Skip to main content

P2P Product Cycle

Original article available here.

Larger image here
Production is in fact, you will forgive the term, tribalizing: it is increasingly self-consistent within a niche containing all production stages. The act of consumption itself becomes the act of economically and emotionally supporting your favorite crafter, artist or creative, their communities, their niche and their tribes.
However, crowdfunding is probably only the first among the expressions of a paradigm still being defined: while production costs lowers, the niche needed to support production becomes reduced in size of and, with the narrowing of the audience, users gain an increasingly important voice in defining product requirements, style, use cases. In some cases the niche even participates directly in certain phases of the production.
The design and creation process is transforming every day more quickly into a co-design and co-creation participatory and collaborative process.
In the past, design has often aimed to translate individual needs into general ones: it aimed to build products that were economically viable only because of economies of scale. This habit inevitably reduced the product’s ability to adhere to our personal and unique expectations as individuals.
Instead we’re now seeing the birth of a living process in which, on the contrary, design communities spontaneously emerge from the mass by using collaboration tools – the so-called platforms – to co-design and co-create solutions with general characteristics that, later in the process, will be subject to actual hacking and adaptation cycles producing, only then, the perfect fit.

This approach to production is likely intended to permeate every phase and aspect of the economy due to enormous advantages in efficiency. In fact, innovating in direct inspiration of a community – by definition more sustainable and participatory – is way more efficient if compared to the traditional innovation approach dictated by economic and market criteria.
Rather than create new demands the co-operative design process is about responding to them, rather than seeking innovation in the closed of R&D labs is about helping this ability to innovate to emerge directly by users and communities. This kind of approach dramatically shortens the distance between the emergence of a need (gap), and the formalization of the solutions and throws them immediately on the pitch in a continuous cycle of reformulation, adaptation and improvement, from scratch. Simone Cicero
P2p-production is the opposite of capitalism and modernist liberalism. This is even how our neighborhoods and cities should be designed! Larger image here

Read the whole article:

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Hurdalsrosa på Toten

Austlandets perle
i dei djupe skogane
på hi sida av Totenåsen,
var raus då ho gav oss hurdalsrosa,
som her stend og raudner
over venleiken sin,
i veggen på våningshuset
til plassen min.

Kva skal vi med fjerne roser frå Nederland, når den venaste rosa i verda,
alt ved husveggen står? Ei våningshusrose var du, og er du, når eg syklar ikring, eg ser du prydar våningshusveggen, på mang ein staseleg storgardsbygning.

Hurdalsrosa vart like gjev
åt fattig som åt rik,
ho skil ikkje
på kven ho skjenkar
av venleiken sin.
I lag med deg,
sjølv ein husmannsplass,
rik vart.
Eit kjærleikshjarte er kvar ei rose
du oss skjenkar.
År etter år,
inga kulde eller tørke,
tek knekken på kjærleiken din,
du gamle hurdalsrosebusk,
ved gråsteinsmuren åt oldefaren min. Kan vi be om meir?

Gamlevegen over tunet på Holmstadengen

Kommentar hos Steigan:
Hvilket kulturforfall har ikke Norge gjennomgått de siste 100 år! Norge som kulturnasjon var på topp da de to engene etter Kronborgsætergrenda i utkanten av Toten strålte i all sin skjønnhet, lik to smykkestener etter elva, fulle av autonomi, allmenningenes høydepunkt, den gang gårdsbrukene var levende historiemalerier og ikke villaføde for Kjøpesenterlandet!
Så jeg får forte meg å skrive en masse grendepoesi fra denne vidunderlige tiden, før Tine Skei Grande kommer med pekefingeren og hevder at dette er falske nyheter, fordi Hans Rosling har da ettertrykkelig bevist at ingen tid er bedre enn vår, under den vidunderlige og allmektige statens overherredømme!