 |
| Gamlevegen var et levende, tredje rom i grenda mi. Nå er det levendes tid forbi, vi er alle døde, fordi vi ikke aktet de døde. |
Ross Chapin, en av mine alexandrinske medbrødre, snakker fra 50 minutter om levende gater som levende rom i levende urbane miljøer. På samme vis er det i levende grender, med levende grendeveger, slik her var under vår apostels tid.
Da var det slutt for denne billedserien også, lar det stoppe ved 30 fotografier sammen med smånotiser. Ross Chapin avslutter denne gang, fordi han minte meg på gamlevegens betydning.
I løpet av denne vandringen har mye historie åpenbart seg, hvor vår apostel gikk fra å være en høy, senesterk sprellemann, til å bli en kort, rund kakemoms, men allikevel et vaskeekte barn av 1800-tallets tredje pietistiske vekkelsesbølge, den rosenianske fra Norrland.
Men jeg heller nå mer mot at det var våre forfedre som skapte M.J. Dahl, enn at det var Dahl som skapte dem. For jeg tror min oldefar, Even Helmer Holmstad, var en skikkelig metodist, i den forstand at han var en metodiker, slik som John Wesley. For han førte jo regnskap og var kasserer både her og der, i allmenningen, i Fellesmisjonen og i handelslaget, så det er tydelig at han ble ansett som en metodist, som man kunne betro sådanne metodiske oppgaver til.
Det var nok etter at Ovren Mikkelson og hans barn reiste til Cambridge og ble ivrige medlemmer av den skandinaviske metodistkirken, hvor de sendte brev hjem om det rike kristenlivet der, at våre forfedre her begynte å tenke på at det stod dårlig til her i Øverskreien, hvor de systematisk begynte å leite etter en forkynner, hvor de etter et tips fra Andreas Berg bestemte seg for å satse på M.J. Dahl.
Kanskje var Martine også en remigrant, hvor hun etter å ha opplevd det levende metodist-fellesskapet i Cambridge, syntes det var svært trist å komme tilbake hit, og det derfor egentlig var hun som stod bak og pushet det hele? Men dette skal jeg finne utav, eller rettere sagt grisebonden på Kraby får finne utav det, han klarer dette, og samtidig får jeg takke ham for at han gav oss vår historie på nytt til 150-års jubileet for Ovren Mikkelsons utreise. Han var da også på leit etter flere fotografier av M.J. Dahl, og nå har jeg et å vise ham.
Øverskreien, det var nok av de mest særegne vekkelses-bygdene under den rosenianske vekkelses-bølgen, og kan muligens lignes med Bornholm, som ble Danmarks mest særegne rosenianske vekkelses-øy.
Samtidig var det jo en institusjon de skapte da, som stod mellom individet og staten. Nå har vi kun en haug vulgære individualister på den ene siden, og staten på den andre siden, mellom disse to ytterpunktene er det ingenting, eller et vakuum. Dette betyr at vi har tapt vårt sosiale samfunn, noe folk flest synes er vel og bra, slik at de uhørt kan velte seg i vulgær individualisme og konsum.
Og det var en institusjon som kunne by på det meste, med egen fattigkasse, egne kunstnere, som malte lokal bedehuskunst, med Marthe Opsahl i front, videre egne instrumentmakere, hvor Nils og Thorvald bygget dobbelthalsede gitarer for emissærer og musikklag, man hadde egne sangbøker, eget blad, egne bedehus, forkynnere, egen apostel, egne musikklag, ja eget badehus også, og jeg tenker badehuset på Sagen kom som en konsekvens av bedehuset, da kvinnfolka sikkert syntes det stinket fælt på søndagssamlingene.
Så det var en flott allmennings-institusjon min oldefar fikk laget til, og en flott apostel han fikk hentet hit også, blid, rund og kraftig, og nok med ei minst like kraftig sangstemme, som bar godt dalimellom.
Så takk skal du ha, oldefar, for alt hva du fikk til, og det var ikke lite! Nå har dessverre alt kollapset, og enga de med, så nå satser vi på å berge stabburet ditt, som vi tar med oss, så gjelder det å komme oss vekk. For Øverskreien nytes best på litt avstand nå...
 |
| Da satser vi på knallvær onsdag 26. mai 2021, så feirer vi Ovren Mikkelsons avreise til USA samme dag, med grilling, GM 100-400 mm, samt ikke minst super-fullmåne, på Panengen😉 |
Wonder if I ever will find some of my relatives in Wisconsin? Or might they don't care about their past anymore, like people here?" - PermaLiv
"1871/138
Even Michelsen Overn, f. ca. 1798. Bruker av Fossemøllen 1838-44, husmann Overengen 1847-71. Gift 21. aug. 1833 med Karen Kristiansdatter Kjæsarud, hun dør i barselseng samme året. Gift på nytt 2. mai 1838 med Marte Andersdatter Fossemøllen. To av barna fra annet ekteskap, reiser samtidig, se 1871/135,136. En datter, Helene Marie var allerede i Amerika, se 1869/447. Datteren Karine utvandrer i 1876, se 1876/17.
Reiste fra Ø. Toten. Med dampskipet ”Hero” 26. mai. Til Edgerton. Frakt: 45 Spd. 60 s. (emi4-p448)"
 |
| Bedehus-tavle fra Toten, muligens malt av Marte Opsahl, kjent bedehus-kunstner. Meetinghouse art, Toten, Norway. -Wikimedia. |
 |
| M.J. Dahl, second lower left, founder of Fellesmisjonen, and his followers. -Wikimedia. |
Da var Dahl på plass han, og han var annerledes enn jeg trodde han, ikke stort større enn Helga Garsjø ved sin side, ser det ut til. Fotografiet er nok tatt under et besøk i Hurdal, da det ikke er noen totninger å se her, så vidt jeg vet. Det må også være tatt før 1923, året da Helga døde, se hennes flotte minnetavle her.
Hvem som har laget denne minnetavla, vet jeg ikke, men har fått vite at ei Marte Opsahl i Lensbygda, som bodde i en av de to Opsahl-gardene, var Fellesmisjonens kunstner, hvor det var hun som laget til det meste av bedehuskunsten til bedehusene rundt Totenåsen. Det var sikkert derfor også Marthe Opsahl som stod bak den flotte Toten-kalligrafien, som hang i Betania bedehus i Kolbu i sin tid.
Skulle gjerne tatt av glasset for å slippe refleksjonene, men skal høre om Mjøsmuseet kan ha interesse av å avfotografere dette bildet først, så kan de gjøre det.
Har prøvd å lese av hvem de er, gjengir med forbehold, studer heller original-notisen i bildet nedenfor:
1. rekke:
Emilie Harildstad, Magnus Johansen Dahl, Helga Garsjø, Marie Garsjø, (Kari Bleiken?)
2. rekke:
Emil Gressbakken, Arthur? Bjørtomt, Oskar Bjørtomt, Tova Bjørtomt (f. Garsjø), Ole Næss, ukjent
 |
| Names of the image above. -Wikimedia. |
 |
| Herman Olsen Nettum and Berte Helene Hermansdatter Ovrenengen, daughter of Herman Evensen Fossemøllen/Grythengen and Marie Andersdatter Holmstad. See a better image of Herman Nettum here. -Wikimedia. |
Herman Olsen Nettum sammen med sin kone Berte Helene Hermansdatter Ovrenengen.
Fødselsdato: 03. november 1864
Fødested: Nettum, Østre Toten, Oppland, Norway (Noreg)
Død:
Næraste familie:
Son til Ole Johansen Nettumstuen og Pernille Nilsdatter Nettumstuen
Ektemannen til Berte Helene Hermansdatter Ovrenengen
Far til Ole Hermansen Nettum; Haagen Hermansen Nettum; Petter Hermansen Nettum; Markus Hermansen Nettum; Harald Hermansen Nettum og 4 andre
Bror av Johanne Olsdatter Nettum; Nils Olsen Nettumstuen; Josefine Olsdatter Nettum; Olea Ida Olsen; Anders Olsen Nettum; Helene Olsdatter Nettum og Ole Olsen Nettumstuen
Fødselsdato: 15. februar 1864
Fødested: Ovrenengen, Østre Toten, Oppland, Norway (Noreg)
Død:
Næraste familie:
Dotter til Herman Evensen Grytengen og Maria Andersdatter Holmstad
Kona til Herman Olsen Nettum
Mor til Ole Hermansen Nettum; Haagen Hermansen Nettum; Petter Hermansen Nettum; Markus Hermansen Nettum; Harald Hermansen Nettum og 4 andre
Søster til Marte Marie Hermansdatter Vestby; Augusta Hermansdatter Vestby; Eoline Hermansdatter Holmstad; Johanne Hermansdatter Holmstad; Even Hermansen Holmstad; Even Helmer Hermansen Holmstad; Mina Hermansdatter Grytengen; Johan Albert Hermansen Gryte; Tolga Hermansdatter Gryteengen og Anna Hermansdatter Sandnes
Det var artig å få se igjen Berte Helene Hermansdatter Ovrenengen, Herman og Minas første barn, som ble født i Overnengen, hvor de bodde det første året av deres ekteskap. Deretter levde de seks år som husmenn i Vestby, så fire år i Holmstad, før de flyttet ned i Grythengen i 1875.
Slektsforsker Herman Nettum, som vel da måtte være deres barnebarn, anser Berte som stammor til Nettumsslekta. Men nå er Nettums-gårdene ute av Nettums-slekta, hvorfor skjedde dette?
Videre forsvinner nå også Grythengen ut av vår slekt, etter 150 år, da her er ikke tilbake noen ting som gir verdighet, stolthet og identitet som kulturbærer. Hvordan kunne dette skje? Portrettet av Herman og Berte skulle selvsagt hengt på innsida av veggen, i beste hold, slik de gjør det i de gamle slekts-gårdene i Toscana. Men her i Totscana går visst alt i oppløsning. Hva har skjedd med oss? Hvorfor forsvinner landskapet, historien og slektsgårdene ut av hendene på oss?
