Helt øverst i Westrumsbygda ligger en liten, skjermet plass, med litt jord og nokså mye skog til. Dette bruket ble drevet av to brødre og ei søster, den siste av brødrene drev der helt til 1980-tallet, og alt ble gjort på gamlemåten. Selv smøret ble laget på gården og båret til fots til nærbutikken på Odnes. Maten ble tilberedt på grua, og de brukte hest til gårdsarbeidet.
Stedet ble kjøpt av et tysk/norsk ektepar for en tid tilbake, og de kunne fortelle at da de overtok hang de gamle skogssagene oljet og nykvesste på veggen. De gamle klærne deres hang i garderoben, og det var to esker fulle med amerikabrev. Her har de funnet sitt paradis, som de tenker å sette helt istand igjen, for å drive plassen videre på samme vis som disse søsknene. Dvs. "of-grid" med hest og matlaging over grua, med komposttoalett og selvdyrket mat.
Pussig er det at denne tyskeren finner slik glede i å snakke med meg, mens på Toten finnes ingen som har noen interesse av å veksle noen ord med en gammel fossemølling, selv om jeg sikkert er i slekt med halve bygda. Men røtter betyr ikke noe lenger her, det er kun det nye Toten og Totenpark-prosjektet som gjelder. At engene ligger livløse, at vi har mistet troen, kulturen og fedrealteret, virker totningene rett og slett lettet over.
Dette er virkelig en fyr som har funnet drømmestedet, hvor han hver dag drømmer om hvordan han skal eksponere videre på historiemaleriet sitt neste dag. For meg kjentes denne entusiasmen både gledelig og tungt. Jeg er selvsagt glad for at han har funnet et sted å eksponere, og det at han finner slik glede i å snakke med meg, og at han verdsetter min kunnskap og synspunkter. Og jeg lærte også ganske mye om utviklingen innen Sterling-motorer og biokull i Tyskland, som synes å ha kommet meget lengre enn i Norge. Særlig var han imponert over Danmark, som hadde begynt å realisere ideer han har gått med lenge, i større skala. Nordmenn derimot var han ikke like imponert over.
Allikevel er det tungt, fordi de samme ideene han har for sitt sted, har jeg for enga mi, det er bare det at det ikke nytter å videre-eksponere historiemaleriet mitt. Enga mi er rett og slett kvalt!
Så det eneste jeg kan gjøre er å eksponere historiemaleriet deres på kamerasensoren, så får jeg glede meg på deres vegne som best jeg kan. Deres og våre barn leker da også svært godt sammen. En idé jeg har er å finne fram igjen de gamle tingene og klærne til disse søsknene, for å lage realistiske foto-skildringer over deres hverdag. Enn så lenge får dere glede dere over de fotografiene jeg tok på min lille snarvisitt ved småbruket Steinberg.
No comments:
Post a Comment
Note: Only a member of this blog may post a comment.