Skip to main content

Mjøslandet - et desperasjonens landskap

MISTAKE 5 - FINAL MISTAKE - ALL HUMANITY GONE!

"Why Monotonous Repetition is Unsatisfying"

-Wikimedia.

A detached nuclear family, by contrast, is an intense set of relationships among, say, four people. If one relationship breaks, there are no shock absorbers. In a nuclear family, the end of the marriage means the end of the family as it was previously understood.

The second great strength of extended families is their socializing force. Multiple adults teach children right from wrong, how to behave toward others, how to be kind. Over the course of the 18th and 19th centuries, industrialization and cultural change began to threaten traditional ways of life. Many people in Britain and the United States doubled down on the extended family in order to create a moral haven in a heartless world. According to Ruggles, the prevalence of extended families living together roughly doubled from 1750 to 1900, and this way of life was more common than at any time before or since.

During the Victorian era, the idea of “hearth and home” became a cultural ideal. The home “is a sacred place, a vestal temple, a temple of the hearth watched over by Household Gods, before whose faces none may come but those whom they can receive with love,” the great Victorian social critic John Ruskin wrote. This shift was led by the upper-middle class, which was coming to see the family less as an economic unit and more as an emotional and moral unit, a rectory for the formation of hearts and souls.

But while extended families have strengths, they can also be exhausting and stifling. They allow little privacy; you are forced to be in daily intimate contact with people you didn’t choose. There’s more stability but less mobility. Family bonds are thicker, but individual choice is diminished. You have less space to make your own way in life. In the Victorian era, families were patriarchal, favoring men in general and first-born sons in particular. - David Brooks
- The Nuclear Family Was a Mistake

Interessant dette at ideen om kjernefamilien på hver sin kunstig oppdelte tomt i Fossenfeltet, hvor man verner om den private eiendomsretten og ser denne som fullbyrdelsen av demokratiet, mens man skuler på naboene og deres sosiale ranking, uten noen form for fellesskap, felles goder og guder, har sitt opphav i Victoriatidens idealer. Selv har jeg mer tenkt på dette idealet som et vanskapt barn av romantikken, men det viser seg at romantikeren John Ruskin var av de skarpeste kritikere av vårt bo- og livs-ideal.

Samtidig påpeker Brooks at den utvidede storfamilien hadde sin storhetstid under tiden for bedehuslandet, i årene 1750 - 1900, hvor vennefellesskapet på et vis også fungerte som en utvidet storfamilie. Haugianerne var jo svært flinke til å støtte hverandre, til å hjelpe hverandre fram i samfunnet, og til å ta vare på de som hadde problemer. Nå har velferdsstaten tatt over rollen både til storfamilien og bedehuslandet, hvor man må fylle ut masse skjemaer og skal ydmykes maksimalt for å få tiltrengt velferd, et byråkrati og holdninger som ikke fantes under storfamilien og innen bedehuskulturen. Begge hvilke stod så sterkt her i grenda, ikke minst under ledelse av vår apostel i naboenga.

Nå har vår storfamilie forduftet, slekt, historie, tro, forfedre og landskap betyr ingenting for dem lenger, hvor de har byttet ut husmannstroen med hovdetroen. Ingen i denne grenda ser ut til å elske enga vår lenger, den er neddynket i støy, heslighet og fiendskap, hva jeg vil kalle et progressivt hat, hvor man hater alle som mener at livet kan være noe mer enn fellesskapet oppløst i individet, og at demokratiet kan være noe annet enn å gjøre akkurat som man vil på sin eiendom, alt administrert og likefordelt av neutral, byråkratisk ekspertise, uten referanse til historie, tro og tradisjoner.

Vi opplevde forøvrig akkurat det samme i kvasi-lommetunet vårt på Gjøvik, hvor man ble fra seg av raseri fordi vi ønsket å leve som stolte tunbeboere i en lommekrok, hvor vi skulle visne vekk og dø i et giftig lommehull. På samme vis som vi her ikke skal få leve som stolte kulturbærere og historiemalere av ei eng i ei grythe, Grythengen, men skal visne vekk og dø i grythølet vårt.

På lignende vis som enga vår har likheter med lommehullet vårt i Gjøvik, har den også likheter med Frøya, øya til kjærlighetsgudinnen vår, som nå er fratatt all verdighet. Derfor kaller jeg himmelenga vår for lille Frøya.

Vårt land er under et voldsomt angrep fra vindkraftverks-industrien, som stadig rykker nærmere, nå skal de til i Nord-Odal i Akershus. Da er det ikke lenge før de kommer til Hurdalen og Totenåsen!

I fortsettelsen tenker jeg også å integrere denne serien, som kun rakk en utgave, i Tårevandringer.

MISTAKE 4.

-Wikimedia.

Extended families have two great strengths. The first is resilience. An extended family is one or more families in a supporting web. Your spouse and children come first, but there are also cousins, in-laws, grandparents—a complex web of relationships among, say, seven, 10, or 20 people. If a mother dies, siblings, uncles, aunts, and grandparents are there to step in. If a relationship between a father and a child ruptures, others can fill the breach. Extended families have more people to share the unexpected burdens—when a kid gets sick in the middle of the day or when an adult unexpectedly loses a job. - David Brooks
MISTAKE 3.

Dette kunne like gjerne vært på toppen av Fossenfeltet på Skreia, som på toppen av Gjøvik, vi ser akkurat den samme forvrengte 1950-talls utopien, isolert eneboliger med isolerte kjernefamilier, hvor fellesskapet er oppløst i selvet. Med hverken spor av urban eller rural kultur, bare den samme gamle, smakløse, utvannede suppa.

Og finner man noe som kan ligne på et tunfellesskap kan det garanteres at det flytter inn svartsteinshjerter midt i tunet, som hater ethvert snev av fellesskap, hvor de nekter å ta hensyn til tunfellesskapet, fordi for dem finnes ikke dette, da fellesskapet er oppløst i individet slik at man har ikke ansvar for andre enn seg selv. Hvor, hvis noen ønsker å bo som stolte tunbeboere i en lommekrok i et lommetun, må visne og DØ;DØ;DØ. Slik vi opplevde det på Gjøvik!

Samme på Skreia. Skreia måtte DØ;DØ;DØ, for at mennesker skal kunne eksistere i sin dødsens kjedelige 1950-talls dystopi, med kjernefamilien, eneboligen og dobbeltgarasje.

-Wikimedia.

When we discuss the problems confronting the country, we don’t talk about family enough. It feels too judgmental. Too uncomfortable. Maybe even too religious. But the blunt fact is that the nuclear family has been crumbling in slow motion for decades, and many of our other problems—with education, mental health, addiction, the quality of the labor force—stem from that crumbling. We’ve left behind the nuclear-family paradigm of 1955. For most people it’s not coming back. Americans are hungering to live in extended and forged families, in ways that are new and ancient at the same time. This is a significant opportunity, a chance to thicken and broaden family relationships, a chance to allow more adults and children to live and grow under the loving gaze of a dozen pairs of eyes, and be caught, when they fall, by a dozen pairs of arms. For decades we have been eating at smaller and smaller tables, with fewer and fewer kin.

It’s time to find ways to bring back the big tables. - David Brooks

MISTAKE 2.

Suburbia, a HELL for the working class, a paradise for the rich and successful. And now even the Holy Meadows of the Apostel of the Totenåsen Hills have been reduced to SUBURBAN HELL😡

"Krier on living communities"

"Human scale, as we now discover when too many of our built environs have lost it, is an unrenounceable attribute of civilization, not an obsolete luxury. We demonstrate here, by vision and example, how human scale can become again the yardstick of modern artifacts, adequate for our bodies and souls, for both our limited physiological capacities and our infinite desires, be they tools, buildings, cities or landscapes."

-Wikimedia.

