 |
| Eishin Campus, Tokyo. Foto: Takeshi Kakeda |
På podcast-showet Levevei.no har den gresk-australske matematikeren Nikos A. Salingaros (f. 1952) en samtale med J.A. Arnfinsen om økologisk bærekraftige strukturer som resonnerer med menneskets grunnleggende behov. Salingaros er en verdensledende arkitekturteoretiker og pioner innen biofilisk design.
Av Øyvind Holmstad, redaktør av bloggen PermaLiv
Intervjuet starter med en redegjørelse av hvordan Salingaros fattet interesse for arbeidene til Christopher Alexander, hvordan disse to gigantene møttes og hvordan samarbeidet med Alexander etter hvert førte til at Salingaros begynte å utvikle sine egne ideer om arkitektur. Noe i dag har gjort ham til en av verdens fremste arkitekturteoretikere.
Noe jeg selv ikke hadde reflektert over er hvordan modernismen ville vært en umulighet innenfor tidligere sivilisasjoner, simpelthen fordi den bygges opp av elementer som er for tunge til å settes på plass med muskelkraft, samt bruk av materialer som krever mye energi å framstille. Dette er noe av grunnen til at modernismen er hva man kan kalle objektorientert, mens tradisjonell, historisk og klassisk arkitektur er elementorientert [i].
Modernismen er objektorientert til en sånn grad at den må karakteriseres som fundamentalistisk. Hvilket har gitt oss en sivilisasjon preget av geometrisk fundamentalisme (se “Geometric Fundamentalism”, kapittel fra boka A Theory of Architecture, 2006). I samtalen slår Salingaros fast følgende: ”Our society is drunk, it is intoxicated on pursuing novelty, it is pursuing novelty at all costs, even at the cost of civilization itself.”
Fordi modernistiske typologier aldri tidligere har vært mulig å framstille, og da naturen selv også utfolder seg gjennom en elementstruktur, framstår objektorientert arkitektur som noe nytt, hvilket det også er. Moderne strukturer har aldri tidligere vært sett i jordens historie, hverken før eller etter mennesket entret banen. Men nettopp derfor er disse strukturene totalt løsrevet fra naturen og historien, og hverken en del av oss eller verden. De er rett og slett anti-natur, hverken mer eller mindre.
Arnfinsen kommer i samtalen bl.a. inn på Alexanders “mirror of the self”-test, hvor man sammenligner to objekter av samme slag og størrelse, for å kjenne etter hvilket som sammenfaller best med indre følelser. Alexander har vist at personer som trenes i denne testen, slik at de blir fridd fra forutinntattheter, i 80-90 prosent av tilfellene kommer til samme konklusjon om hvilket av disse to sammenlignbare objektene som har mest liv. Denne testen beviser således empirisk at liv i materien ikke er en subjektiv men en objektiv størrelse.
Arnfinsen og Alexander har en felles attraktor gjennom den japanske kampsporten aikido, hvor man på samme vis vurderer to bevegelser for å bedømme hvilken som responderer best med utøverens indre selv.
Salingaros har videreutviklet Alexanders metode til å eksakt kunne bestemme en bygnings suksess prosentvis ut fra i hvor sterk grad den er bærer av de 15 transformasjonene for helhet, som ligger bak skapelsen av universet og evolusjonen.
Et annet tema er menneskesinnets fraktale dimensjon, som må finne sitt motstykke i omgivelsene. Kafédesignere er eksperter i å utforme fraktale miljøer, noe som gjør dette tredje rommet til et sted mange søker for å få en vitamininnsprøyting, vekk fra sterile kontorlandskap.
Samtalen dreier inn på mange tema, jeg vil på det sterkeste oppfordre til å lytte til denne samtalen, hvor vi treffer en meget engasjert Salingaros i toppform!
Lytt til samtalen i sin helhet her.
Av Øyvind Holmstad, redaktør av bloggen PermaLiv
Intervjuet starter med en redegjørelse av hvordan Salingaros fattet interesse for arbeidene til Christopher Alexander, hvordan disse to gigantene møttes og hvordan samarbeidet med Alexander etter hvert førte til at Salingaros begynte å utvikle sine egne ideer om arkitektur. Noe i dag har gjort ham til en av verdens fremste arkitekturteoretikere.
Noe jeg selv ikke hadde reflektert over er hvordan modernismen ville vært en umulighet innenfor tidligere sivilisasjoner, simpelthen fordi den bygges opp av elementer som er for tunge til å settes på plass med muskelkraft, samt bruk av materialer som krever mye energi å framstille. Dette er noe av grunnen til at modernismen er hva man kan kalle objektorientert, mens tradisjonell, historisk og klassisk arkitektur er elementorientert [i].
