Svart-kvitt på juleribbe-tur

Tenkte jeg skulle gått en litt lengre tur i dag, for å bli kvitt litt juleribbe, men tida gikk og kom meg ikke ut før det begynte å mørkne. Tok allikevel med kameraet på en liten rusletur i grenda, da jeg fikk lyst til å prøve å ta noen svart-kvitt fotografier, og da betyr det ikke like mye om iso-en må opp litt, særlig ikke hvis man ser etter abstrakte former. Det ble en fin liten tur, noen bilder ble det også, men et stort sjokk ventet da jeg kom hjem.

Fotografiene ligger i kronologisk rekkefølge.

Her har jeg kommet meg ned i Olteruddalen, hvor det var rådyrspor, så noen må ha overlevd forrige vinters ekstreme snømengder.

-Wikimedia.

Snøelvestein på 12800 iso.

-Flickr.

Balkehøgda med Mjøsa. Som man kan se ligger Hamar under skoddeteppet. De har kveldssola, men vinterstid ligger mjøsskodda særdeles tungt over Hamar. Flytter vi dit blir det naturligvis litt trist å skue opp mot de kjære engene mine, der i det fjerne.

-Wikimedia.

Låven i Holmstadengen. Jeg gikk etter dalsida da jeg ikke ville lage spor over tunet, i tilfelle jeg kommer tilbake på dagtid, hvor jeg med ett la merke til at låven gjorde seg svært godt mot den snødekte stigningen. At det var igjen litt snø på taket var et lite lykketreff.

Tok bildet på f2.8 og 12800 iso, så det var igrunnen helt mørkt. Men med abstrakte svart-kvitt-former er det heller så dette bidrar med karakter til fotografiet.

-Wikimedia.

Så gikk jeg igjen oppetter gamlevegen, eller rettere sagt, jeg gikk til høyre og etter jordet videre, for ikke å lage forstyrrende spor for evt. seinere fotorusleturer i jula. Her også er det mørkt, EXIF-data viser at klokka var 16:56, så det ble nok et bilde på f2.8 og 12800 iso. Men jeg synes det ble et fint, lite svart-kvitt-minne allikevel.

-Flickr.

Mens jeg henter minnekortet i min gamle 70d, for å vise sjokket som ventet da jeg kom hjem, kjører jeg en liten svart-kvitt-video. Men kan røpe så mye som at det var Lola (bestemor på filippinsk) som stod bak. Ja, det er en velsignelse å ha henne her, men jeg er alltid bekymret for hva hun kan finne på, da hun liksom ikke forholder seg til fysikkens lover. Faktisk er jeg mer bekymret for henne enn for småjentene. F.eks. da vi var i kirka i går på julaften, bare slengte hun bildøra rett inn i bilen til direktøren for Mjøsmuseet, som stod parkert ved siden av, som om den ikke var der. Jeg så det var en liten bolk i bakskjermen, men på øyemål kalkulerte jeg med at den ikke kunne være fra bildøra mi, selv om jeg ikke var skråsikker. Tenkte å sjekke det nærmere da vi kom ut igjen fra julegudstjenesten, da vi var litt seint ute og måtte skynde oss for å få plasser, men han var reist før vi kom ut.

Her ser dere sjokket som ventet da jeg kom hjem, den nedre fotohylla på kontoret mitt var falt ned. Og vet dere hvorfor: Jo, svigermor hadde bundet fast et hoppetau i hylleknekten og drev og hoppet tau med barnebarna. Her er ei fotohylle med utstyr til flere tusen kroner, så gjør hun noe slikt, i full ignoranse til økonomiens og fysikkens lover.

Foreløpig ser det ut til at utstyret har taklet sjokket, selv om jeg ikke har fått testet alt enda, og takk og lov var jeg ute på tur med mitt nye kamera, slik at dette ikke stod på hylla.

Så nå blir tur til Biltema etter fire nye hylleknekter i eik, da de som sviktet var i furu, slik at skruene ikke får like godt feste, pluss at det blir tre knekter for hver hylle.

