Folkets votum: 9 av 10 vil ha stillhet – ikke støy!

Gjenreisingen av Norge etter 2. verdenskrig gikk som vi vet sin gang med sterk satsing på industrireising. “1960-årene ble det gyldne tiår fremfor noe og industriens glanstid fremfor alt”, konkluderte Hanisch og Lange, etablerte historikere i økonomifaget. Utviklingen ga høy levestandard – målt som økonomisk vekst med kroner og øre som benevning. Prisen var tunge naturinngrep og stor forurensning. Ett av tegnene på at levestandard – tidens mantra – ikke ga livskvalitet var stiftelsen av ”Norsk forening mot støy” allerede i 1963.

Av Nils Faarlund fra Skreia. Tindevegleder, konvertert sivilingeniør, friluftsmann og pionér i utviklingen av en handlende økofilosofi. Har bl.a. lagt mye av fundamentet for kunnskap om norsk friluftsliv på høyskolenivå, drevet Norges Høgfjellskole og vært rådgiver for forsvaret om overlevelse i naturen. Han har i den senere tid vært aktiv i kampen mot naturødeleggende vindkraftprosjekter i Åsens venner og Vener av Trøymsåne.

Riktig nok er uønsket lyd strengt regulert på arbeidsplassene, men i “allmenningene” hvor vi ferdes under arbeidsreiser  - nødvendige så vel som unødvendige – innkjøp, selskaps- og fritidsliv, er det stadig anarki. I denne delen av vår livsverden har vi i våre demokratier vært slepphendte og altfor ofte innrømmet “fri flyt” for de kommersielle interessenes utslipp.

Initiativtakerne bak “Norsk forening mot støy” hadde virksomme nettverk i det politiske og akademiske liv. Men selv om nye generasjoner besluttsomt har ført arbeidet videre, merket vi i jubileumsåret 50 år senere at den økonomiske velstandens støykulisse fortsatt ikke er tøylet. Den finner stadig ny utbredelse og ny intensitet. Det er med “utslippet” av støy som det er med utslippet av klimagasser. Vi fortsetter å leve med det fra dag til dag, fordi det på kort sikt er så mye annet som er mer påtrengende og håndfast. Når vi besinner oss som vi gjør i vårt folkekjære friluftsliv, er imidlertid vårt votum klart: Representative undersøkelser over motiver for vårt ærendsløse møte med fri natur viser at 9 av 10 av oss vil bli kvitt støyen og at 9 av 10 av oss vil ha stillhet.

Her er vi på sporet av veger ut av uføret. Vi trenger å roe oss ned av og til. Vi trenger å gi plass til ettertanker. Vi trenger stillhet. Vi trenger anledninger hvor vi som Einstein, kan løse oss fra samtidens tankemessige rammer som vi altfor ofte tar for gitt. Når vi oppdager hva den første blant likemenn i den mest prestisjefylte naturvitenskapen – teoretisk fysikk – pekte på allerede i 1950-årene, er det som med egget og Columbus. Vi innser også at det tankemønsteret som har skapt krise etter krise i den moderne levemåten ikke kan hjelpe oss ut av elendigheten. I det følgende inviterer jeg til et gløtt bakover i vår nære fortid for å gi oversikt og Askeladdaktig nyskaping.

Ved inngangen til det 19. århundre hadde den industrielle revolusjonen gjort europeiske byer til pengemaskiner. Følgene for dem som ikke hørte til blant de privilegerte fabrikkeierne – med bolig på vestkanten – var at de måtte leve i et helvete av forurenset jord, vann og luft – ledsaget av en ulende og drønnende støykulisse. I den tids Norge var industrialiseringen ennå i sin spede begynnelse. Vårt fremmedstyrte land var derfor stort sett forskånet for slike tilstander. Annerledes var det hos naboen i øst som hadde vært ledende i teknologiutvikling fra 1600-tallet av, og hos naboen i sør med sine tette bånd til de europeiske industrilandene.

Det skulle ta mannsaldere før de arbeidssøkende som levde i elendighet på østkanten i industribyene i Europa, fikk overskudd og politisk handlefrihet til å påvirke sin livssituasjon. Initiativet til å bedre situasjonen kom fra heller uventet hold. Forfattere, komponister og billedekunstnere engasjerte seg mot en samfunnsutvikling som fór brutalt frem mot mennesker og natur. På norsk er vi vant til å bruke den innbydende betegnelsen opplysningstiden for det nye tankemønsteret som vokste frem fra midten av 1600-tallet. Sosiologer snakker gjerne om moderniteten.

Les mer...