Selv vet jeg selvsagt svaret, dette skjer fordi vi begynte å tukle med odelsloven anno 1850, denne skulle vi ikke rørt! Hadde vi fått lov til å fortsette å leve som husmenn under herren på Grythe, med Grythengen som Grythes eneste naturlige satellitt, ville alt vært i den skjønneste orden.
Det er å håpe det finnes flere versjoner av dette portrett-bildet, de er jo svært viktige for Nettums-slekta, men også for oss Grythengere. Trist dette flotte portrettet skulle ende slik. Vil noen fra Nettumsslekta ha det, er de velkomne til det. For med moderne foto-teknologi kan helt sikkert fotografiet avfotograferes og bringes tilbake til originalen, da det er ufattelig hva moderne teknologi får til med gamle fotografier, som ved første øyekast virker helt ødelagt.
Ville vært morsomt hvis noen nettuminger tok kontakt, ville vært en stor glede å tilbakelevere dette bildet til dere:-)
Hvem som tok det, vites ikke? Kanskje Sigurd Røisli, som her har et portrett av Herman, i tipp, topp hold.
 |
| Familien fikk nytt familiekamera til jul, en Fujifilm X-T200, hvor jeg syntes jeg fikk lært meg kameraet ganske godt i jula, men nå er alt glemt igjen. Har kun kit-linsa som fulgte med, men tenker å skaffe meg Fujifilms nye 27 mm pannekakelinse, versjon to. Fotografiet ovenfor var det siste jeg rakk å ta før batteriet sloknet, under en spasertur om Buråstjernet i Hurdal i jula 2020. Håper jeg snart kommer i gang med Fujifilms film-simuleringer igjen😕 |
"What an incredible video! I just got the Fujifilm X-T200 as our new family camera, will sell our EOS 70D, and get a 27 mm pancake lens for the X-T200. Look forward to know the Fujifilm platform, and hope to get as unique jpeg's straight out of camera as you do. Don't have time to process raw for family images, that's why I thought about Fujifilm, as I hope to get exiting jpeg's straight out of the camera. Did of course subscribe, and look forward to follow you and learn from new videos:-)" - PermaLiv
 |
| Nesten like flott som å entre Husmannstroens katedral💘 |
"OM PARADIGMESKIFTER: Innen de fleste fag og vitenskaper er det en maktelite. De føler seg ofte truet av nye ideer som utfordrer vedtatte sannheter og etablerte posisjoner. Det blir en konflikt, inntil brått de nye ideene får så stor tilslutning at de vinner frem og fortrenger de gamle. Nye fagfolk får viktige posisjoner. SITAT:
"Ifølge Kuhn skjer overgang fra et paradigme til et annet gjennom kriser i vitenskapen. Disse er kjennetegnet ved en radikal uenighet blant representanter for disiplinen det gjelder. Resultatet blir at det nye paradigmet vinner frem og fortrenger det gamle; det er dette som er den vitenskapelige revolusjonen, og det blir gjerne kalt et paradigmeskifte"." - Audun Engh
Gode ord til trøst av Audun Engh, og innen arkitekturen ser det jammen ut til å foregå et paradigmeskifte for tiden, hvor medlemmene bare strømmer til Arkitekturopprøret Norge (aonorge) i tusentall. Utrolig inspirerende etter å ha stått i front i snart 15 år!
Så nå gjelder det å få til det samme med demokratiet, hvor vi avskaffer kapitalismen og legger økonomien inn i IGD, eller InnGruppe-Demokratiet til humanøkolog Terje Bongard. PermaLiv har hentet denne saken fram igjen som vår fanesak, og så snart vi får skjermet av våningshuset, blir det fullt kjør for IGD!
Tenk det, for to år siden trodde jeg at jeg var en ekte fossemølling, og at mine forfedre hadde holdt til som husmenn her på Grythe-platået siden tidenes morgen, uten at jeg ante hvordan dette kunne henge i hop. Men så var Herman, som kjøpte Grythengen av Halvor Grythe, kun oppkalt etter en ekte fossemølling, Martes første mann, og vi har aldri vært husmenn her på Grythe-platået, Herman var kun husmann seks år i Vestby.
"Utgangspunktet for at demokratiet skal fungere og engasjementet opprettholdes er kjennskap til sakene som behandles, følelsen av medbestemmelse og tillit til de som tar beslutningene. Det er nettopp dette som mangler per i dag: Beslutningstagerne er langt unna, ute av syne i systemet. Selv om det generelt kanskje er lite korrupsjon i det norske samfunnet, er følelsen av at det kan forekomme til stede. Vårt forslag innebærer at vi organiserer jobb og samfunn i en demokratisk samfunnsøkonomisk modell som gir demokratiet eierskap til produksjonen og hele samfunnet, og med dette gir hver enkelt lik innflytelse og tillit til systemet. Selveierfellesskapet medfører at man kjenner hverandre i form av små grupper. Sosialt fellesskap oppstår, ‘man vet om hverandre’. I slike situasjoner kommer menneskets sosialitet til uttrykk. I store samfunn, utgrupper, tynnes sosialiteten ut. For å oppnå dette trenger vi et politisk flertall for å vedta en grunnleggende endring hvor selveierfellesskapet i arbeidslivet blir realisert. Da kan vi fritt produsere bærekraftig, det som vi til daglig kaller fornuftig. Vi kan lage kjøleskap som holder i 100-200 år. Det gjøres ved å frita produksjonen fra verdimålet pengelønnsomhet, og måle produkters ressurslønnsomhet i stedet. Demokratisk samfunnsøkonomi vil ha samfunnslønn, borgerlønn, i bunnen, som justeres etter hva demokratiet selv synes er rimelig og rettferdig. Prissetting av basisvarer kan settes i forhold til samfunnslønnen. Modellen fristiller oss til å fritt bruke kunnskapen om hvordan vi kan gjøre produksjon og forbruk holdbart og bærekraftig; ressurslønnsomt.
For å få samfunnet reelt økologisk bærekraftig må i tillegg demokratiet bygge på at alle personer teller like mye. For å få alle med må vi bruke et gammelt triks som nå brukes i alle veldrevne, demokratiske organisasjoner: Åpent valg av tillitsperson i inngrupper. En beskrivelse av dette ble gjort av Einar Gerhardsen i hans bok «Tillitsmannen» fra 1931. Systemet er fremdeles svært godt der det blir praktisert: Vi velger tillitsperson i et system av inngrupper. Vi holder dermed oss selv i øra gjennom demokratiet, som dermed står fritt til å fordele mest mulig rettferdig. Den eneste friheten vi mister er å kunne eie andres arbeidsplass, eller ta ut ressurser fra fellesskapet til egen vinning. Vi kan selvfølgelig gi de som fortjener det anerkjennelse, belønninger i ulike former, påskjønnelser som demokratiet bestemmer er fortjent. Folkestyret bestemmer.
Denne demokratiske samfunnsøkonomiske modellen bygger på det beste i oss: Det er synlighet som avgjør hvordan vi velger å handle. Fellesskap i nære relasjoner, følelsen av å være med og bestemme oppmuntrer raushet og samarbeid. Inngruppa utøver sosial kontroll, vi ser med selvsyn om noen prøver seg. Vi velger ikke egoisten som tillitsvalgt, men om vi skulle ta feil er det bare å fremme mistillit og velge en annen. Slik alle velfungerende organisasjoner gjør det nå. I vårt forslag vil to prosent (100-150 000) av befolkningen til enhver tid være tillitsvalgte, i et dynamisk demokrati som inngir tillit, men er åpent for innsyn, mistillit og nyvalg. Åpne møter, referater på nett, åpne diskusjoner om hva vi bør gjøre, i alle ledd, åpner for at dette demokratiet kan ta raske og vanskelige avgjørelser. Pressen vil være aktiv og viktig. Alle menneskerettigheter og friheter vil sikres av oss selv. Ytringsfriheten er stadig under press nå, den er en av de viktigste rettighetene vi har. Den vil vi ta vare på."
 |
| Lenke til fb her. |
Hvordan skal man kunne tilbakeføre Kjølberget på Finnskogen etter disse massive ødeleggelsene? Samme med Grythengen, ødeleggelsene er massive, og enga vår har mistet alt både av potens og potensial. Satt på trappa nå før jeg gikk inn, og tenkte at her måtte jammen ha vært fint, i de hundrevis av år Grythengen var Grythes eneste naturlige satellitt. Men nå er så mye om skal tilbakeføres, Frøya, Haramsøya og Kjølberget. Så det er litt av en jobb vi har foran oss, når vi får avskaffet kapitalismen og innført InnGruppe-Demokratiet. Hvem i all verden skulle kunne finne på å prioritere en tilbakeføring av Grythengen, med slike massive oppgaver foran oss?
Uansett, vi er et massivt traumatisert folk nå. Slekta er traumatisert fordi de mistet sitt fedrealter. Hedmarkingene er traumatisert fordi de mistet Finnskogen. Vestlendingene har i grunnen mistet alt, hele kysten sin, med Frøya og Haramsøya i første rekke. Samene har mistet hele sin identitet.
Så dette går ikke, kun et fullstendig systemskifte, med et komplett demokrati, hvor vi tar full demokratisk kontroll over økonomien, duger!
 |
| Definitivt ikke designet av eksperter og sosiale planleggere! |
"In the end, what persuades people of an outlook is its truth to their own experience. If we are at our most attentive and living as best we can, how does the world end up appearing to us? Does it look like the world described by experts and social planners, or the world described by tradition, revelation, and common sense? And which outlook helps us live better?" - James Kalb
Meget viktige ord av Kalb! Men nå har vi selvsagt ikke tid til å vente på at nye tradisjoner skal kunne utvikles, dessuten har kampen om tilværelsen og de siste ressursene blitt altfor hard. Så hva som skal til, er at vi bytter ut ekspertene og de sosiale planleggerne med oss selv så fort vi kan, gjennom InnGruppe-Demokratiet til Terje Bongard. Så får heller nye tradisjoner komme til i etterkant.
