Thursday, April 3, 2025

Ved Olterudsaga

Fotografi hentet fra fb-sida "Gamle bilder eller noe vi husker fra Øverskreien", ved Åse Skullerud.

Olterud sag ble etablert som et sameie av åtte personer i 1885, dette mener jeg var opplyst under et bilde ved museet i stallen til Torsætra kafe. Annen dokumentasjon finnes ikke, heller ikke dokumentsenteret på Kapp har informasjon om oppstarten av Olterud sag.

Olterudsaga ble reist nederst i Stor-Grythengen, som bestod av de tidligere husmannsplassene Grythengen og Grythedalen. Herman Evensen Fossemøllen fikk kjøpt Stor-Grythengen av Halvor Evensen Grythe i 1875 for 200 spd., hvilket tilsvarer 61500 kr. i 2025.


Olterud sag er bygningen til venstre i fotografiet, vi ser det ligger veldig skakt ifht. Solhaug trevare på andre sida av vegen, hvor dagens bygg ligger parallelt med dette. Ingen husker at den gamle saga ble revet og bygget opp igjen, men far trodde dette skjedde på slutten av 1950-tallet, mens de bodde på Lauti på Kløfta. Først trodde jeg det hele kunne være en fiskeøye-effekt, da garasjen øverst i bildet også ser ut til å ligge litt på skrå, men dette tror jeg faktisk den gjør, hvor dette er for å gi litt lettere passasje inn til garasjen. Så trolig ble den gamle saga revet og bygget opp igjen som uthus, beliggende paralellt med trevarebedriften.

I påbygget på saga til høyre ble det høvlet takspon, det var en egen høvelmaskin for dette her.

Til venstre nedenfor saga mot vegen ligger det bakhon, fortalte far, selv trodde jeg det kunne være ei tømmerlunne, men far var sikker på at det lå bakhon her. Han sa at de fyrte mye med bakhon da de var barn.

Brua helt i billedkant til venstre er ikke ei steinhvelvsbru, far fortalte dette var ei enkel, hvelvet betongbru med kantsteiner. Over betong-hvelvingen var det bare lagt jord og stein.

Det var ved denne brua to harejegere som skulle på åsen på jakt, kjørte utfor med A-forden sin. Dette var en alvorlig ulykke, far husker at bikkjene var blodige, men det gikk bra med jegerne. Jon Solhaug kjøpte denne A-forden av dem, og satte den i stand igjen som en liten lastebil, med ei kasse på planet.

Trolig eide Halvard Solhaug saga da fotografiet ble tatt, hvor Olterud sag da ikke lenger var et sameie. Bildet er fra før 1955, da det var i 1955 at 2. etasje ble bygget på villaen på Høgtun øverst til høyre i bildet, hvor Johan Albert Solhaug bodde. Far husket at de lekte mye ping-pang-i-boksen på tunet ved Høgtun som barn.

Nedenfor saga på andre sida av Linna ligger Hågård. Vi ser at vannet fra veita til saga renner nedover her som en bekk. En hå var et etterbeite for dyra om høsten, hvor dette gresset gav en noe stram smak på melka. Hågård ligger derfor på en tidligere hå.

Den lille brakka ovenfor Olterudsaga var tom da far var barn, selv tror jeg dette var ei kvilebrakke, bygget opp for de periodene saga leide inn lokomobil til driften. En lokomobil var sikkert dyr i leie, slik at man i leieperioden trolig kjørte på med mange folk og flere skift, hvor man trengte ei kvilebrakke for alle disse folka.


Helt øverst ovenfor kvilebrakka var tater-plassen. Her lå et par-tre mindre tater-følger i løpet av sommerhalvåret, hvor de gikk omkring og handlet, og med det samme gjerne spurte om folk hadde ei griseknoke til overs, som de kunne koke suppe på.

Den eneste tateren vi med sikkerhet vet at har ligget her, er Nicolai med følge, sønn av den berømte tateren Stor-Johan.