If you want to summarize the changes in family structure over the past century, the truest thing to say is this: We’ve made life freer for individuals and more unstable for families. We’ve made life better for adults but worse for children. We’ve moved from big, interconnected, and extended families, which helped protect the most vulnerable people in society from the shocks of life, to smaller, detached nuclear families (a married couple and their children), which give the most privileged people in society room to maximize their talents and expand their options. The shift from bigger and interconnected extended families to smaller and detached nuclear families ultimately led to a familial system that liberates the rich and ravages the working-class and the poor.David Brooks

MISTAKE 1.

-Wikimedia.

As the years go by in the movie, the extended family plays a smaller and smaller role. By the 1960s, there’s no extended family at Thanksgiving. It’s just a young father and mother and their son and daughter, eating turkey off trays in front of the television. In the final scene, the main character is living alone in a nursing home, wondering what happened. “In the end, you spend everything you’ve ever saved, sell everything you’ve ever owned, just to exist in a place like this.”

“In my childhood,” Levinson told me, “you’d gather around the grandparents and they would tell the family stories … Now individuals sit around the TV, watching other families’ stories.” The main theme of Avalon, he said, is “the decentralization of the family. And that has continued even further today. Once, families at least gathered around the television. Now each person has their own screen.”

This is the story of our times—the story of the family, once a dense cluster of many siblings and extended kin, fragmenting into ever smaller and more fragile forms. The initial result of that fragmentation, the nuclear family, didn’t seem so bad. But then, because the nuclear family is so brittle, the fragmentation continued. In many sectors of society, nuclear families fragmented into single-parent families, single-parent families into chaotic families or no families. - David Brooks

Hovdetoppen avkledd, klart for å skjendes, lik så mange andre topper og fjell omkring i vårt ganske land i disse tider. Naturødeleggelsene kjenner ingen grenser! Hovdetoppen som skulle vært Gjøviks symbolske Stetind!

Fredheim skolekorps skal visst avslutte 17. mai marsjen på Hovdetoppen i år, hvor ordføreren skal holde tale. Tenker han da vil fremheve hvor flott her ble etter snauhoggingen, hvor man kan se ned til Innlandets største Biltema og alt annet byens innbyggere er så stolte over, og hvor spektakulært det blir med UFO-landingen på toppen, som virkelig vil fremheve Gjøvik som IT-byen, med denne ynkelige kopien av Apples hovedkvarter i California. For noe skogsbad, nei det vil ikke byens innbyggere ha, hvor de kan rense sine skitne sjeler.

Men jeg får se på denne marsjen som en avskjeds-marsj for Hovdetoppen. Med det samme de setter spaden i jorda for dette gale prosjektet, tar jeg jenta mi ut av Fredheim skolekorps, hvor vi vender ryggen til Gjøvik for godt, lik Lot og Abraham i sin tid gjorde det for Sodoma og Gomorra.

Forresten pussig at ikke ordføreren klarer å se verdien av grønne lunger i kjølvannet av korona-epidemien😕

"Naturkapital og økosystemtjenester – to begrep med misvisende og uklart innhold"

"For kapitalisten ligger ubrukte naturressurser bare der og venter på å bli trukket inn i vareproduksjonen slik at han kan gjøre dem til kapital og tjene penger på dem."

Arme Hovdetoppen!

-Wikimedia.

-Flickr.

David,

Duo is a fellow author over at Common\Edge, and I enjoy reading his intelligent essays. Unfortunately, we have no physical meeting space to discuss things and help each other develop our ideas. Like so many “meeting places” nowadays, it’s a strictly virtual one.

To answer some of your questions raised by Duo’s latest essay, I need to come back to the fundamental difference between classical/traditional architecture and modernism. They cannot coexist harmoniously, since they use opposite mathematical rules of design.

Let’s hope that an increasing number of interested players realize this soon. Otherwise we continue hoping for the unrealizable wish of getting along as “separate but equal” styles. The problem preventing this nice thought resides deeper, in mathematics and neuroscience.

Best wishes,
Nikos

Før sprøytet man, nå knuser man. Gledet meg til å bedrive gutu-fotografering på Toten denne korona-sommeren, da det er dårlig stilt med gater på Toten, men så har de knust alle gutuene, og dermed knuste de alle mine drømmer.

Overalt, selv i de mest bortgjemte, utenkelige gutuer, har man kjørt med denne treknuse-maskinen, det ser ikke ut, som om det har gått en gal kjempe rundt i Toten-gutuene og slått vilt om seg med slegge. Så på Toten blir alt bare villere og villere, til stor fortvilelse for en arme tårefotograf.

-Wikimedia.

Bondelia hage, rasert, ubeboelig for mennesker som søker det Sanne, det Gode og det Skjønne, med de beste hensikter. Djevelen er jammen en smarting. Et lite stykke Helvete nedsteget til jorden, markedsført som Himmelrik.

-Flickr.

-GP.

Helt ufattelig er det, Bondelia hage markedsføres med alle de idealer PermaLiv har kjempet for de siste ti år, som klyngetunet, delingsøkonomi, felleshager etc., for å kunne grønnvaske modernismen, som representerer et brudd med alle disse idealene, som er anti-historisk, inhuman og gudsfiendtelig ned til den minste trevl. Ubegripelig deprimerende, og hvordan i all verden skal man makte å passere denne voldtekten av mjøslandskapet på veg inn til Gjøvik?
What happens then when the City of Man is built not on the principles of utility, beauty and harmony but on those of Pandemonium—when willfulness, transgression and subversion stop being intellectual provocations and acquire credibility as principles of action through incorporation in the built environment?

Presumably, we get oppression, violence and lies. That’s supposed to be a good thing. The idea, I suppose, is that there is no God, no given order that transcends human will, so beauty, harmony and perhaps in the end utility are fraudulent and oppressive and must be fought. If so, though, where does the “must” come from? And why put up with the oppression of building anything at all? If you want destruction you can get it straight.

The intellectual appeal of nihilism comes from the hope it offers of a certain rigorous purity. The hope is deceitful, because we are dependent and constantly find ourselves in complex situations we must deal with somehow. There is no short-cut to intellectual purity. The choice we have is not between acceptance or rejection of an order of things that precedes and sustains us, since we always accept such an order, but among understandings of what that order is. God cannot be abolished. If He could then the inhabitants of hell would not be so obsessed by Him. Their obsessions mock their claims of freedom. - James Kalb
Nye Bondelia hage er intet annet enn undertrykking, vold og løgner! Se hele utdraget av Kalb lenger ned i artikkelen.

Tiåret vi nettopp har lagt bak oss ble preget av forbrytelser, galskap og destruksjon, hvor rivingen av Bondelia husmorskole med sine frodige frukthager, Sørbyens siste karakterbygg, var av de aller verste ugjerningene.

-Wikimedia.

Du som följer Arkitekturuppropet i sociala medier har säkert inte kunnat undgå våra före/efter-bilder, där vi visar resultatet av sällsynt brutala rivningar från det förgångna. Många av dem är närmast olidliga att beskåda. Flertalet av dem härstammar från 1950- och 1960-talets centrumsaneringar. Och någonstans hoppades vi väl att den här typen av monumentala stadsmiljöövergrepp tillhörde det förgångna. Men föga anade vi vad fel vi hade.

2010-talet blev ett decennium där det besinningslösa rivningsraseriets käftar med förnyad kraft grep sig an vårt lands bebyggda kulturarv. I globaliseringens, landsbygdsavfolkningens samt förtätningens namn fick en stor mängd kulturhistoriskt värdefulla miljöer skatta åt förgängelsen. Både i städerna och ute på landsbygden. Och i en omfattning som vi inte sett sedan 1960-talet.
2010-tallet endte opp som et aldeles grusomt tiår, hvor menneskene i Mjøslandet forgikk i en orgie av destruksjon av sitt landskap og hverandre, vi må helt tilbake til 1960-tallet og utslettelsen av Hamars gamle bykjerne, for å finne noe lignende. Men den gangen gråt i det minste de gamle over all denne ødeleggelsen, nå har mjøsbarbarene blitt forvandlet til yuppier, hvor de roper jippi for alt som er stygt og galt dagen lang.
The conviction of our ruling class that they are by far the most intelligent and enlightened people who have ever lived is itself a sign of stupidity, or at least of ignorance and narcissism. - Against Inclusiveness: How the Diversity Regime is Flattening America and the West and What to Do About It, by James Kalb, page 92
Kalb sier det som det er, vår herskerklasse er dumme, kunnskapsløse narsissister. Og å vite at Gjøvik gikk til grunne under ledelse av en øverskreiing oppkalt etter vår apostel, en fallen speider, er selvsagt ekstra ille!