Uansett, hva svigermødre fra Filippinene kan finne på, er komplett umulig å forutse!

Oppdatering!

PCen min til 17.000 kr. gikk fløyten. Det gikk av et skall på 6 cm på kanten. Tro om forsikringen min gjelder enda? Men helst og tro er den utgått. Uansett, det bærer rett inn til Oslo etter nyttår. Uten PC går det ikke :-(

Meierigården på Lena kunne vært reddet

ALLA BYGGNADER GÅR ATT "LAGA" OAVSETT SKICK
Vad gör man om en av invånarna omtyckt byggnad är så pass skadad att renovering är omöjlig? I den tjeckiska (f.d. polska) byn Ropica var den vackra gamla byggnaden så pass skadad att den till slut trillade ihop år 2009. Två år senare tog en ny ägare över och rekonstruerade den från grunden.

I SVERIGE ÄR SAMMA SAK OMÖJLIG
Otaliga är de exempel i Sverige där man valt att riva byggnader i betydligt bättre skick. Det räcker med lite sliten färg på fönsterkarmen så påstår man att det är sättningar och river byggnaden för att ersätta den med en ful låda i miljöförstörande material.

Når jeg ser dette her blir jeg så ufattelig trist over tapet av Meierigården på Lena. Kjører man nedover Lensbygda nå skriker disse nye anti-gravitasjons-blokkene mot en, de ligger som visuelle sår og angstskrik midt i kommunesenteret, midt i det vakre kulturlandskapet på Toten.

Det er klart at når vi en gang tar tilbake makta fra dekonstruktivistene, da skal disse angstskrikene rives, og Meierigården skal rekonstrueres. Kun slik kan vi gjøre godt igjen denne ufattelige forbrytelsen.

Her i skjul

25. des. 2018 kl. 16:54. Linsens brennvidde 40 mm. Eksponeringstid 1/80 sek (0,0125). F-nummer f/2,8. Filmhastighet (ISO) 10 000.

-Wikimedia.

Glade jul, hellige jul,

enger ligger her i skjul.

Hit de kom med paradisgrønt,

hvor de så hva for Gud er skjønt.

Lønnlig i blant oss de står,

lønnlig i blant oss de står.

FØR OG ETTER: ER NOEN AV NYBYGGENE VAKRERE ENN DE NEDREVNE?

Av Audun Engh.

Det svenske Arkitekturupproret har dokumentert 70 bygninger som ble revet i Sverige på 60-70-tallet og erstattet av nybygg. Man kan sammenligne stedene før og etter rivingen. Sverige unnslapp bombingen under andre verdenskrig, men modernistiske byplanleggere sørget for omtrent samme destruksjon i svenske bysentre som i Berlin eller Rotterdam. I noen tilfeller ble hele tradisjonelle bydeler ødelagt og erstattet av drabantbylignende områder uten urban karakter. I andre tilfeller beholdt man gatenettverket og kvartalene, og oppførte nybygg i omtrent samme skala.

Min utfordring til byutviklerne er dette: Kan du påpeke et eneste av disse nybyggene du opplever som vakrere enn det gammeldagse "forslummede" huset som ble revet? Hvilket ville du selv helst bo eller arbeide i? Etter min mening representerer alle nybyggene i serien en forstyggelse av bymiljøet, selv om de ikke er høyere og bredere enn de gamle bygårdene.

Bildeserien er etter min mening en dokumentasjon av at modernistiske idealer om minimalisme, enhetlig arkitektur og fravær av ornamentikk fungerer negativt i en tett by. Jo større tettheten er, desto viktigere vil det være for beboerne at arkitekturen er vakker, harmonisk og detaljert. Urban arkitektur bør fremstå som både variert og helhetlig, i samsvar med brukernes og ikke arkitekters estetiske preferanser.