Ved brua ved Kloppen mellom Riselva og Lenaelva, var det en stor samlingsplass for taterne i fars barndom. Min teori er derfor at taterne hadde faste vandringsruter, hvor de spredte seg rundt på Toten på småplasser, som ved Olterud sag, før de samledes på den store plassen ved Kloppen, for å dele erfaringer og fortelle historier og nytt, før de reiste videre til neste sted.

Taterne hadde det fint her, fordi til venstre for tater-plassen var det en stor og dyp dam i elva nedenfor demningen til Olterud sag, med ei lita strand med småstein og elvegrus. Her brukte barna i Øverskreien å samles for å bade og kose seg på stranda i fars barndom, hvor de her også øvde på å svømme. Far fortalte de lå her på stranda og spiste hvetepuff, som et surrogat for popcorn, som de bare hadde hørt om. En pose hvetepuff på Harald Holmstads landhandleri kostet 50 øre.

På andre sida av vegen inneklemt i krysset ligger da garasjen til Solhaug trevare, det var her forannevnte A-ford ble satt i stand igjen. I 2. etasje over garasjen hadde Harald Holmstad lager til landhandleriet sitt, over ei luke mot vegen satt det ei travers-kran, som han benyttet til å heise opp melsekker og annet.

Vi ser kolonial-ruta parkert ved garasjen, denne lastebilen reiste rundt og leverte kolonial-varer til de mange nærbutikkene på Toten. Hvor man på denne tiden hadde en bil, som transporterte varer omkring til alle nærbutikkene, istedenfor at alle skal ha sin egen bil, for å reise ned til Skreia eller Lena for å handle.

I garasjen var også et fryseri, hvor grendefolket kunne leie fryseplass, fryseriet tilhørte Solhaug trevare.

Nedenfor garasjen var materiallager for trevarebedriften, dette bygget er nå revet.

Nederst mot vegen har vi Solhaug Trevarefabrikk, som i dag er rangert som et kulturminne for Østre Toten. Solhaug Trevarefabrikk holdt til ved Olterud fra 1938, men dette bygget ser ut til å ha vært satt opp like etter krigen.


Før dette holdt Solhaug Trevarefabrikk til på Skreia:


Johan Albert Solhaug dreiv som bygningssnekker i Christiania fram til 1897, hvor hjulmaker Klaus Listuen, seinere Klaus Sundby, skreiv et brev til ham for å be om hjelp til innredningen med Skreiens bedehus. På dette tidspunktet het han Johan Grythengen, hvor han kom tilbake hit. Trolig ble innredningen laget til i den gamle mølla til Herman Evensen Fossemøllen ved Verkstedvollen ved Olterudelva, hvor nok da kværna ble byttet ut med ei båndsag. Den første Solhaug Trevarefabrikk fant vi derfor her. Den siste driften herfra som vi vet om, er at Kolbjørn Holmstad dreide rivepinner her som barn. Inger Faret har fremdeles en av bedehus-benkene stående hjemme, som Johan Grythengen og Klaus Listuen laget til. Denne plasserer hun barnebarna på, og forteller dem om sin barndom i Øverskreien og på bedehuset.


Bedehuset ble donert av Holmstad gård, og var den tidligere kårboligen beliggende mellom våningshuset og vegen.

Det var derfor grunnet bedehuset og brevet fra Klaus Listuen, at Johan Grythengen kom tilbake hit til Toten, og begynte som møbelsnekker.

Solhaug Trevarefabrikk ble overtatt av Jon Solhaug, sønn av Johan. Han holdt til i den øvre halvdelen av bygget, hvor han bodde i øverste etasje, og det var trevarefabrikk i de to nederste etasjene. I hjørnet i 2. etasje hadde han kontor med et flott hjørne-vindu, med utsyn oppover Kronborgsæterlinna. Under kontoret var tørka, slik at han hadde god gulvvarme om vintrene.

