Det var fint på Tjuvåskampen denne dagen, hvor jeg koste meg med to kakestykker jeg klarte å rappe med fra damene. Skodda nede i dalen følger Hurdals-vassdraget, og hele dette strekket ble i sin tid brukt til å fløte massive mengder ved til masovnene i Hurdal glassverk.
Det er mye sorg i vårt land for tiden, en sorg som ikke blir glemt selv om 100 år, da tiden ikke leger vindkraftverkenes sår. Noen kaller det økologisk sorg, selv mener jeg det må kalles kulturøkologisk sorg, da kulturen og økologien griper slik inn i hverandre.
– Helt forjævlig. Fy f… Bente Rudberg og Marit Dahl felte noen tårer for det de mener er en rasert Finnskogen etter å ha sett masseuttak og fundament til vindturbinene i Kjølberget.
Bente Rudberg og Marit Dahl i interesseorganisasjonene mot vindkraft, er rystet over det de ser i Kjølberget. Brede skogsbilveier, store hauger med jord og stein som er skjøvet unna for å lage brakkerigg mens arbeidet pågår, nye, brede veier over myrer og til slutt det enorme masseuttaket og fundamentene til vindturbinene.
Det får fram tårene, og Marit Dahl måtte ha noen sekunder for seg selv mens hun fordøyde inntrykkene. Hun synes det er en tragedie det hun ser i Kjølberget.
– Jeg er av finneslekt, og jeg er interessert i det som er rasert. Finnskogen er stillhet, ro og mystikk, sier Dahl.
– Da vi var her i mai, var dette urørt natur og det var smale, dårlige skogsveier her. Helt ufattelig at noen mente at arbeidet var igangsatt, slik at dispensasjonen fortsatt gjaldt, sier Bente Rudberg. - Østlendingen
For egen del var det Jørn Bøhmer Olsen som var den store helten da jeg fotograferte litt i tenårene, og den første fotoboka jeg kjøpte var fra Olsens år på Finnskogen. Dette er lenge siden, og min respekt for Olsen og Finnskogen har fulgt meg siden. Så selv om jeg ikke har vandret på Finnskogen, kjenner jeg meg hjemme der, og deler deres kulturøkologiske sorg. Man kan jo bare tenke seg hvordan det ville vært hvis noe tilsvarende hadde skjedd med Tjuvåsen!
Ned fra Tjuvåskampen i bakgrunnen kommer man til Østre Tjuvåstjern, og jeg unte meg en kaffekopp her også. Tilbake gikk jeg i dalsøkket på andre sida av tjernet, som leder opp mot Midtre Tjuvåstjern.
Dette ble et svært fredfullt fotografi, slike urørte, inngreps-frie tjern, trenger vi flere av i vår tid. På samme vis som Gjøvik trengte Hovdetoppen!
– Jeg griner hver gang jeg skal fortelle om dette. Dette påvirker oss. Hadde det vært opp til meg, hadde vi kanskje flyttet. Men vi har så flott et sted i Håberget, og resten av familien vil bli boende. Gården er den samme, og den er et sjelden sted. Vi har også fått veldig lite informasjon, selv om det er blitt mye bedre nå. Gjestene som kommer til oss, blir så overveldet av den totale stillheten. Den blir ødelagt nå, sier Gry Schjøll Hansen. - Østlendingen
– Dere utbyggere kjenner ikke Finnskogen. Her skal det være jakt, fiske, stillhet og mystikk. Og så kommer dere og bygger dette, sier Marit Dahl.
Også Snefrid Reutz-Håkenstad etterlyser informasjon om bygging av vindkraft, avbøtende tiltak og kommunenes inntekter. I Kjølberget blir det bare eiendomsskatt til Våler, mens både Åmot og Trysil har sikret seg et bedre grunnlag. Hun har erfaring fra Raskiftet, føler at all informasjon holdes hemmelig, utbyggingen blir ikke slik den er sagt på forhånd og hun er bekymret for Finnskogen.
– Finnskogleden burde vært fredet. Det skogfinske blir ignorert. Alt dette er vondt og smertefullt for folk. Folk blir rett og slett syke av dette. Ta bilder og beskriv prosessen, slik at folk føler seg trygge, oppfordrer Reutz-Håkenstad.
Hun er også kritisk til at Våler kommune har latt være å journalføre brev som er kommet om utbyttingen.
– Vi kommer ikke til å gi oss, og ønsker ikke snikinnføring av vindkraft i landet. Vi kommer til å kjempe for hele landet, og vil ha ut informasjon slik at folk vet hva de sier ja eller nei til, sier Reutz-Håkenstad.
Hun ser helst at områdene med vindturbiner blir gjerdet inn, slik at folk ser at området er beslaglagt til industri. - Østlendingen
Bekken fra Midtre Tjuvåstjern renner ned i Østre- og Søndre Tjuvåstjern, videre ned i Søndre Huetjern og Laupen, før den blir til Riselva, hvor det skal være en fin foss, Fuglefossen, som jeg håper jeg rekker å fotografere i løpet av høsten?
Midtre Tjuvåstjern har Finnskogens mystikk over seg. Det var her Gjøa holdt til, trollkjerringa som kastet stein etter Hoffkjerka, og det skal være gjemt en røverskatt her. Det var også her jeg ble kjent med raudskjora sist høst.
Synes mystikken til dette tjernet kom godt til sin rett i dette fotografiet. En bortgjemt smaragd, som ligger stille og glinser i den mørke granskogen.
Det er intet sted jeg kjenner sterkere på min kulturøkologiske sorg enn i enga mi, men heller er det ikke er noe sted som er bedre medisin for min kulturøkologiske sorg, enn å sitte her ved Midtre Tjuvåstjernet i hjertet av Tjuvåsen.
Samtidig kjenner jeg på en kulturøkologisk sorg over Tjuvåsen, som har mistet kulturelva si, husmannstroen sin og himmelengene sine. Ja, grenda mi var himmelporten til Tjuvåsen og engene var umistelige elvebruk etter Tjuvåselva. Alt er tapt!
Forunderlig er det at i vår kulturøkologiske sørgetid, har kamerateknologien nådd et slikt nivå, at selv en klums som meg er i stand til å uttrykke de følelsene med kameramalerpenselen, som nesten bare Jørn Bøhmer Olsen klarte det i min spede ungdom. Min nye GM 24 mm f1.4 er ei meget god sørgelinse!
