Skip to main content

En kvalitet "uten navn"

Med glede ble jeg i dag kontaktet av en av mine nye "Alexandrine" venner (selv ble jeg Alexandrin februar 2010 etter tilfeldigvis å ha kommet over A Pattern Language), Federico Mena Quintero, programmerer og skaper av GNOME. Pussig dette at systemdesignere, som Federico og Alan Cooper, så lett begriper Alexanders teorier, mens for arkitekter er det som om han kommer fra Mars.

Alexanders 15 verdier for liv, derivert ut fra biologi, matematikk og fysikk, er like nyskapende som de er urgamle. Her sett i en fossil trilobitt. Foto: Didier Descouens 

Note that in TheNatureOfOrder, written more than twenty years after TheTimelessWayOfBuilding, ChristopherAlexander gives a name to what he used to call "the quality without a name": wholeness.
Federico Mena Quintero kontaktet meg i dag fordi han har fullført et kapittel i ei bok han ble spurt om å bidra til.
Your posts at the PRI blog have been great, as always. In particular I appreciated your summary and quotations from "The Timeless Way of Building", as I don't have that book and haven't been able to find a *cough* online copy.
Recently I was asked to contribute a chapter to a book on tips for newcomers to the free software universe, and I decided to write about "Software with the Quality Without a Name".
Vel, jeg bøyer meg i støvet for å bli kreditert av en som har en så til de grader dyp og ektefølt forståelse av det Alexandrinske univers (som er det ekte univers, i motsetning til det livsfornektende maskin-mekanistiske univers vår verden lider under i dag).

Jeg vil herved introdusere det norske folk for Federico Mena Quintero sitt forunderlig kildevannsklare og glitrende, splitter nye essay: Software that has the Quality Without a Name.

Intervju med Federico Mena Quintero på P2P Urbanism fra arch4peopleVimeo:


Relatert:

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Gamlevegen over tunet på Holmstadengen

Kommentar hos Steigan:
Hvilket kulturforfall har ikke Norge gjennomgått de siste 100 år! Norge som kulturnasjon var på topp da de to engene etter Kronborgsætergrenda i utkanten av Toten strålte i all sin skjønnhet, lik to smykkestener etter elva, fulle av autonomi, allmenningenes høydepunkt, den gang gårdsbrukene var levende historiemalerier og ikke villaføde for Kjøpesenterlandet!
Så jeg får forte meg å skrive en masse grendepoesi fra denne vidunderlige tiden, før Tine Skei Grande kommer med pekefingeren og hevder at dette er falske nyheter, fordi Hans Rosling har da ettertrykkelig bevist at ingen tid er bedre enn vår, under den vidunderlige og allmektige statens overherredømme!

Hurdalsrosa på Toten

Austlandets perle
i dei djupe skogane
på hi sida av Totenåsen,
var raus då ho gav oss hurdalsrosa,
som her stend og raudner
over venleiken sin,
i veggen på våningshuset
til plassen min.

Kva skal vi med fjerne roser frå Nederland, når den venaste rosa i verda,
alt ved husveggen står? Ei våningshusrose var du, og er du, når eg syklar ikring, eg ser du prydar våningshusveggen, på mang ein staseleg storgardsbygning.

Hurdalsrosa vart like gjev
åt fattig som åt rik,
ho skil ikkje
på kven ho skjenkar
av venleiken sin.
I lag med deg,
sjølv ein husmannsplass,
rik vart.
Eit kjærleikshjarte er kvar ei rose
du oss skjenkar.
År etter år,
inga kulde eller tørke,
tek knekken på kjærleiken din,
du gamle hurdalsrosebusk,
ved gråsteinsmuren åt oldefaren min. Kan vi be om meir?