Melkeprofetien

Aking på skaren på magen ned Fostadvollkampen, og denne gangen holdt skaren. For øvrig et tippoldebarn av Even Helmer. Men snart stikker vi vel til Nouvelle-Aquitaine og hugenottenes kjerneland, da det ser ut til å ha gått bedre med den sør-vestlige Europeiske sivilisasjon, enn med den nord-vestlige Europeiske sivilisasjon, som rant ut i snøen i kværnenga til herr Fossemøllen og jubelenga til Even Helmer.

a kid sliding down a slope on the stomack in the snow Stock-bilde | Adobe Stock

"I would rather be a stranger in a strange place than being a stranger in a "familiar" place." - szellemsam

Det eneste minnet vi har fra bestefar Bjarne Helmersen Holmstad sin barndom, var da han skulle kjøre et melkespann for oldefar Even Helmer Hermansen Holmstad på sparken sin her fra Grythengen, til Olterud meieri. Han gikk da gjennom skaren med sparken sin, slik at all melka rant ut. Da hadde han vært svært lei seg.

Bestefar fortalte sikkert om denne hendelsen for å trøste, med det i mente at man skal ikke gråte over spilt melk.

Men dette gjør nå jeg allikevel, da jeg har kommet til at disse trøstens ord også var en profeti. Hvor sparken var en allegori på Grythengen, og melka på sivilisasjonen vår. Nå har sparken Grythengen gått gjennom skaren, hvor sivilisasjonen vår har rent ut i snøen og blitt borte.

I det siste har jeg kommet til at det er vår nord-vestlige sivilisasjon, som har gått tapt. Da vi var på omvisning på Granavollen med søsterkirkene, husker jeg Eivind Sørum fortalte at vi burde nærme oss moderkirken igjen. Dette uttalte han ved spørsmål om hvorfor det var et ikon-maleri av St. Nikolas i Nikolaikirken.

Nikolaikirken, en Søsterkirke på Hadeland | Sandalsand Norge

Trolig er dette et maleri fra den lokale ikon-maleren Liv Randi Vindorum.

Liv Randi Vindorum | Ikoner og malerier

Sørum er også en etterkommer etter Herman og Mina her i Grythengen, hvor hans bestefar var det første barnet de fikk her, etter at de flyttet ned hit fra Holmstadeie Vestby på oversida av Nygardsæterbruvegen, i 1875. Eivind Sørum var primus-motor for hva Granavollen har blitt i dag, og fikk satt i stand igjen søsterkirkene, hvor Mariakirken var i en dårlig forfatning. Så han lyktes med prosjekt Granavollen, mens jeg har total-mislyktes med prosjekt Grythengen.

Norge hadde sin første storhetstid under katolisismen med Håkon 4. Håkonsson og Magnus Lagabøte, deretter gikk det nedover, til danskene tok over skuta og utraderte kulturarven vår, og brente arkivene våre. Det ser ut til at de begynte med cistercienser-klosteret på Hovedøya ved Oslo.

"Abbeden på Hovedøya støttet Christian – som tapte. Abbeden ble arrestert, klosteret ble brent, revet og oppløst."

Munkene på Hovedøya i Oslo spiste fisk vi ikke lenger får tak i

Så fikk vi da 400-års natten under danskene, hvor vi ble underlagt hva jeg kaller for det lutherske standssamfunnet, som bygger på Luther versjon 2.0, eller adelens Luther, slik han framstod etter Weinsbergs-massakren.

De som brakte oss ut av det lutherske standssamfunnet og mørketiden under danskene, var haugianerne med Hans Nielsen Hauge i front. Hauge kan vi derfor kalle reinkarnasjonen av Luther versjon 1.0, eller bøndenes Luther, som var fundamentet for bondeopprøret.

The Peasants' War Part 1

Men haugianerne var pasifister, hvor de benyttet husandakten og en gryende kapitalisme, som brekkstang og våpen. Husandakten var en forordning innført av den nidkjære stats-pietisten Christian VI, om at bøndene skulle samle husfolket til husandakt på gårdene. Dette for å styrke fromheten i folket. Men hva det førte til var at folk begynte å samles og å ytre seg, hvor vi til slutt fikk bedehusbevegelsen, med full forsamlingsfrihet, ytringsfrihet og bevegelsesfrihet. Alt dette, som vi tar som en selvfølge i dag, kan vi takke Hauge for. Det er derfor ikke uten grunn at historiker Berge Furre har uttalt at Hans Nielsen Hauge er det moderne Norges viktigste personlighet, hvor ingen kommer i nærheten.

Etter Hauge fikk vi 100 år med velferdspietisme, hvor folk hadde en unik omsorg for hverandre. Vi hadde tre store, pietistiske bølger, den haugianske, den jonsonske (bypietisme, som først og fremst ble støttet av folk i storbyene) og til slutt den rosenianske, som kom fra Sverige. Helt til slutt kom den rosenianske vekkelsesbølgen til bygdene omkring Totenåsen, hvor M.J. Dahl surfet pietismens storhetstid inn i solnedgangen på den siste pietistiske bølge, stilig syngende med sin dobbelthalsede gitar, før 100 år med pietistisk storm dabbet av og forsvant med 1. verdenskrig.

Norges andre storhetstid mener jeg vi fant i perioden 1885-1914, hvor seinpietismen, nyromantikken og dragestilen fant sammen, med brennpunkt her i Grythengen.

Even Helmer ble født i Holmstadeie Vestby 50 år eller et jubelår etter Hauges død. Da var alle Hauges kampsaker vunnet, hvor velferdspietismen lå tykt over landet. Det var frihet og jubel, hvor alle gamle lenker var løst. Denne seieren fikk Even Helmer feire her i jubelenga vår.

Derfor mener jeg at Stabbursjordet er like viktig som Haugejordet, hvor Hans Nielsen Hauge fikk sin store kallelse den 5. april 1796. Denne dagen var det nye Norges fødsel!

Men hvorfor seire når man ikke kan feire? Nå har ondskapen lagt seg over Stabbursjordet, hvor vi knappest nok orker å gå ut på Stabburstunet. Vi har intet annet valg enn å plante til jubelenga vår med gran, pakke sammen og reise langt, langt vekk.

Men vi legger ingenting bak oss, da det er intet tilbake, da sparken Grythengen har gått gjennom skaren, og sivilisasjonen vår har rent ut i snøen og blitt borte!

Stabbursjordet fra en svunnen tid, hvor man enda kunne høre klangen fra jubelenga til Even Helmer her.