Apple autumn by the farm of Grythengen, Toten, Norway.
Helmer den yngre har pusset opp igjen våningshuset i Grythengen slik at det ble nesten like flott som under Helmer den eldre. Opprinnelig var det en staselig sveitservilla i tømmerplank, før det ble herpedert til en nitrist kvasifunkisvilla på femtitallet, hvoretter det nå har gjenvunnet sin verdighet i empiriestilen.
Helmer den yngre og herr Fossemøllens sønne-sønne-sønnesønns datter samarbeider om årets eplehøst fra treet herr Fossemøllen selv spiste av. En siste direkte forbindelseslinje til vår store stamfar, da han selv nøt den samme sødme som oss.
Omtrent like høye ;-)
Bob Dylan er på samme alder men atskillig stivere.
Oppfordrer alle totninger med fossemøllingsblod, vel en 2-300 stykker, om å ta en smak på disse eplene etter vår stamfar. De har en utrolig sødme, lik sødmen som rådde etter grenda under herr Fossemøllen og hans sønns tid. Grendas storhetstid! Hvor mye skulle jeg ikke gitt for å vandre i deres sko!!!
Da lar jeg likeså godt Fredheim skolekorps avslutte vår 20.ende vandring i Mjøslandet sammen, da de holdt en knallkonsert under vårfesten i Musikkens hus, tidligere Gjøvik bedehus. Dessverre lever ikke videoen på noe vis opp til kvaliteten hos musikantene, jeg egner meg nok best som tårefotograf og ikke som videograf, men håper allikevel PermaLivs følgere kan få et visst inntrykk av hvor dyktige disse musikantene er.
Vi måtte til Gjøvik i dag igjen, minsta skulle i bursdag til det yngste barnebarnet til dr. Hansen, og eldsta har seminarhelg i korpset, med vårfest på det tidligere bedehuset for byen i morgen. Jammen gikk det galt med Gjøvik også etter at de kvittet seg med bedehuset sitt, da var det liksom som om Helvetets porter åpnet seg i en orgie av destruksjon, og nå er det bare å vente på Anti-Krists komme for å innvie Hovdetoppen, tempelhøyden for vår nye verdensreligion, hovdetroen. Når den dagen kommer, da er det helt slutt på å kjøre inn til Gjøvik mer. Så da må vel jentene over i Totenvika musikkorps, som såvidt jeg vet er det eneste gjenværende korpset på Toten.
Det er nydelig utover Neslandet, og slik jeg har forstått det har mange søkt tilflukt her ute fra den massive ødeleggelsen av mjøsbyene, hvor Gjøvik er i ferd med å ende opp som Mjøslandets Sodoma. Bakenfor her ligger Furnesfjorden, hvor de nå annonserer stort for innvielsen av Mjøstårnet innerst i fjorden. Og det er bare Yuppie alle steder, Mjøslandets folk har forfalt til Yuppier, som James Kalb kaller dem, eller Jippier på norsk. Disse roper jippi dagen langt for alt som er stygt og galt!
Er fryktelig lei av å kjøre strekningen Gjøvik-Grythengen, men det hender jeg bryter monotonien ved å stikke nedenom Kapp brygge, hvor jeg setter meg på en fortøynings-påle og fotograferer litt. Og mjøslyset det skal man ikke klage på, selv Peder Balke var betatt av dette.
Skreiens misjonsforening - Oversikt over virksomheten fra dens begynnelse i 1890-årene til 1950 - del II
Av Johan Albert Solhaug
Vi skylder å gjøre oppmerksom på at virksomheten særlig har utbredt seg til Lensbygda, hvor vi også har bedehuset Betel fra 1911, og hvor en stor del av våre aktive medlemmer nu bor, og i sær familien Opsahl har gjordt en stor innsats for virksomheten.
Avskrift av kontrakt for Lensbygda bedehus
Jeg unnertegnede påtar meg herved å oppføre Lensbygdens bedehus etter vedlagte beskrivelse, dog således at punkt 1. bortfaller, da ikke veggtømmer kan skaffes. Og i steden oppføres huset som bindingsverk som forut beskrevet. Dette kan jeg utføre for Kr. 2550, -totusenfemhundreogfemti kroner, der erlegges på følgende måte. Ett tusen kroner erlegges når arbeidet er påbegynt og materialer skaffet tilveie eller i løpet av juni måned 1911. Det øvrige Kr. 1550,- betales når huset er ferdig og godkjent av byggekomiteen.
J. Solhaug
Ovenstående anbud er antaget av oss på betingelse av at huset er ferdig 1.ste desember 1911.
Solhaug 7. mars 1911.
August Holmstad, Even Helmer Holmstad, Johan Albert Solhaug, Martinius Evensen, Ole Jakob Røise.
Disse stiller garanti for Kr. 250,- hver.
Tidligere har jeg skrevet at Skreiens bedehus ble reist i 1938, men det ble restaurert da, mens det ble innviet 2. juledag 1899, kun sju år etter at M.J. Dahl ankom bygda etter oppfordring av Andreas Berg. Dahl var derfor med på å reise bedehuset, og talte her mens han levde i Holmstadengen.
Skreiens misjonsforening - Oversikt over virksomheten fra dens begynnelse i 1890-årene til 1950 - del I
Av Johan Albert Solhaug
På 50-års jubileet for Skreiens bedehus 2.den juledag 1949. Hvor jeg forsøkte å fremlegge noen av mine erindringer fra tiden før og omkring husets oppførelse i 1899. Jeg blev da oppfordret til å nedskrive det, for en innførelse i Foreningens protokoll til en ihukommelse for nålevende og kommende slekter.
Det var i tiden omkring 1890-årene en svært mørk tid kristelig sett, over Skreien og distriktet, som dette særlig gjelder. Såvidt jeg kan huske så var det ikke mer enn 5-6 stk. som gikk under navnet "læserer".