Totens Blad i de gamle lokalene til Kredittkassen på Lena.

-Wikimedia.

It is always possible to dispute facts and what they mean. If the liberal order makes us narcissistic, maybe this is the result of a superior consciousness of our freedom and human worth. If it leads to broken homes, this could show it empowers us to leave bad relationships and embrace the future. In any event, people at the top buy into post-1960s moral beliefs more consistently than others, and these beliefs have injured them much less. Concern with career and status does a lot to keep their lives in order. Maybe current problems could be greatly mitigated, if everyone got with the program and adopted the yuppie lifestyle. - Against Inclusiveness: How the Diversity Regime is Flattening America and the West and What to Do About It, by James Kalb, page 113

Totens Blad blar jeg ikke mye i, selv om de kan ha enkelte interessante artikler om gammelt stoff, og dette er jo hyggelig, da det meste var hyggeligere før. Nå er det ikke noe hyggelig lenger, da alt har blitt yuppie eller jippi, hvor det er om å gjøre å promotere en jippi-livsstil, som er idealet. Så også for Totens Blad, hvor det er jippi til alt. Jippi til nye Rausteinshytta, nye Labo, nye hyttefelt, nye REMA 1000 på Skreia, jippi til gigantiske Fossenfeltet. Særlig boligentreprenørene, de får lov til å breie seg med solide jippi-artikler om prosjektene sine, gjerne med en glisende jippi-fyr på forsida og flere jippi-sider inne i bladet, hvor man utbasunerer om hvor jippi alt her skal bli, med kul, internasjonal arkitektur fra Kontur.

Selv orker jeg ikke all denne jippien, den gjør meg deprimert og nedtrykt, for det er jo ikke noe å rope hurra for lenger, ikke engang i 17. - mai togene. Nei, gi oss heller noen skikkelig bitre, gamle, sure gubber, som kan sette ting litt på plass. Det kunne vært noe! I disse jippi-tider er det intet vi trenger mer enn forbitrede surpomper. Kunne Totens Blad kjørt en serie med bitre, gamle gubber, da ville jeg blitt glad og begynt å se litt lysere på livet. For jippiene, de gjør bare skade de, med et glis!

Skreiagata sett sørover fra godshuset på Skreia stasjon.

-Wikimedia.

The establishment, smug with its hegemony of implementing weird and often inhuman environments, is not very happy with the Classical threat to its continued dominance. Nor is it receptive to our proposals. Contemporary practitioners who adhere to current fashions are suspicious of us Alexandrians even more than they are of Classical architects. - Nikos Aron Salingaros
- If Science Truly Won, The Era Of Modernist Architecture Would Be Over

Å vandre nede på Skreia nå har blitt en lidelse, et anti-urbant mareritt, en urban ørken. Prøvde å få til en positiv utvikling for bygdebyen min, men totningene har kun ett ønske, å utradere de siste rester av vestlig sivilisasjon og religion. Husker jeg snakket med min onkel, som er kommunalsjef, om alexandrinsk designteknologi og "A Pattern Language", bibelen for hvordan å skape menneskelig urban design, men det var tydelig han ikke var interessert. Så nå står vi her da, med et ødelagt urbanlandskap, sammen med et kulturløst kulturlandskap og et naturlandskap som har mistet sin sjel.

Pål Steigan skal arrangere tur til Tolfa til våren, skulle gjerne vært med, men har man familie som må kjøres rundt omkring, kommer man seg ikke over til Solhøy bedehus i Nord-Hurdal engang, som jeg har drømt om å besøke i snart to år nå. I Tolfa har Steigan fått til alt jeg drømte om for Skreia, men totningene ville ikke ha noe Tolfa for to på Toten.

Skreia var verdens vakreste sted, med et ufattelig potensial, men endte opp lik ei utflytende billørje på McDonald's, uten form og innhold.

Skreia-hallen har blitt til Norgeshus-hallen og Skreia har blitt til Norgeshus-burben. Nei, urbant påfyll, det må man til Tolfa for å få. Synd man skal måtte reise så mye med fly for grunnleggende menneskelige kvaliteter, som man burde kunne finne i sitt nærmiljø.

-Wikimedia.

Ifht. det nye REMA 1000 - bygget til Snøhetta nede i Skreia, blir chips-fabrikken det reineste smykke.

-Wikimedia.

"Nå har vi æilt på Gjøvik, mæ Innlæinnets støste Biltema."

"Walking the Lake Mjøsa Land XVIII"

Hele livet har blitt et biltema, hele landskapet, byene, naturen, Hovdetoppen, hvor de hogg filosofistien for å gi plass til en bilveg. Snart kommer masse biler opp Hovdetoppen, for å nyte den fenomenale utsikta til Innlandets største Biltema, hvor hotellkongen kommer kjørende med limousinen sin, full av Gjøviks vakreste kvinner, hvor de skal tilbringe helga i det gullbelagte boblebadet sprudlende av fransk champagne i toppsuiten. Hvis han ikke ankommer med helikopter da, hvor han lander på taket til den skinnende UFO'en, til måpende gjøvikensere i dyp ærefrykt for byens store sønn.

-Wikimedia.
I’ve been tracking trends in household types and demographics for years. This is one of the best articles that gives perspective on the anomaly of the independent nuclear family and makes the case for new forms of extended family housing and community. It’s rather long, but if you’re nerdy about this kind of thing, it's well worth it.
— Ross

Dessverre har jeg ikke liggende fotografier til å illustrere denne artikkelen av David Brooks med, men skal forsøke å få tatt en tur ned i Fossenfeltet en dag og fotografere litt, da Skreia har blitt et reint nukleært villa-helvete, og det ikke er noen felt-folket hater mer enn Ross Chapin og hans prisbelønte ideer og prosjekter for det gode liv.

Om den nye skitrasemotorvegen nedenunder Grythenholmsvarden har ødelagt den gamle hestevegen her, vet jeg ikke, men uansett følger den sæterstien til mine forfedre fra Jansbu opp til Hongsætra, hvor det ikke er det spor hyggelig å vandre lenger.

-Wikimedia.

Harvest Magazine har mange gode artikler for tiden, selv om de har prøvd å satse på en betalingsmur, ser det heldigvis ut til at engasjementet for naturen er så ekte, at de slår hull i muren for de viktigste sakene.


Nye Rausteinshytta ble et skikkelig mareritt, både stilmessig og for naturmiljøet. Ikke minst i Øverskreien og grenda mi, som var himmelporten til Totenåsen, har de siste rester av villmarksfølelse forsvunnet med de nye skitrasemotorvegene, som har høvlet ned de gamle stiene og laget til stygge skjæringer i nærnaturen.

Dette er en del av Totenpark-prosjektet, som dreier seg om komfort og konsum av landskapet. Utdatert er det også, da det internasjonalt er "Slow Adventure" som gjelder, og ekstra ille blir det når Toten huser en av verdens fremste maskoter for det langsomme friluftsliv, Nils Faarlund fra Bilitt. Men totningene har blitt progressive og bir ikke lenger, hverken på Bilitt eller andre steder, der de tankeløst farer fram i kondomdressene sine i alle de nye skitrasemotorvegene, hvor de møtes på nye Rausteinshytta på Mjøslandets tak, for å hylle den progressive liberalismens nye kultikon og den endelige seier over sunt bondevett.


