Grenda mi var husmannstroens Chartres

Dette synes jeg ble et harmonisk bilde, med det myke kveldslyset og kaiene i trærne. Slik fortoner Holmstadengen seg nede fra Grythengen, og noen ganger blir jeg bare stående her i tunet på naboenga og kjenner Dahls ånd se i tårer ned hit fra kjøkkenvinduet. Han vet naturligvis at silhuetten av enga han elsket og æret forsvinner, og at herr Fossemøllens sønne-sønne-sønnesønns datter ikke skal videreføre husmannstroens arv for himmelengene.

Engenes tid er forbi, snart forsvinner det siste minnet etter dem, hvor Mjøslandets barn danser i galskap rundt Hovdetoppen. Ingen av dem forstår lenger husmannstroen, de har solgt sin sjel til hovdetroen, og med vår nye tro forsvinner tillitssamfunnet og dermed landet. Engene forgår, og etter dem forgår vi alle.

-Wikimedia.

Response to David Brussat:

Thanks! Holmstadengen Farm on the top of the Lake Mjøsa Land reminds me of sorrowful eyes looking over this fallen land and the abandoned culture that flourished here.

Here lived a preacher, son of a released “husmann” or serf, like most small farmers were here up to the Totenåsen Hills, slaves for the big farmers down by Lake Mjøsa. After they were released from their chains, this preacher came here and created a very strong kind of layman Christianity, in opposition to the State Church the big farmers belonged to, and these released serfs created strong bonds around the Totenåsen Hills, building their own prayer houses, making their own songbooks, having their own preachers and music teams. Now all gone, except for one prayer house in Northern Hurdal, where this preacher, M.J. Dahl, first arrived in the last part of the 1800s.

I try to photograph this farm where Dahl lived as his farm falls down. And nobody in the Lake Mjøsa Land anymore care about his message and the strong, viable “Husmanns”-culture he created among these poor farmers and former “husmanns”-slaves.

***

But France, like most of Europe and the European diaspora in the rest of the West is deeply sunk in attitudes that reject tradition and embrace anti-tradition, not just in architecture but in almost every type of belief and field and endeavor. Maybe, however, just maybe the atavistic sorrow unleashed by yesterday’s tragedy will cause Parisians, and others equally moved, to take a deeper look into their souls. Maybe there is something profound to be read into what drove Parisians watching the blaze to sing hymns together and pray aloud in public. An essay I read this morning by classical scholar Wes Callihan expressed this hope in the form of regret:

"When a tragedy happens quickly, we notice and are rightly shocked. When it happens slowly, those who even notice at all are mocked or ignored. We’ve all seen the pictures in the news by now of the bare ruined choirs where late the sweet birds sang in the interior of Notre Dame. That charred, smoking mess we see is our civilization as it has been for the last 200 years. We do not live in Old Western Culture, not even in the twilight of it. We live in the cold, charred ruins. We ought to grieve, with real tears, over the sudden demise of Our Lady of Paris. But we ought likewise to be grieving every bit as much over the long, slow, agonizing demise of the culture she watched over protectively and then sadly for so long."

- Notre Dame redivivus?

Sitatet av Wes Callihan gikk rett i hjertet på meg, slik støtte gjør uendelig godt. Selv lever jeg i den første av himmelengene, Mjøslandets høylys, og føler det på akkurat samme vis når jeg skuer opp til Holmstadengen, hvor bygningene ligger lik to sorgtunge øyne og ser utover landskapet de voktet så stolt, men nå så sorgtungt. Grenda mi blomstret opp under husmannstroen, som ikke kun var en tro, men en kultur, av de fremste allmenninger Norge har sett. I enga mi lever vi nå i de kalde, forkullede ruinene av våre forfedres mesterverk. Fordi jeg sørger over tapet av engene og husmannstroen, hånes og ignoreres jeg, ikke kun av Anti-Dahl og totiban, men selv av engenes og husmannstroens barn. For de ser ikke det langsomme forfallet, de ser ikke deres forakt for husmannstroen, og kaller sitt forfall for framskritt.

Grenda vår, himmelporten til Totenåsen, var husmannsfolkets mesterverk, vårt Chartres i steinrøysa oppunder Totenåsen. Dette vil selvsagt bli avvist av de som lever i Mjøslandet i dag, på samme vis som de avviser og forakter all tradisjon, og enhver som lovpriser husmannstroen.

***

Denne kommentaren av Emil Andersen var interessant:

Det er ikke noen dyp-stat, dette er bare et meme importert av selektivt informerte amerikanske libertarianere. Faktum er at vi har skapt samfunnssystemer basert på kumulativt økende informasjonsmengde, som ingen enkeltperson har kapasitet til å ha oversikt over lenger. Spesialistene kan ikke lenger kommunisere mellom hverandre på grunn av språk som er inkongruente. Sjekk ut maktutredningen, nummer to. Alle spesialistsystemene er autonome nå og politikken har ikke lenger styring over samfunnet. Liberaliseringen gjør også at mennesker ikke lenger kan samles om noe. Både venstresiden og høyresiden står sammen om individualisering. I et kulturelt perspektiv er det ingen ting som betyr noe, bortsett fra individets opplevelser. Alle har sine egne livsprosjekter der de, dersom en spør dem, ikke kan gi grunner for sine valg basert på førsteprinsipper. Veksten i informasjon og tilgangen som ligger i alle sine lommer, har gjort at vi ikke vet noen ting.

Kanskje har vi ikke noen djupstat, men hvis vi har det, da er det klart at denne i så fall er djupt psykopatisk. Hva vi imidlertid kan enes om er at vi ikke har noe djupfolk! Vi kan ikke lenger samles om noe, og alle er opptatt av sitt. Selv ble jeg dypt sjokkert da jeg ble angrepet fordi jeg forsvarte vårt fedrealter og himmelengene, av fedrealterets og himmelengenes barn. De forstår simpelthen ikke lenger at det er en vesensforskjell på en bilbunker og et fedrealter. Heller ikke begriper de at det er en motsetning mellom husmannstroen og hovdetroen. Nettopp derfor syntes jeg sitatet av Andersen passer så godt under fotografiet av Holmstadengen på toppen av Mjøslandet, hvor låven og våningshuset kan lignes med øyne, som sørgmodig skuer utover sitt tapte Bedehusland, hvor folk stod sammen i husmannstroen og grendekulturen. Nå har vi ikke lenger noe som samler, og intet å samtale om.

Relatert

Nå kommer milliardærenes Notre Dame

Hvorfor ødela de grenda mi? Engene? Husmannstroen? Himmelporten til Totenåsen? Hvorfor utslettet de min kulturarv? Hvorfor ønsket de ikke elvebruket mitt som et levende historiemaleri i kulturlandskapet? Hvorfor nektet de herr Fossemøllens sønne-sønne-sønnesønns datter å leve som stolt kulturbærer av hans øyensten?