Endel modernistiske arkitekter prøver idag å erstatte den tidlige modernismens monotoni med noe som fremstår som desperat komplisert og nyskapende design. De innser at mye av modernismens estetiske idealer fungerer negativt, men de nekter på ideologisk grunnlag å ta lærdom av før-modernistiske arkitekters resultater. Kun modernisme aksepteres å være "av vår tid", selv om vår tids idealer på de fleste andre samfunnsområder defineres som toleranse, mangfold og valgfrihet. Den strengt avgrensede nyskapingen hjelper lite. Modernistisk byutvikling byr regelmessig på kaos fremfor variasjon, og monotoni fremfor helhet.

Skal vi bygge nye og attraktive bilfrie byer må vi ta lærdom fra de eldre kvartalsbaserte byområdene som ble skapt før bilismens epoke, og som idag er ekstremt populære verden rundt. Det gjelder både byform, skala, høyder og arkitektur. Gatene bør være smale og byrommene kompakte. Kvartalene bør være moderate i størrelse og oppdelt i mange bygårder, selv om alt oppføres som ett byggeprosjekt.

Mange arkitekter innser idag at modernismens byplanideer var forfeilede, med sin funksjonelle og sosiale segregering, og avhengigheten av transport mellom ulike aktiviteter. Dessverre nekter de fleste arkitekter å gi opp den modernisitiske arkitekturen som ble utviklet for drabantbyer og næringsparker. Man tar med seg overdimensjonerte bygninger og ensformige fasader utviklet for forstedene inn i den tette byen byen. Det skaper en knugende og ubehagelig opplevelse. Den samme tettheten oppleves med tradisjonell arkitektur som attraktiv og innbydende. Modernistiske kjempebygg er OK å kjøre forbi i bil i 60 km/t, men det er som Jan Gehl påpeker ubehagelig og deprimerende å spasere langs dem i en tett by.

Min oppfordring til radikale og nytenkende arkitekter med mot til å bryte med herskende ideologi i den faglige klanen er dette:

Ta lærdom av denne bildeserien og gjenoppdag den erfaringsbaserte kunsten å bygge vakre bygninger som skaper en innbydende urban karakter. Arkitekturhistorien hører ikke hjemme på museum, men bør inspirere arkitekter og byggherrer til å etablere nye levende tradisjoner.

Da økologiske bønder for noen tiår siden begynte å skape alternativer til den "moderne", industrielle matproduksjonen, med omfattende bruk av kjemikalier og dyr innesperret i bur, ble de kalt reaksjonære, nostalgiske og umoderne. Men de hadde rett, og idag vil stadig flere mennesker ha kortreist mat produsert på tilbakeskuende og gammeldagse måter.

Vi trenger et tilsvarende opprør mot herskende industriell tenkning i arkitekturen. Nostalgi er positivt hvis de gamle løsningene var mer menneskevennlige og bærekraftige enn de nye. Har noe verdifullt gått tapt er det progressivt å være reaksjonær. Modernitet er å velge de mest menneskevennlige løsningene, ikke å la seg styre av smakspolitiet.

Audun Engh 27.12.18

Brunkebergstorg.

Vad som kunde ha varit Sveriges vackraste torg ser idag ut som en död och tråkig förort. Modernism skapar arkitektur för förorter istället för stadskärnor.

Se 69 flere eksempler på føre og etter modernistense herjinger her.

Lake Mjøsa Mist

-Wikimedia.

-Wikimedia.

-Wikimedia.

-Wikimedia.

Impressive shore stones!

-Wikimedia.

-Wikimedia.

-Wikimedia.

-Wikimedia.

Classical Lake Mjøsa stones.

-Wikimedia.

Alf Prøysen Land.

-Wikimedia.

-Wikimedia.

-Wikimedia.

Steinsjå.

-Wikimedia.

Skytacles.

-Wikimedia.

-Wikimedia.

I enjoyed my last cup of coffee while watching the town of Gjøvik becoming covered by a carpet of mist for the night. Five minutes later the view was all gone.

-Wikimedia.

Relatert

Mastering Dodge and Burn in Photography

Magiske bambushus

Min svigermor tenker å bygge et lite bambushus for seg selv når hun kommer hjem. Her er litt inspirasjon.