I 1892 kom på oppfordring av Andreas Berg en ganske ung predikant, M.J. Dahl, hit til bygda. Det viste seg at det var et nådebesøk fra Gud. Det gikk ikke lang tid før flere kom i syndenød og mange frelstes. Jeg vil nevne navn på noen. Klaus Sundby, Even Helmer Holmstad, August Holmstad, Johan Skullerud, Laurits Johannesen, Marie Johannesen, Otilie Skullerud, Otilie Røise, Allethe Evenrud, og mange flere utover i mange år, men de som her er nevnt kom til liv i Gud på ganske kort tid. Det var da ganske rimelig at bevegelsen vakte oppmerksomhet og folk strømmet til så husene ofte blev for små. Det begynte da med noen festlige tilstelninger, dvs. de samme kaffefester som vi har i dag, da blev det nok mange ganger strevsomt å få til sitteplasser, kaffekoking og få lånt i hop kopper og annet som skulle til. Disse unge menn og kvinner og flere til, som var kommet med på de 6-7 årene som var gått, de begynte da å tenke på bedehus. Når man tenker tilbake til den tid må man nok si at det var noe av et større foretagende å gå til et såpass bygg, uten sikker kapital bak og heller ikke så stor erfaring for foreningsmessig virksomhet, så vi er dem stor takk skyldig som stilte seg til lydighet for Gud, for vi må si at den tid var et stort nådebesøk fra Gud i denne virksomhet.
Litt om hvorledes bygget blev satt i gang får vi ta med. Først måtte tomt skaffes og den fikk vi som gave på N. Rødningsbys eiendom, så bestemte man seg for at utgravningen på tomten skulle gjøres på denne måten at alle interesserte menn som hadde anledning skulle være med å grave 1. dag eller mere. Og kvinner som vilde delta skulle yte det samme i penger for en dag (det var da antagelig Kr. 1,80 pr. dag). Huset i den størrelse det da fikk bestod av den nåværende storsal i 2.den etage. (Det blev i 1938 ominnredet og oppgang til salen blev flyttet over til andre enden av bygningen og det blev innredet garderobe i 1.te etage). Huset blev oppsatt av en gammel 2.etg. bygning som de fikk som gave av P.A. Holmstad mot at han skulle få rett til leilighet i 1.ste etage på sin og hustrus levetid.
Oppførelse av huset
Tømmermannsarbeidet blev gjordt av byggmester Bernt Stensli. Innredning blev gjort av Klaus Sundby og nedskriveren herav, med en del leiet hjelp ved siden av. Jeg arbeidet den sommer i Oslo, men så fikk jeg brev av Klaus Sundby om jeg vilde komme hjem og være med på innredningen av bedehuset (jeg var jo oppvokst i blandt alle disse venner og frelst ca. 4 år forut), så jeg lot meg ikke be to ganger om det. Først gjorde Klaus og jeg en halvpart hver av dører og vinduer og siden innredningen. En liten episode som foregikk mellom meg og Klaus og som har vært meg til nytte gjennom livet, må jeg nevne. Vi blev nemlig uklare om en ting som angikk arbeidet (jeg var naturligvis egen da, som jeg har hatt tilbøielighet til gjennom hele livet), det var nære jeg skulle gått fra hele greiene. Så bad jeg til Gud om at han ville greie denne floken, og så slo jeg opp min bibel og mine øine falt på Es. 44 v. 9-13 spesielt v. 13 med første del av 9 og tvisten var løst. Så var huset ferdig til bruk. 2.den juledag 1899 var innvielsesfest m.fl. talere, men jeg kan ikke med sikkerhet huske alle, men synes huske det var M.J. Dahl, Marius Johannesen og Svendsen fra Oslo.
På 50-års dagen var det fullt hus, men bare 6 stk. av disse hadde vært med på innvielsen. Disse var: August Holmstad, Johan og Inga Solhaug, Kristine Stensli, Ole Rødningsby, Marte Marie Evenrud. Det var stort å se den nye flokk som er kommet inn på frelsens vei. Alle kjære venner som er gått hjem ville nedskriveren her ikke berøre for ikke å frembringe tårer, om det enn må sies å være gledestårer.
Den rettferdiges minne lever i velsignelse. Ordspr. 10.7. Tilslutt blev en takk rettet til August Holmstad, som den eneste gjenlevende av de som gikk i spissen for den virksomhet vi har i dag.
Gress på Majerhaugen fra før det siste snøværet. Fikk ikke til å redigere det sist jeg prøvde, da det ble så matt, men så la jeg på litt varme i skyggene og mellomtonene, men lot høylysene være, og da fikk det hele mer struktur.
Mens jentene var inne på COOP og handlet, kjørte jeg en bitte liten tur om Labo på Lena, var sikker om at man ikke kunne finne noen gode motiver i den sterke sola med skyfri himmel, men disse skyggene i denne gårds-alleen var da aldeles fortreffelige.
Her er imidlertid et meget trist syn, nye Labo gamlehjem, hvor man skal samle alle gamlinger på hele Toten. Dette er så feil og anti-alexandrinsk som det kan bli, vi gamlinger skal tvert imot være overalt!
Dette er en ytterligere industrialisering av sosialt liv, omgitt av industriell estetikk. En maskin for å dø i. Og på jordet nedenfor planlegger de en ny bydel, hvor det vel blir maskiner for å leve i, slik Le Corbusier forkynte som idealet for det moderne liv.
Selv er jeg så lei, totningene har helt gjort ende på seg selv nå, på ethvert tenkelig vis.
"Old people need old people, but they also need the young, and young people need contact with the old.
There is a natural tendency for old people to gather together in clusters or communities. But when these elderly communities are too isolated or too large, they damage young and old alike. The young in other parts of town, have no chance of the benefit of older company, and the old people themselves are far too isolated.
Treated like outsiders, the aged have increasingly clustered together for mutual support or simply to enjoy themselves. A now familiar but still amazing phenomenon has sprung up in the past decade: dozens of good-sized new towns that exclude people under 65. Built on cheap, outlying land, such communities offer two-bedroom houses starting at $18,000 plus a refuge from urban violence . . . and generational pressures. (Time, August 3, 1970.)
But the choice the old people have made by moving to these communities and the remarks above are a serious and painful reflection of a very sad state of affairs in our culture. The fact is that contemporary society shunts away old people; and the more shunted away they are, the deeper the rift between the old and young. The old people have no choice but to segregate themselves they, like anyone else, have pride; they would rather not be with younger people who do not appreciate them, and they feign satisfaction to justify their position.
And the segregation of the old causes the same rift inside each individual life: as old people pass into old age communities their ties with their own past become unacknowledged, lost, and there fore broken. Their youth is no longer alive in their old age - the two become dissociated; their lives are cut in two.
