Hvem bor i bygda?

Magasinet +KOTE spør; hvem bor i bygda? Selv bor jeg ikke i bygda, men i en meningsløs forstad av Gjøvik. Dette på tross av at jeg har arverett til to gårdsbruk, som jeg elsker. Aller mest elsker jeg herr Fossemøllens øyensten, en liten husmannsplass i steinrøysa oppunder Totenåsen. Eller mer korrekt, jeg elsker hva dette stedet og grenda det tilhørte var. Tapet av alt Grythengen var fyller mitt hjerte med en slik sorg at jeg ikke klarer å leve med henne.

Utsyn mot grenda mi. -Wikimedia.

Henry Ford var bondesønn, da han startet opp bilproduksjonen var det bondesamfunnet han hadde i tankene. Han ønsket å gjøre det lettere for bøndene å frakte varene sine til byen, og ellers forskjellige ærender de måtte ha. Bøndene var imidlertid en begrenset kjøpergruppe, så hva skulle man gjøre da samlebåndene begynte å gå på tomgang?

General Motors kom med løsningen ved verdensutstillingen i New York i 1939. Istedenfor å hjelpe bøndene inn til byen, ville de nå satse på å få byfolk ut på landet. Byen ble framstilt som noe kaotisk og skittent, full av fagforeningsledere og opprørske folk. Det var ute på landet, i forstedene, hvor de normale menneskene og de gode borgere holdt til. I frisk luft, med hver sin enebolig, plen, tre frukttrær, og ikke minst hver sin privatbil!

Bilindustrien promoterte den suburbane eneboligen som det nye Eden, hvor bilen gjorde deg like fri som fuglen over prærien. Urbanisten James Howard Kunstler skildrer det nye idealet som følger:

“In America, with its superabundance of cheap land, simple property laws, social mobility, mania for profit, zest for practical invention, and Bible-drunk sense of history, the yearning to escape industrialism expressed itself as a renewed search for Eden. America reinvented that paradise, described so briefly and vaguely in the book of genesis, called it Suburbia, and put it for sale.” – James Howard Kunstler, “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America’s Man-Made Landscape”, page 37

Budskapet var at man kunne nyte det gode, sunne og frie liv på landet, samtidig som man var fri fra det gamle bondesamfunnets slit. Alt muliggjort gjennom privatbilismens grensesprengende mobilitet. Landsbygda ble solgt inn som det ultimate konsumentprodukt, noe som skulle nytes, lik en god sigarett.

“The Dream, more specifically, was a detached home on a sacred plot of earth in a rural setting, unbesmirched by the industry that made the home possible; a place where one could play at cultivating the soil without having to rely on husbandry for a livelihood; a place that was, most of all, not the city.” – James Howard Kunstler, “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America’s Man-Made Landscape”, page 101

Å frigjøres fra jordens lenker var imidlertid ikke nok for det nye suburbane mennesket, det var også påkrevd at man ble frigjort fra lenkene til hverandre. Alt skulle være individuelt, å være avhengig av noen, slik bonden var avhengig av grendefellesskapet, var å være ufri, undertrykt.

“I don’t believe automobile suburbs are an adequate replacement for cities, since the motive force behind suburbia has been the exaltation of privacy and the elimination of the public realm. Where city life optimizes the possibility of contact between people, and especially different kinds of people, the suburb strives to eliminate precisely that kind of human contact.” – James Howard Kunstler, “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America’s Man-Made Landscape”, page 189

Det er disse menneskene som i dag befolker den norske landsbygda. For dem er den suburbane bunkeren oppfyllelsen av det nye Eden på jorden. De ser seg selv som fullbyrdelsen av den gode nordmann, bærere av den sanne rurale kultur. De er de subeksurbane, hakket over de eksurbane og de suburbane. Hvor de suburbane bor i Gjøviks forsteder, de eksurbane på Kapp, og de subeksurbane, de edleste og mest høyverdige bærere av de suburbane idealer, holder til helt i ytterkantene av Toten.

Den suburbane bunkeren er det helligste gode nordmenn vet om. Å stille spørsmål ved den suburbane bunkeren som ideal, er en større helligbrøde for den jevne nordmann enn hva det er for en muslim å karikere profeten Muhammed i Mekka. Våger du dette er du en utstøtt, en falsk totning, en uren urbanist.

"Across the rural northeast, where I live, the countryside is littered with new houses. It was good farmland until recently. On every country road, every unpaved lane, every former cowpath, stand new houses, and each one is somebody’s version of the American Dream. Most are simple raised ranches based on tried-and-true formulas – plans conceived originally in the 1950s, not rethought since then, and sold ten thousand times over. 