Kværnum bevares for kværnene

I all verden, hva finner jeg i innboksen min i dag, idealister fra bondestanden har slått kloa i Kværnumstomta ved Kværnumsstrykene på Skreia! Hvordan er dette mulig? Hvordan kunne de ta innersvingen på eiendomsutviklerne, som har siklet etter denne kremtomta, for å bygge den ned med lave funkisblokker etter Lenaelva. Året 2018 har vært en kaskade i narsopatiske seire, hvor det toppet seg med nedhøvlingen av Hovdetoppen i Gjøvik, men så kommer en slik utrolig seier på tampen av året. Må bare ta med Prøysens visdomsord fra "Så seile vi på Mjøsa", som Achsel Ford minnet om her nylig.

Om lykka skulle vende
og det som da vil skje,

det vil vi itte veta,
det har vi ittno' med

Og kælven bak i hagan
veit ittno'n ting om frikassé

Målet til disse idealistene, som er knyttet opp mot prosjektet Mat fra Toten, er å sette istand igjen den gamle mølla til fordums storhet, hvor den drives på gamlemåten, og å hedre dette eldgamle industristedet ved Lenaelva ved å videreføre denne industriarven med småskala industrivirksomhet. For her snakker vi om skikkelig gammel industrihistorie, trolig den eldste i hele Mjøsregionen, hvor de som holdt til her allerede under Christian Kvart måtte skatte tilsvarende fem storgarder.

Min hilsen til disse heroiske idealister:

Nei det var da utrolig hyggelig og fenomenalt godt gjort! Her har dere tatt et kjempestort første steg, så går det seg nok til med mange små skritt i fortsettelsen. Her har det vært industrivirksomhet i 500 år, og sett i et slikt perspektiv gjelder det å tenke langsiktig og ikke forhaste seg. Nå har jeg håp om at det kan bli elverelatert industrivirksomhet her i 500 år til, hvor man respekterer og ivaretar den lange industriarven til stedet.

Selv satser jeg på å bli Mjøsregionens fotograf, og da det gjelder å være først til mølla, er jeg likeså godt frekk nok til å lufte tanken om et lite gallerihjørne i den gamle mølla. Er helt i begynnelsen av min nye karrière, men du verden hvor mye spennende industrihistorie det ligger og venter på å bli foreviget etter Lenaelva med sideelver. Og selv har jeg jo dype røtter i denne industrihistorien, både fra Kværnum, Kloppen og Olterudelva.

Ja, og god jul til deg og dine også! Det har dere virkelig fortjent :-)

Faksimile her.

Det ble ingen Tolfa-vals for Skreia, men i det minste ser det ut til at det kan bli en liten Kværnums-dans, og litt lykke er tross alt bedre enn ingen lykke. Men for å oppnå den store lykkerusen, må man nok til Tolfa.

-Wikimedia.

Ved Mjøsbrua

Du verden, du verden! Må si jeg er mektig imponert over alle mjøsholkene som Moelven fiskerforening har laget til👍 De har sikkert et eget navn, men antar det var disse Prøysen sang om i "Så seile vi på Mjøsa". Hvor godt de gjør seg i strandkanten, i motsetning til moderne fritidsbåter.

-Wikimedia.

Slik var det rundt hele Mjøsa i sin tid. Nå har vegfyllinger, jernbanespor, industri, kjøpesentre, hytter og villaer lagt beslag på minst halvparten😰

-Wikimedia.

Og snart skal mjøslandskapet forringes ytterligere, med UFO-Hotellet til narsopatene på Hovdetoppen midt i bildet, den tidligere villmarkstoppen i Gjøvik. Men her var så stilt og mørkt, den reine sjelefreden, nesten som når engler daler ned i skjul, og slikt kan jo ikke narsopatene, som sitter med all politisk og økonomisk makt, tolerere.