Hytter? Nei, det er villaer i villafelt, forkledd som hytter med litt torv på taket. For totningenes villadrøm har ødelagt hele det gamle Toten, både naturlandskapet, kulturlandskapet og urbanlandskapet. Ikke fnugg av forskjell på Fossenfeltet og hyttefeltet ved Søndre Huetjernet eller andre steder. Naturlandskapet er ødelagt, kulturlandskapet er ødelagt, urbanlandskapet er ødelagt. Alt grunnet visjonene til Le Corbusier og General Motors. Så nordmenns villadrøm er naturens, kulturlandskapets og bygdebyenes mareritt!


Neppe helt hva apostelen i naboenga hadde i tankene med sin "Old Green Deal", som vi har forlatt til fordel for en "New Green Deal" og vår vidunderlige nye verden.

Foto: Naturvernforbundet i Oppland

I dag rappet jeg et bilde fra Naturvernforbundet i Oppland, da PermaLiv hverken besitter drone eller behersker drone-fotografering. Fotografiet viser den pågående E6-utbyggingen gjennom Ringsaker, Prøysens land. PermaLiv la inn følgende kommentar til bildet:

Dette er sykt og en vanvittig rasering av kulturlandskapet rundt Mjøsa, bare for at kultureliten i Oslo skal få kjøre køfritt i 110 km/t til hyttepalassene sine i villreinens rike. I tillegg kommer en forferdelig lysforurensning, å bedrive nattfotografering oppe fra Hervenknappen på Totenåsen har blitt håpløst, da E6 snor seg lik en neongul giftslange gjennom nattemørket. Kosmolokalisme og leirsteder istedenfor nye hyttebyer, hvor man blir hentet av leirstedet på nærmeste togstasjon, er svaret.

Helt tilfeldig parkerte jeg her ved Fredheim skole på Gjøvik, hvor de bygger flere hundre boenheter rett nedenfor barneskolen, som tar det meste av utsikta for elevene. Men enda verre er at her kunne vært en flott natur-park for barna, dette var et nydelig, urørt område med bjørkeskog. Hvor barna kunne lært å glede seg over vår blå dronning og naturens mange undere. Men dette ville selvsagt vært altfor humant mot disse stakkars barna!

"Tilbake til humanismen"

-Wikimedia.

Lykkelige dager i Gamla stan, Stockholm, full av levende gater.

Fotografiet er tatt på Järntorget. Kjenner Gamla stan så godt nå at jeg kjenner igjen gatene og torgene med det samme, selv med en sløret bakgrunn.

Copyright: PermaLiv AS

Har tenkt en del på følgende sitat av David Brussat de siste dagene, hentet fra en artikkel lenger ned:
Corb hated streets and, like his compatriots, foresaw a very spare and regimented life for the inhabitants of the cities they planned. - David Brussat
Dette har fått meg til å innse at totningene hater gater, det er simpelthen ikke akseptert med gater innenfor Totenpark-prosjektet, og dette skyldes selvsagt at gater, i alle fall levende gater, er allmenninger, på samme vis som levende grender er det. Nå har man bare disse punkthusene med tilførselsveger, og en bunker i Fossenfeltet er selvsagt bygd etter samme corbusianske ideal som punkthusene i drabantbyene, eller "tårnet i parken", som var Corbusiers motto, samt "en maskin å leve i". For det er de jo også, maskiner eller kuvøser, hvor man er seg selv nok.

Å ta en tur ned til Skreia skulle ha vært like livgivende som å ta en tur til Gamla stan i Stockholm. Og det er jo så utrolig synd nå som vi har klimakrise, at man må reise lange veger for å få nødvendig urbant påfyll. Dessuten er jo suburbia verdenshistoriens verste sløseri av ressurser. Men først og fremst er det hele sløseri med livet, for nå har vi sløst vekk Skreia, og slik sløst vekk våre liv.

En tragedie at jeg ikke lyktes med å redde våre forfedres smekre urbane landsby ved Kværnumsstrykene. Bøyer meg i støvet for Pål Steigan, som har fullbyrdet alle mine drømmer for Skreia, i Tolfa. Skal bli godt å komme dit en gang, samtidig blir det veldig trist, for slik skulle vi jo hatt det i Skreia. En ufattelig forbrytelse mot våre barns fremtid!

Et minne fra vår siste tur til Rausteinstjernet på Østhøgda, Mjøslandets tak, det søndre punktet i hva som var Nord-Europas mektigste kulturlandskap, i aksen Østhøgda-Helgøya-Furnesfjorden, samt endepunktet for grenda vår, himmelporten til Totenåsen. Nå alt tapt til modernismen og denne sektens kjeltringer.

-Wikimedia.

On some level, Oppenheim seems to understand that there is a perverse relationship between modern architecture and evil. CNN’s Palumbo writes:

Lair examines how modernist, futuristic, and utopian architecture has long been associated with amorality. Over the course of the 20th and 21st centuries, sleek homes, equally minimal and extravagant, made of glass, steel, and concrete, have become the archetypal home for the idealistic recluse with dastardly ambition.

Palumbo quotes an essay selected by Oppenheim to be included in Lair:

“Modern domestic architecture has become identified almost exclusively with characters who are evil, unstable, selfish, obsessive, and driven by pleasure of the flesh,” Joseph Rosa writes in an essay in the book. “Were they still alive, this might thoroughly shock the pioneers of modernism, who envisioned their movement facilitating a healthy, honest, and moral way of life.”

Would they be shocked? To be sure, this reflects conventional wisdom about the beginnings of modern architecture in prewar Germany’s Bauhaus school, supposedly shut down by the Nazis in 1933. Still, it may be more accurate to detect more than a hint of the sinister in the vision of Bauhauslers such as Walter Gropius and Ludwig Mies van der Rohe, and the Swiss-French Le Corbusier. Corb hated streets and, like his compatriots, foresaw a very spare and regimented life for the inhabitants of the cities they planned. Socialism was their lodestar, but authoritarianism was often the mechanism. People were cogs in their visions of a machine architecture for the Machine Age. Happy faces were scrawled upon the planners’ sleek advertisements for a future much too far realized for comfort. The founding modernists’ vision comports poorly with the freedom and privacy that are lodestars of the society we exalt in the United States.

Oppenheim’s book reflects the insular attitudes of the 1 percent, in their silos, who hire amoral starchitects to build lairs for authoritarians and even totalitarians around the world. A good example is Rem Koolhaas’s CCTV headquarters in Beijing, a modernist behemoth that seems to be stomping upon the Chinese public. But it is real, so it is not in Lair. It is not likely that its readers will understand the danger posed by its supposedly lighthearted subject. Lair is a confusing book that reflects a confused mind, which itself reflects a confused culture here and around the globe.

Sorry, but bad guys live in bad houses because they are bad guys. - David Brussat


Blir stadig klarere for meg at min viktigste gjerning som Mjøslandets og Totenåsens tårefotograf, er som dokumentar-fotograf. Mye stemmer for meg av hva Daniel Milnor her forteller, jeg kan klart og tydelig redegjøre for min gjerning som tårefotograf, jeg skriver litt hver dag, samt at jeg leser litt hver dag, men bør nok finne fram noen skikkelige bøker igjen, som i gamle dager. Skal bestille James Kalbs bok "Inclusiveness", som selvsagt er en bok jeg må lese som ekskludert.

Naturligvis er det litt trist at det nesten aldri er folk i mitt dokumentar-fotografi, samtidig understreker dette mitt budskap, da Mjøslandet er et land som har tapt sine tradisjoner, sin kultur og sitt landskap.

Har nå vært digital fotograf i 9 år, da jeg tok opp igjen fotografiet med min 550D, som jeg kjøpte til min første datters fødsel, og som er kåret til tiårets femte hotteste kamera.

"A problem with that kind of free-floating emancipation is that no movement that embraces it can be self-sustaining. It will be parasitic, pathological and destructive. Man is not complete in himself but part of something larger. An order we create by our own will can’t sustain human life or even itself. It can only exist by setting itself against the remnants of natural and traditional order that are still needed to carry on social functioning. It disrupts the things that make life possible." - James Kalb

Underlig er det å stå her ved Holmstadengen, den øverste av himmelengene, og skue ned mot mine forfedres smekre urbane landsby ved Kværnumsstrykene. Fossenfeltet, som har kvalt Skreia, er parasittisk, patologisk og destruktivt.


