Skip to main content

Min nyfødte datter er passiv røyker

Med sjokk og vantro konstaterer jeg at kommuneansatte har større rettssikkerhet i forhold til passiv røyking enn et spedbarn. Dette på tross av at nyfødte er mange ganger mer sårbare for tobakksrøyk. Med glede kom vi hjem med verdens skjønneste datter, og de to første månedene var en sann fryd, inntil den djevelske tobakksrøyken begynte å snike seg fram gjennom sprekker og hull, lik en slange i paradis.

Herbs illustrasjon til mitt leserbrev i Oppland Arbeiderblad.

Ja, vi har fått storrøykere i blokka. Og gammel og dårlig som den er, er det ingenting som er tett eller som det skal være. Ut av kjøkkenbenken oser det tobakk. Jeg har klint sikringsskapet fullt av silikon og er i ferd med å rive ned alle lister for å tette med akrylfugemasse. Men om det hjelper er heller tvilsomt, da tobakksrøyk ser ut til å ha lignende egenskaper som åndene i Åndenes Hus, og kan gå tvers gjennom vegger og gulv.

Men skulle vi mot formodning få det tett, og byggevareforretningen har sikret årsoverskuddet på akryltettemasse, observerte jeg i dag at de tok røyken lenende ut over den franske balkongen med vårsola i fleisen. Tobakksrøyken ble så fraktet med vårbrisen rett inn til lekegrinda til vår lekende datter, hvor hun fikk leke seg med døden. Selv nattestid våkner vi av tobakkseimen og må opp å lufte, men det må de også, og hva de lufter ut lufter ut lufter vi inn.

En kommuneansatt må forlate kommunens eiendom for å ta seg en blås, for ikke å belaste de ansattes helse. Men i ei boligblokk i Gjøvik kan man røyke ned et lite nyfødt spedbarn uten at det får konsekvenser. Min lille datter er en passiv røyker. Hun har ingen rettssikkerhet. Er et lite barn ingenting verdt her i ”verdens beste land”?

Neppe en ideell start på livet!

Innlegget var på trykk som leserbrev i Oppland Arbeiderblad lørdag 2. april 2011.

Relatert:

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Kapping av hulkillist

Hadde nesten ferdig et hjørne med hulkillister i dag, men så fikk jeg somlet meg til å kappe 2 mm for mye. Da var dagen over og rett hjem og helga ødelagt! Men får tro jeg får en ny dag i mårå? Har funnet litt på nett, så går på med fornyet optimisme over helga. Får trøste meg med at skal man bli god i noe må man minst holde på 10.000 timer.




En god artikkel:
5 snarveier når du skal legge lister
En kommentar: Kort sagt må man tenke motsatt når man lister med hulkil. Se for deg at du legger lista feil vei (den som peker mot/tar i taket) legger du jevnt med underlaget på sagen. Den delen som skal på veggen legger du på anlegget/landet på sagen.  Skjær den første vinkelen du trenger. Så maler du deg ut ifra den, setter merke på den delen som ligger på anlegget/landet på sagen, vrir saga til den vinkelen du skal ha... skjærer forsiktig litt og litt av til du treffer streken...

Så bare til å montere :)

Lite tips er å kappe hulkil lister 1-2 mm for kort, slik at du har litt plass å bevege lis…

Minus låven

Det er de som hevder at etterkrigstida har vært fremskrittets tid. Knut Hamsun ville vært sterkt uenig i et slikt syn. Fordi som han formulerte det: "Fremskritt, det er menneskets trivsel." En forutsetning for trivsel er den menneskelige skala, som aller best kan illustreres med totenarden til tippoldefaren min. Pumpehuset ved Grythengen er helt ute av den menneskelig skala, hvor man pumper vann fra Mjøsas dyp opp til toppen av grenda som var himmelporten til Totenåsen. Brønnen som lå her før var i den menneskelige skala, en teknologi så liten at man kunne holde den i hånda. På samme vis som sæterstien mellom Holmstadsveen og Hongsætra var i den menneskelige skala, nå er den i maskinskala, eller nærmere bestemt tråkkemaskinskala.
Tvert imot kan vi slå fast at fremskrittet har forduftet, da trivselen ble borte med at stoltheten forsvant. Fordi uten den menneskelige skala finnes ingen stolthet, da det kun er maskinen som kan spille denne skalaen. Ikke kulturbæreren eller hist…