Husmannstroens hestehov

På et vis kan våningshuset i Holmstadengen minne om en hestehov som popper opp av vårsnøen, en meget seiglivet hestehov. På den annen side var dette i sin tid en hestehov som spratt opp av husmannsjorda og gav husmannsfolket tro, håp og identitet, hvor størst av disse tre er identiteten. I vår tid er det tvert imot om å gjøre å utslette alle spor av identitet, noe Østre Toten kommune er svært flinke til, hvor identitetspolitikk veksles inn mot komfort og konsum.

Komfort og konsum var verdier som ikke akkurat stod høyt i husmannstroens verdisystem, og M.J. Dahl her i Holmstadengen var vel heller inkarnasjonen av det motsatte av disse verdiene, hvilket vil si verdsettelsen av slitet og nøysomheten. I troen som overtok for husmannstroen, hvilket er hovdetroen, er komfort og konsum av kjerneverdiene.

Husmannstroen var videre en delereligion, av de sterkeste allmenninger vi har hatt i Norge. Nå er det kanskje bare jeg og den tidligere presten i Hurdal, som forstår denne siden av husmannstroen? Også her frontal-kolliderer husmannstroen med hovdetroen, som er en individualistisk religion, hvor det kun er seg og sitt. Særlig blir man av de hovdetroende hyllet hvis man overkjører og nedverdiger en asket og idealist, som er av de mennesker de hovdetroende nærer størst forakt til.

Hovdetoppen, tempelhøyden for hovdetroen, og Holmstadengen, hvor husmannstroens kommandosentral lå, befinner seg i hver sin ende av Gjøvik-regionen. Nå danser alle rundt Hovdetoppen, hvor man hyller det nye, skinnende hotellet på toppen, lik israelittene da de danset rundt gullkalven i Sinaiørkenen. Mens Holmstadengen forfaller i stillhet, til de hovdetroendes velbehag, sammen med den gamle husmannstroen. Som den siste skyggevokteren av engene, er jeg naturligvis en foraktet person her i Mjøslandet, i hva som før var Bedehuslandet, et misforstått land.

Slik sett er ikke våningshuset en hestehov som springer opp av vårjorda, men husmannstroens hestehov som nå trekker seg tilbake til denne gamle, steinete, slitets husmannsjord, hvor den en tid fikk blomstre og var elsket.

-Wikimedia.

Balke kirke på Balkehøgda, et nasjonalt verdifullt kulturlandskap, ligger i strak luftlinje til Holmstadengen, etter aksen Østhøgda-Helgøya-Furnesfjorden, som tidligere var verdens mektigste kulturlandskap. Vi finner her en sterk kontrast mellom disse to sentra i kristendommen, hvor man i den fruktbare jorda på Balkehøgda fant geistlighetas makt-kristendom, støttet opp om av storbøndene, mens man i den steinete jorda i Øverskreien fant husmannsfolkets dele-kristendom. Balke kirke blir ivaretatt, mens jeg, som en nymoderne husmann og deplorabel hatist, er den siste som verdsetter engene og den gamle husmannstroen.

Personlig mener jeg husmannstroen, engene og landskapet etter Olterudelva, kulturelva fra sagnomsuste Tjuvåsen, er like verdifullt som Balke kirke og storgards-landskapet etter Balkehøgda.

-Wikimedia.

Relatert

Antropocen, Den kraftige akselerasjonen og miljøet på Jorda

Det fins ulike oppfatninger om når dette skiftet skjedde. Endringene er omfattende, de gjelder slett ikke bare CO2-nivået. Som disse figurene illustrerer, skjedde det et voldsomt skifte omkring 1950 som blir omtalt som The Great Acceleration – Den kraftige akselerasjonen. En rekke variable, både naturmessige og samfunnsøkonomiske, som til da hadde vært relativt uforanderlige, begynte å øke kraftig. De begynte en vill vekst som fortsatt pågår.

Erik Plahte er av de skribenter jeg verdsetter høyest, og i dag fundamenterer han solid hva PermaLiv lenge har hevdet, at det var fra 1950 alt gikk galt, hvor denne galskapen etterkrigs-generasjonen startet opp, nå akselererer i et voldsomt tempo, i full fart mot fjellveggen. Det var fra 1950-tallet man mistet all respekt for fedrearven, fedrealteret og fedretroen, med det resultat at engene ble kvalt, og vi tapte vårt ankerfeste og vår identitet. Uten identitet, intet helt menneske, og intet samfunn!

Et grunnleggende behov hos mennesket er altså behovet for å vokse opp i en kulturtradisjon som det kan kalle sin egen, slik at det kan oppnå en identitet – uten identitet, intet helt menneske og ingen menneskelig frihet. En identitetsgivende kultur er en frukt av et nært, egenartet og langvarig samspill med et spesielt sted og med særegne naturvilkår. Identitet er også forutsetningen for sam-funn og for folke-styre, for disse krever individer som tar ordet og som kan bidra med noe eget. - Sigmund Kvaløy Sætreng