Våre forfedre kalte på Totenåsens apostel, for at han skulle komme over fra Østlandets perle, for å bringe guddomelig orden til Øverskreien og Toten. Nå har vi forlatt den hellige orden og skapt en ny orden underkastet menneskets vilje, men som Kalb understreker, kan ikke en slik orden understøtte menneskelig liv. Våre forfedre forstod dette, derfor hentet de vår apostel hit, hvor vi nådde høyden av rural kultur i steinrøysa oppunder Totenåsen.

Menneskets orden kan, som Kalb sier det, kun eksistere ved å sette seg opp mot restene av tradisjonell og naturlig orden. Derfor ville de ikke gjøre vår apostel til helgen, og derfor faller hans hjem ned. Og Skreia har gått fortapt, sammen med mjøsbarbarene, et troløst folk.

-Wikimedia.

If you’re involved with building or design in any way, this should be on your radar — A PATTERN LANGUAGE. This seminal book, written by Christopher Alexander and others in the 1970s, is a guide for creating places that have life and beauty at every level of scale, from towns and neighborhoods, to buildings, gardens, interiors and construction details. Read it! or read it again!

Underlying this work is Chris’s inquiry into how life and wholeness emerge through a creative process. Over a span of thirty-five years, he complied his theories into a 4-volume set of books, THE NATURE OF ORDER. Google it. It’s dense, yet simple. It’s challenging. It pushes you to rethink how you think and how you build. It’s theory. It’s pragmatic. It’s a spiritual manifesto. It’s not inexpensive — $240 for the set on Amazon. Some people manage to buy the books, but don’t go much further. Fortunately, starting in January, there will be a systematic reading of all four volumes though an online webinar hosted by the Building Beauty School based in Sorrento, Italy.

Each Thursday participants will alternate with presentations followed by discussion. Class exercises will elaborate the key concepts. Guest lectures will be given by practitioners who use this process. At the end of the course, participants will prepare a short presentation and write a paper related to the ideas. The webinar is open to everyone for free or for a fee if you want academic credit.

This webinar is just one of the offerings of the Building Beauty School. Led by Chris Alexander’s colleagues and students, its courses dive into the principles and practice of making a world filled with life. Through seminars, workshops and hands-on building with a feedback process guided by feeling, participants learn to perceive design choices that lead to an intrinsic sense of wholeness and beauty — whether in tilework, a garden trellis, or a building.

If you want to anchor this work in your bones, head over to Italy. Or lean in that direction by firing up your computer on Thursday mornings.

- Ross Chapin Architects

Jeg vet virkelig ikke hva som er galt med Totningene, de har blitt lik en autoimmun sykdom og er ustoppelige i sine angrep på seg selv. PermaLiv arbeidet hardt for å få stoppet enfamilies-soningen på Skreia og heller satse på å skape en urban landsby, etter modell av Tolfa, hvor det er fantastisk hva de har fått til. Men det var som om det gikk 60 onde ånder i dem, hvoretter de istedenfor bestemte seg for å gjøre Fossenfeltet dobbelt så stort og vel så det, hvilket dere kan se av fotografiet over.

Nå har det gått så langt at det eneste vi kan gjøre er å rive hele sulamitten, for deretter å bygge opp solide murer rundt nye Skreia urbane landsby, for slik å hindre urban spredning for all framtid. Urban spredning er den reineste kreften!

Det bør også mane til ettertanke at i USA, hvor de suburbane idealer ble skapt, har man nå innsett galskapen i denne modellen, og beveger seg tilbake mot tradisjonell urbanisme.

-Wikimedia.

Da er det klart, det er Norgeshus, de som ødelegger landet, som står bak den siste utvidelsen av Fossenfeltet, hogstflata til høyre i bildet ovenfor. Og selvsagt er dette et meningsløst, sterilt, suburbant prosjekt, med kule, forvrengte lokale navn. Så mine forfedres smekre urbane landsby ved Kværnumsstrykene, har blitt totalt meningsløs og forvrengt. Irvin, California II. "Ittno ær ænsles på Toten, hælla værre", bør virkelig bli Østre Totens nye slagord!

The satanic is rebellion against God. (Skreia har virkelig blitt et satanisk sted, kjenner meg skikkelig uvel når jeg tar en tur dit ned, dette som skulle vært vårt sted for urbant påfyll, men man får heller ta turen til Tolfa nå og da.) In more abstract and secular terms, it is rebellion against all order that is not a matter of unconstrained human choice. Either way, contemporary intellectual culture often tends toward the satanic. Extreme idealization of human autonomy makes willfulness, transgression, and subversion seem like virtues. They destroy traditional standards, which are felt as shackles, and emancipation is thought the highest human good.

A problem with that kind of free-floating emancipation is that no movement that embraces it can be self-sustaining. It will be parasitic, pathological and destructive. Man is not complete in himself but part of something larger. An order we create by our own will can’t sustain human life or even itself. It can only exist by setting itself against the remnants of natural and traditional order that are still needed to carry on social functioning. It disrupts the things that make life possible.

When theorists like Bernard Tschumi cite Sade favorably or emphasize violence and murder they offer their adepts hope of meretricious advancement through superiority to conventional standards. Nonetheless, perversions of thought do not make life better for anyone. They are especially likely to make things worse when the theorists are architects, and their theories actually get built.

The principles that order the built environment matter, because man is rational and symbolic. To act in a human way we must identify, classify and interpret experience quickly and consistently. That means applying coherent rational principles. We may be unaware of those principles, just as we may be unaware of the grammar of our own language, but we have them and live by them, and we pick them up from the symbols that surround us. We surround ourselves with things that make sense to us. Conversely, we learn to make sense of life by means of symbolic representations of how things are. We are immersed in a built environment that teaches us the principles that inform it.

What happens then when the City of Man is built not on the principles of utility, beauty and harmony but on those of Pandemonium—when willfulness, transgression and subversion stop being intellectual provocations and acquire credibility as principles of action through incorporation in the built environment?

Presumably, we get oppression, violence and lies. That’s supposed to be a good thing. The idea, I suppose, is that there is no God, no given order that transcends human will, so beauty, harmony and perhaps in the end utility are fraudulent and oppressive and must be fought. If so, though, where does the “must” come from? And why put up with the oppression of building anything at all? If you want destruction you can get it straight.

The intellectual appeal of nihilism comes from the hope it offers of a certain rigorous purity. The hope is deceitful, because we are dependent and constantly find ourselves in complex situations we must deal with somehow. There is no short-cut to intellectual purity. The choice we have is not between acceptance or rejection of an order of things that precedes and sustains us, since we always accept such an order, but among understandings of what that order is. God cannot be abolished. If He could then the inhabitants of hell would not be so obsessed by Him. Their obsessions mock their claims of freedom.

[The foregoing remarks were inspired by Nikos Salingaros’s Anti-Architecture and Deconstruction, a book that includes a short piece I wrote.] - James Kalb

De har fått det akkurat som de ville, de progressive, liberale tyrannene i rådhuset, med det nye rådhustorget sitt rett over gata. Her skal de få slippe selskap av en eneste deplorabel i kafeen sin, og absolutt ikke skammingen i engen. Vi holder oss til gamle, hyggelige Kjelstad Cafè, som nå har endret navn til God & Mett.

"They find it hard to distinguish the two. They identify their rule as the reign of rationality and tolerance, so they view rejecting it as embracing irrational hatred. And that’s how they identify Hitlerism." - James Kalb

Så får de sitte her da, de progressive fra rådhuset, og kose seg mens de rister på hodet over oss irrasjonelle og intolerante deplorable skamminger, som foretrekker hyggen i gamle Kjelstad Cafè, hvor vi spiser oss gode og mette.

-Wikimedia.

