Grýta-fondet - et fundament for kontrakt til ny fiber-trase

Nå kan vi ikke la stenelven Grýta i stikken lenger, da hun ikke lenger er ei kulturelv, fordi hun har tapt hele sin kulturarv.

Derfor MÅ Grýta-fondet opprettes NÅ!

1.500.000 kr har Telenor god råd til å avse for elva vår, dette utgjør nok kun en liten høstbonus for ledersjiktet deres.

https://permaliv.myportfolio.com/

Først vil jeg påpeke at jeg ikke helt har klart for meg hvor fiber-trase skal graves, men jeg antar dette er i samme trase som v/a-anlegget, fra pumpehuset ned til IDT?

Hvorfor dere skal ha kontrakt på denne lille fiberen, når dere ved v/a-anlegget allerede har gravd i filler alt her, det forstår jeg ikke? Dessuten trodde jeg det ble lagt strekke-rør for fiber samtidig som man la nytt v/a-anlegg?

Av hva som er gravd i sønder, kan nevnes følgende:

• Stysjin-bekken renner ikke lenger, den er knusk tørr, hvor jeg lekte som barn.
• Den magiske brønnen nedenfor kjørbrua er borte for godt, dette var den sikreste brønnen i grenda, hvor gardene omkring her måtte hit for å hente vann tørrsommeren 1947.
• Stysjin-bekken og den magiske brønnen havner nå istedenfor som overflatevann i et gjørmehull nedenfor ruinene av den gamle kværna ved elva.
• Blåveissvingen, hvor vi plukket blåveis til mødrene våre på vei hjem fra skolen, er borte, hvor blåveisen nå er erstattet av lupiner. Gravemaskinene tok med seg lupinfrøene, og disse sprer seg nå overalt her, hvor de utkonkurrerer den naturlige floraen.
• Sporene av det gamle krysset nedenfor Blåveissvingen er borte. Her delte nok vegen seg i et Y-kryss, hvor en arm gikk bort til kværna, og en annen opp dalsida til grenda.

Så nå har man altså bygd ned og gravd i stykker hele Grythengen, enga ved stenelven Grýta:

https://leveveg.wordpress.com/2022/08/23/svar-pa-henvendelse-om-kulturarv-i-overskreien-pa-toten/

“205. Gryte. Udt. grý:`te. ― Grytte 1669 (Rydningsplads). Gryte 1723.1/8. *Grýta f., Stenelven, Elvenavn dannet af grjót n. (Indl. S. 52). Ligger efter Kartet ved en Tverbæk til Leina. Navnet er ikke anført i Saml. af Elv. Jfr. GN. 206.”

Alt dette for at alle disse malplasserte folka omkring her skal kunne holdes kunstig i live, hvor hele kulturarven vår og herr Fossemøllens øyensten er kastet for svin!

Dere aner ikke hvordan økosorgen river i hjertet, når jeg kommer over Tømmerholshøgda og ser kulturelva vår, stenelven Grýta, kaster seg vilt og mektig ned fra Tjuvåsen, samtidig som jeg vet at stenelven er stein død som kulturelv. Dette da alle biokulturelle forbindelser, som er koblingene mellom natur og kultur, er revet fra hverandre.

Jeg kan liste opp en lang rekke av brutte biokulturelle koblinger, men kan kort nevne at vi ikke kan ha søndagsskole her, en kulturarv som stod meget sterkt her i grenda, grunnet at vi ikke lenger kan ta med barna ned til den magiske brønnen, for å fortelle dem at slik som denne brønnen, slik er Jesus, en kilde som aldri går tørr.

Som en skjebnens ironi står pumpehuset på nær sagt den samme plassen, hvor den magiske brønnen nedenfor kjørbrua lå!

IDT, som vel skal ha denne fiberen, har av alle ting kalt eiendomsselskapet sitt for Grytenga eiendom! Hvorfor? Tenker de å gjøre krav på hele Grythengen? Enga ved stenelven Grýta strakk seg forresten trolig helt ned til Linna i 1875, da Marie Andersdatter Holmstad og Herman Evensen Fossemøllen kom ned hit fra Holmstad, med beitemarka Grytheng-hågån, etter å ha tilbrakt fire år i Holmstad for å opparbeide seg midler til å få kjøpt Grythengen av Halvor Grythe.