In contrast to the situation today, consider how the aged were respected and needed in traditional cultures:
Some degree of prestige for the aged seems to have been practically universal in all known societies. This is so general, in fact, that it cuts across many cultural factors that have appeared to determine trends in other topics related to age. (The Role of Aged in Primitive Society, Leo W. Simmons, New Haven: Yale University Press, I945, p. 69.)
More specifically:
. . . Another family relationship of great significance for the aged has been the commonly observ~ed intimate association between the very young and the very old. Frequently they have been left together at home while the able-bodied have gone forth to earn the family living These oldsters, in their wisdom and experience, have protected and instructed the little ones, while the children, in turn, have acted as the "eyes, ears, hands, and feet" of their feeble old friends. Care of the young has thus very generally provided the aged with a useful occupation and a vivid interest in life during the long dull days of senescence. (Ibid. p. 199.)
Clearly, old people cannot be integrated socially as in traditional cultures unless they are first integrated physically - unless they share the same streets, shops, services, and common land with everyone else. But, at the same time, they obviously need other old people around them; and some old people who are infirm need special services.
And of course old people vary in their need or desire to be among their own age group. The more able-bodied and independent they are, the less they need to be among other old people, and the farther they can be from special medical services. The variation in the amount of care they need ranges from complete nursing care; to semi-nursing care involving house calls once a day or twice a week; to an old person getting some help with shopping, cooking, and cleaning; to an old person being completely independent. Right now, there is no such fine differentiation made in the care of old people - very often people who simply need a little help cooking and cleaning are put into rest homes which provide total nursing care, at huge expense to them, their families, and the community. It is a psychologically debilitating situation, and they turn frail and helpless because that is the way they are treated.
We therefore need a way of taking care of old people which provides for the full range of their needs:
1. It must allow them to stay in the neighborhood they know best - hence some old people in every neighborhood.
2. It must allow old people to be together, yet in groups small enough not to isolate them from the younger people in the neighborhood.
3. It must allow those old people who are independent to live independently, without losing the benefits of communality.
4. It must allow those who need nursing care or prepared meals, to get it, without having to go to nursing homes far from the neighborhood.
All these requirements can be solved together, very simply, if every neighborhood contains a small pocket of old people, not concentrated all in one place, but fuzzy at the edges like a swarm of bees. This will both preserve the symbiosis between young and old, and give the old people the mutual support they need within the pockets. Perhaps 20 might live in a central group house, another 10 or 15 in cottages close to this house, but interlaced with other houses, and another 10 to 15 also in cottages, still further from the core, in among the neighborhood, yet always within 100 or 200 yards of the core, so they can easily walk there to play chess, have a meal, or get help from the nurse.
The number 50 comes from Mumford's argument:
The first thing to be determined is the number of aged people to be accommodated in a neighborhood unit; and the answer to this, I submit, is that the normal age distribution in the community as a whole should be maintained. This means that there should be from five to eight people over sixty-five in every hundred people; so that in a neighborhood unit of, say, six hundred people, there would be between thirty and fifty old people. (Lewis Mumford, The Human Prospect, New York, I968, p. 49.)
As for the character of the group house, it might vary from case to case. In some cases it might be no more than a commune, where people cook together and have part-time help from young girls and boys, or professional nurses. However, about 5 per cent of the nation's elderly need full-time care. This means that two or three people in every 50 will need complete nursing care. Since a nurse can typically work with six to eight people, this suggests that every second or third neighborhood group house might be equipped with complete nursing care.
Therefore:
Create dwellings for some 50 old people in every neighborhood. Place these dwellings in three rings . . . 1. A central core with cooking and nursing provided. 2. Cottages near the core. 3. Cottages further out from the core, mixed among the other houses of the neighborhood, but never more than 200 yards from the core. . . . in such a way that the 50 houses together form a single coherent swarm, with its own clear center, but interlocked at its periphery with other ordinary houses of the neighborhood."
- Christopher Alexander
Disse plakatene henger nå rundt på Østre Toten kommunes eiendommer, som her i rådhuset på Lena, og kontantfritt gjelder også kommunens kulturarrangementer etc.
Krigen mot kontanter er kun en av mange kriger som pågår for fullt på Toten, som krigen mot husmannstroen, mot himmelengene, mot kulturelva mi, mot mine forfedres smekre urbane landsby ved Kværnumsstrykene. Kort sagt: en krig mot alt som er igjen av vestlig sivilisasjon og religion på Toten.
Selv kan jeg intet annet gjøre enn å tårefotografere de siste levningene etter våre forfedres landskap, tro og kultur. Er uendelig takknemlig hvis noen har et sted for oss hvor vi kan få trekke oss tilbake med tårefotografiet.
Er også takknemlig hvis noen kunne tenke seg å støtte PermaLiv, f.eks. med å benytte PermaLivs fotografier til prosjekter o.l.
Tenk det, her ser jeg gjennom bildene fra sist fredag og finner et enda flottere fotografi enn forrige gang, fra Olterudelvas møte med Lenaelva. Bildet ble meget skarpt og teknisk bra, selv om jeg holdt kameraet med en hånd og holdt tilbake noe kratt med den andre hånda, samtidig som jeg lente meg framover.
Det er veldig trist at vi post-lutheranere, ja, vi er jo lutheranere enda da, 100 %, eneste forskjellen er at vi har fjernet Gud fra ligninga, at vi ikke holder noe hellig, i god luthersk ånd. For Luther var en fiende av alt hellig, med unntak av Ordet, og dette er det teknokratene i kommunen og andre steder som forvalter for oss i dag.
Uansett, selv ivrer jeg for at vi må etablere en fornyet nasjonalreligion, husmannstroen, hvor Tjuvåselva vår holdes som ei hellig elv.
Se resten av fotografiene fra vandringen dette motivet er hentet fra:
Da jeg kom tilbake etter all kjøringen i dag tidlig kjente jeg på at jeg måtte ta et bilde av Holmstadengen, da himmelen lå så mørk over Totenåsen. Fordi mørke skyer samles over husmannstroen og vårt land i disse tider, hvor alt våre forfedre vant står i fare for å forsvinne. For, som James Kalb skrev i sitt siste essay hos Crisis Magazine, er ikke vestens store trussel islam, men vestens krig mot seg selv for å utradere de siste rester av vestlig sivilisasjon og religion. Og da jeg kom inn igjen lå jammen et nytt essay av Kalb ute hos Catholic World Report, som jeg kjente på var som et ekko av denne morgenens fotografi av Holmstadengen.