Modernismen er objektorientert til en sånn grad at den må karakteriseres som fundamentalistisk. Hvilket har gitt oss en sivilisasjon preget av geometrisk fundamentalisme (se “Geometric Fundamentalism”, kapittel fra boka A Theory of Architecture, 2006). I samtalen slår Salingaros fast følgende: ”Our society is drunk, it is intoxicated on pursuing novelty, it is pursuing novelty at all costs, even at the cost of civilization itself.”
 |
| Nikos Aron Salingaros |
Arnfinsen kommer i samtalen bl.a. inn på Alexanders “mirror of the self”-test, hvor man sammenligner to objekter av samme slag og størrelse, for å kjenne etter hvilket som sammenfaller best med indre følelser. Alexander har vist at personer som trenes i denne testen, slik at de blir fridd fra forutinntattheter, i 80-90 prosent av tilfellene kommer til samme konklusjon om hvilket av disse to sammenlignbare objektene som har mest liv. Denne testen beviser således empirisk at liv i materien ikke er en subjektiv men en objektiv størrelse.
Arnfinsen og Alexander har en felles attraktor gjennom den japanske kampsporten aikido, hvor man på samme vis vurderer to bevegelser for å bedømme hvilken som responderer best med utøverens indre selv.
Salingaros har videreutviklet Alexanders metode til å eksakt kunne bestemme en bygnings suksess prosentvis ut fra i hvor sterk grad den er bærer av de 15 transformasjonene for helhet, som ligger bak skapelsen av universet og evolusjonen.
Et annet tema er menneskesinnets fraktale dimensjon, som må finne sitt motstykke i omgivelsene. Kafédesignere er eksperter i å utforme fraktale miljøer, noe som gjør dette tredje rommet til et sted mange søker for å få en vitamininnsprøyting, vekk fra sterile kontorlandskap.
Samtalen dreier inn på mange tema, jeg vil på det sterkeste oppfordre til å lytte til denne samtalen, hvor vi treffer en meget engasjert Salingaros i toppform!
Lytt til samtalen i sin helhet her.
Audio clip: Adobe Flash Player (version 9 or above) is required to play this audio clip. Download the latest version here. You also need to have JavaScript enabled in your browser.
Les også relevant utveksling mellom Slavoj Žižek og Nikos Salingaros her.
 |
| Gamla stan, Stockholm. |
Relevante nettsider
Nikos A. Salingaros – hjemmeside
Biophilia
The Architecture of Life
Biophilic Design
Biophilic Cities: What are they?
Relatert
Tenk langsiktig og lokalt! – intervju med Nikos Salingaros
Tre velmente råd for de nye natursamfunnene
Dei tre skapingstilstandane
Med multikulturalisme eller multipolaritet som framtidig identitet?
Den økologiske estetikken (Bokmelding av Morten Skrivers ”Skønhedens befrielse”)
Seksti år med kjøpesentret
Ser vi Guds finger i Kvartal 42, Kristiansand?
Regjeringsblokka er inkje anna enn monoton repetisjon
Fotnote
[i] ”Ornament is a characteristic of one of two broad categories of design. These categories are elemental and object oriented design.
Elemental architecture is composed of expressed components, arranged according to a convention and with a gravitational logic, and typically these components are human scaled. In classicism, for instance, the elements are the entablature, the column, the cornice, and so on. These elements are arranged with the visually heaviest at the base, the visually lighter above. Arguably, Art Deco is the last dominant instance of elementalism.
Ornament is a component of elemental architecture. It is important in highlighting elements, providing visual coherence and enhancing proportions, providing light and shade to surfaces.
Post war, architectural design has become object oriented. The building is regarded primarily as a three dimensional object, a singular or ‘sculptural’ form, intended to stand in isolation, or to contrast with its setting. The constituent elements of the building are repressed in favour of the coherence of the singular object. Ornament has no part in this form of architecture, because the enhancement of a hierarchical composition is not relevant to this style. Texture is antithetical to object oriented design, large planes of simple materials, ideally with all jointing and evidence of fabrication repressed, is favoured.
Elemental architecture is the building block of coherent urban form. It is suitable for creating urban walls. A row of elemental buildings creates a textured and rich urban streetscape with a commonality of proportion and composition. The streetscape becomes more than the sum of its parts. A row of object buildings rarely delivers urban coherence.
I suggest, therefore, that a starting point for recovering a more adaptable and resilient form of architecture may be found in re-evaluation of the point at which the elemental was superceded by the object oriented. We need reinvigorated elementalism.”
– “MJEFFRESON”
No comments:
Post a Comment
Note: Only a member of this blog may post a comment.