Min visjon for Grythengen (Rosendals Trädgård by Stockholm)

Djurgården ved Stockholm er et vidunderlig sted, med store intakte ekeskoger, parker og palasser. Her gikk jeg meg en lengre tur mens familien var på Grøna Lund. Storesøster vil nok dit igjen, da hverken mor eller svigermor turte å bli med henne på berg og dalbane og andre installasjoner hun kunne skryte av for venninnene.

I tillegg til ekeskogene var det å komme til Rosendals Trädgård en velsignelse, jeg kom hit etter stengetid og var stort sett alene sammen med tamme rådyr og enorme flokker av stær. Det viste seg også at plassen var omgitt av store områder med økologisk landbruk.

Hva som med ett slo meg er at Rosendals Trädgård er min visjon av Grythengen. Slik skal jeg ha det på plassen min, omgitt av skjønnhet, permakultur, kretsløp, fugleflokker, skog og vann. Dessverre er slektsgården min nå det totalt motsatte av mine visjoner for stedet, slik at jeg ikke har krefter til å sette så mye som en eneste settepotet. Inne i våningshuset har jeg det riktig bra, men med det samme jeg kommer utenfor døra gripes jeg av motløshet av det vanvittige trykket av subeksurban motkultur, som omgir gårdens hjerte og gardskoronaen. Derfor er jeg nødt om å tilbake til byen så raskt som råd er, slik at jeg kan slåss for min rurale kultur og unike rurale historie i landflyktighet.

Når jeg ser for meg hvordan Grythengen var i sin storhetstid, med fyrrig sveitservilla og okergult stabbur, med låve, beitedyr, lokal kretsløpsteknologi, de ultimate allmenninger, vanningsila øverst i jordet og ikke minst STILLHET, gripes mitt hjerte av en ubegripelig sorg.

Skal du til Stockholm og er glad i økologisk landbruk, stillhet og skjønnhet, er Rosendals Trädgård en unik oase å besøke.

Bildet ble ved en feiltagelse tatt i jpeg, men ble svært bra. Det er nesten så jeg lurer på om ikke prosessoren i kameraet gjør en bedre jobb med fargene enn Lightroom?

-Wikimedia.

Slik kunne det vært på Grythengen hvis storsamfunnet og etterkrigsgenerasjonen hadde respektert plassen min. Istedenfor konsumerte de den, og alt hva som konsumeres ender opp som søppel. Tilbake ligger en subeksurban søppelplass, slik alt blir det i konsumentsamfunnets kjølvann.

-Wikimedia.

Selv fugleskremslene var vakre her ved denne skjønnhetens oase i vår fortapte verden.

-Wikimedia.

Relatert

Harvesting Hope: the Permaculture Movement in India