Skip to main content

Lysforurensning påvirker alt fra encellede dyr til mennesker

Les artikkelen her.
Det er bra det fokuseres på lysforurensning, og vi må huske at mennesker også er dyr, og egentlig er tilpasset lyset fra ilden.
Personlig blir jeg også satt ut av all lysforurensningen, og har håp om å kunne flytte et sted hvor jeg slipper dette. Det beste ville allikevel vært hvis samfunnet kunne endret seg, og satt lysforurensning i fokus, slik at jeg slapp å flytte.

Jeg kjenner også mennesker som må gå med mørke solbriller inne på kjøpesentre og ellers, fordi de ikke takler alt lyset, og har det mørkt hjemme.

Vi som ikke tåler lys, med unntak av lyset fra ilden, reagerer gjerne også sterkt på andre typer forurensning, som støy, støv, stråling, visuell forurensning, sterke kontraster, etc.

Dessverre er overfølsomhet gjerne assosiert med innadventhet, og vi blir derfor gjerne ansett som suspekte. Mens de utadvente velter seg i støy- og lysforurensning, og blir sett som attraktive.

- Om lysets og mørkets fremtid: https://lysvaag.wordpress.com/...

- Mørkets potensiale: https://lysvaag.wordpress.com/...
Relatert:

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Hurdalsrosa på Toten

Austlandets perle
i dei djupe skogane
på hi sida av Totenåsen,
var raus då ho gav oss hurdalsrosa,
som her stend og raudner
over venleiken sin,
i veggen på våningshuset
til plassen min.

Kva skal vi med fjerne roser frå Nederland, når den venaste rosa i verda,
alt ved husveggen står? Ei våningshusrose var du, og er du, når eg syklar ikring, eg ser du prydar våningshusveggen, på mang ein staseleg storgardsbygning.

Hurdalsrosa vart like gjev
åt fattig som åt rik,
ho skil ikkje
på kven ho skjenkar
av venleiken sin.
I lag med deg,
sjølv ein husmannsplass,
rik vart.
Eit kjærleikshjarte er kvar ei rose
du oss skjenkar.
År etter år,
inga kulde eller tørke,
tek knekken på kjærleiken din,
du gamle hurdalsrosebusk,
ved gråsteinsmuren åt oldefaren min. Kan vi be om meir?

Gamlevegen over tunet på Holmstadengen

Kommentar hos Steigan:
Hvilket kulturforfall har ikke Norge gjennomgått de siste 100 år! Norge som kulturnasjon var på topp da de to engene etter Kronborgsætergrenda i utkanten av Toten strålte i all sin skjønnhet, lik to smykkestener etter elva, fulle av autonomi, allmenningenes høydepunkt, den gang gårdsbrukene var levende historiemalerier og ikke villaføde for Kjøpesenterlandet!
Så jeg får forte meg å skrive en masse grendepoesi fra denne vidunderlige tiden, før Tine Skei Grande kommer med pekefingeren og hevder at dette er falske nyheter, fordi Hans Rosling har da ettertrykkelig bevist at ingen tid er bedre enn vår, under den vidunderlige og allmektige statens overherredømme!