UFO-Hotellet på Hovdetoppen blir liggende lik et fyrlys for hele byen og halve Mjøsa, for å forlede det vakre, rolige mjøslandskapet, hvor Alf Prøysens ånd forsvinner litt for litt, dag for dag.

-Wikimedia.

Ja, og med det samme jeg er i gang, se på den tragiske bilbunkeren til venstre i bildet, som vulgært har brøytet seg en plass midt i det vakre kulturlandskapet, hvor den totalt ødelegger inntrykket av den fenomenalt flotte gården i bakgrunnen. I tillegg til at den ødela bildet mitt, da jeg ikke er dyktig nok i Photoshop til å klone den vekk på tilfredsstillende vis😱

Le Corbusier, jeg tilgir deg ikke for dette her!

-Wikimedia.

Det er mulig det var på den lille holmen man kan se her at man i sin tid innkrevde toll på varer under fergeturen over Mjøsa, i den tiden hver side hadde hver sin småkonge. Men det kunne også være på holmen nærmere Mjøsbrua? Dog er det holmen vi ser her som ligger nærmest Ringsaker-domen, og da det her sikkert var ting- og offersted i vikingtida, er det naturlig at man la dette ved fergeleiet.

Betalte man ikke toll, ble man værende på holmen.

-Wikimedia.

Men det er lenge sida ferga gikk over Mjøsa nå, og snart skal Mjøsbrua rives og erstattes med ny 4-felts trebru. Får tro den ikke blir altfor dekonstruktivistisk?

-Wikimedia.

Brøttum.

-Wikimedia.

Ringsakerdomen.

-Wikimedia.

Mjøsbjørk.

-Wikimedia.

Egentlig hadde jeg tenkt meg til Helgøya, men av forskjellige årsaker kom jeg ikke lenger enn til Mjøsbrua. Men Helgøya kaller. Ja, du verden hvor Helgøya kaller!

-Wikimedia.

Noen heme ti stuggun?

Printing og utstilling

Etter 20.000 kubikk over 20 år stod jeg plutselig på bar bakke, det ble en brå og rå overgang til å måtte bli profesjonell fotograf. Ja, jeg hadde håpet på en litt mykere overgang, men det var bare om å gjøre å få meg ut i kulden så raskt råd var, alene og forlatt. Men noen ganger kan kulde og ensomhet gi de aller største naturopplevelser, som her ved Mjøsstranda sør for Gjøvik.

I tillegg ser det ut til at jeg blir uten bil over nyttår, ja i dag falt sideruta ned, slik at jeg måtte spenne den fast med trebleier. Og ny bil kan man jo ikke kjøpe uten inntekter, det er klart at i min situasjon må man prioritere fotoutstyr, som den nye og eksepsjonelt skarpe 24 mm f1.4 fra Sony. Bildet ovenfor er tatt med 28 mm, og enhver kan jo se hvor mye bedre det kunne gjort seg med 4 mm ekstra.

Noen vil kanskje tro at fotografering kun er en morsom hobby, men det er det ikke, jeg kjenner det som et kall å dokumentere hva som er igjen av Mjøslandet og Bedehuslandet over Totenåsen. På samme vis som jeg kjente det som et kall å ivareta den gamle bedriften min, til familiens og slektas ære.

Imidlertid begynner jeg å få en følelse av at bildene mine bør ut, og jeg begynner å få en forståelse av hvordan det bør gjøres. Som Thomas Heaton anbefaler vil jeg kjøre temaserier på fem bilder, men i motsetning til Heaton, som lager fem store bilder, tror jeg at jeg vil satse på to små, to mellomstore og et stort. Og for ikke å bli skuffet vil jeg ikke markedsføre dem som salgsutstillinger, men hvis noen allikevel spør vil jeg selge de minste for 500 kr. over selvkost, de mellomstore 1000 kr. over selvkost, og det største 1500 kr. over selvkost.

Det er så mange slike 5-temaer man kan kjøre, som Holmstadengen, potetløer, mjøsskodde, Olterudelva, gamle setrer på Totenåsen, Tjuvåsen, Lenaleva etc.