Some would say that rightist concerns about globalism and the increasing craziness of public discussion are equally paranoid. But left and right are fundamentally dissimilar. Western life and thought have long been moving away from traditional ways and transcendent concerns and toward secularity and comprehensive industrial organization of social life. Progressives have favored the tendency, while conservatives and reactionaries have reacted against it and wanted to protect various goods they fear are being lost. - James Kalb
Personlig er jeg fullstendig lei av den omfattende industrielle organiseringen av sosialt liv, og ønsker å gå tilbake til et liv hvor jeg helt og fullt lever slik min apostel gjorde det. Denne enga har nå blitt totalt industrialisert, hvor de progressive mener jeg skal være svært takknemlig for denne vidunderlige nye enga de har gitt meg, med pumpehus midt i, masse strømkabler på kryss og tvers overalt, og gardskoronaen ødelagt av Toten-bunkere, hull i mørket rundt omkring, samt bjeffing og gauling over de grønne enger i stille vinter- og sommerkvelder. Hvor millionbiler og -traktorer skjærer gjennom enga mi dag og natt, lik i en ubåt gjennom vann. Fordi jeg ikke tilber deres vidunderlige nye verden, men vår apostels gamle "Green Deal", er jeg stemplet som reaksjonær og hatist av de progressive.
Så her i enga har det blitt plent umulig å dyrke husmannstroen, hylle kulturelva mi og utføre min gjerning som kulturbærer og historiemaler, hvor det kun er min a7III som holder meg noenlunde frisk i vår angstfylte verden.
Neither explanation is wrong, but both are incomplete, because general tendencies associated with the progressive movement lie behind both situations. Early progressive governments often provided some practical benefits. The industrial-style organization and secular utilitarian outlook they favored promoted literacy, public health, and economic development. That led to declines in disease and hunger that we can all approve.
But man needs more than physical health and comfort, and the progressive suppression of traditional ways and diversion of attention from transcendent concerns soon turns destructive. Without authority that transcends the individual each becomes a law unto himself. We end up with the view the Supreme Court has made authoritative in American law that “at the heart of liberty [and thus legitimate public order] is the right to define one’s own concept of existence, of meaning, of the universe, and of the mystery of human life.”
However, that view makes no sense. We are not little gods, each creating his own world, and an attempt to force such a view on human life will end badly. In theory people will be allowed to do what they want, but in practice there will be limits: they will be required to leave others equally free, and whatever they do will have to support the system—which, after all, is understood as a uniquely legitimate system of equal freedom.
But that means that government will put more and more effort intoweakeningsocial connections, since strong connections mean we interfere with each other, and promoting the way of life bureaucrats and billionaires find easiest to manage: one based on career, consumption, various private indulgences, and support for the system. The results will include the growth of the state and the destruction of traditional and informal arrangements that Nisbet notes; the weakening of sexual standards, family life, and settled identities that Eberstadt points to; and the identity anxieties, ideological fanaticism, and general feeling that anything at all could happen, because nothing is settled, that we see all around us.
Left and right agree the situation is likely to end badly. Political movements aren’t going to solve the problem, because what’s needed is a fundamental change of orientation. That is something the Church could and should provide. During the Roman Empire she gave people a new principle of human connection and social integration in an increasingly cosmopolitan and fragmented world. She could do that again. - James Kalb
Vi er på full fart vekk fra husmannstroen over til hovdetroen, hvor hver og en er sin egen lille gud i seg selv, som fabrikkerer egen virkelighetsforståelse med seg selv i sentrum, mao. et egosentrisk verdensbilde. Dette er ideelt for våre herskere, for slik kan vi ikke finne sammen om noen ting, og derfor heller ikke danne noe maktsentrum som kan stå imot deres makt. Nettopp derfor er middelaldrende kvite menn uten status og posisjon i samfunnet våre herskeres hovedfiende nr. 1, fordi vi kan finne på å bli identitære, hvor vi henter fram igjen våre forfedres tro og verdensbilde, som bærer i seg potensialet for en samling eller motmakt mot våre nye herskeres maktmonopol.
Etter Kalbs retorikk er det kun kirken som har potensiale i seg til å danne en motmakt mot våre nye herskere, en kraft som kan samle mennesker, hvor vi ikke selv er guder, men har en samlende Gud utenfor oss selv.
Her mener jeg en revitalisering av husmannstroen er best egnet som Norges nye nasjonalreligion, fordi vi i denne fant et av kristenhetens største undere i spenningsfeltet mellom geistligheta og storbøndene etter Balkehøgda, i kontrast til deres husmannsslaver her i steinrøysa nedenunder Totenåsen, hvor de ble ansett og behandlet som kyr, men plutselig ble frie og stolte borgere under sin nye apostel, som kom fra samme kår som dem selv.
Våre nye herskere ser på oss skamminger og deplorable som kyr, i vårt nye standssamfunn, i likhet med slik storbøndene etter Balke-høgda så på våre husmanns-forfedre.
Hva vi trenger er en fornyet kristen tro, husmannstroen, sammen med et nytt demokrati, lommedemokratiet. Heldigvis passer husmannstroen og lommedemokratiet sammen som hånd i hanske!
Syntes skyene lå flott over Owren-høgda i dag. Også her var de husmannstroende, husmannstroen gikk i et belte fra Berg, over Øverskreien, ned Owren-høgda og Lensbygda til Majer, som vel var den eneste storgården hvor man omfavnet fattigfolkets tro. En tro som er fundamentert på fjell, eller berg, da det var Andreas Berg fra gården Berg, som hentet vår apostel over fra Østlandets perle mot slutten av 1800-tallet.
Under such circumstances, we all need to reorient ourselves away from the standards of a world that is losing its grip on reality and toward what is permanent and real. Lent is a time for prayer, fasting, and acts of charity. This year—more than ever—we have reason for that. - James Kalb
I sannhet, 2020, året for det store stabburs-jubileet, husmannstroens katedral, er året for en re-orientering vekk fra standardene til en verden som mister grepet om virkeligheten, mot hva som er permanent og ekte.