Før dette var de seks år som husmenn i Vestby, og et år i husmannsplassen Overnengen.

Når jeg ser hvor ille tilredt og maltraktert min fedrearv og mitt landskap er i dag, skulle jeg inderlig ha ønsket at de heller var blitt med Ovren Mikkelson til Cambridge, Wisconsin, fredag 26. mai 1871. Hvor de reiste med dampbåten Hero til Hull i England, tog til Liverpool og amerikabåten til USA. Her ble Ovren Mikkelson, som da var 73 år gammel og reiste ut sammen med sine to yngste barn, møtt av sin datter Helene Engeland, som hadde utvandret to år tidligere.

Jeg vil også påpeke at hele den vestlige, kristne sivilisasjon, slo ut i full blomst her ved stenelven Grýta, ved den nyromantiske seinpietismen, anført av husmannssønnen og skomakeren M.J. Dahl i naboenga etter elva.

Nå er vår sivilisasjon borte, den døde her sammen med elva vår, hvor menneskene har blitt lik barbarer, eller mjøsbarbarer, som jeg kaller dem. Uten bevissthet om eget landskap, egen historie eller egen eksistens.

Grunnen til at IDT holder til der de gjør nå, skyldes brevet Klaus Listuen sendte til sin gode venn Johan Grythengen i 1898, hvor Johan da arbeidet som bygningssnekker i Kristiania. Dette for å få hjelp til å innrede Skreiens bedehus, som var gitt som gave av Per Holmstad, også kjent som Per Post, som en morsom referanse til Per Eriksrud, som var sentral i oppbyggingen av postvesenet på Toten midt på 1800-tallet, mot at han fikk leve i bedehuset som pedell for resten av livet.

Det var nok ikke minst bedehusbenkene Klaus trengte hjelp til, da disse på denne tiden ikke ser ut til å ha stått noe tilbake for kirkebenker. Den siste av disse står nå i stua til fru Faret, hvor hun setter sine barnebarn på denne benken, for å holde forelesninger for dem, om sin oppvekst på Skreiens bedehus.

Potetåkeren til Per Post ligger forresten på andre sida av vegen for Lupinsvingen, forhenværende Blåveissvingen, hvor nå granleggene står tykke og vitner om svunne tider.

Dette oppdraget førte til at Johan Grythengen slo seg ned her i grenda til bedehuset sitt, hvor han skiftet karriere fra bygningssnekker til møbelsnekker, og satte opp et lite snekkerverksted over ruinene av den gamle kværna. Foran denne opparbeidet han Verkstedvollen, hvor han kjørte vekk 1400 hestelass med stein. Da han var ferdig med dette, slo han seg sammen med sin gode venn Johan Skullerud og sin bror Even Helmer Holmstad, som søndagsskolelærer i Lensbygda, hvor disse tre karene holdt to søndagsskoler hver søndag. (Med et lite forbehold om at Johan Grythengen overtok stillingen til Johan Skullerud.)

I det hele tatt var det søndagsskoler overalt i Øverskreien og Lensbygda under den nyromantiske seinpietismen, hvilket nok mye skyldtes emissær M.J. Dahls komme, som var kalt hit fra Hurdal, Østlandets perle, av Andreas Berg i 1892.

Samtidig syntes nok grendefolket at det var godt å kunne holde søndagsskoler, for slik å kunne gi sine barn en god skoleopplevelse, etter å ha blitt plaget av den beryktede læreren i Olstad grendeskole over flere år. Han forsvant til slutt til Onsøy utenfor Fredrikstad, vi får tro han der søkte et nytt og bedre liv?

