Solnedgang over et kulturmiljø som forsvant

Vidunderlig vakkert ble det! Men hva hjelper dette når kulturmiljøet er utradert? Utopien om Subeksurbania endte opp som en dystopi på linje med statssosialismen i Øst-Europa. Selv her i grenda hvor den lutherske reformasjonen nådde et autonomt høydepunkt gjennom allmenningene. Men det seinmoderne mennesket forstår intet, og savner derfor heller intet.

Uendelig vemodig er det å ikke høre hjemme hvor man hører til, og derfor måtte forlate stedet man elsker, for ikke å forgå av sorg.

Det eneste man kan gjøre for å overleve er å fordype seg i poesien. Jeg hadde rett og slett ikke annet valg, poesien ble min redning. Så jeg får bare fortsette å skrive og fotografere til vi finner et sted hvor vi ikke hører til, men hvor man kan kjenne seg litt mer hjemme, uten sorgen og tårene for hva her var.

Uansett har jeg bestemt meg for å lage til en skulpturpark der hvor låven stod før vi reiser. Bestefar tok vare på en hel del gammel jordbruksredskap fra den gamle låven, som nå ligger som en sammenflettet skrothaug inne i uthuset. Men de må vel gå å nøste fra hverandre, så får jeg prøve å finne ut av hvordan å plassere dem best mulig i terrenget, som minner over en genuin rural kultur.

Der skal de få stå og rustne vekk i gresset, sammen med historiehjulet som kjørte seg fast i seinmoderniteten nede i Olteruddalen.

Jeg har sagt det før og sier det igjen, uten Grythengen og Holmstadengen som levende elvebruk hånd i hånd etter Olterudelva, med intakte røtter dypt plantet i historien, som skapende historiemalerier i kulturlandskapet på Toten, behandlet med respekt og ærbødighet, fulle av autonomi, retrovasjon og lokale kretsløp, med ny låve og flokker av beitedyr i de grønne enger, hvor sangen fra Pris Herren ljomer i pur fryd og stolthet over stabburstunet, og bekkeørreten på nytt gjemmer seg i hver en kulp i elva, er ikke Norge min nasjon!