Gamlevegen over tunet på Holmstadengen

Her ser man tydelig gamlevegen gå over tunet på Holmstadengen, etter først å ha passert tunet på Grythengen, for så å fortsette til Oksbakken, som var endepunktet for grenda mi. Derfra gikk ti barn til Stange skole gjennom skogen og over tunet her, et strekke på 8-10 km. Kanskje gikk de på sko laget av skomakeren her i engen?

Selv forstår jeg ikke hvordan totningene klarer å leve med tapet av Holmstadengen og Grythengen, disse to kjærlighetsbrukene etter Olterudelva? De må ha mistet sin rurale sjel! Ja, og det har de jo. Det var her den lutherske reformasjonen slo ut i full blomst gjennom allmenningene, med autonomi som en av sine friskeste frukter. Hva som erstattet disse vidunderlige allmenninger var drømmen om Subeksurbania, som er allmenningenes motstykke. Det har altså ikke skjedd noen utvikling, men en avvikling av en kultur som var vår overlegen i alle henseende. Vi har å gjøre med rein degenerasjon!

Mens en sann rural kultur bygger hele hele sin eksistens på retrovasjon!

Vandringen etter grenda mi, fra det lille handels-og industrisenteret Kvastad nederst i grenda, opp til åsbruket Oksbakken, er en av de vakreste, men også tristeste, vandringer man kan gjøre i Norge. Egentlig burde det vært skrevet bok om denne grendevandringen, med alle sine falmende spor og gamle plasser, men dette er noe jeg ikke har kapasitet til på egenhånd. Tittel kunne vært: "En vandring etter grenda til Totenåsens apostel".

Det er klart at det også gjør vondt å ikke kunne leve som historiemaler på den gamle plassen min, som er det bruket som skulle vært grendas velkomstsportal. Nå er det i stedet det nye pumpehuset som ønsker velkommen, og dette er så stygt og synger på en slik heselig sang, at det rett og slett er vanskelig å passere. Lik en Nazgûl som står som en ondskapens vokter, for at ingen skal få komme opp til Holmstadengen og kjenne på en flik at det tapte grendeparadiset.

Kommentar hos Steigan:

Hvilket kulturforfall har ikke Norge gjennomgått de siste 100 år! Norge som kulturnasjon var på topp da de to engene etter Kronborgsætergrenda i utkanten av Toten strålte i all sin skjønnhet, lik to smykkestener etter elva, fulle av autonomi, allmenningenes høydepunkt, den gang gårdsbrukene var levende historiemalerier og ikke villaføde for Kjøpesenterlandet!

Så jeg får forte meg å skrive en masse grendepoesi fra denne vidunderlige tiden, før Tine Skei Grande kommer med pekefingeren og hevder at dette er falske nyheter, fordi Hans Rosling har da ettertrykkelig bevist at ingen tid er bedre enn vår, under den vidunderlige og allmektige statens overherredømme!