Så får jeg bare håpe jeg kan få bli i Mjøsregionen for å utføre min misjon, uten å gå til grunne, da en dyp galskap har lagt seg over regionen, lik ei tykk, giftig mjøståke, hvor alt vakkert skal skjendes og alle røtter rives av. Ei narsopattåke som er så ekkel og kvalmende, at det tidvis kan være vanskelig å puste.

Men når man kan få nyte den ekte mjøsskodda, lik en frisk pust fra Innlandets dronning, da er livet verdt å leve!

-Wikimedia.

Nigel Danson produserer videoer nesten like raskt som jeg klarer å ta bilder. I tillegg tar han flotte fotografier, holder kurs etc. hele tiden. Forunderlig hvor dyktige og effektive enkelte kan være!

Skødde-Toten x3

Etter å ha levert i barnehagen i går tenkte jeg å gå turen fra Kloppbrua til Håjenbrua etter Lenaelva, men da jeg så den flotte mjøståka hoppet jeg ut av bilen ved Bondelia og løp ned til Mjøsa. Etterpå kjørte jeg videre til Lena, men skodda lå tungt over Lenaelva, så jeg stakk istedenfor innom biblioteket, da dette er stengt på Gjøvik fram til jul. Til min overraskelse fant jeg at biblioteket på Lena har et rikere utvalg av tidsskrifter enn Gjøvik. Hvem skulle trodd det!

Da skodda ikke letnet vurderte jeg å ta turen helt opp i Ytterkolbu, men kom på at jeg hadde Bøverbru-stativet mitt i bagasjerommet, og kjørte derfor om Bøverbru tilbake til Gjøvik. På Bøverbru leverte jeg stativet til service, den første på over 30 år.

Ved Bøverbru stoppet jeg såvidt og tok et bilde av denne flotte storgarden, og jeg må si jeg ble overrasket over hvor godt den gjør seg med mjøståka som bakteppe.

-Wikimedia.

Stenberg.

-Wikimedia.

Stenberg.

-Wikimedia.

Å løfte en finger for Hovdetoppen

Jeg begriper ikke gjøvikenserne! Hovdetoppen lå lik en dampende villmarkstopp midt i byen, som et monument over byens opprinnelige naturarv, byens hellige fjell, så bare hogger de det ned, for å erstatte levende trær og villmark med narsopatisk juggelbling.

Foto: Extraordinary Photography

Mer skulle det ikke til for å stoppe ødeleggelsen av Pennsylvania's Moshannon State Forest, en håndfull demonstranter. Dette var en bortgjemt skog ute av syne, mens Hovdetoppen lå midt i byen, hvor hele byens befolkning kunne bivåne denne skogsmaskina gå berserk på bytoppen vår, uten at en eneste sjel løftet så mye som en finger. Ja, helt sant er det ikke, jeg er stolt av at jeg løftet en finger, pekefingeren, for å trykke ned utløserknappen på kameraet mitt. Skulle selvsagt tatt langt flere fotografier av denne udåden, men i det minste, som den eneste i Gjøvik, har jeg løftet en finger. Resten av byens befolkning gadd ikke det engang, de var totalt likegyldige og apatiske, og som Elie Wiesel hevder, likegyldighet er en større ondskap enn ondskap.

Når jeg er i Gjøvik nå, føler jeg meg som omgitt av utenomjordiske skapninger. I vantro ser jeg disse skapningene passere meg, mens Hovdetoppen ligger avkledd, klar for å skjendes midt i byen deres. Og de later som ingenting. Ingen snakker om Hovdetoppen. Som om det var et incest-overgrep i en besteborgerlig familie, som bare skal feies under teppet.

Kanskje er de utenomjordiske? Kanskje har fremmede vesener overtatt hjernene deres, og at de kun er zombier? For UFOen på Hovdetoppen blir jo helt klart liggende over byen lik en fiendtlig invasjon fra det ytre rom.