Etter ti år ved stenelven Grýta slo Johan Grythengen seg i 1917 sammen med sin bror Even Helmer og sin venn M.J. Dahl, hvor de flyttet til nye lokaler ved Skreia stasjon, hhv. som snekker, kjøpmann og trykkerimester, hvor Dahl etablerte Fællesmissionens trykkeri i 1921. Herfra trykte han “Pris Herren”, hvor han samlet sine favorittsanger fra Oscar Ahnfelt og andre, hvor han reiste rundt og sang og spilte på sin harpegitar, i likhet med sitt forbilde Ahnfelt. Ellers skal han ha lignet på Dwight L. Moody, både i utseende og væremåte. Videre trykte han sin versjon av Rosenius sitt blad “Pietisten”, som han kalte for “Evangeliets kraft”, bl.a. med bidrag fra Simen Duun, bror av Olav Duun, da Dahl hver sommer i 50 år la ut på sin store turne etter Namdalen. En turne som enkelte år brakte ham helt inn i Norrlands dype skoger, hvor de opprinnelige “leserne”, som i sin tid inspirerte Carl Olof Rosenius, holdt til. Rosenius var Dahls store åndelige forbilde. I Namdalen var Dahl kjent som Toten-Dahl.

I 1937 bygget Johan Grythengen opp nytt verksted ved Kvastad, i hva som tidligere var Grytheng-hågån. Etter en tid kjøpte han også inntil Olterud sag, som jeg vil tro ble startet opp etter initiativ av hans far og min tippoldefar Herman Evensen Fossemøllen i 1885.

Herman skal ha kalt seg Fossemøllen hele livet, etter opplysninger fra herr Opsahl, som hadde min bestefar til favoritt-onkel. Dette fordi han ble født i Fossemøllen ved Kværnumsstrykene i 1838, som enkemann Even Michelsen Karsrud og enkekone Marthe Tandberg sitt første barn sammen. Samme navn som for Marthes avdøde mann, som trolig døde av kolera i romjula 1836. De holdt til her fram til 1844, hvor vi i 1847 finner dem igjen som husmenn i Overnengen, hvor Even, fra Karsrud på Raufoss, fortsetter som smed.

Her ble Herman og Augustinus opplært i smedyrket, hvilket ledet til at Augustinus fikk arbeide på vognfabrikken T.G. Mandt i Stoughton, hvor han, da dette brenner i 1883, gjenopptar sitt gamle arbeide som bygningsarbeider, og blir en av Stoughtons fremste entreprenører, hvor han oppfører flere av byens flotteste forretningsgårder og boliger. Han kommer seg også til topps i politikken, og sitter lenge i byrådet. Alle fra Overnengen blir dedikerte metodister i Wisconsin.

Dette var bare bitte, bitte litt av den enorme kulturhistoriske arven som ligger begravet her i Grythengen og etter stenelven Grýta, hvor nå altså hele vår kulturhistorie og landskapsarv er lagt i grus og utslettet, hvor vi nå får denne bitte lille fiberen på toppen av alt annet.

Derfor, en gang må noen si stopp, nok er nok, og det gjør jeg herved! Av denne grunn krever jeg, før jeg skriver under på nok en kontrakt, at det opprettes et fond, Grýta-fondet, med en egenkapital på 1.500.000 kr. Dette har Telenor god råd til. Evt. kan dere få med IDT, kommunen og Eidsiva på laget.

Evt. kan dere redusere denne summen til 150.000 kr, mot at dere får skikk på alle folka omkring her, hvor det blir slutt på all lysforurensning, det være seg fra hjemmekinoer, lyskastere eller annet, samt all annen galskap, slik at jeg kan få arbeidsro og fred i sjelen!

I tillegg må Eidsiva først skrive kontrakt på at de fjerner lavspenten over elva vår, slik de lovet. Alt er dessuten under forutsetning av at det kun skal graves i v/a-traseen nedover fra pumpehuset.

I fondet skal jeg være styreleder, hvor min datter følger meg. Grýta-fondet skal arbeide med forskning omkring landskap, kultur og historie knyttet til stenelven Grýta, samt kunstneriske prosjekter relatert til vår kulturhistorie og landskapsarv, med hovedvekt på fotografiet som medium.

Vi feirer 150-års jubileum for Grythengen i 2025, da det da er 150 år siden Herman og Mina kom ned hit fra Holmstad. Målet må være at Grythengen tilbakeføres til den tilstanden enga vår var i for 150 år siden, eller aller helst enda bedre!

Kun slik kan vi gjenoppta vår oppgave som kulturbærere av Grythengen, enga ved stenelven Grýta.

Ps! Det er jeg som skal skrive under på dette her, hvis vi kommer i mål. La min far i fred, han er en gammel mann.

Vh,

Øyvind Holmstad,

Skreia

48023242