These housing “products” represent a triumph of mass merchandising over regional building traditions, of salesmanship over civilization. You can be sure the same houses have been built along a highway strip outside Fresno, California, as at the edge of a swamp in Pahokee, Florida, and on the blizzard-blown fringes of St. Cloud, Minnesota. They might be anywhere. The places they stand are just different versions of nowhere, because these houses exist in no specific relation to anything except the road and the power cable. Electric lighting has reduced the windows to lame gestures. Tradition comes prepackaged as screw-on aluminium shutters, vinyl clapboards, perhaps a phony cupola on the roof ridge, or a plastic pediment over the door – tribute, in sad vestiges, to a lost past from which nearly all connections have been severed. There they sit on their one- or two- or half-acre parcels of land – the scruffy lawns littered with the jetsam of a consumerist religion (broken tricycles, junk cars, torn plastic wading pools) – these dwellings of a proud and sovereign people. If the ordinary house of our time seems like a joke, remember that it expresses the spirit of our age. The question, then, is: what kind of joke represents the spirit of our age? And the answer is: a joke on ourselves.” – James Howard Kunstler, “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America’s Man-Made Landscape”, page 166

Kunstlers bok er en uvurderlig kilde til å forstå den norske bygde- og grendekulturens tragiske forfall.

Dessverre er Kunstlers beskrivelse av det Nord-Østre USA en perfekt beskrivelse av den norske landsbygda anno 2017. Norge, USAs femtiførste stat, mer amerikansk enn Amerika selv. Det gamle grendesamfunnet og grendekulturen er stein dødt. Det finnes ikke lenger fnugg av forskjell på grenda mi og hvilken som helst forstad av Los Angeles.

The American way of life is not up for negotiations. – George H.W. Bush

Selv har jeg en retrovativ legning. Jeg kjenner på en dragning tilbake til jordens slit, til noe så primitivt som utedoen, ja til og med den undertrykkende bedehuskulturen lengter jeg tilbake til!

It is perhaps impossible for a person living unhappily with a flush toilet to imagine a person living happily without one. – Wendell Berry

Man kan også spørre seg om det moderne mennesket er så mye lykkeligere med sine baderom til halvmillionen, enn hva mine forfedre var da de samlet seg i badehuset ved Sagelven på lørdager, for å være klare til bedehuset på søndager? Badehuset var en sosial møteplass, hvor man renset kroppen, hvoretter sjelen ble renset påfølgende søndag. I badehuset lyttet man til sine medmennesker, på bedehuset til Gud, under talerstolen til Totenåsens apostel. Ikke en geistlig, men en enkel husmannssønn, med et stort kall, å samle grendene rundt Totenåsen i Kristus.

Grendas nye pumpebrønn, like nedenfor den gamle brønnen på Grythengen, hvor to bekkeørreter svømte rundt i årtier. Denne brønnen er dyp, den går helt ned til Mjøsas dyp, til under råvannssjiktet på 200 meter. Grenda får nå servert råvann i springen hver dag, nesten like eksklusivt som å få flydd inn isen til drinkene fra Svartisen med helikopter. Hvor det moderne mennesket betjenes av sine 204 energislaver. Vi ser dem ikke i hverdagen, likesom Hadrians underjordiske slavenettverk i Tivoli.

Som retrovativ ville jeg imidlertid syntes det ville vært mer eksklusivt med reint vann fra den gamle brønnen. Men hvor godt ville bekkeørreten trivdes i grunnvannet i Øverskreien i dag? Dette som pipler fram overalt. Bare på Grythengen var tre iler.

-Wikimedia.

Nå har husmannsplassen min blitt en dumpingplass for subeksurban infrastruktur, slik at man kan leve sine komfortable liv. Jorda er fylt opp av plastrør og XPS markisolasjon, rett nedenfor der brønnen var kommer grendas pumpehus, som serverer friskt vann fra Mjøsas dyp. Nesten like eksklusivt som å få isen i drinkene flydd inn fra Svartisen. Over herr Fossemøllens ruindam i elva går høgspentkablene. Omkring tunet ligger de subeksurbane bunkerne høyt hevet og forventer at jeg skal ivareta kulturlandskapet, slik at de kan konsumere dette lik et "wallpaper" på PC-skjermen. Gjennom landskapet farer de til og fra i metallhylstrene sine, lik ubåter i vann.

"The car, of course, is the other connection to the outside world, but to be precise it connects the inhabitants to the inside of their car, not to the outside world per se. The outside world is only an element for moving through, as submarines move through water.” – James Howard Kunstler, “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America’s Man-Made Landscape”, page 167

Den norske landsbygda er død. Det beste er om den dør ut. Slik at kanskje en ny, retrovativ generasjon, kan få flytte inn igjen til bygda en gang i ei fjern framtid!

Hos Debatt1.

Relatert

• Når bondevettet visner
• Et kulturhistorisk identitetstap
• Bedehuskulturen var håpets kultur for slitets folk
• Kulturhistorisk vandring etter Fossemøllen II og Olterudelva
• Minner fra en grendevandring
• Bærekraftsdalens tre søyler
• Grendeklynga - en modell for framtida?
• Forfallet i bygde-Noreg
• Advarer mot at Norge gror igjen