Videre må vi selvsagt få til ei skikkelig slektsbok om Grythengen, engene i Øverskreien og sju generasjoner Mikkelson, nå som vi har fått vite så fryktelig mye om oss selv, vi kan ikke forskusle dette igjen for kommende generasjoner.
Her tror jeg det beste er at man lager til et og et kapittel som små hefter hos Blurb, hvor vi deretter setter disse sammen i bokform helt til slutt. Om jeg får med meg noen gjenstår å se, men kanskje finnes fremdeles et søskenbarn som har evner og interesse? Hvis ikke må jeg gjøre alt selv, men er da egentlig allerede godt i gang, med de mange fotografiene jeg har tatt.
Ved å publisere et og et kapittel som hefter, vil ikke delmålene bli for store.
Til slutt, Grythengen er ikke en kulisse for den suburbane drømmen, på linje med landsby-kulissene for Katarina den stores reise gjennom Russland.
"Very helpful! Is there any 50 mm macro for Sony that is good for landscapes and portraiture too? The perfect combination of all tree subjects." - PermaLiv
Etter 150 år i slekta, synes jeg det er viktig at vi tar avskjed med enga vår på et skikkelig vis, hvor alle sider av historien dokumenteres. Dessverre er det i dag ikke tilbake noen rurale kvaliteter i Grythengen, og det er ikke noe sted ute på gården hvor man kan pisse i fred. Per Olaf Lundteigen var klar på det at på et gårdstun, der skal man kunne pisse i fred hvor man vil, hvis ikke er gården ødelagt.
Med tiden håper jeg å få denne dokumentasjonen inn mellom to permer, da på nettet blir alt for fragmentert og spredt, først på trykk får det hele sammenhengende substans. Men dette er ikke kun for at kommende slekter skal kunne få vite hvor de kommer fra og hvem de er, men også for å kunne legge fram denne dokumentasjonen for vårt nye demokrati, InnGruppe-Demokratiet (IGD).
Kanskje vil det vise seg at IGD kommer til den konklusjonen, at enga vår har så store historiske, landskapsmessige og åndelige verdier, både lokalt, regionalt og nasjonalt, at den bør tilbakeføres til Grythes eneste naturlige satellitt?
For det er ikke kun enga vår som har gått til grunne, enorme landskapsverdier legges i grus i disse dager, ikke minst må nevnes vindkraftverks-tragedien, grunnet kapitalismen. Så det skal bli herlig å få avskaffet kapitalismen og ta et skikkelig grep om demokratiet nå. Og kanskje tar demokratiet til gjengjeld grep om Grythengen en gang?
 |
| Stabburet i Faraas. |
Kan det ha vært fire enger i Øverskreien? Kom til å tenke på dette etter å ha delt ut giroer for Stange og Totenvika skolekorps i Høverroa i går, hvor det med stor skrift stod Faraasengen på ei postkasse. Tidligere har jeg uttalt Faraasengen med trykk på s, altså faraa - sengen, men med ett slo det meg at rett uttale selvsagt er Faraas - engen, altså ei eng under Faraas, eller rettere sagt ei husmannseng.
Men da Faraas ligger på andre sida av Faraasbrua, og slik vel ligger i Lensbygda og ikke i Øverskreien, tror jeg Faraasengen også må ligge i Lensbygda. Det at det står i gardsboka at de har sæterrett i Kolbu, tyder også på dette. Men nå finner jeg ikke Faraasengen noe sted, verken på kartet eller på nettet, så jeg frykter at også denne enga kan ha forsvunnet. Uansett, fram til det motsatte er bevist, tar jeg utgangspunkt i at Faraasengen tilhørte Lensbygda, slik at vi fremdeles står tilbake med kun tre enger i Øverskreien.
Men det kan selvsagt også ha vært andre husmannsenger, som nå har forsvunnet ut av historien? Så mange husmannsplasser ble jo borte med masseutvandringene til USA på 1800-tallet.
 |
| Da jeg tok dette bildet av denne steinrøysa her på Grythe-platået, trodde jeg det var mine forfedre som hadde båret til disse steinene opp gjennom århundrene, som husmenn i Grythengen. Men vi var aldri husmenn her, bare i Vestby og i Overnengen. |
"Vårt forslag innebærer at vi organiserer jobb og samfunn i en demokratisk samfunnsøkonomisk modell som gir demokratiet eierskap til produksjonen og hele samfunnet, og med dette gir hver enkelt lik innflytelse og tillit til systemet." - Terje Bongard
Heller ikke visste jeg hva slags kirkelig tradisjon M.J. Dahl var en del av, dette var den tredje pietistiske vekkelsesbølge på 1800-tallet, den rosenianske, som kom inn fra Norrland. Videre trodde jeg at Dahl var høy og senesterk, men så var han kort, rund og godlynt, men ekstremt bredskuldret, så ingen tvil om at han hadde voldsomme krefter.
Ei heller ante jeg at min tipp-tipp-oldefar Ovren Mikkelson utvandret til Cambridge, Wisconsin, for nøyaktig 150 år siden, og at fire av hans barn bosatte seg i USA.
Heller ikke ante jeg hvor sterkt sammenvevd Overnengen, Holmstadengen og Grythengen var.
Heller ikke ante jeg hvor sterkt sammenvevd Overnengen, Holmstadengen og Grythengen var.
Videre trodde jeg husmannsvesenet var en uting, men det var det ikke, det var til for å ikke splitte odelsgården. Det var først da husmannsvesenet ble opphevet, at vi fikk denne voldsomme fragmenteringen av landsbygda, derfor burde vi beholdt husmannsvesenet og odelsloven anno 1850, men reformert noe på husmannsvesenet, for å gi husmannen mindre pliktarbeid og større retter.
Etter at slektsgårdene ble splittet, ble slektene splittet. Ovren Mikkelson tok sin ære i å kalle seg opp etter herregården Ovren, hvilket tyder på at han hadde det godt som husmann i Overnengen, og ikke på noe vis næret nag til sin herre.
Men nå er det slutt på Grythengen, etter 150 år i min slekt, hvor Herman Evensen Fossemøllen og Marie Andersdatter Holmstad bosatte seg her i 1875. Og det er 180 år siden Even og Marte bosatte seg i Overnengen, og 130 år siden M.J. Dahl bosatte seg i Holmstadengen, og slutt er det på disse to engene også.
Så vi reiser herfra, da det er klart at det finnes ingen mulighet i dag for å leve her som stolte kulturbærere av et verdig fedrealter. Dette er ingen hobby, ei heller en livsstil, men en tradisjon, noe man er født til, men så var det ikke noe igjen å fødes til.
Hva jeg gjør nå, er at vi stenger oss inne her så godt vi kan, og stenger enga vår ute så godt vi kan. Men jeg vil allikevel fortsette å dokumentere og filosofere over den historien og det landskapet enga vår og engene i Øverskreien er en del av, og legge dette fram for InnGruppe-Demokratiet, når dette er etablert og en realitet.
Det må da bli opp til vårt nye demokrati å bestemme om de synes denne kulturarven og dette landskapet er så verdifullt for vår nasjonale identitet, at det bør bringes tilbake til liv, og om man vil benytte ressurser til denne oppgaven.
Som en av Norges fremste InnGruppe-Demokrati - forkjempere, må jeg da selvsagt respektere og akseptere dette demokratiets avgjørelser. Dagens demokrati, eller skuebrøds-demokrati, har jeg liten respekt for, mens Bongards demokrati har jeg full respekt for, og godtar dette demokratiets valg.
Kirkens store utfordring inn i den nye tid, blir spenningsfeltet mellom humanøkologien og teologien, hvor kirkens lære om syndefallet, og humanøkologiens lære om handikapp-prinsippet, hvor synd beskrives som taper-strategier, ofte kamuflert som vinner-strategier, kan synes uforenelige.
I fortsettelsen blir det en voldsom kamp for å få til et systemskifte, hvor kapitalismen fases ut til fordel for et komplett selveier-demokrati.
 |
| Hjulet mot system-skifte skal til å rulle igjen her på PermaLiv. |
Må ta med noen ord fra Terje Bongard også, for etter et opphold fra både ham og meg, er jeg nå fullt ut bestemt på å få til et system-skifte, da jammen har Norge falt dypt under dette oppholdet. Vil påpeke at modellen til Bongard har ingenting med kommunisme å gjøre, da dette er rein kommunitarisme.
For å få samfunnet reelt økologisk bærekraftig må i tillegg demokratiet bygge på at alle personer teller like mye. For å få alle med må vi bruke et gammelt triks som nå brukes i alle veldrevne, demokratiske organisasjoner: Åpent valg av tillitsperson i inngrupper. En beskrivelse av dette ble gjort av Einar Gerhardsen i hans bok «Tillitsmannen» fra 1931. Systemet er fremdeles svært godt der det blir praktisert: Vi velger tillitsperson i et system av inngrupper. Vi holder dermed oss selv i øra gjennom demokratiet, som dermed står fritt til å fordele mest mulig rettferdig. Den eneste friheten vi mister er å kunne eie andres arbeidsplass, eller ta ut ressurser fra fellesskapet til egen vinning. Vi kan selvfølgelig gi de som fortjener det anerkjennelse, belønninger i ulike former, påskjønnelser som demokratiet bestemmer er fortjent. Folkestyret bestemmer.