Disse tre fotografiene tok jeg ved en bråstopp i Nordlia i dag tidlig, på veg hjem fra Gjøvik, og de ble redigert til en flott video av Bob Dylan, som det dessverre ikke gikk å lime inn hos Blogger.
I USA er man nå iferd med å avslutte Toten-bunker-marerittet, mens på Toten driver man på verre enn noengang, hvor Skreia fullstendig kveles som urban landsby under åket av Fossenfeltet, som bare eser ut, som om Toten var uendelig.
Personlig sammenligner jeg dem med kråkeboller spredd utover kulturlandskaps-revene, hvor de utarmer kulturlandskapet og gjør ende på sin vert.
Nei, de spør ikke oss, fordi de bryr seg ikke det ringeste om oss, og dette skyldes at vi ikke lenger er borgere, annet enn på papiret. Så det gamle standssamfunnet er tilbake, denne gangen ribbet for Gud og tradisjonene. Ja, her til lands skal det bli hyggelig!
Da vi forrige gang avsluttet med et besøk ved munningen til Mjøslandets helligste elv, var dette et slikt høydepunkt, at vi nå selvsagt må til med en ny vandring.
Mye bra og mye dårlig hos B&H, men absolutt mest av det beste, og her igjen er det noen absolutte perler.
Den siste tiden har jeg blitt kjent med Klaus Sundbys store innsats for husmannstroen i Øverskreien, hvis låve vi ser her i Sundby ovenfor Grythengen, og det var litt av et trosbånd man fant her etter gamlevegen! Øverst Holmstadengen, med M.J. Dahl, så ned til Holmstad med August Holmstad, deretter Klaus Sundby, så Even Helmer Holmstad her i enga, og så til slutt Johan Albert Solhaug i Solhaug. Disse fem gårdene på rekke og rad etter gamlevegen var helt og fullt sammensveiset i troen, med samme mål, samme mening, samme gjerning, samme teknologi og kosmologi. En underlig tid!
Da vi kom hjem fra Gjøvik i går så jeg det var fullt hus i motorklubben her nederst i grenda, da motorklubbene har overtatt for bedehusene på Toten de siste årene, med Skreia som motorfolkets mekka. Hva som med ett slo meg er at denne tilbedelsen av forbrenningsmotoren egentlig er en tilbedelse av ilden, hvor jeg gjorde et lite søk på ildstilbedelse da jeg kom hjem.
Feiringen av midtsommer — og sankthansdagen 24. juni - skjer kvelden før, sankthansaften 23. juni. Feiringen har lange tradisjoner.
I førkristen tid gikk antakelig sol- og ildtilbedelsen hånd i hånd, derav tradisjonen med bålbrenning denne dagen, for å feire ilden som kom fra himmelen som vern og beskyttelse for menneskene.
Dagen fikk navnet St. Hansdag, jonsok eller jonsmesse, etter døperen Johannes.
Ifølge kirkefader Augustin ble Johannes' fødselsdag av kirken lagt til sommersolverv for å fordrive den gamle hedenske skikken med sol- og ildtilbedelse.
*Jonsokdagen 24. juni var kirkelig festdag helt fram til 1770.
Er det ikke pussig hvor fort den kristne tro forsvant fra Øverskreien etter at bedehuset ble borte, hvor man nå har falt tilbake til førkristen, primitiv ildstilbedelse, på få år. Man har gått fra Ordet til ilden!
Fuglemateren til minsta i epletreet, hun fyller opp litt en gang iblant, og i dag var det rikelig med fugl her, hvor den fargerike stillitsen ser ut til å ha blitt inkludert i spurveflokken.
Åh, tenk å ha et studio som Nigel Danson! Kunne vel egentlig hatt det her på kontoret, men her er stadig okkupert, og dette ser det umulig ut å gjøre noe med inntil videre.
Enkel frokost på kvinnedagen og dagen da vår siste levende gud, vår industrielvegud, døde.
Da ble det et siste fotografi for dagen, skulle til å legge meg, men så var det noe eller noen som kommanderte meg til å ta et bilde av disse enkle potteplantene her i kontorvinduet, stående i nær bekmørke. Slik er det som regel, motivene kommer til meg, hvor de ber om å foreviges.
Ute drar gråværet seg til, det knaker i dette gamle huset, og det er som om jeg ikke er alene om å dokumentere fossemøllings-slektas siste dager her i enga. Kanskje har jeg en mengde hjelpere?
Ser hos Steigan i dag at man har opprettet ei Stasi-liste her til lands, hvor man blir oppført hvis man har en fakta-feil. F.eks. hadde jeg skrevet her på bloggen at stabburet til oldefar ble oppført i det Herrens år 2022, ville mitt navn blitt stående å lyse rødt til skrekk og advarsel.
Faktum er nok at mitt navn allerede står på denne faktisk-lista, da jeg før jul kom til å skrive at Skreiens bedehus ble innvidd i 1938, mens rett år er 1899. Jovisst, dette er en alvorlig feil sett i lys av bedehusets betydning i norgeshistorien, men allikevel. Kom til å huske på bibelskole-læreren min, John Hardang, og hvordan han redegjorde for alle feil og inkonsekvenser i bibelen, og dette er ikke reint lite!
Men Hardang lot ikke dette sette noen stagger for troen, tvert imot, og maken til lærer tror jeg ikke finnes!
For de av dere som lurer på hvorfor jeg har en gruppe som heter "Landskapsvern" ved siden av "Nei til vindkraftverk på Frøya", skal jeg forklare det!
"Landskapsvern" var opprinnelig en gruppe som omhandlet angrep - og også vern i forhold til naturlandskap og kulturlandskap i en brei mening. De siste åra har vist at det verste angrepet kom fra Vindkraftbransjen, og de to sidene har blitt ganske like.
Mitt håp er at "Landskapsvern", også (igjen), skal være en side for fornminner, byggeskikk, inngrep i natur og kulturlandskap, bevaring og utforming av tettsteder.
Nye tettsteder, som det jeg selv bor i, etteraper byer, som igjen etteraper urbane trender i de store metropolen. Jeg mener at det urbane ikke må være disse tettstedenes forbilder. Vi bør heller finne våre forbilder i landsbyen, klyngetunet og andre humane strukturer.
Dette har også vært en kamp for oss på Frøya. Nå, når vi trodde kommunen hadde lært, slår Max-trim til med et påbygg som hadde blitt nektet bygd de fleste andre steder.