Tørka lå da i 1. etasje, hvor det er en liten port her ved siden av skorsteinen, for ilegg av materialer.

Jon Solhaug var den første i Øverskreien som fikk installert vannklossett, far fortalte at Jon var en person som var forut for sin tid i det meste.

I den nedre delen av bygget holdt Harald Holmstad til, han var leietaker og hadde kolonial i 1. etasje, og bodde sammen med sin familie i de to øverste etasjene. Han skal ha solgt verdens beste prim. Her ble også bedrevet byttehandel, hvor bestemor Nelly Holmstad byttet egg mot smør. Hun hadde omkring 100 høner i hønseburet bak låven i Grythengen.

Forut for dette holdt Harald Holmstad til med sitt landhandleri på Kvastad på andre sida av Linna.


Kai Taralrud fortalte min far at han begynte sin karriere som transportør her, da han fikk lov til å låne bilen til Harald for å kjøre ut varer i Øverskreien, selv om han ikke hadde førerkort.

Harald Holmstad avsluttet sin karriere i lokalene til sin far Even Helmer ved Kværnum, hvor Mistereggen var siste driver.

Seinere kom Tov Fossum inn i lokalene på Kvastad, hvor han dreiv Fossum handel. I tillegg kjøpte han inn kringler fra bakstekoner omkring i Øverskreien, som han solgte som Toten-kringler i Oslo.

Inne på fb-sida "Gamle bilder eller noe vi husker fra Øverskreien", ligger også et fotografi fra en driver av Olterud sag med arbeidsstokk, fra før Halvard Solhaug overtok saga. Om han dreiv saga på vegne av sameiet Olterud sag, eller om han selv eide saga, ble ikke opplyst.

Halvard Solhaug ser ut til å ha overtatt saga fra Solhaug Trevarefabrikk, som det er opplyst at kjøpte Olterud sag i 1942.

Trolig ble Olterud sag uttenkt av Ovren Mikkelson eller da Even Michelsen Karsrud, som han het før han emigrerte til USA, sammen med hans sønn Herman Evensen Fossemøllen. Karsrud var driver av Fossemøllen ved Kværnum i tiden 1838-1844, hvor det både var sagrbuk og mølle. Vi kan derfor regne med at det var Herman, som tok initiativet til sameiet Olterud sag.

Ovren Mikkelsons 2. kone var enkekone Marthe Tandberg, hennes mann Herman Evensen Fossemøllen døde 29. desember 1836, trolig av kolera. Marthe og Evens første barn sammen var da Herman Evensen Fossemøllen, født i Fossemøllen i 1838. Han kjøpte da Stor-Grythengen i 1875, hvor han da etablerte seg i Fossemøllen II med ny mølle og sagbruk.

Branntaksten fra Fossemøllen i 1835 forteller oss hvordan alt var der nede mens Herman vokste opp:


Herman den første døde da året etterpå, hvor han da selvsagt egentlig burde tegnet en livspolise.

Tuesday, April 1, 2025

Vi krysser fingrene for Skjolden, men satser på Frankrike!

Jeg har kommet til et punkt hvor jeg er lei av å vandre rundt på Toten som gutu-fotograf, sammen med min a7III. Dette er bare sublimisering for tapet av kværnenga vår, hvor jeg ikke lenger ser noe som helst poeng hverken med Toten eller Mjøslandet, ja egentlig hele den nord-vestlige Europeiske sivilisasjon, uten kværnenga til herr Fossemøllen og jubelenga til Even Helmer, som et levende elvebruk, ved stenelven Grýta.

Foto-aksen Sognefjorden-Skjolden-Fjellregionen er rå, ingenting slår denne, men det trues med vindkraft alle steder. Allikevel råkult hvis vi fikk det til, hvor jeg kunne fortsette med min nye identitet, som Petter-Øyvind Kvåle.

