sagt må man tenke motsatt når man lister med hulkil. Se for deg at du legger lista feil vei (den som peker mot/tar i taket) legger du jevnt med underlaget på sagen. Den delen som skal på veggen legger du på anlegget/landet på sagen.  Skjær den første vinkelen du trenger. Så maler du deg ut ifra den, setter merke på den delen som ligger på anlegget/landet på sagen, vrir saga til den vinkelen du skal ha... skjærer forsiktig litt og litt av til du treffer streken...

Så bare til å montere :)

Lite tips er å kappe hulkil lister 1-2 mm for kort, slik at du har litt plass å bevege lis…

Minus låven

Det er de som hevder at etterkrigstida har vært fremskrittets tid. Knut Hamsun ville vært sterkt uenig i et slikt syn. Fordi som han formulerte det: "Fremskritt, det er menneskets trivsel." En forutsetning for trivsel er den menneskelige skala, som aller best kan illustreres med totenarden til tippoldefaren min. Pumpehuset ved Grythengen er helt ute av den menneskelig skala, hvor man pumper vann fra Mjøsas dyp opp til toppen av grenda som var himmelporten til Totenåsen. Brønnen som lå her før var i den menneskelige skala, en teknologi så liten at man kunne holde den i hånda. På samme vis som sæterstien mellom Holmstadsveen og Hongsætra var i den menneskelige skala, nå er den i maskinskala, eller nærmere bestemt tråkkemaskinskala.
Tvert imot kan vi slå fast at fremskrittet har forduftet, da trivselen ble borte med at stoltheten forsvant. Fordi uten den menneskelige skala finnes ingen stolthet, da det kun er maskinen som kan spille denne skalaen. Ikke kulturbæreren eller hist…