Skip to main content

Simone Weil om demokratiet

Christian Evensen saysseptember 9, 2013 at 8:19 pm 
Jeg var i skogen i helgen, og hadde med meg en bok av den franske filosofen Simone Weil, som jeg leste ved bålknitringen, helt alene, borte fra alt valgkjas. Hun har flere interessant tanker, skrevet ned i kjølvannet av 30-tallet og andre verdenskrigs erfaringer, som overraskende nok fortsatt føles treffende i dag. Jeg siterer noen utdrag, som kan leses i forbindelse med hvordan vi organiserer demokratiet i politiske partier: 
"Protection of freedom of thought requires that no group should be permitted by law to express an opinion. For when a group starts having opinions, it inevitably tends to impose them on its members. Sooner or later, these individuals find themselves debarred, with a greater of lesser degree of severity, and on a number of problems of greater or lesser importance, from expressing opinions opposed to those of the group, unless they care to leave it. But a break with any group to which one belongs always involves suffering—at any rate of a sentimental kind. And just as danger, exposure to suffering are healthy and necessary elements in the sphere of action, so are they unhealthy influences in the exercise of the intelligence. A fear, even a passing one, always provokes either a weakening or a tautening, depending on the degree of courage, and that is all that is required to damage the extremely delicate and fragile instrument of precision which constitutes our intelligence. Even friendship is, from this point of view, a great danger. The intelligence is defeated as soon as the expression of one’s thoughts is preceded, explicitly or implicitly, by the little word ‘we’. And when the light of the intelligence grows dim, it is not very long before the love of good becomes lost. 
The immediate, practical solution would be the abolition of political parties. Party strife, as it existed under the Third Republic, is intolerable. The single party, which is, moreover, its inevitable outcome, is the worst evil of all. The only remaining possibility is a public life without parties. [...] A democracy where public life is made up of strife between political parties is incapable of preventing the formation of a party whose avowed aim is the overthrow of that democracy. If such a democracy brings in discriminatory laws, it cuts its own throat. If it doesn’t, it is just as safe as a little bird in front of a snake."

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Hurdalsrosa på Toten

Austlandets perle
i dei djupe skogane
på hi sida av Totenåsen,
var raus då ho gav oss hurdalsrosa,
som her stend og raudner
over venleiken sin,
i veggen på våningshuset
til plassen min.

Kva skal vi med fjerne roser frå Nederland, når den venaste rosa i verda,
alt ved husveggen står? Ei våningshusrose var du, og er du, når eg syklar ikring, eg ser du prydar våningshusveggen, på mang ein staseleg storgardsbygning.

Hurdalsrosa vart like gjev
åt fattig som åt rik,
ho skil ikkje
på kven ho skjenkar
av venleiken sin.
I lag med deg,
sjølv ein husmannsplass,
rik vart.
Eit kjærleikshjarte er kvar ei rose
du oss skjenkar.
År etter år,
inga kulde eller tørke,
tek knekken på kjærleiken din,
du gamle hurdalsrosebusk,
ved gråsteinsmuren åt oldefaren min. Kan vi be om meir?

Gamlevegen over tunet på Holmstadengen

Kommentar hos Steigan:
Hvilket kulturforfall har ikke Norge gjennomgått de siste 100 år! Norge som kulturnasjon var på topp da de to engene etter Kronborgsætergrenda i utkanten av Toten strålte i all sin skjønnhet, lik to smykkestener etter elva, fulle av autonomi, allmenningenes høydepunkt, den gang gårdsbrukene var levende historiemalerier og ikke villaføde for Kjøpesenterlandet!
Så jeg får forte meg å skrive en masse grendepoesi fra denne vidunderlige tiden, før Tine Skei Grande kommer med pekefingeren og hevder at dette er falske nyheter, fordi Hans Rosling har da ettertrykkelig bevist at ingen tid er bedre enn vår, under den vidunderlige og allmektige statens overherredømme!