Denne demokratiske samfunnsøkonomiske modellen bygger på det beste i oss: Det er synlighet som avgjør hvordan vi velger å handle. Fellesskap i nære relasjoner, følelsen av å være med og bestemme oppmuntrer raushet og samarbeid. Inngruppa utøver sosial kontroll, vi ser med selvsyn om noen prøver seg. Vi velger ikke egoisten som tillitsvalgt, men om vi skulle ta feil er det bare å fremme mistillit og velge en annen. Slik alle velfungerende organisasjoner gjør det nå. I vårt forslag vil to prosent (100-150 000) av befolkningen til enhver tid være tillitsvalgte, i et dynamisk demokrati som inngir tillit, men er åpent for innsyn, mistillit og nyvalg. Åpne møter, referater på nett, åpne diskusjoner om hva vi bør gjøre, i alle ledd, åpner for at dette demokratiet kan ta raske og vanskelige avgjørelser. Pressen vil være aktiv og viktig. Alle menneskerettigheter og friheter vil sikres av oss selv. Ytringsfriheten er stadig under press nå, den er en av de viktigste rettighetene vi har. Den vil vi ta vare på."
- Terje Bongard
"Endringer:
Store privatformuer i form av penger vil bli enklere å forholde seg til enn store realverdier. Store hus, privateid kunst, store båter og store landeiendommer må behandles av demokratiet: Hva bør tilhøre fellesskapet, og hva kan vi beholde? Vi skal ikke late som om dette ikke kan bli konfliktfylt, men igjen: Slike avgjørelser skal nå tas i et demokrati bestående av inngrupper, i en situasjon hvor vi føler det ubehagelig å være urettferdige eller overgripende. Det er ingen fare for at enkefruen i gigantvillaen på Frogner kastes ut av huset. Maleriene hennes kan vel også få henge, så lenge de henger trygt. Men, luksusbåter til 50 millioner bør ikke administreres av enkeltpersoner. Røkke har en seilbåt som koster opp mot en milliard. Inngruppa hans må gjerne velge ham til kaptein, men båten må eies av demokratiet. Vi må ha tiltro til at et komplett demokrati på denne måten vil ta fornuftige avgjørelser. Avgjørelser som er forankret så helhetlig som mulig, hvor alle har lik innflytelse.
MEN: For å sette det på spissen: Hvis tilhengere av å vende tilbake til kapitalismen vinner flertall, vil det selvfølgelig bli resultatet. Da får vi andre bare akseptere det.
Dette var noen tanker. Vårt mål er altså å få denne diskusjonen i gang i partiene på venstresiden, det er vel neppe aktuelt med noen på høyresiden. Formålet er å beskrive et alternativ å stemme på, få detaljer på plass, diskutere overgangen. Vi har jobbet med dette i mange år. Vi fikk nesten gjennomslag for et større forskningsprosjekt, Forskningsrådet støttet oss direkte, men vi hørte ingenting fra det eksterne programstyret. I denne prosessen snakket vi med et utall samfunnsforskere, historikere og sosiologer. Vi fikk til slutt noen med oss, men de fleste ble tause, mange virket nesten redde. Å tenke nytt er utfordrende for de etablerte.
"Vi er i den situasjonen at vi ikke tåler mer «verdiskaping», det vil ta de siste ressursene og gjøre nær framtid svært farlig. Vi må definere begrepene verdier, verdiskaping og bærekraft på nytt, og erstatte dem med realverdier, verdier som varer lenger enn kvartalsregnskapene. Vi kan ikke ete penger, leve av kapital eller oljefond hvis verdens økosystemer bryter sammen. Vi må ha produksjon og forbruk innenfor rammene av hva jorda kan klare å opprettholde og gjendanne. Kapitalismen har ikke denne evnen til å tjene penger på å produsere mindre. Den omdanner livsgrunnlaget til verdimålet pengedata på servere, uansett om industrialiseringen kalles grønn.
Å gjendanne økosystemer innebærer mer enn trygg matproduksjon, økosystemer kontrollerer
leveområder, biomangfold og sykdommer for alt levende liv: Trygg framtid krever en stor andel urørt natur som gjendanner, omsetter og bryter ned i en tidløs sirkel som alt levende er fullstendig avhengig av. Det finnes ingen teknologisk løsning som kan trå utenfor den biologiske og fysiske verden. Det finnes ikke noe som heter en gratis lunsj. «Grønn» energi finnes ikke i dag, all energi tilbys i et «marked» som har de samme «verdiskapingsmålene», det vil si produsere volum og omsetning for profitt. Vi kan ikke la en liten gruppe mennesker som gjennom kapital har makt over arbeid og produksjon bestemme – i praksis bli presset – til en konkurranse om kapitaloverskudd som er utenfor demokratisk styring. «Våre politikere» er for langt unna disse beslutningene, det er for stor avstand i tid og rom mellom oss og de svært få folkevalgte, ingen partier har et reelt økonomisk alternativ, og partiene tilsløres av for mange sprikende småsaker.
Daglig ser man hva pengelønnsomheten gjør med fornuften, det gjelder stort sett alt vi foretar oss: Kort holdbarhet på produkter er lønnsomt. Vi hiver hvitevarer og elektronikk i enorme mengder, dårlige klær og sko, daglig går vi i en kjemisk suppe som ender i søpla, bestående av våre barns livsgrunnlag og økte forekomster av kreft. Gjeting av sau og rein er ikke lønnsomt. Bedre å la over 100 000 sauer omkomme av skader, og bruke helikoptermillioner på å ta livet av de siste rovdyrene. Oppdrettsnæringen skaffer omtrent ingen jobber, men pengelønnsomheten rettferdiggjør en svært skadelig og ikke bærekraftig industri. Granåkrene, kornåkrene og kugraset er sprøytede, pengelønnsomme ørkener. Støtte til hogst i ulendt terreng foregår fremdeles. «Våre politikere» snakker om «grønn» omstilling og «satsinger»: Industrialiseringen av fjell og hav med vindkraftanlegg, CO2 under Nordsjøen. MDG vil ha 27 000 i arbeid på havvindkraft. «Verdiskaping» og «lønnsomme» arbeidsplasser her vil gi en ny dreining på overforbruket.
Alle samfunn i verden er generelt oljedrevet, men å erstatte olje med en annen industriell «grønn» energiform for å fortsette produksjonsveksten i økonomien er ingen løsning. Det hjelper ikke med «rene» thoriumkraftverk når kraften går til «verdiskaping». Elektriske fly, om mulig, blir kun en ny omdreining i overforbruk når all økonomisk aktivitet fortsetter å søke profitt1.
Hvis vi imidlertid frir oss fra pengelønnsomhet kan vi fritt se på alle teknologiske muligheter i lys av reell bærekraft. Hvor mye har vi å rutte med innenfor økosystemene? IPBES, ressursforskere, har tall på dette nå. Vi vet hvor grensene går, og hva som er trygt å bruke. Vi kan bestemme oss for å bruke denne kunnskapen, hvis økonomien blir demokratisk.
Å miste inntekten er det første vi er redde for. Inngripen i personlig økonomi føles ubehagelig og fører derfor til motstand. Er det skrinne demokratiet i dag solid nok til å takle små og store kollapser i nær framtid? Under dagens manglende demokrati og under press fra pengelønnsomhet har vi liten frihet og liten evne til å akseptere eventuelle inngripende avgjørelser for å sikre stabilitet og livsgrunnlag. Det er sannsynlig at vi fortsetter å gå langt over farlige grenser, fordi økonomien ikke har mekanismer til å gjøre annet enn å finne noe annet å overprodusere, under dekke av «omstilling». Finne mer mineraler på havbunnen, andre organismer å utnytte. Det var et begrep for noen tiår siden som het «bioprospektering»: Finn nye arter å tjene penger på, utnytte, oppdrette eller bruke til fór. For å snu dette må endringer til lavere forbruk oppleves å ha stor grad av legitimitet, troverdighet, basert på rettferdighet og følelse av likhet for alle. Milliardærer, investorer og eiere river opp dette sosiale limet mellom oss. Dette er ikke misunnelse lenger, det er ren overlevelsestrang som ligger bak.
Verden, og Norge, har nå så høye folketall at vi må organisere oss smart for å få demokratisk styring og legitimitet over vanskelige avgjørelser. Ressurskamper mellom land og internasjonal kapital er i full gang. Dessverre vil dette scenariet øke i omfang om vi ikke får vekstøkonomien under kontroll. Vi må derfor tørre å diskutere alternativer. Vi oppfordrer alle til å være konstruktive, unngå hersketeknikker, -ismekarakteristikker og lignende. Begynn for eksempel diskusjonene med: «hva gjør vi med ……? Hvordan skal det gå med….., det virker umulig?». - Terje Bongard
På Gjøvik er det ikke noe igjen å elske, så dit drar vi ikke tilbake. Riktignok er fotografiet ovenfor fra Bergstoppen meget bra, men jeg overgår ikke dette bildet igjen, og stort mer er det heller ikke å fotografere der.
 |
| Krokus i Grythengen sist søndag. |
Noen ord for søndagen av Norges fremste bygdefilosof
I deres verdensbilde er det ingen plass for:
• Historie
• Erfaringskunnskap
• Verdirefleksjon
• Økologisk refleksjon
• Og heller ikke en refleksjon over mål og mening med
tilværelsen.
• Mål, og midler er ett, og det samme:
o Hurtigere
o Større
o Mer aggressivt
– Hans Anton Grønskag
 |
| Er det noen seljeflåtter her, mon tro? -Wikimedia. |
Nigel Danson er uslåelig! Vi har fine bjørkelunder etter Overnvegen også, selv om kulturlandskapet etter denne vegen dessverre har blitt nokså degradert de siste årene, men dette skjer over hele Toten og landet, i et voldsomt tempo.
Danson benytter sin fabelaktige 70-200 mm fra Nikon, selv har jeg ikke hatt tid til å hente min 100-400 mm på Lillehammer enda, da den har vært inne til service.
Synd man skal måtte benytte sommeren til å bygge lysskjermer, nå som lyset er så fint, da man skulle vært ute og fotografert hele tiden. Men noen turer ut med kameraet får vi tro det blir tid til?
Poster et bilde av ei selje etter Overnvegen fra sist søndag, kona lurte på om det var i slike seljeflåtter holdt til? Da måtte jeg forklare henne at hun nok hadde misforstått litt, da Seljeflott var en flott kokk her i grenda i sin tid, og ikke en flått som liker seg i seljer.
