Skyggevokterens refleksjoner - del I

Skyggevokteren i de grønne husmannsenger, med totenarden til tippoldefaren sin over skuldrene.

-Flickr.

For tiden går jeg over arkivene i Lr CC i påvente av en full migrasjon til Capture One, og kom over dette hittil upubliserte fotografiet av Skyggevokteren. Dette fikk meg til å tenke på at det kunne være på tide med noen refleksjoner, nå etter snart ti måneder her i enga. Har vel også tidligere bodd her ett år i min spede barndom.

Skyggevokteren er avledet av skyggene i Platons hule, hvor vi bare kan se skyggene av ilden bakenfor, som er virkeligheten, eller hva som var virkeligheten her i grenda for mine forfedre. Vokteren av flammene er jeg ikke, da ilden er dømt til å dø, hvor det er kun de siste, svake skyggene, det er mulig å hegne om.

Å lete etter skyggene kan kanskje sammenlignes med Erich Auerbachs nærlesing av litteraturens fragmenter i Mimesis, hvor han beveger seg utover i sirkler og til slutt forstår hele verden, med utgangspunkt i et lite fragment, som ved første øyekast kan synes uvesentlige. Engene her i grenda, som holder hverandre kjærlig i hendene etter Olterudelva, er de fragmentene jeg har grepet fatt i, hvor jeg ut fra nærlesingen av engene har kommet fram til at kristenhetens 2000-årige historie nådde sin kreaturlige fullendelse i husmannstroen.

"Pris Herren", M.J. Dahl, 1921.

-Wikimedia.

Begrepet kreaturlig er innstiftet av Auerbach, da han mente det var kollisjonen mellom det opphøyde i hellenistisk litteratur og det kreaturlige i judeo-kristen litteratur, som la fundamentet for den voldsomme kreative eksplosjonen i europeisk litteratur. På et vis finner vi en lignende parallell til denne hellenistiske/judeo-kristne spenningen i det gamle Toten, i skjæringspunktet mellom storbøndene og kirkas makt-kristendom etter Balkehøgda, i kontrast til dele-kristendommen til disse tidligere husmenn i steinrøysa her oppunder Totenåsen. Plutselig var de ikke lenger husmannsslaver, men brødre i Kristus, hvor de selv var prester, med egen sangbok, husmanns-apostel og musikklag i hver en grend.

Derfor ser jeg det slik at engene var Mjøslandets høylys, for intet sted har man opplevd et større under, hvor disse ytterst fattige og kreaturlige husmenn, slaver av storbøndene etter Balkeåsen, hvor de måtte opp klokka fire om morgenen på pliktarbeid, tilgodesett med litt survelling og flatbrød, med ett fløy like til himmelrik med engene sine, hvor Totenåsens apostel holdt til i den øverste, og den disippel han hadde kjær i den nedre. Nå er engene tapt, og med dette er Mjøslandet tapt, da et landskapsbilde med utbrente høylys er intet verdt. En landskaps-fotografs første bud er å verne om høylysene. Dette gjorde ikke vi.

Videre har jeg, ut fra nærlesingen av engene, forstått at aksen Østhøgda-Helgøya-Furnesfjorden, var verdens mektigste kulturlandskap, både kulturelt og landskapsmessig. Nå er dette landskapet i ferd med å gå tapt, med hvert sitt kultikon i hver ende, med Mjøstårnet innerst i Furnesfjorden og nye Rausteinshytta på Østhøgda, hvor våre forfedres smekre urbane landsby ved Kværnumsstrykene endte opp som ei billørje. Av denne grunn har jeg lansert Mjøslandsaksjonen, hvor man naturligvis, som enhver seriøs landskapsfotograf, først vil forsøke å hente tilbake høylysene i post-prosesseringen.

-Wikimedia.

Jeg kom hit lik en ny-moderne husmann, til denne gamle husmannsenga, som har blitt kvalt av Totenpark-prosjektet og endte opp som ei juggeleng, et billig alternativ til den amerikanske rivieraen. All rural og urban kultur har forsvunnet, hvor man kun står tilbake med en dvask suburban kultur. Husmannstroen er forlatt til fordel for hovdetroen, hvor intet lenger er hellig, ikke engang Hovdetoppen, Gjøviks hellige fjell og villmarkstopp, som i disse dager blir omdannet til tempelhøyden for hovdetroen, hvor alle er guder og man kun dyrker seg selv. Nå danser de rundt Hovdetoppen i forventning til det nye, skinnende UFO-hotellet, som snart vil stige ned fra himmelen lik Kristi andre komme, og krone selve toppen med sin glorie. Eller lik israelittene som danset rundt gullkalven i ørkenen.

Hva jeg har oppdaget er at jeg er den siste dahlitt, den siste som verdsetter husmannstroens gamle verdier, som nøysomhet og måtehold, med enkel, stedbunden teknologi og kultur. De andre har blitt roslinger, etter den nylig avdøde falske profet Hans Rosling, hvor komfort og konsum er de høyeste goder. Da jeg mistet min sosioøkonomiske posisjon ble roslingene meget glade, fordi slik kunne de dømme meg til en deplorabel hatist, en man kunne herje med slik man ville, lik min husmanns-tippoldefar. Noen drømmer om å jage meg over til Østlandets perle, hvorfra husmannstroen i sin tid kom vandrende, andre ønsker å ta fra herr Fossemøllens øyensten hennes døtre. Dette er mennesker som har mistet enhver moralsk substans, slik Iben Thranholm slår fast i et intervju med Kulturverk.

Å være Skyggevokteren er å være tårefotografen, for til tross for husmannstroens fall og Mjøslandets undergang, håper jeg, lik Jeremia, å bli værende i mitt land, selv om alt håp er ute. Jeremia, tåreprofeten, plantet i følge Talmud et tre da han så sitt folk bli ført i lenker til Babylon, etter at den hellige stad var knust. Himmelengene er, i likhet med Jerusalem, knust. Mitt håp er at fotografiet, som for treet, kan gi spiren til en ny framtid. Jeremia måtte allikevel til slutt flykte fra sitt land, til Egypt.

I denne tiden har det vært to lyspunkt, hvor det største er at idealister fra bondestanden har slått kloa i Kværnumstomta, hvor gården Fossemøllen lå. På et vis kan Grythengen være Fossemøllen II, da dette også var et elvebruk, og min tippoldefar var en fossemølling. Det andre lyspunktet er at man har tatt tilbake en del av vollene på Oksbakken, åsbruket som i sin tid var endepunktet for grenda mi.