Skip to main content

The Gable House - mitt drømmehus av Ross Chapin!

Hvis vi ser på et hjem i dag, så har folk totalt misforstått hva et hjem er. I dag kjøper du et hus, du pusser det og går på bohus, IKEA eller møbelringen og kjøper møbler. Da har du et hus med møbler, men du har ikke et hjem. - Stig Roar Olsen
Ross Chapin er simpelthen verdens beste arkitekt, inspirert av Christopher Alexander, og samarbeidspartner med Sarah Susanka, forfatter av superbestselgeren "The Not so Big House". I USA har Ross blitt overøst med priser, noe som naturligvis ville vært umulig i Norge, da han designer hus og tunfellesskap med karakter, hvor "somewheres" kan kjenne seg hjemme!
Still one of my favorite Ross Chapin homes. My dream is to retire in a well-designed cottage in a pocket neighborhood community with a shared garden, big kitchen for canning and potlucks, Green space, walking trails and access to water. - Susan Parrish
I have a dream!

Mens vi venter på at Norge skal få et godt lommetun, kanskje ved Mjøsa, ville drømmen vært å leve i et Gable House. Finnes noe lignende på Gjøvik?

Ross Chapin skriver om the Gable House:
Twenty five years ago I designed a modest house for a young family in Amherst, MA. We were delighted when it was featured on the cover of Fine Homebuilding magazine‘s annual Houses Issue. Now their children are starting their own families, and we met again to design a single-floor house located near their grandchildren. We are hoping the new design will be able to carry the spirit of the original home. While taking photos of their house, it was wonderful to see how fully it has been lived in over the years. — Ross
- Gable House

Foto: Ross Chapin















Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Kapping av hulkillist

Hadde nesten ferdig et hjørne med hulkillister i dag, men så fikk jeg somlet meg til å kappe 2 mm for mye. Da var dagen over og rett hjem og helga ødelagt! Men får tro jeg får en ny dag i mårå? Har funnet litt på nett, så går på med fornyet optimisme over helga. Får trøste meg med at skal man bli god i noe må man minst holde på 10.000 timer.




En god artikkel:
5 snarveier når du skal legge lister
En kommentar: Kort sagt må man tenke motsatt når man lister med hulkil. Se for deg at du legger lista feil vei (den som peker mot/tar i taket) legger du jevnt med underlaget på sagen. Den delen som skal på veggen legger du på anlegget/landet på sagen.  Skjær den første vinkelen du trenger. Så maler du deg ut ifra den, setter merke på den delen som ligger på anlegget/landet på sagen, vrir saga til den vinkelen du skal ha... skjærer forsiktig litt og litt av til du treffer streken...

Så bare til å montere :)

Lite tips er å kappe hulkil lister 1-2 mm for kort, slik at du har litt plass å bevege lis…

Minus låven

Er det noe som gjør meg oppgitt og motløs, så er det ødeleggelsen av kulturmiljøet til Grythengen. For dette er totalt ødelagt, om et bombefly hadde kommet over her og sluppet et lass med bomber, ville det ikke hatt noe å si fra eller til for kulturmiljøet stedet mitt var en del av. Og det at man fortsetter med denne ødeleggelsen helt opp til denne tid, er ubegripelig. Det nye pumpehuset ved Grythengen og den nye skitrasemotorvegen etter seterstien til mine forfedre, er begge deler en vettløs ødeleggelse av kulturmiljøet til plassen min, det samme med tilintetgjørelsen av Skreia som urban landsby. For Skreia var selvsagt også en del av det utvidede kulturmiljøet til Grythengen. Det finnes ikke lenger noen som ser noen form for helhet eller som har forståelse for de lange linjer. Som kulturmenneske er det selvsagt umulig å forbli her.
Denne blindheten skyldes dessverre at vi har blitt et narsissistisk samfunn, og vi er på god veg til å bli et psykopatisk samfunn. Et samfunn som har ød…