Men med tiden må vi vel finne et sted hvor vi kan trekke oss helt vekk med fotografiet, sammen med stabburet og såmaskina? Og kanskje kan jeg få meg en foto-bil også, slik som Danson? Da kan jeg reise rundt i hele Oppland for å fotografere, så sant vi unngår vindkrafts-marerittet her i fylket.
Uansett, å slå Danson på video-produksjon, det er det ingen vits i å tenke på engang. Synd, da det jo er som YouTube-stjerne, man virkelig kan ha håp om å slå gjennom.
 |
| Har vinduene endelig åpnet seg på fulle glugger for Arkitekturopprøret i Norge også, og ikke bare i Sverige, som her i Gamla stan? |
Dette hadde jeg ikke fått med meg, så det i ei lita notis, Arkitekturopprøret Norge eller aonorge har eksplodert siden nyttår, med 18,4k medlemmer hos fb og 51,6k følgere på Instagram. Så dette er en liten sensasjon! Skal det endelig løsne? Selv har jeg skrevet og postet for et endret arkitektur-regime de siste 15 årene, men alt har bare buttet imot, hvor vi til slutt fikk nye Rausteinshytta.
Så dette var litt av en lettelse og en behagelig overraskelse, i en hardt prøvet verden. For som vi vet, skjønnheten skal frelse verden, og kanskje gjelder dette selv i dag, hvor hesligheten er i ferd med å overkjøre oss?
En forutsetning for en full overgang til biofil arkitektur, som reflekterer naturens mønstre, er lomme-demokratiet til Terje Bongard. Så da aonorge ser ut til å gå av seg selv, kjører vi nå på for fullt for et demokrati-skifte!
 |
| Inn-Gruppe bakgård i Gamla stan, Stockholm. |
MEN: For å sette det på spissen: Hvis tilhengere av å vende tilbake til kapitalismen vinner flertall, vil det selvfølgelig bli resultatet. Da får vi andre bare akseptere det.
Dette var noen tanker. Vårt mål er altså å få denne diskusjonen i gang i partiene på venstresiden, det er vel neppe aktuelt med noen på høyresiden. Formålet er å beskrive et alternativ å stemme på, få detaljer på plass, diskutere overgangen. Vi har jobbet med dette i mange år. Vi fikk nesten gjennomslag for et større forskningsprosjekt, Forskningsrådet støttet oss direkte, men vi hørte ingenting fra det eksterne programstyret. I denne prosessen snakket vi med et utall samfunnsforskere, historikere og sosiologer. Vi fikk til slutt noen med oss, men de fleste ble tause, mange virket nesten redde. Å tenke nytt er utfordrende for de etablerte.
Derfor har vi mer tro på vanlige folk. Hvem kan vi ellers stole på, om ikke oss selv?" - Terje Bongard
De siste årene har Terje Bongard vært borte fra rampelyset, men nå har han gått av med AFP, hvor jeg derfor tror han snart kommer tilbake med en re-lansering av demokrati-modellen sin, som PermaLiv har kjempet innbitt for i ti år.
De siste dagene har jeg kommet til at Norge trenger en fullstendig re-start, vi må rett og slett begynne på nytt, og vi må da begynne med demokrati-modellen til Bongard. Av denne grunn vil jeg derfor la alt gammelt fare, som himmelenga mi, og kun konsentrere meg om fotografiet, samt informasjon om Bongards nye demokrati. Dette blir mye enklere i fortsettelsen, da jeg nå har klart å spore opp hele min historie, slik at jeg omsider vet hvem jeg er og hvor jeg kommer fra.
"Vi må ha tiltro til at et komplett demokrati på denne måten vil ta fornuftige avgjørelser. Avgjørelser som er forankret så helhetlig som mulig, hvor alle har lik innflytelse."
Amen! Det demokratiet vi har nå, det er ingen vits i, det er kun et skuebrøds-demokrati, og er ikke på noe vis komplett.
"Derfor har vi mer tro på vanlige folk."
Fantastisk! Og dette vil si meg. Da Bongard har slik tro på meg, setter jeg derfor alle kluter til på ham😊
 |
| Ah, slik skulle det vært å sett ut fra vinduene i våningshuset😍 Det er derfor jeg lar vollen gro, i tilfelle vi ikke finner oss et nytt sted på en tid, hvor det da i mellomtiden kan bli slik. |
Skulle akkurat ut å eksperimentere litt videre med lysskjermingen, men så kom jeg på en artikkel av Greer, og måtte inn igjen for å poste et avsnitt fra denne:
"The third is to spend time outdoors in nature as often as possible. The human mind evolved in a natural setting, and nature accordingly functions as a reset button for our nervous systems. No, this doesn’t require you to act like a celebrity environmentalist and dump tons of CO2 into the atmosphere to get to some fashionably exotic corner of the world; instead, a local park, an overgrown lot, or a backyard if you have one, are quite adequate, and an open window that looks out on trees and sky will do if that’s what you can manage. Sit, clear your mind, and pay attention to the world that human beings didn’t make. In the Druid order I headed for twelve years, the standard advice is to do this for at least fifteen minutes every week, and that’s a good minimum for normal times; since these are not normal times, more might be a good idea." - J.M. Greer
"The human mind evolved in a natural setting, and nature accordingly functions as a reset button for our nervous systems."
Ja, naturlige omgivelser fungerer som en reset-knapp for vårt nervesystem, og slik var det utenfor vinduene her i enga, til litt etter jul, jeg kunne bare ta en titt ut av sprossevinduene, for å resette nervesystemet. Gjør jeg dette nå, derimot, kollapser hele nervesystemet og slår krøll på seg.
"...instead, a local park, an overgrown lot, or a backyard if you have one, are quite adequate, and an open window that looks out on trees and sky will do if that’s what you can manage. Sit, clear your mind, and pay attention to the world that human beings didn’t make."
Igjen, slik var det utenfor vinduene våre her, fram til i fjor høst, hvor først gardskoronaen i Østvollen gikk, og vi nå på nyåret plutselig fikk TV-blafring innover resten av enga vår, midt under mørketida.
Disse drar selvsagt all oppmerksomhet vekk fra den verden menneskene ikke laget, som å kunne gå utpå kjørbrua og se nedover mot Stysjin under stjernehimmelen. I fotografiet kaller vi dette for kontrast-punkter eller hot-spots. Det er viktig å ikke ha kontrastpunkter som drar blikket og konsentrasjonen vekk fra hovedmotivet, som er gårdshagen utenfor kjøkkenvinduet, og Stysjin ned mot Olterudelva sett fra kjørbrua.
Derfor har jeg ikke annet valg enn å lage til en lysskjerming, og husk, det var ikke jeg som ville det slik. Alt dette er kun en konsekvens av handlinger og holdninger. Friedrich Nietzsche er tydelig på det at handlinger og holdninger alltid har konsekvenser, dette er en side ved hans filosofi, som jeg synes er viktig.
 |
| Stien over det gamle elveleiet øverst i Grythengen. |
Noen minnesti blir det heller ikke etter Olterudelva, skulle jeg ha fortsatt å leve her, måtte det vært som stolt kulturbærer av et verdig fedrealter. Derfor kommer jeg kun til å holde stien åpen fram til vi finner oss et nytt sted.
Folk er merkelige, man kan fylle opp hele gårdsplassen sin med biler, båter, bobiler, campingvogner, gressklippere, tilhengere og annet konsumeri, men så snart man setter noen gamle, rustne gårdsredskaper på jordet, som et konseptuelt kunstverk, bærer folk seg som om det skulle vært Ludvig Nessa som hadde hengt opp ei blodbefengt dokke på et kors.
Uansett, jeg er veldig glad fordi jeg fikk dem opp ved stabburet, dette gjorde stabburet mye triveligere, og såmaskina stående ved siden av stabburet, dette er en slik nydelig duo, at det er nesten ikke til å tro.
TV'ene slår fremdeles mot meg i nattemørket, og dette setter hele min sjel ut av balanse, selvsagt er dette bare følelser, men følelser er hjernemekanismer for overlevelse, hvor biofilia spiller en svært stor rolle. Derfor må dette skjermes ut, det blir vel en lysskjerm dette da, på samme vis som for støyskjermer. Lys og støy er like ille, og tiltagende forurensnings-typer i våre omgivelser, som må tas på alvor.
Men med et avskjermet stabburstun, blir det enda triveligere å lage til stabburs-galleriet. Trolig blir det rupanel på kjørbrua og kvist etter stakitten, men dette er vanskelig, så man må tilpasse og revurdere etter hvert. Tror ikke jeg trenger å ha det så høyt som i Østvollen.
Skal bli herlig å komme vekk fra Grythe-platået, vi forsvinner så fort vi kan, og selger så fort vi kan. Mennesker ser ikke ut til å kunne fatte at ikke alle ønsker å leve som dem, men vi ønsket å leve helt annerledes. Det er heller ingen som ønsker å høre hvordan vi ser for oss en tilværelse som kulturbærere, hvilke verdier som er viktige for oss, hva vi mener har gått galt her, hva som kunne blitt gjort for å tilbakeføre Grythengen til Grythes eneste naturlige satellitt, etc.
Heller ikke er det noen som er i stand til å reflektere over engene i Øverskreien sin rolle i landskapsbildet på Toten, hva de var og hva de kunne ha blitt.
Så vi trekker oss. Hele samfunnet må nå uansett bygges opp igjen fra grunnen, og her er det kun lomme-demokratiet til Terje Bongard som duger. Samfunnet får bare fortsette å kollapse og kollapse, fram til alt limet i samfunnet går i oppløsning, så får vi tro mennesker da tyr til Bongards løsning som en siste livbåt, før skipet synker.
