Skip to main content

Gammel Toten-glød

-Wikimedia.

Det var litt av en glød som kom til syne da morgensola traff vinduene på gamle Kraby stasjon i dag, etter nedlagte Skreiabanen. Hva som med ett slo meg er at dette var gammel Toten-glød, fra den gangen Toten var et levende kulturlandskap, med smekre urbane landsbyer til, og engene, Mjøslandets høylys, stod i full blomst.

Nå har den gamle totengløden forsvunnet, bare en sjelden gang skinner den gjennom fra det gamle Toten, som her i dag. Det er disse siste lysstrålene fra det gamle Toten jeg forsøker å fange, sammen med kameramaler-penselen, min siste venn og kompanjong.

Selv har jeg mistet all glød, utenom for fotografiet. Min totenglød er forduftet. Noen ganger hallusinerer jeg om at engene, som var min sjel og mitt liv, kan få begynne å gløde igjen. Men det kan de jo ikke. Mjøslandets høylys er tapt for alltid, og med det Mjøslandet. For et landskapsbilde med utbrente høylys, er intet verdt. Dette vet enhver fotograf. Vi eksponerte feil, og tapte dem.

Fremdeles drømmer jeg om å kunne finne en liten lomme av det gamle Toten, hvor jeg slipper å eksponeres for det nye Toten, og hvor jeg kan få fortsette å eksponere det gamle Toten, ikke kun på kamerasensoren, men med trælete never. En drøm, som nok forblir en drøm.

Snart er det to år siden bedriften min brått ble revet ut av armene mine, lik et barn man har kjært. Jeg elsket denne bedriften, jeg syntes den var den fineste fabrikken på industriområdet, i alle fall fram til den ble senket ned i et hull i et hav av asfalt. Da mistet den sin sjel. For også fabrikker kan ha sjel, ikke bare potetløer og gamle låver. Her hadde jeg trofast arbeidet til familiens beste og slektas ære, år ut og år inn, og det var ikke få tusen kubikk jeg sendte gjennom maskinene. Kun en gammel onkel verdsatte min innsats.

Videre ble jeg målskive fordi jeg forsøkte å forsvare fedrealteret vårt som best jeg kunne, for angrepene det ble utsatt for fra det nye V/A-anlegget. Hvorfor? Man skal alltid stå opp for sin kulturbærer og sitt fedrealter. Her fant vi vår tro, kultur og historie.

Deretter har alt falt som domino-brikker. Rausteinshytta, Skreia, Lena, Hovdetoppen, Huntonstranda, Tranberglia, Bondelia gamle husmorskole, lommetunet vårt, den gamle sæterstien mellom Holmstadsveen og Hongsætra, og engene er det ingen som savner.

Skal bli godt å komme til Hamar nå, hvis de har vett og forstand og bevarer Tjuvholmen og mjøslandskapet sitt? Men selv derfra vil jeg skue opp mot Mjøslandets tak og høylysene som gikk tapt, med tapet av engene. I sannhet, å være Mjøslandets fotograf, er en melankolsk gjerning.

Derfor ble jeg tårefotografen.

Comments

Popular posts from this blog

Kapping av hulkillist

Hadde nesten ferdig et hjørne med hulkillister i dag, men så fikk jeg somlet meg til å kappe 2 mm for mye. Da var dagen over og rett hjem og helga ødelagt! Men får tro jeg får en ny dag i mårå? Har funnet litt på nett, så går på med fornyet optimisme over helga. Får trøste meg med at skal man bli god i noe må man minst holde på 10.000 timer.




En god artikkel:
5 snarveier når du skal legge lister
En kommentar: Kort sagt må man tenke motsatt når man lister med hulkil. Se for deg at du legger lista feil vei (den som peker mot/tar i taket) legger du jevnt med underlaget på sagen. Den delen som skal på veggen legger du på anlegget/landet på sagen.  Skjær den første vinkelen du trenger. Så maler du deg ut ifra den, setter merke på den delen som ligger på anlegget/landet på sagen, vrir saga til den vinkelen du skal ha... skjærer forsiktig litt og litt av til du treffer streken...

Så bare til å montere :)

Lite tips er å kappe hulkil lister 1-2 mm for kort, slik at du har litt plass å bevege lis…

Minus låven

Det er de som hevder at etterkrigstida har vært fremskrittets tid. Knut Hamsun ville vært sterkt uenig i et slikt syn. Fordi som han formulerte det: "Fremskritt, det er menneskets trivsel." En forutsetning for trivsel er den menneskelige skala, som aller best kan illustreres med totenarden til tippoldefaren min. Pumpehuset ved Grythengen er helt ute av den menneskelig skala, hvor man pumper vann fra Mjøsas dyp opp til toppen av grenda som var himmelporten til Totenåsen. Brønnen som lå her før var i den menneskelige skala, en teknologi så liten at man kunne holde den i hånda. På samme vis som sæterstien mellom Holmstadsveen og Hongsætra var i den menneskelige skala, nå er den i maskinskala, eller nærmere bestemt tråkkemaskinskala.
Tvert imot kan vi slå fast at fremskrittet har forduftet, da trivselen ble borte med at stoltheten forsvant. Fordi uten den menneskelige skala finnes ingen stolthet, da det kun er maskinen som kan spille denne skalaen. Ikke kulturbæreren eller hist…

Hårdåg i engen I

Følg "Hårdåg i engen II"!







Det kommer en tid da historien skal skrives. Våre etterkommere er interessert. - John-Arvid Volden, Utflyttet frøyværing
Selv fotograferer og deler jeg først og fremst for våre etterkommere, slik at de kan ha en historie å skrive, hvis de er interessert. Volden tror de vil være det. I likhet med Volden vil vi snart også være utflyttet, da skjebnen ville det slik at vi skulle være her en tid. Men kommer en vakker sommerkveld, som i går kveld, har man straks denne forskrekkelige gaulingen og kaklingen utover de grønne enger langt inn i sommernatta. Ikke alle forstår at himmelengene er like hellige som en hvilken som helst katedral, dessverre. For her ble husmannstroen født!