Den kampen kan jeg ikke ta.
Vindkraftmarerittet er viktigere, men begge sakene viser at folk som setter penger og lønnsomhet over alt annet, mangler verdier.
Det simple seirer, i gode økonomiske tider!
***
Tenk det, dette var akkurat hva jeg ønsket for mine forfedres urbane landsby ved Kværnumsstrykene, hvor vi fant våre forbilder i landsbyen, klyngetunet og andre humane strukturer. Men totningene ville bare dø, dø og atter dø. Himmelenga mi har dødd også, fordi de ønsket det, de ønsket død over sitt fedrealter, sin tro, kulturelva si, grenda si og landskapet sitt, alle sammen, og fordi jeg ønsket at alt dette skulle få leve, måtte jeg dø jeg også.
Nå skal de bygge mer død mellom nye Labo, en maskin for å dø i, og Lena sentrum. Men jeg orker ikke å engasjere meg lenger, alt er jo dødt allikevel. Kulturlandskapet, urbanlandskapet, naturlandskapet, alt har visnet hen, og ingen ny vår venter.
The fluidity of relationships does away with conversations and common understandings based on common experience of life. There is no answerability and no basis for loyalty or penalty for cutting corners. Intelligent public life is replaced by suspicion, corruption, inefficiency, irrationality, and mindless dogma. All is slogan, spin, propaganda and bullying, with certified experts trying to take charge of an increasingly nonfunctional social order in the name of their own version of rationality. - Against Inclusiveness: How the Diversity Regime is Flattening America and the West and What to Do About It, by James Kalb, page 102
Er det ikke pussig, men med en gang bedehuset forsvant i Øverskreien, falt vi tilbake i et barbarisk kaos. For egen del går det flere måneder mellom hver gang jeg snakker med noen på Toten nå, og jeg kan se folk er redde, andre er fortvilte og enkelte virker bare rasende. For slekta er det kun en onkel jeg veksler enkelte ord med en sjelden gang. Ellers kommer nok ingen av oss til å treffes igjen, og hva er vitsen, når hver og en svever rundt i sitt lille, egosentriske univers? Og over det hele hviler teknokratene, som har erstattet både Gud og tradisjonene. Hvor alt de berører fryser til is og dør.
Så slik gikk det med det lutherske tillits-samfunnet, og dette kun på noen få år. Tror ikke det finnes håp jeg. Annet enn tårefotografiet er det ikke å ta seg til, og dette i en tid hvor fotografiet gjennomgår en revolusjon. Egentlig var vel min a7III en vanvittig revolusjon, et monster av et kamera som plutselig ble tilgjengelig for hvermansen. Bitte lite som det er!
Uansett, det finnes fremdeles et sted hvor man kan treffes og snakke og samhandle fornuftig sammen, og dette er på påskeleir på Livoll. Får håpe ikke koronaen tar knekken på denne også i år? For det er hyggelig å få oppleve gammeldags bedehus-samhold noen stakkars dager i året. Man lever lenge på dette:-)
Vesla leker (og sover) godt hun, selv om det blir nokså pø om hø med "båggån". Kanskje reduserer jeg til to dager i uka etter påske?
Kjære datter, de har tatt Ordet fra din munn. Det er din apostels ånd som ligger her i snøen, den har falt ned fra himmelen. Fra nå av er vi intet, vår kultur, tro og vårt sted er borte, vårt fossemøllings-blod har rent ned i Mjøsa og synes ikke lenger. Alt vannes ut slik at ingen lenger kan være noe som helst, som en del av stedet, historien og tradisjonene. Vi har alle blitt inkluderte, og derfor ekskludert fra oss selv!
Fra tid til annen treffer jeg på sjefen for byggteknisk, som elsket å herje med meg og ydmyke meg under V/A-anlegget, for slik å vise at han er den sanne vokter av Ordet, i Gjøvik, hvor han sprader omkring med lakksko, flotte klær og gullringer på fingrene. Noen ganger er også kona med, innhyllet i den staseligste pels, under tykke lag sminke, de kjører helt sikkert i bil av beste merke. Slik er det nye standssamfunnet, det lutherske standssamfunnet er tilbake, hvor de smykker seg med Ordet og stas og fjas, slik de av høyere stand gjerne gjør.
For en kort tid fikk fattigfolket i Øverskreien lov til å holde Ordet i egne hender, det ble gitt dem av deres apostel, hvor de selv var voktere av Ordet, hvor de forkynte Ordet til hverandre, i en ekte dele-religion og åsreligion. De var sanne borgere, fulle av forstand, frie fra sin husmanns-stand. Sprudlende av stolthet, krye som haner, lik sjefen for byggteknisk etat i dag. Men ulikt ham gikk de i vadmelsbukser og på lærsåler med trenagler i.
Nå er denne korte, stolte tiden i vår historie forbi. Standssamfunnet er tilbake, som borgere er vi døde, Ordet er oss fratatt. Og de som ikke bøyer seg for de nye vokterne av Ordet, i vårt nye standssamfunn, skal slås ihjel, slik at den gamle samfunnsorden kan få vende tilbake, ribbet for troen og tradisjonene.
Da jeg skulle ut med aske i dag tidlig fikk jeg øye på gråsisiken ovenfor i snøen, den var stein død, som om den bare hadde falt ned fra himmelen og mistet livsgnisten her i enga. Jeg kom til å tenke på at slik er det for meg også, jeg har bare falt ned her i enga, hvor det kun er min a7III som holder meg kunstig i live. Da jeg kom inn igjen fikk jeg det for meg at kanskje James Kalb hadde et ord for situasjonen, så jeg slo opp på ei tilfeldig side i boka hans om inkludering, hvor blikket falt på følgende avsnitt:
It is always possible to dispute facts and what they mean. If the liberal order makes us narcissistic, maybe this is the result of a superior consciousness of our freedom and human worth. If it leads to broken homes, this could show it empowers us to leave bad relationships and embrace the future. In any event, people at the top buy into post-1960s moral beliefs more consistently than others, and these beliefs have injured them much less. Concern with career and status does a lot to keep their lives in order. Maybe current problems could be greatly mitigated, if everyone got with the program and adopted the yuppie lifestyle. - Against Inclusiveness: How the Diversity Regime is Flattening America and the West and What to Do About It, by James Kalb, page 113
"Maybe current problems could be greatly mitigated, if everyone got with the program and adopted the yuppie lifestyle."