I suppose this article must be placed on my long groaning shelf of analytical pieces by advocates of modern architecture that, in admitting the flaws of one undeniably regrettable work of modern architecture, describe the flaws of all modern architecture. There never has been a modernist building that does not put style over substance. Insofar as the style rarely if ever rises to the level of beauty, the substance must indeed be flawed. All modernism – not just in architecture but in art, in music, in philosophy – is spin. It is not all stupid, but it is all fatuous.

That may be one reason why the world, with all its scientific discoveries, its widespread economic advancement, its endless victories over disease, its profound technological achievements and its relentlessly idiotic architecture, remains such an unhappy place.

Traditional architecture is simple, modest, functional and yet almost effortlessly beautiful. Has the world become such a thoroughgoing idiocracy that nobody can see the necessity of ADVOCATING these values? Even if only in the realm of architecture and the built environment, where they would be so easy to implement? So sad. - David Brussat

They returned home with the idea that their cities and towns could also be beautiful. Thus began the City Beautiful movement. Municipalities across the nation hired classically trained architects and planners to redesign civic plazas and other public spaces. Most of what elegance survives in the downtowns of today’s America hails from that period.

The City Beautiful movement was aborted by depression, war and the Modern movement. But just suppose that architecture had continued to evolve in the graceful manner it had over the foregoing 500 years. Imagine that every building erected in America since 1950 had been not a sharp break from the existing urban setting but a gradual addition to and strengthening of that setting – an architecture that moved into the future by building creatively on the past rather than rejecting it.

It is no stretch to imagine that American cities by now would rival European cities in beauty – especially since Europeans have been attacking their own cities with their own abrupt, sterile, chaotic, dysfunctional, ugly forms of modern architecture. - David Brussat
- Imagine all the buildings …

Skreia sentrum.

-Wikimedia.

Skremmende lesning, og det var vel dette Balke-presten hadde i tankene under julegudstjenesten i fjor, mht. arbeidet de har igjen å gjøre.


Her skal man altså bekle Norge med ei spikermatte av vindturbiner, for at vi skal kunne fortsette å leve akkurat som før, hvor man elektrifiserer den suburbane livsstilen. Samtidig som vi sender produksjonen til Kina, som satser på kull i stor skala.

Nei, hva som skal til er at vi river hele den suburbane livsstilen, hvor man bør begynne med Fossenfeltet, som ligger lik en kreftsvulst over Skreia sentrum og parasitterer på våre forfedres smekre urbane landsby ved Kværnumsstrykene. Husk, jeg er den siste fossemølling, og det var vi fossemøllinger som skapte Skreia i sin tid. Nå er det tid for å ta tilbake det tapte!

Alternativet er en Village Town, hvor man helt eliminerer bilen, og hvor vi starter med en skikkelig bymur, for å hindre urban spredning til evig tid!


***
Vi orker ikke tilbake til Gjøvik vi, etter at de tok Hovdetoppen, folkestiene i Øverbymarka og Bondelia husmorskole, med sine frodige frukthager, i løpet av et snaut års tid.

Heller ikke har vi noen forhåpninger om at galskapen vil stoppe opp, den vil vel heller tilta i styrke. Så vi får vel bare forsøke å finne et tilbaketrukket sted på Toten, hvor vi kan søke beskyttelse mens Mjøslandet går til grunne rundt oss. En dag må de vel bli ferdige med ragnarok, så får vi krype opp av kaninhullet vårt da, og se hva vi gjør. - PermaLiv



Audun Engh om videoen:

"En introduksjon til tradisjonsbasert samtidsarkitektur: Video fra møtet jeg arrangerte i Oslo Gamle Rådhus tidligere i år, der arkitekt Robert Patzschke fra Berlin forteller om firmaets mange nye bygårder i klassisk inspirert stil, oppført i Berlin de siste tiårene. Roberts far og onkel startet Patzschke & Partner Architekten for 50 år siden, og Robert fører stafettpinnen videre. Vi skal oppsøke mange av Patzsche arkitekters bygårder under INTBAU Norges studietur til Berlin 26-30. november. Jeg har vært venn av Patzschke-familien i 15 år."

Tenk om vi hadde hatt slike familier i Mjøslandet! Men nei, de rike og mektige her, de investerer i Hovdetoppen utvikling, de. For å gjøre bytoppen vår til ei diskokule.

Det er noe alvorlig galt med folk på Toten og i Mjøslandet, og i går fikk denne følelsen mer kjøtt på beinet, etter Greers avsluttende essay i sin lille trilogi. Lurte litt på hvor han ville med akrobatikken sin, men så falt han ned fjellstøtt på begge beina, og ser i ettertid at hele stupet var genialt. Hvilken fyr! Undres på hvor mange som leser Greer i Mjøslandet?

- Dancers at the End of Time, Part Three: A Mortal Splendor

Ja, de er spøkelsesdansere, der de danser i galskap rundt Hovdetoppen, den nye diskokula for Mjøslandet. Mens himmelengene og husmannstroen er glemt. Det er rett og slett trist å leve her i denne eldgamle husmannsenga vår, mest sannsynlig den eldste nedenunder Totenåsen. Vi skulle fått leve her i stillhet og mørke, slik at den Hellige ånd kunne våge å trekke ned igjen fra Tjuvåsen, og Kristus, verdens sanne lys, kunne få skinne i mørket. 

Toten er nå kun tomhet og er derfor tapt, her er ingen moralsk substans igjen. TTT - Toten - Tomhet - Tapt. Vi får håpe vi snart finner et retreat-sted, hvor vi kan trekke oss tilbake med tårefotografiet og Fotografiets kraft.

@leonidas09 Thanks! They're building these horrible boxes (on the trailer) in the former fruit gardens of Bondelia Housewife School, which they torn down last winter:

https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Bondelia_husmorskole_rives_ned_til_grunnen_januar_2019_01.jpg

-Wikimedia.

Fotografiet ovenfor tar fullstendig knekken på meg, dette er så deprimerende og frekt. På linje med folkestiene i Øverbymarka, hvor de snauhogde hele 3-kilometeren for barnefamilier og eldre, med gammelskog og mektige furulunder, for så å henge bannere for miljøvennlig skogbruk på stolpene for blå mann. Her har de ødelagt de frodige frukthagene til tidligere Bondelia husmorskole, som de reiv på nyåret, for så å kalle prosjektet sitt Bondelia hage. Frekkhetens nådegave kjenner ingen grenser, hvor de nå reklamerer for dette brutale overgrepet midt i Gjøvik sentrum.

Personlig hadde jeg en gang en drøm om å etablere en økolandsby på Bondelia, med landsbyen på nedsida av vegen, og felleshus i de flotte lokalene etter Bondelia husmorskole, på oversida av vegen, etter modell av Dyssekilde økolandsby. Nå har modernismen og profitt-kåtheten kvalt alt sammen, hvor Sørbyens siste smil har stivnet.

Overgrepene mot og den emosjonelle mishandlingen av proletariatets by ved Mjøsa, har knappest sitt sidestykke. Bondelia har de tatt, Hovdetoppen har de tatt, Huntonstranda har de tatt. Hva slags politikere og byråkrater lar dette skje, for å sukre sin karrière hos eiendomsbransjen? Dette er lovlig gråsone-korrupsjon av verste sort, eller "bakroms-demokrati", som Nils Faarlund så godt kaller det.

Men er det noen som bryr seg? Nei, man bryr seg bare hvis noen bryr seg, hvilket jeg har fått kjenne. De folkene som lever i Mjøslandet nå, de er ikke folk lenger, de er en multiresistent, syk bakteriekultur, som har lagt seg lik et infisert slimlag over landskapet.

Dette her, det må bare gå til grunne av seg selv. Problemet er å overleve, slik James Kalb beskriver det. Hele stats-/markeds-duopolet er sykt, det her kan ikke være annet enn Anti-Krist på steroider. Ja visst, Anti-Krist er beskrevet som en person, men som Terje Bongard har vist, utvikler også stater personlighet.

