Skip to main content

Foredrag av Pål Steigan: Kampen om jordas energiressurser

Publisert hos Kulturverk.com onsdag 21. mai, 2014


Pål Steigan kan sies å være Skandinavias svar på John Michael Greer, hvor begge setter vårt forfeilede politiske og økonomiske system inn i en større energi-økonomisk virkelighet. Både Steigan og Greer viser hvordan vi nå lever i sammenbruddets tid, og kaster blår i øynene på framskrittsideologene, som uhemmet har fått blende oss så lenge.

Men samtidig er det stor forskjell på disse to bloggerne, jeg anbefaler derfor å følge dem begge. Mens Greer er svært anti-politisk, kan man ikke si dette om Steigan. Og mens Greer er opptatt av de store historiske linjer, er Steigan mer som gravejournalisten, som møysommelig avdekker viktige fakta og sammenhenger i samtiden.

Det er godt å høre hvordan Steigan i foredraget slår fast at “pensjonsfondet” aldri kommer til å bli nyttet til pensjoner, men er et middel for den internasjonale finanseliten for å opprettholde dagens system, som heldigvis ikke er morgendagens system, da det ikke er bærekraftig.

Han kommer også inn på hvordan Norge har brutt grunnloven og blitt en del av det internasjonale Kartellpartiet.

Mot slutten konkluderer han med at mediene har sviktet sin rolle og lever i dag for å produsere søppeljournalistikk, slik at vi forblir sløve forbrukere og livsnytere under den modernistiske liberalisme, marionetter av plutokratiet. Vi vil aldri få hjelp av hovedstrøms-media for å redde verden, deres jobb er å pleie en kapitalisme på sotteseng.

Denne jobben må vi gjøre selv!


Relatert:

Ny kald krig? Samtale med Stephen Cohen og John Mearsheimer

Hinsides historiens slutt? – del I

Hinsides historiens slutt? – del II

Hinsides historiens slutt? – del III

Kapitalismen – frå eit gode til eit vonde – og vegen vidare

Ikke se til Canada

The planet strikes back – jorden setter grenser

Påskeøya eller beretningen om en varslet økologisk katastrofe

DEN ANTROPOGENE EPOKE

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Hurdalsrosa på Toten

Austlandets perle
i dei djupe skogane
på hi sida av Totenåsen,
var raus då ho gav oss hurdalsrosa,
som her stend og raudner
over venleiken sin,
i veggen på våningshuset
til plassen min.

Kva skal vi med fjerne roser frå Nederland, når den venaste rosa i verda,
alt ved husveggen står? Ei våningshusrose var du, og er du, når eg syklar ikring, eg ser du prydar våningshusveggen, på mang ein staseleg storgardsbygning.

Hurdalsrosa vart like gjev
åt fattig som åt rik,
ho skil ikkje
på kven ho skjenkar
av venleiken sin.
I lag med deg,
sjølv ein husmannsplass,
rik vart.
Eit kjærleikshjarte er kvar ei rose
du oss skjenkar.
År etter år,
inga kulde eller tørke,
tek knekken på kjærleiken din,
du gamle hurdalsrosebusk,
ved gråsteinsmuren åt oldefaren min. Kan vi be om meir?

Gamlevegen over tunet på Holmstadengen

Kommentar hos Steigan:
Hvilket kulturforfall har ikke Norge gjennomgått de siste 100 år! Norge som kulturnasjon var på topp da de to engene etter Kronborgsætergrenda i utkanten av Toten strålte i all sin skjønnhet, lik to smykkestener etter elva, fulle av autonomi, allmenningenes høydepunkt, den gang gårdsbrukene var levende historiemalerier og ikke villaføde for Kjøpesenterlandet!
Så jeg får forte meg å skrive en masse grendepoesi fra denne vidunderlige tiden, før Tine Skei Grande kommer med pekefingeren og hevder at dette er falske nyheter, fordi Hans Rosling har da ettertrykkelig bevist at ingen tid er bedre enn vår, under den vidunderlige og allmektige statens overherredømme!