Skip to main content

On the Phenomenon of Bullshit Jobs, by David Graeber

Read the whole essay:

On the Phenomenon of Bullshit Jobs

Some quotas:

” the number of salaried paper-pushers ultimately seems to expand, and more and more employees find themselves, not unlike Soviet workers actually, working 40 or even 50 hour weeks on paper ”


” The answer clearly isn’t economic: it’s moral and political. The ruling class has figured out that a happy and productive population with free time on their hands is a mortal danger (think of what started to happen when this even began to be approximated in the ‘60s). And, on the other hand, the feeling that work is a moral value in itself, and that anyone not willing to submit themselves to some kind of intense work discipline for most of their waking hours deserves nothing, is extraordinarily convenient for them. ”

” There’s a lot of questions one could ask here, starting with, what does it say about our society that it seems to generate an extremely limited demand for talented poet-musicians, but an apparently infinite demand for specialists in corporate law? (Answer: if 1% of the population controls most of the disposable wealth, what we call “the market” reflects what they think is useful or important, not anybody else.) ”

” in our society, there seems a general rule that, the more obviously one’s work benefits other people, the less one is likely to be paid for it. ”

” If someone had designed a work regime perfectly suited to maintaining the power of finance capital, it’s hard to see how they could have done a better job. Real, productive workers are relentlessly squeezed and exploited. The remainder are divided between a terrorised stratum of the, universally reviled, unemployed and a larger stratum who are basically paid to do nothing, in positions designed to make them identify with the perspectives and sensibilities of the ruling class (managers, administrators, etc) – and particularly its financial avatars – but, at the same time, foster a simmering resentment against anyone whose work has clear and undeniable social value. “

NO DOUBTH WE NEED TERJE BONGARD'S IN-GROUP DEMOCRACY (IGD) MORE THAN EVER! THIS WAY WE CAN DEMOCRATICALLY VOTE TO DO AWAY WITH ALL BULLSHIT JOBS, ONLY HAVING TO WORK TWO, MAXIMUM THREE DAYS A WEEK. THE REST OF THE TIME WE CAN DEVOTE TO MEANINGFUL CONTEMPLATION, ACTIVITIES AND RELATIONSHIPS. IN ADDITION OUR JOBS WILL BECOME MEANINGFUL.

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Hurdalsrosa på Toten

Austlandets perle
i dei djupe skogane
på hi sida av Totenåsen,
var raus då ho gav oss hurdalsrosa,
som her stend og raudner
over venleiken sin,
i veggen på våningshuset
til plassen min.

Kva skal vi med fjerne roser frå Nederland, når den venaste rosa i verda,
alt ved husveggen står? Ei våningshusrose var du, og er du, når eg syklar ikring, eg ser du prydar våningshusveggen, på mang ein staseleg storgardsbygning.

Hurdalsrosa vart like gjev
åt fattig som åt rik,
ho skil ikkje
på kven ho skjenkar
av venleiken sin.
I lag med deg,
sjølv ein husmannsplass,
rik vart.
Eit kjærleikshjarte er kvar ei rose
du oss skjenkar.
År etter år,
inga kulde eller tørke,
tek knekken på kjærleiken din,
du gamle hurdalsrosebusk,
ved gråsteinsmuren åt oldefaren min. Kan vi be om meir?

Gamlevegen over tunet på Holmstadengen

Kommentar hos Steigan:
Hvilket kulturforfall har ikke Norge gjennomgått de siste 100 år! Norge som kulturnasjon var på topp da de to engene etter Kronborgsætergrenda i utkanten av Toten strålte i all sin skjønnhet, lik to smykkestener etter elva, fulle av autonomi, allmenningenes høydepunkt, den gang gårdsbrukene var levende historiemalerier og ikke villaføde for Kjøpesenterlandet!
Så jeg får forte meg å skrive en masse grendepoesi fra denne vidunderlige tiden, før Tine Skei Grande kommer med pekefingeren og hevder at dette er falske nyheter, fordi Hans Rosling har da ettertrykkelig bevist at ingen tid er bedre enn vår, under den vidunderlige og allmektige statens overherredømme!