Videre er det veldig rart at det er først nå som jeg kjenner hele historien om alt som her var, at jeg er i stand til å la alt fare. Først nå kan jeg legge alt her bak meg, hvor jeg kun tar med kunnskapen om hva her var, sammen med fotografiene, videre i livet. Grythengen, Overnengen, Holmstadengen, Grythe-platået, grenda til Totenåsens apostel, en godlynt kakemoms, alt sammen får nå fare og vende tilbake til jorden, så tar vi med oss minnene om dem, samt kunnskapen om dem, i fortsettelsen.
På samme vis er det med min industri-elvehistorie, nå som jeg vet alt om denne, er det så mye enklere å la den fare. Jeg var ingen ekte fossemølling, Herman ble bare oppkalt etter Martes første mann, så noen dype røtter etter Kværnumsstrykene, har jeg ikke, annet enn de 6-9 årene Herman der tilbrakte i sin barndom. Og min industri-elvehistorie lenger opp i Lenaelva, som jeg ble så brutalt kastet utav, vet jeg nå også alt om, og ble det slik, er det heller ikke noen vits i å prøve å komme inn i den igjen, selv om den lenge var min viktigste identitet. Og nå vet jeg alt om hva denne identiteten bestod av også, så da er det lettere å la den fare, da man bedre vet hva den var.
 |
| Gardskoronaen i Holmstadengen er kanskje den aller vakreste på hele Toten! |
Ah, da var såmaskina plassert ved siden av stabburet, og dette ble så vakkert, at jeg nesten tok til tårene. Tror jeg må ta med såmaskina også, når vi finner en ny plass for stabburet. Og nå, nå er det bare bitte litt igjen å vite, før jeg har nøstet opp i hele min historie knyttet til engene i Øverskreien, og dette er hvem Bernt og Marte Overnengen var. Men har kommet på en jeg tror det går å spørre om dette, så da er denne lange søkingen etter mine røtter over. Godt å komme fra et sted, å kjenne sitt opphav, samtidig som det er rart å ha mistet alle stedene man stammer fra.
Men nå lar jeg også Grythengen glippe, det får ikke hjelpe, jeg kjenner nå hele min historie, dessuten har jeg snart også fotografert hele min historie. Allikevel på tide å innse at vi ikke har noen framtid her, da vi aldri vil kunne leve som vi ønsker her, dette er umulig. Og uansett tror jeg alt bare må begynne på nytt i landet vårt nå, vi trenger en fullstendig restart, så da får engene i Øverskreien være del av den gamle verden.
Så da begynner jeg på nytt selv også, bare stenger meg selv inne her i Grythengen så godt jeg kan, fram til vi finner en ny plass for å begynne på nytt. Uansett blir det mye enklere å begynne på nytt, når man omsider vet hvem man er og hvor man kommer fra.
Og begynte på nytt, det gjorde Ovren Mikkelson også, i en alder av 73 år. Så framover blir det nok mannen i Overnengen jeg først og fremst tar min identitet i, og ikke så mye apostelen i Holmstadengen, da han nok var litt for glad i kaker, til å kunne kalles helt ekte pietist. Så det blir heller sporene etter Ovren Mikkelson jeg vil følge gjennom Wisconsin, enn fotefarene til vår apostel rundt Totenåsen.
Uansett er det fascinerende å se hvordan Holmstadengen, Overnengen og Grythengen er vevd sammen i historiens vev. Og selv skulle jeg helst sett alle disse tre engene leve i beste velgående, men kanskje er det slik at enten måtte de alle få leve, eller ingen, da den ene ikke kunne leve uten den andre?
 |
| Sann urban kultur! |
Fant ut at jeg bare måtte dele litt av kaptein Bongard igjen, dette er så lenge siden nå, men så er det da også lenge siden vi har hørt noe fra mannen. Får håpe han fremdeles står på og satser på en re-lansering av demokrati-modellen sin🙌
Å gjendanne økosystemer innebærer mer enn trygg matproduksjon, økosystemer kontrollerer
leveområder, biomangfold og sykdommer for alt levende liv: Trygg framtid krever en stor andel urørt natur som gjendanner, omsetter og bryter ned i en tidløs sirkel som alt levende er fullstendig avhengig av. Det finnes ingen teknologisk løsning som kan trå utenfor den biologiske og fysiske verden. Det finnes ikke noe som heter en gratis lunsj. «Grønn» energi finnes ikke i dag, all energi tilbys i et «marked» som har de samme «verdiskapingsmålene», det vil si produsere volum og omsetning for profitt. Vi kan ikke la en liten gruppe mennesker som gjennom kapital har makt over arbeid og produksjon bestemme – i praksis bli presset – til en konkurranse om kapitaloverskudd som er utenfor demokratisk styring. «Våre politikere» er for langt unna disse beslutningene, det er for stor avstand i tid og rom mellom oss og de svært få folkevalgte, ingen partier har et reelt økonomisk alternativ, og partiene tilsløres av for mange sprikende småsaker.
Daglig ser man hva pengelønnsomheten gjør med fornuften, det gjelder stort sett alt vi foretar oss: Kort holdbarhet på produkter er lønnsomt. Vi hiver hvitevarer og elektronikk i enorme mengder, dårlige klær og sko, daglig går vi i en kjemisk suppe som ender i søpla, bestående av våre barns livsgrunnlag og økte forekomster av kreft. Gjeting av sau og rein er ikke lønnsomt. Bedre å la over 100 000 sauer omkomme av skader, og bruke helikoptermillioner på å ta livet av de siste rovdyrene. Oppdrettsnæringen skaffer omtrent ingen jobber, men pengelønnsomheten rettferdiggjør en svært skadelig og ikke bærekraftig industri. Granåkrene, kornåkrene og kugraset er sprøytede, pengelønnsomme ørkener. Støtte til hogst i ulendt terreng foregår fremdeles. «Våre politikere» snakker om «grønn» omstilling og «satsinger»: Industrialiseringen av fjell og hav med vindkraftanlegg, CO2 under Nordsjøen. MDG vil ha 27 000 i arbeid på havvindkraft. «Verdiskaping» og «lønnsomme» arbeidsplasser her vil gi en ny dreining på overforbruket.
Alle samfunn i verden er generelt oljedrevet, men å erstatte olje med en annen industriell «grønn» energiform for å fortsette produksjonsveksten i økonomien er ingen løsning. Det hjelper ikke med «rene» thoriumkraftverk når kraften går til «verdiskaping». Elektriske fly, om mulig, blir kun en ny omdreining i overforbruk når all økonomisk aktivitet fortsetter å søke profitt1.
Hvis vi imidlertid frir oss fra pengelønnsomhet kan vi fritt se på alle teknologiske muligheter i lys av reell bærekraft. Hvor mye har vi å rutte med innenfor økosystemene? IPBES, ressursforskere, har tall på dette nå. Vi vet hvor grensene går, og hva som er trygt å bruke. Vi kan bestemme oss for å bruke denne kunnskapen, hvis økonomien blir demokratisk.
Å miste inntekten er det første vi er redde for. Inngripen i personlig økonomi føles ubehagelig og fører derfor til motstand. Er det skrinne demokratiet i dag solid nok til å takle små og store kollapser i nær framtid? Under dagens manglende demokrati og under press fra pengelønnsomhet har vi liten frihet og liten evne til å akseptere eventuelle inngripende avgjørelser for å sikre stabilitet og livsgrunnlag. Det er sannsynlig at vi fortsetter å gå langt over farlige grenser, fordi økonomien ikke har mekanismer til å gjøre annet enn å finne noe annet å overprodusere, under dekke av «omstilling». Finne mer mineraler på havbunnen, andre organismer å utnytte. Det var et begrep for noen tiår siden som het «bioprospektering»: Finn nye arter å tjene penger på, utnytte, oppdrette eller bruke til fór. For å snu dette må endringer til lavere forbruk oppleves å ha stor grad av legitimitet, troverdighet, basert på rettferdighet og følelse av likhet for alle. Milliardærer, investorer og eiere river opp dette sosiale limet mellom oss. Dette er ikke misunnelse lenger, det er ren overlevelsestrang som ligger bak.
Verden, og Norge, har nå så høye folketall at vi må organisere oss smart for å få demokratisk styring og legitimitet over vanskelige avgjørelser. Ressurskamper mellom land og internasjonal kapital er i full gang. Dessverre vil dette scenariet øke i omfang om vi ikke får vekstøkonomien under kontroll. Vi må derfor tørre å diskutere alternativer. Vi oppfordrer alle til å være konstruktive, unngå hersketeknikker, -ismekarakteristikker og lignende. Begynn for eksempel diskusjonene med: «hva gjør vi med ……? Hvordan skal det gå med….., det virker umulig?». - Terje Bongard
 |
| "Det påfører ufattelig viktige verdier stor, stor skade, også verdier som følelsen av å leve i et fellesskap der vi bryr oss om hverandre og hjelper hverandre, og at staten og det offentlige står som en slags garantist for dette fellesskapet." - Eivind Salen Hadde vi levd i et fellesskap her på Grythengen, slik Klaus, Even Helmer og Johan Albert gjorde det i sin tid, da ville denne vakre stakitten rundt hagen vår, vært mer enn nok skjerming. Men fellesskapets tid er forbi, her i enga mi😢 Tenk det, det er ingen som bryr seg om himmelenga vår lenger. Ei heller om Husmannstroens katedral, og langt mindre jentene og kaninene, samt aller minst skammingen i engen. Så vi har falt dypt, meget dypt! |
Da har jeg forhørt meg om halmballer, men det nytter nok ikke dette heller, så jeg går tilbake til alternativ 3, levegg av rupanel, men lager den mindre enn jeg tenkte, støyper kun opp pilarer på 350 cm, så bygger jeg opp så mye jeg føler behov for, kanskje holder det med 250 cm?
Redskapen etter oldefar gjør jeg heller til en del av stabburs-galleriet, da jeg har bestemt meg for å dra i gang dette, da noe positivt må man jo ha å holde på med den tiden vi er her. De hører selvsagt mer hjemme rundt stabburet, og føler jeg gjør større ære på dem der.