La det være klart, de som står bak ugjerningene på Hovdetoppen, er reine narsopater, et menneske med en eneste empatisk følelse er ikke i stand til å gjøre noe slikt. Hovdetoppen er et soleklart bevis og symbol på at det er de verste mennesker, narsopatene, som sitter med all makt i vårt land, økonomisk og politisk. Mens empater som meg bare løper rundt med kameraet og forsøker å dokumentere den siste rest av skjønnhet i verden, før narsopatene tråkker den ned i søla.

Slik har det blitt i hele Mjøsregionen nå, det skjer så ufattelig mye sykt alle steder nå, og det er nok bare å innse at vi empater er like utrydningstruet som huldrestrya i Torsæterlia.

Jeg var den eneste i Gjøvik som gadd å løfte en finger over terrorangrepet på byens hellige fjell, Hovdetoppen! Resten av byens befolkning tok på seg rosabrillene.

Relatert

The Rewilding Program: Proposal for an Anti-Industrial Strategy

Balke kirke en tirsdagskveld

Var en svipptur oppom Balke kirke i går før handling, det var såvidt det var litt sol bak noen skyer rett før sola gikk ned bakom Totenåsen, så trodde ikke jeg fikk noen bra bilder. Balke kirke er også vanskelig å fotografere, da det er trangt rundt den, og bildet er tatt rett under en stygg høgspentledning, som gjør så man enten må fotografere kirka veldig tett ved eller langt unna. I tillegg har jeg ikke skikkelig vidvinkel. Fotografiet ble også kraftig undereksponert, det var nesten svart da jeg importerte det. Så tatt i betraktning alle disse forutsetningene som arbeidet mot meg, synes jeg resultatet ble forbløffende bra.

Balke er en av to middelalderkirker på Toten. Hørte organisten frisket opp julesalmene, så kanskje tar vi julaften her i år? Selv om Grythengen egentlig ligger i Hoff kirkesogn, da grensa går ved Rødningsbybekken.

-Wikimedia.

Vi hadde lyst til å gå inn, men turte ikke å forstyrre organisten.

-Wikimedia.

Fra Balke kirke er et flott skue mot Totenvika. Det stygge renseanlegget til kommunen, som er nesten like stygt som pumpehuset ved Grythengen, klarte jeg å gjemme bak furukrona😄

-Wikimedia.

Storgarden Berg med Totenåsen som bakteppe

Ingen husbankshus, ingen kraftledninger, ingen biler, ingen mobilmaster, ingen dekonstruktivisme. Fremdeles ligger fragmenter av det gamle Toten uforstyrret i kulturlandskapet, dette som innlandsfolket gjør alt i sin makt for å forstyrre.

Finnes det en plass på Toten der jeg kan få trekke meg tilbake og uforstyrret få dokumentere de siste rester av det gamle Toten, før alt forstyrres? Kjenner du til et slikt sted, hvor jeg kan etablere meg med et lite galleri, vennligst ta kontakt med Mjøsregionens fotograf.

Det går sakte framover med fotograferingen, jeg arbeider seint og lærer seint og forstår lite. Men i løpet av de neste 10-20 år er jeg sikker om at jeg kan bli en habil fotograf, hvoretter det venter 50 år hvor jeg kan boltre meg i fotografisk kunnskap og erfaring.

Kanskje blir det utstilling neste år? Kanskje kan jeg begynne å selge prints? Kanskje kollapser alle mine drømmer?

Uansett, mitt nye bekjentskap, Thomas Heaton fra Nord-Øst England, er til stor inspirasjon!

-Wikimedia.

