Skip to main content

Folkets votum: 9 av 10 vil ha stillhet – ikke støy!


Gjenreisingen av Norge etter 2. verdenskrig gikk som vi vet sin gang med sterk satsing på industrireising. “1960-årene ble det gyldne tiår fremfor noe og industriens glanstid fremfor alt”, konkluderte Hanisch og Lange, etablerte historikere i økonomifaget. Utviklingen ga høy levestandard – målt som økonomisk vekst med kroner og øre som benevning. Prisen var tunge naturinngrep og stor forurensning. Ett av tegnene på at levestandard – tidens mantra – ikke ga livskvalitet var stiftelsen av ”Norsk forening mot støy” allerede i 1963.

Av Nils Faarlund fra Skreia. Tindevegleder, konvertert sivilingeniør, friluftsmann og pionér i utviklingen av en handlende økofilosofi. Har bl.a. lagt mye av fundamentet for kunnskap om norsk friluftsliv på høyskolenivå, drevet Norges Høgfjellskole og vært rådgiver for forsvaret om overlevelse i naturen. Han har i den senere tid vært aktiv i kampen mot naturødeleggende vindkraftprosjekter i Åsens venner og Vener av Trøymsåne.
Riktig nok er uønsket lyd strengt regulert på arbeidsplassene, men i “allmenningene” hvor vi ferdes under arbeidsreiser  - nødvendige så vel som unødvendige – innkjøp, selskaps- og fritidsliv, er det stadig anarki. I denne delen av vår livsverden har vi i våre demokratier vært slepphendte og altfor ofte innrømmet “fri flyt” for de kommersielle interessenes utslipp.
Initiativtakerne bak “Norsk forening mot støy” hadde virksomme nettverk i det politiske og akademiske liv. Men selv om nye generasjoner besluttsomt har ført arbeidet videre, merket vi i jubileumsåret 50 år senere at den økonomiske velstandens støykulisse fortsatt ikke er tøylet. Den finner stadig ny utbredelse og ny intensitet. Det er med “utslippet” av støy som det er med utslippet av klimagasser. Vi fortsetter å leve med det fra dag til dag, fordi det på kort sikt er så mye annet som er mer påtrengende og håndfast. Når vi besinner oss som vi gjør i vårt folkekjære friluftsliv, er imidlertid vårt votum klart: Representative undersøkelser over motiver for vårt ærendsløse møte med fri natur viser at 9 av 10 av oss vil bli kvitt støyen og at 9 av 10 av oss vil ha stillhet.


Her er vi på sporet av veger ut av uføret. Vi trenger å roe oss ned av og til. Vi trenger å gi plass til ettertanker. Vi trenger stillhet. Vi trenger anledninger hvor vi som Einstein, kan løse oss fra samtidens tankemessige rammer som vi altfor ofte tar for gitt. Når vi oppdager hva den første blant likemenn i den mest prestisjefylte naturvitenskapen – teoretisk fysikk – pekte på allerede i 1950-årene, er det som med egget og Columbus. Vi innser også at det tankemønsteret som har skapt krise etter krise i den moderne levemåten ikke kan hjelpe oss ut av elendigheten. I det følgende inviterer jeg til et gløtt bakover i vår nære fortid for å gi oversikt og Askeladdaktig nyskaping.

Ved inngangen til det 19. århundre hadde den industrielle revolusjonen gjort europeiske byer til pengemaskiner. Følgene for dem som ikke hørte til blant de privilegerte fabrikkeierne – med bolig på vestkanten – var at de måtte leve i et helvete av forurenset jord, vann og luft – ledsaget av en ulende og drønnende støykulisse. I den tids Norge var industrialiseringen ennå i sin spede begynnelse. Vårt fremmedstyrte land var derfor stort sett forskånet for slike tilstander. Annerledes var det hos naboen i øst som hadde vært ledende i teknologiutvikling fra 1600-tallet av, og hos naboen i sør med sine tette bånd til de europeiske industrilandene.

Det skulle ta mannsaldere før de arbeidssøkende som levde i elendighet på østkanten i industribyene i Europa, fikk overskudd og politisk handlefrihet til å påvirke sin livssituasjon. Initiativet til å bedre situasjonen kom fra heller uventet hold. Forfattere, komponister og billedekunstnere engasjerte seg mot en samfunnsutvikling som fór brutalt frem mot mennesker og natur. På norsk er vi vant til å bruke den innbydende betegnelsen opplysningstiden for det nye tankemønsteret som vokste frem fra midten av 1600-tallet. Sosiologer snakker gjerne om moderniteten.

Comments

Popular posts from this blog

Sommerhilsen fra Terje Bongard

Noen tanker:

Nesten halvparten under 30 år kommer ikke til å stemme i høst. Individet i storsamfunnet er fremmedgjort: Følelsen av å ha innflytelse er liten, avstanden opp kjennes utenfor følelsesregisteret. Avisene i dag fokuserer på at om man ikke stemmer, så har man ingen innflytelse. Spørsmålet er bare om forskjellen ville bli så stor om vi smurte 50 % mer stemmer ut over dagens partilandskap. Blir framtiden mer bærekraftig av det? Blir følelsen av innflytelse større?


Det påligger folk med kunnskaper et svært ansvar nå. Framtidas livsnødvendigheter, omsetningen i de store systemene som gjenskaper og omsetter luft, vann, jord, klima og næring, selve livsveven er i ferd med å knekkes. Ikke bare mat og klær, også helse og livskvalitet, trygghet, konflikter mellom individer, regioner og land ligger i potten. Biomangfold er en sikkerhet vi trenger for å holde sykdommer i sjakk, matproduksjon oppe og livskvalitet levende. Du ser tegna rundt deg hele tiden. Det er en håndfull arter som …

Naturmaterialen åldras på ett sätt så att de får en ny och kanske till och med ökad skönhet

Syntetiska material kan till exempel omedelbart verka snygga och praktiska. Teflon, goretex och de många nya nanoimpregneringsämnena är kända för deras otroliga förmåga att avvisa vatten, fett och smuts, men den avvisande kvaliteten verkar också gälla mer generellt för de syntetiska materialens estetiska verkan. Det finns ofta en endimensionalitet i materialen, som gör dem starkt monotona i större mängder. Syntetiska material åldras dessutom i allmänhet med mycket lite behag. Från det ögonblick de börjar mista sin industriella glans kommer de snabbt att likna avfall. Detta är helt motsatt hos naturmaterialen som ofta åldras på ett sätt så att de får en ny och kanske till och med ökad skönhet. Det är som om de rymmer en stor mängd upplagrad erfarenhet, som om detaljrikedomen först på allvar avslöjas i förfallsprocessen. Skönhetens Befrielse av Morten Skriver, s. 166

Village Towns

Vandana Shiva from Sustainable Cities™ on Vimeo.

Vandana Shiva, an internationally recognized Indian activist and philosopher, explains that planning for the human being rather than the automobile can liberate space and create community within a city. In her opinion, a sustainable city should operate as a self-reliant and self-sufficient cluster of villages.