Uansett kan vi ikke satse på dette, vi bare krysser fingrene, og satser på å gå tilbake til katolisismen, og bli en del av den sør-vestre Franske kulturarven.

Bedre å satse på det som allerede går bra, for å styrke dette!

Og det ser ikke akkurat ut til at vi skal gå tomme for kultur- og naturopplevelser der nede med det første💖

Landscape of Sukkestadgutua Road at rural Toten in March 2025. Stock-bilde | Adobe Stock


"There's no life at all left here in Norway, people and culture is icy cold and stone dead. We decided to start the process moving to S.W. France, to become Catholics again, and to walk the Chemin du Puy or Via Podiensis. We better strengthen what's left of Western culture there, rather than trying to resurrect our own lost and failed culture from the dead. That's not in our power." - PermaLiv

Jammen levde folk rike liv i middelalderen! Men vi hadde det ikke så verst her heller, under den rokokko, nyromantiske seinpietismen, med dragestilen og det hele. Dragestilen var en avlegger av sveitserstilen, utviklet i Frankrike under romantikken med utgangspunkt i engelske ideer, men dragestilen ble så karakteristisk her under nyromantikken, at den må defineres som vår eneste, helnorske arkitekturstil.

Alt dette fant sitt brennpunkt her i Grythengen, men nå er det bare dødt alt sammen, hvor man har gravd i filler den magiske brønnen og filosofistien og Stysjinbekken og stappet masse plast og rør ned i bakken, hvor det går kabler over bakken på kryss og tvers, hvor det går droner og helikoptre med monstersager over her hele tida, hvor man har panket en masse subeksurbanitter nådeløst og formålsløst ned i kulturarven vår, bare for at de skal plage oss.

Hittil har jeg klart meg ved å sublimisere for tapet gjennom fotografiet, men dette går ikke lenger, å leve på Toten og i Mjøslandet uten kværnenga Grythengen, som et levende elvebruk ved stenelven Grýta, klarer vi ikke.

Så da står valget mellom Sognefjorden med Skjolden, eller Nouvelle-Aquitaine med Sarlat-la-Canéda.


På et vis ser det ut til at all kultur har hopet seg opp i det sør-vestre Frankrike, hvor fire pilegrimsruter møtes her nede ved Pyreneene.


Skjolden har den mektigste naturen, ingen tvil om dette, men når man ser på bildene av kulturlandskapet og landsbyene etter disse pilegrims-vandringene, kommer Norge til kort. Så jeg kan ikke forstå annet enn at vi her må finne den mektigste konsentrasjonen av kultur og landskap i skjønn forening, i hele Europa.

Hvor dette er levende pilegrims-vandringer, det er hundretusener som går dem hvert år, og ikke en håndfull, som etter Olavsleden.

Derfor krysser vi fingrene for Skjolden, men satser på Frankrike!


I tillegg har vi da alle sykkelledene, vannveiene og togrutene, hvor Deux Mers Canal mellom Middelhavet og Biscayabukta blir vår kanal.

Hvor vi også har Eropas ryggrad beliggende mellom Atlanterhavet og Svartehavet, med fantastiske Our Lady of Lourdes på den vestre enden, og Rila-klosteret på den østre enden.

Og hvor vi finner min favoritt av impresjonistene, Paul Cézanne, i Provence. Grønnyansenes ubestridte mester!

Hvor mitt nye foto-triangel da blir Dordogne-Provence-Pyreneene.

Så hvorfor bli her, i en døende sivilisasjon, med en utradert kulturarv, sammen med iskalde, likegyldige og onde mennesker, som har utstøtt Jesus fra sine hjerter og fylt tomrommet med Vårt Falske Selv, når man kan bli en del av alt dette?

Featured Post

Dagens demokrati kan ikke redde oss fra klimakrisen

Politikerne tror at løsningen på klimakrisen er å forsterke naturkrisen, ved å grave i filler naturen vår, for å plassere vindkraftverk på h...