Skip to main content

Troen, Kulturen & Fedrealteret

Troen, kulturen og fedrealteret, med totenkringler til, dette var livet her i grenda. Nå er alt borte, med unntak av totenkringlene. I følge Inger-Lise Andersen skulle vi bli så mye lykkeligere da. Men ble vi det?

-Wikimedia.

-Wikimedia.

-Wikimedia.

Disse to mytiske dragefuglene på denne stolryggen, laget av min oldefar Johannes Lindstad, symboliserer de to engene Holmstadengen og Grythengen, som ligger hånd i hånd etter Olterudelva.

Under min tid på søndagsskolen på gamle Stange skole, med min far og Anders Holmstad, husker jeg at en av mine favoritt-sanger var "Hadde jeg vinger så ville jeg fly". Ja, hadde jeg enda hatt de vingene disse engene hadde under denne grendas "La Belle Époque". Nå har de mistet vingene sine, og grenda har mistet engene sine, og troen, kulturen og fedrealteret er tapt.

Mellom disse enge-fuglene ser vi kulturen de delte, og man kan se at den er del av dem, den vokser inn i dem, og det er ikke mulig å skille kulturen, troen og fedrealteret, livets treenighet, fra engene. Lik den hellige treenighet.

-Wikimedia.

-GP.

Forunderlig er det å dokumentere de siste, falmende rester av den gamle åstroen, her i bedehusgrenda oppunder Totenåsen. Troen (bibelen), kulturen (Pris Herren, åsfolkets dele-sangbok, med sine mange musikklag i hver en grend rundt åsen), samt fedrealteret (stabburs-nøkkelen), var de tre fundamenter for livet, hva hverdagen sirklet omkring. Nå har denne gamle åstroen blitt erstattet av hovdetroen, hvor livet sirkler omkring Hovdetoppen, og de verdiene denne tidligere hellige bytoppen, nå representerer. Uendelig sørgelig er det at denne regionen, Gjøvik-regionen, hvor bedehus-kulturen stod så sterkt, har blitt landets første narsissistiske region, med Hovdetoppen som vår nye verdens-religions kultsted.

Tidligere har jeg kalt meg tåre-profeten, etter Jeremia, men fra nå av er jeg tåre-fotografen. En melankolsk gjerning, men den eneste gjenværende aktivitet som gir livet mening.




Nei, normal vil jeg ikke være, særlig ikke etter Hovdetoppens fall!

Comments

Popular posts from this blog

Kapping av hulkillist

Hadde nesten ferdig et hjørne med hulkillister i dag, men så fikk jeg somlet meg til å kappe 2 mm for mye. Da var dagen over og rett hjem og helga ødelagt! Men får tro jeg får en ny dag i mårå? Har funnet litt på nett, så går på med fornyet optimisme over helga. Får trøste meg med at skal man bli god i noe må man minst holde på 10.000 timer.




En god artikkel:
5 snarveier når du skal legge lister
En kommentar: Kort sagt må man tenke motsatt når man lister med hulkil. Se for deg at du legger lista feil vei (den som peker mot/tar i taket) legger du jevnt med underlaget på sagen. Den delen som skal på veggen legger du på anlegget/landet på sagen.  Skjær den første vinkelen du trenger. Så maler du deg ut ifra den, setter merke på den delen som ligger på anlegget/landet på sagen, vrir saga til den vinkelen du skal ha... skjærer forsiktig litt og litt av til du treffer streken...

Så bare til å montere :)

Lite tips er å kappe hulkil lister 1-2 mm for kort, slik at du har litt plass å bevege lis…

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Minus låven

Det er de som hevder at etterkrigstida har vært fremskrittets tid. Knut Hamsun ville vært sterkt uenig i et slikt syn. Fordi som han formulerte det: "Fremskritt, det er menneskets trivsel." En forutsetning for trivsel er den menneskelige skala, som aller best kan illustreres med totenarden til tippoldefaren min. Pumpehuset ved Grythengen er helt ute av den menneskelig skala, hvor man pumper vann fra Mjøsas dyp opp til toppen av grenda som var himmelporten til Totenåsen. Brønnen som lå her før var i den menneskelige skala, en teknologi så liten at man kunne holde den i hånda. På samme vis som sæterstien mellom Holmstadsveen og Hongsætra var i den menneskelige skala, nå er den i maskinskala, eller nærmere bestemt tråkkemaskinskala.
Tvert imot kan vi slå fast at fremskrittet har forduftet, da trivselen ble borte med at stoltheten forsvant. Fordi uten den menneskelige skala finnes ingen stolthet, da det kun er maskinen som kan spille denne skalaen. Ikke kulturbæreren eller hist…