Mandagsmorgenblues

Like før soloppgang over jordene nedenfor storgården Holmstad.

-Wikimedia.

Opp mot Holmstadengen slik denne enga fortoner seg nede fra Grythengen. Steingarden er grensa til jordene i Holmstad, som den opprinnelig var en husmannsplass innunder. Gamlevegen gikk gjennom her og over tunet.

Det er en melankolsk opplevelse å leve i denne grenda nå, selv om vi har en trygg base i våningshuset på Grythengen, som har et aldeles nydelig interiør. Men kjærligheten til det gamle landskapet vårt har blitt borte. Slik som de holder på alle steder, er det mulig jeg er den siste i Mjøslandet som tilhører djupfolket, og derfor kjenner på sorg over landskapet vårt, som forsvinner. For det omforvandles ikke, det rett og slett konsumeres og blir borte. I likhet med alt annet som blir konsumert.

Våningshuset har taklet vinteren dårlig, inngangstrappa har falt ned og hullet i taket er tydelig større. Snart er silhuetten av denne enga kun et dulgt minne.

-Wikimedia.

Holmstadengen med en touch av morgenrødme.

-Wikimedia.

Vi har blitt ei spøkelsesgrend, ja ikke bare vi, men hele Mjøslandet, som Dahl voktet over med sitt skarpe blikk her fra Holmstadengen, har blitt et spøkelsesland.

Dette fordi vi ikke hegnet om engene, Mjøslandets høylys, samt fordi vi forkastet husmannstroen og omfavnet hovdetroen.

-Wikimedia.

-Wikimedia.

Plutselig gikk det opp for meg at det er det gamle brønnhuset som ligger her ved kjørbrua. Ja, dette er noe annet enn pumpehuset i Grythengen! Et minne om ei tid som var langt lykkeligere enn vår, med eget brønnhus på hver en gård.

-Wikimedia.

Taktegl på brønnhuset.

-Wikimedia.

Bryggerhuset.

-Wikimedia.

Vårløsning i Olterudelva, den gamle kulturelva fra sagnomsuste Tjuvåsen.

-Wikimedia.