Til Østvollen tror jeg ikke jeg gidder å dra særlig mer med kvist, får heller gjødsle det som er igjen av gardskoronaen, og satse på at den vokser godt i løpet av sommeren.
Men en kvist-skjerming kommer jeg nok til å lage til i Vestenga, da jeg ser det slik at dette tross alt blir bedre enn levegger her.
"Det er så stikk i strid hva vi trodde landet vårt var, at vi har vondt for å fatte det. Det er jo demonstrativ urett. Det påfører ufattelig viktige verdier stor, stor skade, også verdier som følelsen av å leve i et fellesskap der vi bryr oss om hverandre og hjelper hverandre, og at staten og det offentlige står som en slags garantist for dette fellesskapet. Både på Øyfjellet og på Haramsøya stiller staten og det offentlige seg fullt og helt på utbyggers side, de rike og mektige, de som får all gevinsten og ingenting av kostnaden." - Eivind Salen
"Det påfører ufattelig viktige verdier stor, stor skade, også verdier som følelsen av å leve i et fellesskap der vi bryr oss om hverandre og hjelper hverandre, og at staten og det offentlige står som en slags garantist for dette fellesskapet."
Slik har det blitt her i Norge altså, her på Grythe-platået har det blitt svært uhyggelig å leve, hvor det ikke er tilbake noen følelse av at vi lever i et fellesskap, hvor man bryr seg om hverandre og hjelper hverandre.
I et fellesskap ville man naturligvis tatt det ille opp hvis noen ble satt ut av lysforurensning, hundeglam, støy eller høylytt tale, og gjort alt man kunne for å forbedre situasjonen. Men ikke slik nå lenger, det er bare HA-HA, du er en skamming, jammen må du ha dårlige gener, som ikke tåler såpass. Jeg tåler alt jeg, selv blinkende og durende vindkraftverk etter Tjuvåsen ville vært helt topp. Nå har du krenket meg og min like frihet, du arme skamming, så nå blir alt 1000 ganger verre, og i alle fall ikke bedre! Ingen krenker den like friheten min!
Ja, og staten også, de er på hugget etter skamminger, som Hans Anton Grønskag på Frøya, Norges fremste bygde-filosof!
Så Norge, det har blitt et forferdelig land nå! Selv har jeg allikevel blitt med i styret for MotVind Innlandet, og håper på å kunne gjøre en liten forskjell. Og nå har vindkraft-industrien gått inn i samtaler med Eidskog kommune igjen, hvor vindkraftverket ble nedkjempet med samme intensitet, som her på Totenåsen for ti år siden. Så vi skal neimen ikke føle oss for trygge på Toten heller!
Men er det noen som bryr seg om at jeg er med og forsvarer Norge mot vind-terroren? Nei, dette er bare nok en bekreftelse på at jeg er en skamming, på linje med bygdefilosofen på Frøya.
Uansett, nå kjenner jeg virkelig på å komme meg vekk fra Grythe-platået, men man må være forsiktig, da fellesskapet ser ut til å være borte for godt. Man må ha et sted hvor man kan konsentrere seg helt og fullt om tåre-fotografiet.
Grythengen kvitter jeg meg med så snart vi kommer oss vekk, man kan ikke holde på dette her, kollaps er kollaps, ikke noe å få gjort med det. Men til Gjøvik kommer vi ikke tilbake, hva skal man fotografere der?
Tar med en glad-nyhet til slutt, Samyang ser ut til å ha kommet med ei aldeles fantastisk og rimelig 24 mm f1.8!
 |
| Garmo stavkyrkje. |
Bildet ovenfor var det siste jeg fikk godkjent hos Adobe, det er fra 2012 i jpeg med min gamle 550D med kit-linse, hvor jeg kom på dette bildet da jeg leste om The Boynton Chapel på Washington Island i Lake Michigan, hvor dette kapellet er en kopi av Garmo stavkyrkje på Maihaugen. Tenkte allikevel det kunne være verdt å gi det en liten re-edit i Lr CC, for å se om Adobe godtok det, og det gjorde de:-)
Selv ser jeg nå mer og mer på Adobe Stock Photo som en mulighet til å få kontrollert mine bilder for artefakter, som diffraksjon, fargestøy, haloer, overredigering og annet, som jeg ikke klarer å luke ut selv. Jeg ville hate å selge bilder med artefakt-feil, og er svært glad fordi Adobe gir meg denne muligheten til å kvalitets-sikre bildene mine.
Med hensyn til prints går jeg nå jammen rett på og forsøker å laste opp bilder for prints hos Etsy, for å se hvordan dette fungerer? I motsetning til Capture One, som er meget komplisert, er det svært enkelt å eksportere jpeg i Adobe RGB hos Lr CC, slik at jeg kan ta de beste bildene jeg har redigert i Lr CC og bare eksportere dem rett ut for prints, og laste dem opp hos Etsy.
Når jeg har fått lastet opp en passende mengde prints, skriver jeg ut noen og starter opp Stabbursgalleriet. For selv om himmelenga mi har kollapset under moderniteten og nå er subeksurbant ødeland, MÅ tårefotografiet UANSETT gå sin gang!!!! Og stabburet satser jeg allikevel på å ta med videre som galleri, når vi finner et passende sted med sterke biofile kvaliteter, slik at man kan konsentrere seg helt og fullt om fotografiet, uten at sjelen rives i filler av progressivt anti-biofilia.
Deretter blir det foto-bøker, hvor jeg tror den første må bli "Gardskoronaen - gårdens cellemembran", og den andre "Totenåsen Skyline vindturbin-fritt".
Samtidig må jeg jo over til USA og Wisconsin da, for å følge sporene etter Ovren Mikkelson. For han var en stolt husmann i Overnengen, slik jeg skulle vært det her i Grythengen. Husmannsvesenet var faktisk en fortreffelig innretning, da man med denne ordningen sikret at odelsgården ikke ble oppdelt. Så man skulle ikke rørt ved odelsloven anno 1850, man skulle kun reformert husmannsvesenet noe.
Apostelen i Holmstadengen, han var helt annerledes enn jeg trodde, og det ser ikke ut til at han var i stand til å fornekte seg selv ei eneste Toten-kringle, en kort, bredskuldret, ekstremt kraftig, rund, godlynt mann, og ikke høy og senesterk, slik jeg trodde. Men han behøver ikke å ha vært noen dårligere apostel av den grunn, og jeg har da vitterlig selv også vanskelig for å fornekte meg selv en eneste blåbær-muffins, når jentene baker.
 |
| Detalj-fotografi av stabburet med syrinen. |
Da fant jeg en fin og enkel blog-design, den tror jeg ikke jeg endrer på ei stund. Fotografiet ovenfor er fra stabburet med tidlig morgenlys på syrin-greinene, fra nå av blir det nok helst slike detalj-fotografier fra himmelenga vår, da det skal mye til at det blir så fint rundt våningshuset igjen, at jeg kan fotografere det igjen, men man får håpe.
Stabburet satser jeg på å ta med til et sted hvor vi kan konsentrere oss helt og fullt om tåre-fotografiet, dette må rett og slett være en plass hvor sjelen ikke rives i filler av lysforurensning, TV'er, visuell forurensning og dominerende teknologiske installasjoner, samt støy-forurensning. Merker det veldig godt her, hvordan slike anti-biofile inntrykk degenererer sjelen, konsentrasjonen og tenkeevnen, og dermed også fotografiet.
Det er selvsagt svært synd at ikke enga vår lenger kan få være en del av kulturlandskapet og historien i Toten-landskapet, men det nytter rett og slett ikke å berge noen ting lenger. Heller ikke nytter det å snakke med noen lenger, da alle og enhver bedriver progressiv dyds-projisering, og ingenting annet. Så man får innse at det ikke lenger finnes grunnlag for positiv endring i noen som helst slags retning, og at tåre-fotografiet er alt som er tilbake. Og er det slik, da må man selvsagt forsøke å legge alt best mulig til rette, for et mest mulig fruktbart fotografisk utkomme.
Kom ellers på at det er mulig å enkelt og greit eksportere jpeg-filer i Adobe RGB som er oppskalert for prints, hos Lr CC. Derfor lurer jeg på om jeg ikke skal gjøre dette, og forsøke å få opp noen bilder hos Etsy?
 |
| Grythengen i langt lykkeligere tider, med gardskoronaen i Østvollen intakt, og sauene lykkelig beitende i de grønne enger💖 Husk, det var ikke jeg som ønsket å endre på dette, det var en konsekvens av gaulingen og den olmske stirringen, og deretter at gardskoronaen forsvant. Jeg skulle selvsagt svært gjerne fortsette å ha det akkurat slik, så ingen må skylde på meg. Men i år har det vært fredelig i Østvollen, så kanskje man satser på å konvertere til bygdefilosof, med lavmælte, dannede samtaler? Ikke noe ville vært hyggeligere, og nyslåtte bygdefilosofer ønskes alltid velkommen, samme hva de har vært før! Ellers samme sak med skjermingen videre utover nå, alt er en konsekvens av en forringelse av biofilia, eller naturkjærlighet. Nattemørket er en meget viktig del av menneskets iboende naturkjærlighet! Gode gardskoronaer gir gode naboer! Så gardskoronaen, den er like viktig som tunet, for gårdens trivsel. Dette gjelder ikke minst slike små husmannsenger som dette her! Derfor skulle enga mi fått ligget i fred ved Olterudelva, som Grythes eneste naturlige satellitt, dette ville vært til det beste for alle🙏 |
Oppdatering! Min metode for avskjerming fungerer rett og slett ikke, så nå går jeg tilbake til idé nr. 1, halmballer! Og da halmballer uten plast! I morgen stikker jeg litt rundt og forhører meg om dette. Mitt håp nå er at jeg kan gjøre det så fint, at jeg kan fortsette å fotografere våningshuset👍 Men disse må stå til de råtner vekk av seg selv, når de først er oppe. Halmballer vil kanskje også kunne dempe litt for hundeglammet, som har vært nokså slitsomt de siste dagene. Så sinnet tynnslites her, dette er ikke bra for fotografiet! Allikevel, la oss nå håpe og be om at halmballer er en realistisk løsning, hvor halm uten plast kan bli et godt praktisk og estetisk kompromiss👌
Egentlig burde hele grenda engasjert seg i dette her, hvordan skjerme av Grythengen på en effektiv og samtidig estetisk tilfredsstillende måte?
 |
| Vandringsled over Bergstoppen i Gjøvik. |
"After months of living (and photographing) suburban environments, I finally had the chance to be somewhere a little bit more... away. Rachel and I spent a few days in the Sleeping Bear Dunes, Michigan. This trip has given me new energy and motivation. This is what being out in nature does to me—what fuels my photography." - aows
Her på Toten elsker jeg stort sett å fotografere alt, derfor smerter det meg noe ufattelig å måtte skjerme ut enga mi, da jeg så gjerne skulle fortsatt å fotografere våningshuset vårt i hel-profil. Av denne grunn har jeg kommet til at jeg vil bygge opp skjermingene så lett demonterbare som mulig, slik at hvis noen skulle føle på litt kjærlighet til denne gamle husmannsenga igjen, og begynne å behandle den med respekt, vil jeg kunne demontere skjermingene helst i løpet av kun et par dager.
