Palestina = Taqiyya


Fra 30 minutter inn i denne videoen forklarer Danny Burmawi at Palestina er Taqiyya, eller en sekulær innpakning av islamsk jihad, for å bedra verden. Som han forteller, Palestina ble oppfunnet av islamistene i 1963, for å kamuflere deres sak, altså for å kunne kalle deres islamske jihad for motstandsbevegelse.

Målet er naturligvis ikke å frigjøre et folk, da det palestinske folk ikke finnes, men å legge jødene under den islamske hæl, for å gå med gule armbånd og betale sin Jizya.

Det var forresten fra palestinerne at Hitler fikk ideen til at jødene måtte bære gul davidsstjerne, da de måtte bære gule armbånd under araberne, for å vise at de var dhimmier. De kristne måtte bære kvite belter, av samme grunn.


Her forklarer Raymond Ibrahim begrepet Taqiyya, hvor det er klinkende klart at Palestina er verdens mest suksessfulle Taqiyya noensinne!

Hvor vestens barn skriker i gatene at vi er alle palestinere, hvilket betyr at de er dhimmier, som er pliktet til å betale sin Jizya.

Og dette gjør de da også, da muslimene i Europa ser på velferdsstaten, som deres rettmessige Jizya fra oss vantro.


I denne briljante samtalen med Raymond Ibrahim får vi vite at det er ikke bare jødene at muslimene er rasende på, fordi de ikke vet å kjenne sin rolle som dhimmier, men at dette var også noe de kristne under ottomanerne fikk smake, da Russland tvang dem til å kansellere Jizya for de kristne.

Dette kunne ikke vanlige tyrkere akseptere, hvor sivile tyrkere utførte sinnsvake progromer mot de kristne, hvor kvinnene ble voldtatt og korsfestet opp-ned.

I Europa er imidlertid muslimene strålende fornøyde, da vi betaler vår Jizya gjennom rike velferdsoverføringer. Samt at vi sluker deres Taqiyya med Palestina og snøre i god tro, hvor godtroende Barth Eide kanskje er den aller største fisken de har lurt på kroken.

Palestine is Taqiyya

Comments

Popular posts from this blog

Tenk langsiktig og lokalt! – intervju med Nikos Salingaros

Øvre Årdal som mellomstasjon & Grythengen som en forvrengt, fransk landsby

Making the Garden — Christopher Alexander