Dette er en gammel post fra jeg akkurat hadde fått min a7III, som jeg kjøpte i 50-års gave til meg selv, men jeg re-poster den nå, for å finne igjen disse gamle fotografiene ved anledning, for å redigere dem på nytt. Disse er nok ikke å finne hos Adobe, som jeg begynte å laste opp hos for vel to år siden, da de har en grusom redigering, som de sterke haloene rundt trærne. Men er overrasket over å se at komposisjonen sitter på flere av motivene. (Etter en rask vurdering, har jeg kommet til at hele 7 av disse 9 fotografiene, fortjener en ny sjanse.)
Kan nok bli en stund til, da det nå har hopet seg opp enorme mengder bilder, som må organiseres. Uansett, det har blitt flere fototurer i det flotte vinterværet nå mot slutten av 2023, slik at kommer de fleste bildene inn, som nå ligger i feeden hos Adobe, vil jeg passere 5000 godkjente bidrag. Da blir det stor fest!
Dessverre er det ikke sikkert dette skjer før etter nyttår, da etter at de begynte å ta inn AI-genererte bilder, økte godkjennings-tiden med flere uker.
Følg nye bidrag:
|
Endelig oppe på Tjuvåsen. Lyset var ikke like varmt som forrige kvelden, men fikk allikevel en fin sløring gjennom skodda.
Dette bildet var det første jeg tok fra åsen, ellers ligger fotografiene i kronologisk rekkefølge fra turen.
-Wikimedia. |
Forrige dagen var jeg stiv og uggen, så fant ut at jeg måtte få rotet fram skiene og løsnet opp litt. Det ble til at jeg gikk Gardsjørunden, Tjuvåsrunden og lille Østhøgdarunden, og det gjorde godt. På Østhøgda var det et helt utrolig aftenlys gjennom mjøsskodda, som gikk helt opp til Mjøslandets tak denne dagen, men jeg hadde ikke med kameraet. Tok derfor opp igjen Tjuvåsrunden neste morgen, lyset ble ikke like flott, men det var fremdeles mjøståke og snø på trærne.
|
Nedre Nygardsæter, som min bestefar i sin tid eide. De kjørte med hesteskyss over Nygardsæterbrua til Grythengen på andre sida av dalen, men bilveg var her aldri.
I tillegg til å eie Grythengen og Nedre Nygardsæter, forpaktet min bestefar Bjarne gårdene Gårdløs i Kolbu, Viken i Hurdal og Lauti på Kløfta.
-Wikimedia. |
|
Vestby, Øverby, Balkeåsen, Mjøsa, Hovinsholmen og Helgøya, med Olteruddalen i forgrunnen.
-Wikimedia. |
Under turen kom jeg til å tenke på at aksen fra Mjøslandets tak, med Tjuvåsen og Østhøgda, deretter nedetter Olterudelva og Øverskreien ned til Lenaelva, hvor mjøsskodda siger innover totenlandskapet, hvor Skreia lå lik en smekker urban landsby ved Kværnumsstrykene, videre oppetter Balkehøgda med sine eldgamle storgarder og middelalderkirker, så over til Mjøsa med Hovinsholmen med sine gravhauger, Helgøya, smørklatten midt i Mjøsa, deretter innover Næslandet og Furnesfjorden til Brumunddal, dette var verdens mektigste kulturlandskap.
Ingenting over, ingenting til siden. Det eneste som kommer i nærheten er Transylvania og Toscana, som fremdeles er levende kulturlandskap. Det er ikke lenger Mjøslandet, som har falt fra tronen, sammen med sin blå dronning. Aller verst er Mjøstårnet til Arthur Buchardt innerst i Furnesfjorden, dette narsopatiske fallossymbolet, som skamløst står og blotter seg for Innlandets dronning.
Selv kjenner jeg kun på sorg og melankoli. Sorg over engene, Mjøslandets høylys, som ligger der overeksponerte og utbrente. Sorg over mine forfedres smekre urbane landsby ved Lenaelva, som endte opp lik ei konturløs billørje på McDonalds, sorg over vår blå dronning, full av antibiotikarester, plastpartikler, dioksiner og alskens dritt. Utenfor Hamar har fisken begynt å bli kjønnsløs, lik utenfor London, hvor hannfisk blir til hunnfisk grunnet alle hormonhermerne. Sorg over husmannstroen, som ble erstattet av hovdetroen. Sorg over alle disse menneskene som lever her, men som ikke sørger, og som dag og natt arbeider iherdig for å tilintetgjøre de siste rester av våre forfedres gullalder.
|
Holmstadsveen med sin røde rubin.
-Wikimedia. |
|
Selve Tjuvåskampen ligger innhyllet i skodde i bakgrunnen. Herfra er en fantastisk utsikt mot fjellene i vest.
-Wikimedia. |
|
Bekken inn mot Østre Tjuvåstjern kan skimtes under snøen.
-Wikimedia. |
Tenk det, å ha et djupfolk. Kanskje finnes det håp for russerne? Det gjør det ikke for oss. Djupfolket her forsvant sammen med min oldefar og hans generasjon. Russerne derimot, har ikke brutt forbindelsene til fedredypet. Den russiske jorda er dyp, meget dyp, og deres røtter er dype og intakte. - PermaLiv
Relatert
Innlandets dronning er syk
Bedehuslandet var Norge