For those who may want to compare how to do a show the right way like Thomas and how to do it in a way that had ME saying I'd never do it again, here's my experience and the differences and outcome will all make sense. I've been a fairly successful visualist of the still and moving genre over the past 20 years or so but had never considered doing a show until I was talked into it by an online friend. I went through as Thomas did tons of images BUT, instead of choosing just a few, I went full bore and had something like 25 to 35. HUGE MISTAKE. By the time I had them all printed, FRAMED with gallery glass and so on, I had around 5 to 6 thousand dollars invested and it was a nightmare. I had no idea what I was doing but the other two photographers had these incredibly high price tags on their work and so I did that too. SECOND BIG MISTAKE. I'll spare you all the rest of this except to say I don't drink and opening night I was drinking like a rock star and it didn't help. Ended up not selling a single thing even though a lot of people seemed sincerely interested in my work and by the end of the show and into the end of the few weeks my work was on the walls, I was so depressed and so wishing I had never done it and that was about 3 years ago and I've not done anything since. Every one of those images finished and framed sit in my spare bedroom against the wall to this day as I type this from 3 years ago. So let this be a lesson to you, do what Thomas did, keep it simple and just choose a few images for people to enjoy without expecting anyone to buy. For me I mistakenly measured my success by the fact no one bought anything instead of the time spent showing the work and getting feedback which I could have counted as a success. That's it. The end... - Michael Zukerman

Majersteinen og gravhaugen

Gjøa-steinen møter Tjuvåselvs-jenta.

-Flickr.

Majersteinen, som Gjøa på Tjuvåsen kastet etter Hoffkirka, men så gikk den ikke langt nok. Etter sagnet må den kalkes hvert år, hvis ikke vil ei ku dø på båsen. Så vidt jeg vet har de kun travhester på Majer nå, men de holder allikevel tradisjonen i hevd.

Selv synes jeg den ligner mest på ei trolltann.

Egentlig skulle vi vært på korpsøvelse, men da dirigenten var syk ble det til at vi besøkte Majersteinen istedenfor. Fikk så vidt foreviget den før dagens siste stråler forsvant bak Tjuvåsen.

-Wikimedia.

Etter nærmere undersøkelser viser det seg at hele buskapen kan dø på Majer hvis ikke Majersteinen blir kalket!

Særlig mislikte trollfolket lyden av kirkeklokker, og i Hoff kirke, som ligger 12 kilometer unna Tjuvåskampen, var det nesten håpløst å få ei kirkeklokke til å henge i fred. Gjøa passet nemlig på, og kastet store steiner på kirketårnet til det ble ødelagt. Da lånte Hoff kirke kirkeklokke fra ei anna kirke og hengte den opp ute på kirkegården. Slik mistet Gjøa makta over kirketårnet sitt, og Hoff kirke kunne omsider ringe med kirkeklokkene sine. Da ble Gjøa så sint at hun tok tak i en diger kampestein og kylte den avgårde mot kirkeklokken. Men den kom bare halvveis, og landet på jordet på gården Majer i Lensbygda. Majersteinen blir den dag i dag kalket hvit en gang i året, så det skal gå godt med buskapen på gården. Det ene året steinen ikke ble kalket, ble hele buskapen angivelig funnet død på båsen, og skikken ble tatt i bruk igjen. Gjøa ga seg ikke med det, og kastet en ny kampestein mot kirkeklokkene. Denne gangen tok hun i litt for godt, og steinen gikk altfor langt, helt til storjordet på Steinsli. En annen versjon av fortellingen sier at Steinslisteinen egentlig var myntet på Ringsakerkirka, men ikke gikk langt nok.

- Sagnet om Gjøa

Gravhaugen ved Majer.

-Wikimedia.

På toppen av gravhaugen.

Tilbake gikk vi over ei bru over Riselva og forbi en forlatt plass, med dette flotte uthuset. Legg merke til de morsomme sjablongene over vinduene.

-Wikimedia.

Toten er av de vakreste plasser på jorden, men vi har vært svært dårlige forvaltere av vår unike arv. Kulturarven er forskuslet, og kulturlandskapet forringes litt for litt hvert år som går.

Hovedsynderen er Totenpark-Prosjektet, som ble utviklet ved hovedkvarteret til General Motors på 1930-tallet.

-Wikimedia.

Så var vi tilbake til våningshuset i Grythengen, som dessverre har mistet sin funksjon. Og det samme har jeg😞

-Wikimedia.