Heldigvis kommer Capture One Pro20 til neste år. Vi må bare finne et bortgjemt sted hvor vi kan trekke oss tilbake, mens Anti-Krist herjer ferdig på Toten og i Mjøslandet. Man kan ikke bekjempe Anti-Krist, så jeg får heller tilbringe resten av livet med å vandre rundt Totenåsen sammen med min a7III, i fotsporene til Totenåsens apostel, og dele ut Fotografiets kraft til de som vil ha.

På Toten blir alt utriveligere hele tida, men dette gjelder vel forsåvidt hele landet. Det eneste positive som har skjedd på Toten på årevis, er folkestiene i Majerskogen i Lensbygda, ellers er det bare sorgen, og vandringen fra Skreia opp grenda mi til nye Rausteinshytta, har blitt mitt Via Dolorosa. Men vi begynner å få mange slike vandringer i vårt land nå, i sporene av alle de nye vindkraftverkene.

Her har man selvsagt, stikk i strid med anbefalingene til Jane Jacobs, med sitt berømte utsagn om "øynene på gata", vendt ryggen til Skreia-gata, med garasje-anlegget til nye Elverhøy leilighets-prosjekt.

-Wikimedia.
Many cities lack this friendly congenial atmosphere that Jacobs’ neighborhood had and to this day her critique of urban planning is not solved with thin suburban neighborhood and urban sprawl still in existence. She suggests that living in high density neighborhoods increases the social character of public space because it makes it more convenient for people to get to know one each other. - Thejas Jagannath


Så nei, på Toten har vi ikke igjen spor av urban kultur, denne har eiendoms-bransjen utradert, slik finansnæringen nå utraderer vårt naturlandskap, etter å ha utradert vårt urbane landskap.
Han understreket også at «finansnæringen ikke består av idealister. Investeringene i overgangen til fornybar energi er motivert av mulighetene for å tjene penger. Det er ingen som gjør dette fordi det er grønt og fint». «Finansnæringen er ferdig med klimadebatten».
- Investorenes hemningsløse energistrategier

Idealister har man kun for å gjøre narr av, de er vår tids narrer, slike som Erling Okkenhaug og skammingen i engen. Og husmannstroen, den er vi snart kvitt for godt. Nå er det hovdetroen som gjelder!

Vidunderlige nyheter fra Minneapolis!

This evening, the Minneapolis city council is scheduled to adopt an amendment that essentially ends single-family zoning. It’s a major shift that makes way for a wide range of housing options. Other towns and cities are watching closely. - Ross Chapin
Single-family zoning hurts a lot of people. In Minnesota’s largest city, reformers put them front and center.
Toten er et absolutt sone-helvete, hvor alle aspekt ved livet er segregert, etter en streng modernistisk planmodell fra 1930-tallet. Aller mest vondt gjorde det at man nå til slutt utvidet Fossenfeltet voldsomt med enfamilies-regulering, eller sove-felt med Toten-bunkere uten gateliv rundt seg. Disse ligger nå svært tungt og ruger over mine forfedres smekre urbane landsby ved Kværnumsstrykene, lik et åk som kveler gamle Skreia sentrum. Jeg forsøkte å redde mine forfedres urbane landsby, men Totenpark-prosjektet synes å være hellig og uangripelig.

Bauhaus-blokkene på Lena er maskiner å leve i, slik som det var Le Corbusiers visjon for mennesket, eller vertikale suburber. Men Fossenfeltet er også en maskin for å leve i, bare at den er horisontal. Leon Krier har vist dette meget godt!

Allikevel, den gamle meierigården på Lena var Totens rødglødende hjerte. Vi rev ut Totens hjerte og holdt det opp mot Mammon, vår solgud. Hva vi fikk istedenfor var iskalde kjøleskaps-blokker.

Toten har ikke lenger noe hjerte!

Hjertet av hjertet av Toten er revet ut, til Mammon vi det løfter opp, ikke til vår apostels Gud.

-Wikimedia.

Meget, meget, meget godt og viktig intervju med Erling Okkenhaug hos Sivilisasjonen💓

- Kassekampen

I sentrum av Toten har vi Lena, og i sentrum av Lena lå meieritomta, med en stor, flott, staselig meieribygning på, i rødglødende, lokalprodusert murstein. Eiendomsutviklerne spilte godt og media spilte som alltid med, da annonseinntekter de ser i alt som rives ned. Men når man ser hva slags murgårder de redder i Amsterdam, finnes ingen tilgivelse for denne ugjerning, fatter ikke at det går an.

Reiv ut Totens rødglødende hjerte, gjorde man, for å la Statan få denne indrefileten, på vårt mest fruktbare land. Alt døde med Statans pust, intet menneskehjerte kan her gledes nå, Bauhaus, Bauhaus, vi hylle må!

Eiendomsutvikling man kaller dette her, men byavvikling, det først og fremst er. På Toten all kultur er borte vekk, urbant som ruralt, intet her nå vil gro.

Kassekampen tapte vi, var det enda potetkasser, men dette her er ikke det spor trivelig.

-Wikimedia.

I sin kamp for harmoni og variasjon har Okkenhaug en klar teori om hvorfor utvikling i dag ikke har gått i retningen av erfaringene fra Møllenberg, men heller latt seg forføre av den funksjonalistiske kasseideologien som herjer landet rundt.

– Funksjonalismen som kom på slutten av 1920-tallet var et svar på de helsemessige problemene som fant sted i de rustikke bydelene. Deretter gikk det helt av skaftet, og har blitt det eneste gyldige ideologien. – Bjørvika er blitt en videreføring av det mantra som funksjonalismen førte med seg. Det er lite emosjonell kapital i det som er investert der. Vi opplever nå kun store volumer og endeløse uinteressante kvartaler. Dette er eiendomsutvikling – ikke byutvikling.

Han refererer da også til den svenske arkitekten og forskeren Lena Steffner om arkitektur og byutvikling.

I sin doktorgradsavhandling Evaluation of urban environments – a method to measure experience forsket Steffner på hva stedsmiljøene kan gjøre med oss mennesker.

– Lena slo fast at de kalde , funksjonalistiske miljøene skaper uro og angst, mens mer romantiske miljøer skaper harmoni, sier Okkenhaug. - Sivilisasjonen

Bauhaus, Bauhaus, vi hyller deg. Måtte intet spor av humanøkologi komme i vår veg. På Toten vi er moderne som få, også nye, kule Rausteinshytta, har vi fått nå. Sure, gamle gubber som Okkenhaug, eller skammingen i engen, vi spytter på👅

-Wikimedia.

Etter flere tiår i sitt virke med alternativ stedsutvikling har Okkenhaug funnet et passende begrep som beskriver hans engasjement rundt organisering av harmoniske byrom: «Humanøkologi».

– Det er forståelsen av menneskets behov i våre naturgitte omgivelser, våre skapte omgivelser og våre sosiale omgivelser, forklarer han.

– Naturgitte omgivelser er selve skaperverket. Skapte omgivelser er stedsutvikling, som jeg jobber med. Og sosiale omgivelser handler om hvordan mennesker finner ut av hverandre. Vi snakker altså om Bærekraft, Stedskraft og Værekraft. Man må forstå de tre faktorene for å bygge for mennesker, utdyper Okkenhaug. Så kommer i tillegg evnen til å realisere, Handlekraft.

Et stort forbilde i humanøkologisk byplanelegging er HRH Prince Charles av Storbritannia, en varm forkjemper for det klassiske og bærekraftige levesett. Prince Charles står for et verdisyn der arkitektur er et språk som fremmer harmoni og setter mennesket i sentrum. I boken A Vision of Britain lister han opp ti prinsipper for bærekraftig by- og stedsutvikling. Den viktigste anbefaling er å ta folk med på råd. - Sivilisasjonen

***

Nok en ny, meget god og viktig artikkel om drømmen om Suburbia, som kvalte mine forfedres smekre urbane landsby ved Kværnumsstrykene, samt nå er i ferd med å ta fullstendig knekken på hele Toten med det vanvittige Totenpark-prosjektet!👿

It’s hard to imagine a less efficient or more socially isolating scenario than living in a classic “bedroom community” built in the latter half of the 20th century. Life in suburbia requires a car for almost every adult residing in each home, who drives to work, drives to shop, and drives to find entertainment or meet up with friends. And yet this is seen as the “norm” by most Americans.

