Skip to main content

Science Fiction Provided the Civil Religion of Progress with the Necessary Promise of Salvation from the Human Condition

The civil religion of progress was arguably the most successful of all in coopting the forms of older religions. It had an abundance of saints, martyrs, and heroes, and a willingness to twist history to manufacture others as needed; the development of technology, buoyed by a flood of cheap abundant energy from fossil fuels, allowed it to supplant the miracle stories of the older faiths with secular miracles of its own; the rise of scientific and engineering professions with their own passionate subcultures of commitment to the myth of progress gave it the equivalent of a priesthood, complete with ceremonial vestments in the form of the iconic white lab coat; the spread of materialist atheism as the default belief system among most scientists and engineers gave it a dogmatic creed that could be used, and in many circles is being used, as a litmus test for loyalty to the faith and a justification for warfare—so far, at least, merely verbal—against an assortment of unbelievers and heretics.

What the civil religion of progress didn’t have, at least in its early stages, was the escape hatch from nature, history, and the human condition that the religious sensibility of the age demanded. This may well be why belief in progress remained a minority faith for so long. The nationalist religions of the 18th century, of which Americanism is a survivor, and the social religions of the 19th, of which Communism was the last man standing, both managed the trick far earlier—nationalism by calling the faithful to ecstatic identification with the supposedly immortal spirit of the national community and the eternal ideals for which it was believed to stand, such as liberty and justice for all; social religions such as Communism by offering believers the promise of a Utopian world “come the revolution” hovering somewhere in the tantalizingly near future.
It was science fiction that finally provided the civil religion of progress with the necessary promise of salvation from the human condition. The conceptual sleight of hand with which this was done deserves a discussion of its own, and I intend to discuss it in next week’s post. Yet one consistent result of the way it was done has been a reliance on overtly theistic imagery far more open and direct than anything in the other civil religions we’ve discussed. From H.G. Wells’ Men Like Gods straight through to the latest geek-pope pontifications about the Singularity, the idea that humanity will attain some close approximation to godhood, or at least give metaphorical birth to artificial intelligences that will accomplish that feat, pervades the more imaginative end of the literature of progress—just as the less blatantly theological ambition to banish poverty, want, illness, and death from the realm of human experience has played a central role in the rhetoric of progress all along. - John Michael Greer

Comments

Popular posts from this blog

Feiende flott trapp i en fart

Når de som skulle ha støttet har sviktet, er det godt å vite at ikke Wikimedia-fellesskapet har det. Rørende er det hvordan de oppretter mappesystemer over bildene mine fra Holmstadenga og Grythengen og andre steder, og ellers legger dem i alle relevante mapper. Dette er mye jobb, og man føler stor takknemlighet over å bli tatt slik på alvor av mennesker man ikke kjenner.
Virkelig inspirerende er det, og dette oppmuntrer til å ta mange flere bilder fra grenda mi. Den dagen Holmstadengen har falt ned og blitt til jord, og Grythengen er solgt til fremmede fordi jeg ikke orket mer av all motstand og fiendskap, tipper jeg noen omsider vil vite å verdsette min innsats.

Riktig fint ville det vært hvis man også fikk inn noen fotografier som er over 70 år gamle, som er utløpsdatoen for åndsverk i Norge.

Raknehaugen og våre slektsgårder

På Toten råder omtrent samme grad av toleranse som under Taliban i Afghanistan, hvor enhver som ikke underkaster seg drømmen om Subeksurbania* er en kjetter og må steines eller utstøtes av det gode selskap. F.eks. er det blasfemi å hevde at slektsgårdene er våre fedrealtre og skal få ligge i fred i kulturlandskapet, lik gravhaugene. Man ribber ikke fedrealtrene og plyndrer ikke gravhaugene, fordi da mister de sin funksjon og sitt innhold!
Grunnen til at det er slik skyldes et dypt hat til vår rurale arv, fordi denne ikke kan forenes med de subeksurbane idealer. Trist, men sant😰


*Så langt jeg kan se etter søk på flere søkemotorer er begrepet Subeksurbania eller Subexurbania ikke tidligere benyttet, og må derfor anses som en ny betegnelse eller et nytt ord. Ordet Subexurbania eller Subeksurbania, motsatsen av Narnia, ble skapt i mitt hode søndag 17. juni 2018, og første gang benyttet i denne tekst 19. juni 2018.

En anti-autonom og anti-rural kultur

Hva er dette? Ja, det lurer jeg jammen på. Teknisk sett er det vel et pumpehus, men det er også noe langt mer, noe jeg ikke fatter. Aldri har jeg følt på slik en ondskap som hos dette huset, så det må være et ondskapens hus, kanskje et åndenes hus? Bor det en Nazgûl der inne? I alle fall føles det slik, som om her holder til en ondskapens vokter, da innvollene vrenges når man nærmer seg det. Dette er ondskap. Saurons øye. Et tempel for Servoglobus.

Trist var det at dette her skulle erstatte velkomstsportalen for grenda til Totenåsens apostel, grenda hvor reformasjonen slo ut i all sin prakt. Johan Solhaug skrev i sine memoarer at det var en mørk tid i Øverskreien før Magnus J. Dahl kom vandrende over åsen. Men nå har et annet mørke inntatt denne grenda, en mørk ondskap jeg aldri tidligere har erfart noe annet sted i verden. Jeg fatter ikke hva det er, bare at det er ren ondskap som må bekjempes med nebb og klør, og de som ikke er med meg er mot meg.

Oppe på tunet er det som om to kref…