Så man får håpe og be om et snev av nestekjærlighet!
Uansett, vi får tro skjebnen har på lur til oss et naturlig skjermet sted, hvor vi kan trekke oss tilbake med fotografiet. Kanskje kan jeg med tiden også klare å utvikle min egen stil, slik som aows?
En god ting er det allikevel at Adobe setter slik stor pris på fotografiet mitt, dette er da et utgangspunkt, så får vi satse på at flere med tiden vil se min kjærlighet til Toten-landskapet i mine bilder?
Se min nye portfolio hos Adobe: https://permaliv.myportfolio.com/
- The Boynton Chapel
I går, mandag 19. april 2021, var det Mission Completed for engene i Øverskreien, hvilket vil si at jeg fikk på plass siste delen av den historien de er en del av. At dette skjedde samtidig som jeg fikk redigert ferdig de gamle bildene mine og fikk opp en portfolio hos Adobe, samt like i forkant av 150-års jubileet til Ovren Mikkelsons utreise til USA, er mildt sagt forunderlig.
De gamle maskinene etter oldefar får stå her ute i enga og vitne om forgangne tider, nå denne siste tiden, de er en velsignelse å få øye på bak det skrekkelige pumpehuset, når jeg kommer hjem, samt en behagelig øyenfryd fra terrassen, når jeg nyter en kaffekopp. Kanskje fungerer de nå som konseptuell kunst? Uansett er de uendelig vakre, 1000 ganger vakrere enn alle bilene, gressklipperne og annet moderne svineri, som står omkring på gardsplassene.
 |
| Washington Island i Lake Michigan er jo nesten som en tro kopi av Helgøya i Mjøsa, her sett fra Hervenknappen. Og tenk at de har en aldeles nydelig versjon av Garmo stavkirke fra Maihaugen, på Washington Island, kalt The Boynton Chapel. Ser ut til at det kun blir i USA norsk kultur har noen sjans til å overleve. Ps! Her på kanten skulle Skreia vindkraftverk stått! Støtt kampen mot nye vindkraftverk i Innlandet: "Støtte til innkjøp av bannere og brosjyrer" |
Wow! I LOVE Lake Michigan! I'm sure my great-great-great-grandfather Ovren Mikkelson saw this lake as his new Lake Mjøsa. Only a little more than a month now since he left from Lake Mjøsa 150 years ago, heading for Lake Michigan:-)
Lake Michigan even has it's own counterpart of Helgøya Island in Lake Mjøsa, I discovered it right now, and that's Washington Island. Like Helgøya Island it's filled with farms and a little hill in the middle, and it has a fjord to its left, Green Bay, where Helgøya has Furnesfjorden Fjord. And amazing again, at the Door County Land Trust on Washington Island they even seem to have a copy of the stave church at Maihaugen Free Air Museum at Lillehammer, just North of Lake Mjøsa. I'm not sure it's this church, but it's for sure a Norwegian stave church!
I was right: "In the afternoon, I visited Björklunden, Swedish for “Birch Grove by the Lake,” a preserved property in Baileys Harbor that includes the Boynton Chapel, a small wooden structure built between 1939 and 1947 in the stave church style by Winifred and Donald Boynton. Its architectural inspiration stems from the Garmo stave church at Maihaugen in Lillehammer. The Boyntons greatly admired Norwegian folk art, inspiration for the carving and painting they personally accomplished in the lodge. The Boyntons later donated the property to Lawrence University (Appleton, Wis.), which uses it for students as well as adult learning, conferences, and special events throughout the year."
"That's pretty awesome! I don't know much about the Norwegian version, but the images I find online look gorgeous! Lake Michigan is beautiful, but it can be quite industrialized on the southern shore. And mostly private. I hope you can find your relatives! When are you coming?" - aows
@aows I'll come as soon I find relatives that I feel comfortable with and who wholeheartedly wish us welcome! Maybe you go there first? I found some contact info:
If you have questions, please contact Kim Eckstein:
Phone: 920-839-2216.
Email: kim.a.eckstein@lawrence.edu
Fax: 920-839-2688.
Mailing address: Björklunden, P.O. Box 10, Baileys Harbor, WI 54202
 |
| Nydelig😍 Nydelig💖 En sann øyenfryd😄 1000 ganger vakrere enn en flunkende ny Mercedes Benz🙌 Der den står og vitner, i stillhet, om tapte enger, i grenda mi😢 Men det er ikke bare engene som har gått tapt, les denne artikkelen av Eivind Salen da dere, om situasjonen i fedrelandet! "Skjebneuke" |
I går, mandag 19. april 2021, var det Mission Completed for engene i Øverskreien, hvilket vil si at jeg fikk på plass siste delen av den historien de er en del av. At dette skjedde samtidig som jeg fikk redigert ferdig de gamle bildene mine og fikk opp en portfolio hos Adobe, samt like i forkant av 150-års jubileet til Ovren Mikkelsons utreise til USA, er mildt sagt forunderlig.
Ikke minst fikk jeg se et gruppe-bilde av M.J. Dahl og andre sentrale Fellesmisjons-skikkelser, som Helga og Marie Garsjø og Bjørtomt-kara, og dette bildet er i meget god stand. Og det forunderlige er, Dahl var en kake-moms! Ja, tenk det, han var god og rund, og jeg som forestilte meg ham som en struttende muskelbunt, men han var vel her kanskje i 50-årene? Men han fikk nok mye gode kaker på bedehusene.
Som PermaLivs følgere vet, har jeg allerede klart å plassere Dahl inn i en historisk kontekst, men jeg skal allikevel prøve å få Nasjonal-biblioteket til å digitalisere biografien Martin Kløvrud skreiv om ham, slik at detaljene faller på plass.
Videre hadde Thorvald Lindstad fiolin-verkstedet sitt i en kjeller på Lena, men han dreiv like mye som møbelsnekker i Kloppen, og fiolinene laget han litt både i Kloppen og på Lena. Så den dobbelt-halsede gitaren etter Johannes Lindstad, ble vel laget av han og Thorvald sammen tenker jeg, og kanskje laget de de andre dobbelthalsede gitarene til Fellesmisjonens sangere også?
Det eneste jeg ikke vet nå, er hvem Marte og Bernt Overnengen var, men dette er i så ny tid, at det selvsagt er enkelt å finne fram til uansett. Så jeg ser det slik at 180 års enge-historie i Øverskreien er komplett til Ovren Mikkelsons utreise-jubileum, og dette er både forbløffende og fantastisk!
Noen flere detaljer, ja mange flere detaljer, håper jeg å kunne legge til, hvis jeg kunne fått tilgang til Herman Nettums arkiver, disse ser jeg for meg at er som ei Sareptas krukke. Kanskje melder jeg meg inn i Totens historieforening et par måneder, bare for å finne utav om noen veit noe om dem?
Ellers har jeg blitt helt overbevist om at engenes tid er forbi, skulle man kunne brakt dem tilbake til liv, måtte man vært romersk keiser, og det blir jeg nok aldri. Så de holdt i sju generasjoner, før de ble kjørt i senk alle tre, men i det minste skal de nå ikke bli senket ned i glemselens dyp🙌
De gamle maskinene etter oldefar får stå her ute i enga og vitne om forgangne tider, nå denne siste tiden, de er en velsignelse å få øye på bak det skrekkelige pumpehuset, når jeg kommer hjem, samt en behagelig øyenfryd fra terrassen, når jeg nyter en kaffekopp. Kanskje fungerer de nå som konseptuell kunst? Uansett er de uendelig vakre, 1000 ganger vakrere enn alle bilene, gressklipperne og annet moderne svineri, som står omkring på gardsplassene.
Men når det blir bok/hefter om sju generasjoner himmelenger i Øverskreien, vet jeg sannelig ikke? Først må jeg få skjermet av enga mi som best jeg kan, da alle spor av noen skikkelig gardskorona er borte alle steder, så må jeg få solgt Canon-utstyret mitt, lært meg vårt nye Fujifilm, samt få redigert for prints. Men før eller siden kommer det, Daniel Milnor har en god video om prosessen:
Jeg kommer til å arbeide i Blurb, så hvis noen skulle ønske å være med å lage denne foto-boka med masse info om sju generasjoner himmelenger i Øverskreien, kan alle som vil arbeide felles inn mot denne plattformen. Blurb selger bøker "ON DEMAND", slik at vi er ikke avhengig av store opptrykk. Man bare lager boka, legger inn en lenke, så kan de som vil gå inn å kjøpe så mange eksemplar de vil, direkte fra trykkeriet.
No comments:
Post a Comment
Note: Only a member of this blog may post a comment.