According to the 2017 American Housing Survey of nearly 76,000 households, about 52% percent describe their neighborhood as “suburban.” But why should people continue to spend huge amounts of money on cars and gas and insurance, on maintaining roads and other infrastructure, when the demographics of home buying are shifting in a different direction? “Freedom” is the American answer—and, for a while, it was perhaps a plausible one. In the invented reality of suburbia, however, people are largely slaves to their cars. And the inefficiencies of low-density living mean that taxes explode to pay for all the necessary infrastructure. As a result, the freedom of each and every American family to own its own castle comes with hard costs, not to mention significant environmental costs as well.
Hadde glemt dette lille foto-prosjektet, men her kommer nok nye, tragiske fotografier fra Totenpark-prosjektet, en gigantisk fiasko, som har gjort livet meningsløst for oss alle.
Many towns are rewriting zoning laws to accommodate apartments-over-retail. The old suburban zoning almost willfully separated “home” from every other aspect of life: working, shopping, entertainment. It is an anachronism. The future of suburbia is shifting to a place that might end up returning us to the 19th century model: fewer cars, more buildings and people per acre.
Politikerne og byråkratene på Toten er syke, intolerante og faststivnet i et gammelt, utdatert tankemønster. Den siste utvidelsen av Fossenfeltet er utilgivelig! Dette var det siste nådestøtet for Skreia. Hvorfor ville ikke heller totningene ta en Tolfa for to ved Lenaelva?


Ja, du verden hvilken forskjell det er på Peter Aas og nye Rema 1000 på Skreia. Thoughty2 forklarer oss hvorfor i denne videoen. Merk at han presiserer at moderne arkitektur vanærer vår kulturarv. Så får de nye totningene flokke seg på nye Rausteinshytta, mens jeg får feire 100-års jubileet for stabburet etter oldefar. Dette jubileet blir jeg nok alene om, mens nye Rausteinshytta helt sikkert får masse hurra-artikler i Totens blad!

Her er "bare lave priser", intet annet, ingen identitet, ingen tilhørighet, ingen respekt for stedegen arkitektur, historien og kulturlandskapet omkring. Ingen ærefrykt for Balke middelalderkirke på Balkehøgda bakenfor. Absolutt ingenting! Bare lave priser, som om mennesket lever av brød alene.

-Wikimedia.

Bildet ovenfor, av Rema 1000 på Skreia, er tatt utelukkende som en reaksjon på James Howard Kunstlers nyeste essay:

- The Landscape Of Despair: How Our Cities And Towns Are Killing Us

Skal prøve å få til flere slike fotografier utover høsten, for å illustrere Kunstlers essay. Men har det travelt, det ble felt en hel del trær ved linjeryddinga oppover dalen min i høst, som jeg må få ryddet vekk, skulle ha plukket litt tyttebær, satt opp en liten levegg før telen kommer, etc.

Valget ble skuffende, MDG fikk knapt 4% oppslutning i Gjøvik, selv om det kun er de som har stått opp mot den vanvittige byødeleggelsen i byen det siste året. Men SP gjorde det sterkt, er usikker på hva de står for, men kanskje er de mer åpne for en grønnere framtid for Gjøvik og Mjøslandet?

Uansett lever vi i en svært trist tid. Kun litt over 1000 mennesker møtte opp på demonstrasjonene mot vindkraftverk i Oslo i helga. Det norske folk ser ut til å være komplett likegyldige:-(
Ny MTA plan? Hva skal 7 stykker være godt for? Har de ikke allerede all den data de trenger? Tilsammen blir det mere vei og 22 master. 21 på over 100 meter. Her er en ting som er 100% sikkert. Vi har 0 peiling på hva som foregår i nærnaturen. Alt skal holdes hemmelig til siste innspurt. Dette er enda ett svik mot Frøyas befolkning. Det finnest ikke ord. FRØYA DEN FORTAPTE ØYA OG DET SVIKTEDE FOLKET. – ‎John Haftor Haftorsen
Så det er sørgelig. Jeg kan ikke se annet enn at Staten har blitt psykopatisk og folk flest narsissistiske, i større eller mindre grad. For hvordan kan alt dette ellers være mulig?

Det eneste jeg kan gjøre er å bli bedre i fotografiet. Har hatt lyst til å samle ei gruppe tårefotografer, men det ser ut til at jeg er alene som tårefotograf, så nå lurer jeg på om jeg ikke skal forsøke å få til ei Sony Alfa - gruppe istedenfor? Ser Mark Galer har fått til ei solid gruppe i Melbourne. Slik at vi kunne utveksle erfaringer om Alfa-kameraene med tilhørende utstyr. Har sett gjennom en del videoer av Galer i dag, og lært utrolig mye!

Relatert


Imagine all the buildings …

Arkitekter som älskar det andra hatar

Vassekampen

Comments

Popular posts from this blog

Kapping av hulkillist

Hadde nesten ferdig et hjørne med hulkillister i dag, men så fikk jeg somlet meg til å kappe 2 mm for mye. Da var dagen over og rett hjem og helga ødelagt! Men får tro jeg får en ny dag i mårå? Har funnet litt på nett, så går på med fornyet optimisme over helga. Får trøste meg med at skal man bli god i noe må man minst holde på 10.000 timer.




En god artikkel:
5 snarveier når du skal legge lister
En kommentar: Kort sagt må man tenke motsatt når man lister med hulkil. Se for deg at du legger lista feil vei (den som peker mot/tar i taket) legger du jevnt med underlaget på sagen. Den delen som skal på veggen legger du på anlegget/landet på sagen.  Skjær den første vinkelen du trenger. Så maler du deg ut ifra den, setter merke på den delen som ligger på anlegget/landet på sagen, vrir saga til den vinkelen du skal ha... skjærer forsiktig litt og litt av til du treffer streken...

Så bare til å montere :)

Lite tips er å kappe hulkil lister 1-2 mm for kort, slik at du har litt plass å bevege lis…

Tårevandringer III

The original form of Anglo-American conservatism, that of Edmund Burke, explains why the current situation is bad and why we should have avoided it. It tells us that society is extremely complex, it can’t be designed or reduced to a single principle like equal freedom, and it takes a long time to evolve, so if you have a reasonably functional society you shouldn’t wreck it, and if you’ve unsettled an inherited social order you should step back and do what you can so it can re-establish itself. It’s hard to see how any of that can apply in an age of institutionalized revolution symbolized, for example, by an ever more radical and sacralized principle of inclusiveness. - James Kalb- Why Liberal Governing Elites Seek to Neutralize Social Issues

Selv orker jeg ikke lenger å leve mitt liv begrenset til den sosiale kontrakt, det burde være klart for alle nå at vi kan ikke leve sammen slik, og at vi må reetablere husmannstroens kontrakt, den Klaus, Even Helmer og Johan Albert hadde som fund…

From Ideology to Technology

Michael Mehaffy and Nikos Salingaros are running a series of essays in Metropolis Magazine at the moment, they are all published here. I’ve no idea how long the series will run — hopefully forever. Anyway, it’s time to introduce this series to permaculture people, and I’ll be concentrating on the first five essays about the technologies of Christopher Alexander.

The essays on Alexander’s technologies in chronological order:
The Radical Technology of Christopher AlexanderThe Sustainable Technology of Christopher AlexanderThe Pattern Technology of Christopher AlexanderThe Living Technology of Christopher AlexanderThe “Wholeness-Generating” Technology of Christopher Alexander
The 20th century was the century of ideologies, but it all ended in mindless consumerism. So obviously, ideologies alone are not the answer, although they can hold many a truth and be a tool to unite people behind a common endeavour. Still, all this is pointless if the people do not have the right tools, or even worse…