Skip to main content

Our Anxiety of Beauty and God

Interior wall and ceiling of the Sheikh-Lotf-Allah mosque in Isfahan, Iran. Photo: Phillip Maiwald
Later, Katalin Bende, also working on the project in our office, asked me to explain what I meant by this true liking and about people's fear of it, and why anyone could be afraid of true beauty. "What kind of beauty could go so deep that a person would be afraid of creating it?" she asked.

I told her that, in my view, a difficulty we modern people encounter can sometimes go something like this: When centers are properly distributed in a truly beautiful structure, one cannot avoid seeing the I (what a religious person might also call God). In the 20th century there has been something almost like a taboo, against seeing the I, or true beauty, or God. Hence the discomfort. This discomfort that modern people feel with real beauty – especially that architects and designers feel – is almost legendary. Working with architects, I have experienced it again and again. Many traditional shapes, especially the most profound shapes with deep and serious centers in them, for some reason trouble modern architects profoundly. Even when an architect does want to borrow a traditional shape for a building (as postmodernists sometimes do), he often feels he has to make the shape "modern" in order to feel comfortable with it. So, for many decades, architects of the 20th century felt that they had to take a traditional form and distort it, so that they could demonstrate that they had possessed it, and so that their colleagues would not laugh at them for being archaic.

Let me put it another way. The history of the 20th century has been one in which people do not want to see God nor, therefore, true beauty either. The role religion has, for many become uncomfortable. Many people want no part of it. They do not want, even, to get near it. And for that reason, they also do not (cannot) want, in their lives, any kind of true beauty. True beauty is the quality of being in touch with the I. A structure with true beauty – the beauty which brings something in touch with the I – is, in effect, something we cannot avoid, in some part, seeing God. For this reason, the underlying design vocabulary of the 20th century, almost throughout the century, asserted that designers should create structures which are "interesting", "pleasing", "fantastic", "exhilarating", "with elan", and so on – anything but beautiful – indeed never truly beautiful. That word has unalterable meaning, cannot be contaminated, and during the temporary insanity of the 20th century, struck a nerve which people could not tolerate. – Christopher Alexander, The Luminous Ground, page 295-296

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Venter metankatastrofen oss?

I dag inneholder atmosfæren 5 gigatonn metan. Et estimat anslår at rundt 50 gigatonn metan kan være i ferd med å frigis i Arktis, dvs. en tidobling. Flere tusen gigatonn ligger lagret i den arktiske permafrosten, i den Øst-Sibirske arktiske havhylla alene ligger det 500 - 5000 gigatonn metan.

Metan er ved frigjøring mer enn 150 ganger sterkere som klimagass enn CO2, etter 20 år 86 ganger sterkere i gjennomsnitt, og etter 100 år 23 ganger sterkere. Dette fordi den blir til H2O og CO2.

Mennesket er et produkt av ilden, dette ser nå ut til å bli vår bane. Imens er det søndagsåpne butikker som debatteres, selvsagt en uting og et pådriv for konsumerismen, men allikevel et bevis på menneskets korte tidshorisont.

"Geoengineering" kan ikke hjelpe oss, det er langt mer fornuftig å lagre karbon i jordsmonnet. Det er 5-6 ganger mer karbon i jorda enn i atmosfæren og vegetasjonen sammenlagt. Her kan biokull (terra preta) spille en viktig rolle.

Biokull kan bli i jorda i flere hundre tu…

Hurdalsrosa på Toten

Austlandets perle
i dei djupe skogane
på hi sida av Totenåsen,
var raus då ho gav oss hurdalsrosa,
som her stend og raudner
over venleiken sin,
i veggen på våningshuset
til plassen min.

Kva skal vi med fjerne roser frå Nederland, når den venaste rosa i verda,
alt ved husveggen står? Ei våningshusrose var du, og er du, når eg syklar ikring, eg ser du prydar våningshusveggen, på mang ein staseleg storgardsbygning.

Hurdalsrosa vart like gjev
åt fattig som åt rik,
ho skil ikkje
på kven ho skjenkar
av venleiken sin.
I lag med deg,
sjølv ein husmannsplass,
rik vart.
Eit kjærleikshjarte er kvar ei rose
du oss skjenkar.
År etter år,
inga kulde eller tørke,
tek knekken på kjærleiken din,
du gamle hurdalsrosebusk,
ved gråsteinsmuren åt oldefaren min. Kan vi be om meir?