Skip to main content

Under epletreet

Nokre gonger
når det er heilt stilt
og vinden kviskrar i lauvet,
sit eg under epletreet i hagen
med kaffekoppen,
i sumarsola.

Då hendar det
at dei som var her før
vågar seg ut
frå våningshuset,
og fyller hagen,
tunet og gamlevegen.
Eg kan sjå dei gå
med lærstøvlar og vadmålsbukser
bakom stakitten.
På tunet leikar borna,
og attmed meg tek oldefar seg
ei velfortent dugurdskvile i slåttonna.

Brått brytast stilla,
og dei vert alle
skremde inn att i tryggleiken
åt våningshuset.
Eg trur eg går inn,
eg òg.

-Flickr.

Comments

  1. Dette var jo bare utrolig bra, etter min ringe oppfatning det klart beste av flere gode så langt. Jeg tror du med dette har tatt din diktergjerning et par lange skritt videre; du har gitt innholdet en veldig spenstig og flott form som gir meg lyst til å lese diktet flere ganger og smake ordentlig på det.

    Det er et godt eksempel på at et dikt, bestående av noen få ord og linjer med rett valør, i riktig rekkefølge og med en vanskelig spesifiserbar x-faktor, noen ganger kan oppleves som en hel roman i konsentrert form. Dette her mener jeg du har all grunn til å være fornøyd med og stolt av, Øyvind. Trist at det måtte til, det som måtte til for å forløse ditt dikteriske talent, men det er nok også ganske typisk at det er smerte, savn, motstand og generelt de mindre behagelige sidene ved tilværelsen som primært trigger den kunstneriske kreativiteten. Tror det har å gjøre med at disse tingene virkelig trenger en kanal for å uttrykkes, en form for mentalhygienisk øvelse som lettere lar oss holde ut det vi må holde ut. Mens livets lyse side; gleden, er lett å bære, og trenger stort sett ikke å bearbeides eller uttrykkes eksplisitt på slike måter, den kan leves og nytes uten mer om og men.

    ReplyDelete
  2. Nei, så hyggelig Achsel! Jeg kan jo ingenting om diktning, og bare litt om fotografering, så man får prøve å klare seg med intuisjonen som best man kan. Pussig forresten hvordan intuisjon ligner på institusjon, som vel er så langt fra intuisjon man kan komme :-)

    ReplyDelete

Post a Comment

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Gamlevegen over tunet på Holmstadengen

Kommentar hos Steigan:
Hvilket kulturforfall har ikke Norge gjennomgått de siste 100 år! Norge som kulturnasjon var på topp da de to engene etter Kronborgsætergrenda i utkanten av Toten strålte i all sin skjønnhet, lik to smykkestener etter elva, fulle av autonomi, allmenningenes høydepunkt, den gang gårdsbrukene var levende historiemalerier og ikke villaføde for Kjøpesenterlandet!
Så jeg får forte meg å skrive en masse grendepoesi fra denne vidunderlige tiden, før Tine Skei Grande kommer med pekefingeren og hevder at dette er falske nyheter, fordi Hans Rosling har da ettertrykkelig bevist at ingen tid er bedre enn vår, under den vidunderlige og allmektige statens overherredømme!

Hurdalsrosa på Toten

Austlandets perle
i dei djupe skogane
på hi sida av Totenåsen,
var raus då ho gav oss hurdalsrosa,
som her stend og raudner
over venleiken sin,
i veggen på våningshuset
til plassen min.

Kva skal vi med fjerne roser frå Nederland, når den venaste rosa i verda,
alt ved husveggen står? Ei våningshusrose var du, og er du, når eg syklar ikring, eg ser du prydar våningshusveggen, på mang ein staseleg storgardsbygning.

Hurdalsrosa vart like gjev
åt fattig som åt rik,
ho skil ikkje
på kven ho skjenkar
av venleiken sin.
I lag med deg,
sjølv ein husmannsplass,
rik vart.
Eit kjærleikshjarte er kvar ei rose
du oss skjenkar.
År etter år,
inga kulde eller tørke,
tek knekken på kjærleiken din,
du gamle hurdalsrosebusk,
ved gråsteinsmuren åt oldefaren min. Kan vi be om meir?