Skip to main content

BUILDING ON RELATIONSHIP

Introduction in Norwegian:

Hva Alexander beskriver i dette vidunderlige lille tekststykket er forskjellen mellom ut- og inngruppa, hvor henholdsvis de gode eller de destruktive kreftene i handikapprinsippet kommer til overflaten. 

Handikapprinsippet og de to sidene av dette er i dag akseptert evolusjonsvitenskap, disse kreftene styrer all interaksjon mellom mennesker. Evolusjonsbiologen Terje Bongard forklarer dette i en episode hos Verdibørsen 29.06.2013: Vi er ikke snille i store samfunn!

Lever man i et inngruppenabolag vil utfoldelsen av helhet gjennom de 15 transformasjonene være den naturligste ting av verden, og man behandler sine medmennesker som seg selv, ja til og med bedre enn seg selv. Her kan de vidunderligste ting skje, og man kommer ikke kun nær hverandre, men også naturen og det store "Jeg-et", hva Alexander kaller "the I".

Lever man derimot i et utgruppenabolag kan intet skje, og hva som skulle vært kommer aldri til overflaten. Dette fordi den mørke siden av kraften har tatt overhånd.

Blir du definert som et utgruppe-menneske, ja kanskje til og med som et utgruppe-monster, er du derfor fortapt. Da kan du aldri komme nær dine medmennesker, naturen og i siste instans Gud eller "the I", der du bor. Og slik vil ditt liv bli tappet for mening, og din livskraft tørker ut.


Introverte har også en mye sterkere biofil natur enn ekstroverte, i den forstand at vi reagerer langt sterkere på alle former for sanseinntrykk. Selv tror jeg mye av det hatet til biofilia vi ser i samfunnet, skyldes nettopp denne koblingen mellom biofili eller naturvarhet og introverthet.

Se også min KV-artikkel: Lommedemokratiet.

Relatert:

Original text here. Published at P2P-Foundation here.

A note from Christopher Alexander

Human relationship. There are two fundamentally different ways of understanding the word “relationship,” when it comes to human beings.

Image: Øyvind Holmstad / Wikimedia Commons
One of these ways is conventional: this can describe the relationships you have with a shopkeeper, or a policeman, or a banker, or, in very sad cases, with a parent, a spouse, a son or daughter. These relationships are instrumental relationships; they are typically defined by convention – by the rules of behavior as set out by custom or by society.

The other way is personal: the essence of the relationship is that you seek, and find, a connection; you treat the other person as nearly as possible to the way you treat yourself, and you strive constantly to treat the other person more as you treat yourself. You recognize, and slowly come to feel, that you are part of the other person, and that the other person is a part of you, so that the two of you are gradually experiencing each other as an indivisible self.
This is not only something that happens with a person who is very dear to you. You can have this quality of relationship even sitting next to a person on a park bench for only a few moments, when the exchange is something real.

* * *

Oddly enough, there is a connection between the process of unfolding, the use of generative codes, and the character of the human relationships you choose.
  • If you carefully build relationship, in the second, truer sense, one by one, step by step, with each person you encounter, then gradually the process and understanding of unfolding, will emerge, almost by itself.
  • I know this to be true, just from experience. Somehow the deep understanding of how things in the world unfold, emerges from each person in a group, naturally, when there relationships are real.
  • It is, I think, because when relationship is real, each person feels able to express what is going on without fear. There is no inhibition from mental constraint; the notion of what must happen in a process of development is not clutched, fearful or uptight, but rather what seems right and natural can flow from the situation.
  • That is, of course, what happens as things unfold.
  • It arises from acceptance of reality, without imposing mental structures.
In any case I do know from experience that when people are in this kind of relationship, understanding of unfolding then slowly pervades the situation, and the more beautiful and natural structures are allowed to appear in the land. On the other hand, if the relationships that are present are formal, or institutional, relationships then acceptance of what is real is not allowed to exist, and the resulting mesh of mental constraint is so rigid, sometimes even slightly nasty, the most ordinary things are not allowed to appear.

* * *

Unfolding of life then appears of its own accord, almost automatically. Generative codes, and the unfolding which proceeds from them, then appear of their own accord, almost automatically, simply as a direct result of the personal relationships which govern people’s minds.

This is a very beautiful result.

And, sadly, vice versa. In institutional settings, governmental settings, many business settings, the reverse is true. Since the setting guarantees that people cannot feel for each in a way that allows true things to be felt and said, then the result, so often – far, far too often – is a scrambled mess. Intellect cannot solve it. Living environments can hardly ever be born.

This is a very sad result, but true.

* * *

As I get older, what has astonished me, lately, is the dramatic speed of the effect. One beats one’s head against the wall, for years, within the institutional and business context, and never quite manages to loosen it sufficiently, in human terms, to get the desired results. But if you start, without worrying about the results so much, and focus attention only on the building of these true and personal relationships, one by one, then, as if a lever in a mountain stream had unleashed a cascade of water, the process of natural and harmonious unfolding is loosened and happens as if by a miracle.

This is so strong, it is worth taking very seriously indeed, and worth putting it first.

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Venter metankatastrofen oss?

I dag inneholder atmosfæren 5 gigatonn metan. Et estimat anslår at rundt 50 gigatonn metan kan være i ferd med å frigis i Arktis, dvs. en tidobling. Flere tusen gigatonn ligger lagret i den arktiske permafrosten, i den Øst-Sibirske arktiske havhylla alene ligger det 500 - 5000 gigatonn metan.

Metan er ved frigjøring mer enn 150 ganger sterkere som klimagass enn CO2, etter 20 år 86 ganger sterkere i gjennomsnitt, og etter 100 år 23 ganger sterkere. Dette fordi den blir til H2O og CO2.

Mennesket er et produkt av ilden, dette ser nå ut til å bli vår bane. Imens er det søndagsåpne butikker som debatteres, selvsagt en uting og et pådriv for konsumerismen, men allikevel et bevis på menneskets korte tidshorisont.

"Geoengineering" kan ikke hjelpe oss, det er langt mer fornuftig å lagre karbon i jordsmonnet. Det er 5-6 ganger mer karbon i jorda enn i atmosfæren og vegetasjonen sammenlagt. Her kan biokull (terra preta) spille en viktig rolle.

Biokull kan bli i jorda i flere hundre tu…

Hurdalsrosa på Toten

Austlandets perle
i dei djupe skogane
på hi sida av Totenåsen,
var raus då ho gav oss hurdalsrosa,
som her stend og raudner
over venleiken sin,
i veggen på våningshuset
til plassen min.

Kva skal vi med fjerne roser frå Nederland, når den venaste rosa i verda,
alt ved husveggen står? Ei våningshusrose var du, og er du, når eg syklar ikring, eg ser du prydar våningshusveggen, på mang ein staseleg storgardsbygning.

Hurdalsrosa vart like gjev
åt fattig som åt rik,
ho skil ikkje
på kven ho skjenkar
av venleiken sin.
I lag med deg,
sjølv ein husmannsplass,
rik vart.
Eit kjærleikshjarte er kvar ei rose
du oss skjenkar.
År etter år,
inga kulde eller tørke,
tek knekken på kjærleiken din,
du gamle hurdalsrosebusk,
ved gråsteinsmuren åt oldefaren min. Kan vi be om meir?