Og der har vi det, kjære følgere av PermaLiv, jeg skulle slås ihjel fordi jeg ikke ville tilpasse meg "the yuppie lifestyle". Selv trengte jeg enga mi, troen min og elva mi, for å holde mitt liv sammen. Men dette kan ikke aksepteres, det er kun karrière og konsum som gjelder, som fundament for det gode liv. Derfor ville de ha fabrikken min. Derfor bygde de seg hyttepalasser i fjellet, selv om det var et kristent leirsted ved innkjørselen til villreinens rike, derfor fikk hun seg rektorjobb, mens jeg ikke skulle være noe, selv om jeg hadde vært lojal og slitt for dem, ja for hele slekta og våre forfedres ære, siden barndommen. Derfor slo kommunen ihjel himmelenga mi, derfor var det ingen som brøy seg om grenda vår, fordi plass, historie og tro er irrelevant for den moderne orden, hvor den som ikke bøyer seg for post-1960-tallets moralske tro, skal knuses. Derfor var BeDeHo så behjelpelige med å bli kvitt meg, sammen med Nordeania, fordi jeg ikke ville forkaste min apostels livsstil, og bli en yuppie.
Faktum er at de har seiret, yuppiene, eller jippiene, som vel blir den beste norske oversettelsen, hvor alt er jippi og ingenting er alvor, hvor intet betyr noe utover nytelsen i nuet. Lojalitet er ikkeeksisterende, lojalitet til sted, til guder, til forfedre. Enten må man tilpasse seg eller slås ihjel. De har slått ihjel meg. Det eneste som gjenstår er å overleve den nåværende liberale orden, fram til den kollapser under egen tyngde. Kun min a7III er mitt håp!
Fikk det plutselig for meg at jeg måtte fotografere oppvaskbenken, som jeg hentet ytterst ute på Nesodden, etter at gamlefar hadde kommet til å ødelegge den gamle.
Ellers driver jeg på og dokumenterer denne engas siste dager, da når vi reiser herfra vil den dø for all framtid, sammen med husmannstroen, kulturelva vår og Mjøslandet, fordi denne enga kan aldri bli seg selv igjen uten fossemøllingsblod. Men hvordan skal noen kunne forstå dette, i en verden fylt opp av løsrevne individer i hvert sitt egosentriske verdensbilde?
En gang i tiden fikk jeg ei melding ut av det blå fra en representant for den moderne inkvisisjonen, med beskjed om at ingen har rett til å velge sine naboer. Vel, dette er aldeles anti-kalbiansk og et uttrykk for en inkluderende tankegang, hvor alt og alle skal inkluderes, hvor våre herskere administrerer det hele i sitt vidunderlige, teknologiske samfunnsmaskineri. For det første, ingen har rett til å bo i gardskoronaen til et gammelt historiemaleri, i corbusiansk ånd, fordi gardskoronaen er gårdens ramme og cellemembran. For det andre er James Kalb meget klar på at det må være en menneskerett å få leve sammen med mennesker med felles tro, tradisjoner, vaner, historie, teknologi, arkitektur etc., fordi tradisjonene og troen er fundamentet for det gode liv, og fordi uten en felles virkelighetsforståelse kan ikke folk leve godt sammen.
Johan Albert, Klaus og Even Helmer hadde alt til felles, de falt på kne sammen for sin apostel, de hadde samme tro, felles minner, felles teknologi, like store hus og like stor status, samme opphav, felles bedehus, felles badehus, de sang sammen fra samme sangbok, spiste samme mat, holdt hviledagen hellig sammen, feiret de samme høytider sammen, gikk rundt samme juletre på juletrefest, gikk i samme type klær, hadde felles bekjente, de ble født sammen og døde sammen, etc. Slik skal det være, skal man leve godt sammen, er Kalbs budskap.
I vår tid derimot er idealet å ha intet til felles!
But man needs more than physical health and comfort, and the progressive suppression of traditional ways and diversion of attention from transcendent concerns soon turns destructive. Without authority that transcends the individual each becomes a law unto himself. We end up with the view the Supreme Court has made authoritative in American law that “at the heart of liberty [and thus legitimate public order] is the right to define one’s own concept of existence, of meaning, of the universe, and of the mystery of human life.”
However, that view makes no sense. We are not little gods, each creating his own world, and an attempt to force such a view on human life will end badly. In theory people will be allowed to do what they want, but in practice there will be limits: they will be required to leave others equally free, and whatever they do will have to support the system—which, after all, is understood as a uniquely legitimate system of equal freedom.
But that means that government will put more and more effort into weakening social connections, since strong connections mean we interfere with each other, and promoting the way of life bureaucrats and billionaires find easiest to manage: one based on career, consumption, various private indulgences, and support for the system. The results will include the growth of the state and the destruction of traditional and informal arrangements that Nisbet notes; the weakening of sexual standards, family life, and settled identities that Eberstadt points to; and the identity anxieties, ideological fanaticism, and general feeling that anything at all could happen, because nothing is settled, that we see all around us. - James Kalb
"We are not little gods, each creating his own world, and an attempt to force such a view on human life will end badly."
Når alle ser på seg selv som små guder svevende omkring i sitt egosentriske verdensbilde, hvordan skal man da kunne leve sammen? Dette kommer ikke til å ende bra, konkluderer Kalb, og dette er vel en konklusjon vi allerede kan dra.
Dessuten er det slik at det alltid er de mest ømfintlige som ryker i et egosentrisk samfunn, hvor enhver innvending tolkes som en krenkelse. Hvis en elsker å rydde med snøskuffe, fordi man elsker stillheten og den meditative rytmen, og en annen foretrekker å rydde med en bråkete snøfreser, hvem blir da skadelidende? Selvsagt, den som elsker stillheten. Eller hvis en mener det er en menneskerett å kunne røyke så mye man vil i egen private leilighet, selv om tobakksrøyken siver opp og legger seg i leiligheta over lik tykk mjøsskodde, hvor et nyfødt spedbarn må puste i verre luft enn i et røykeskap for røkt makrell, og naboene ikke liker dette, hvem blir mest skadelidende? Selvsagt, det nyfødte spedbarnet. Men snøfreserfyren og røykedama vil alltid hevde at deres egosentriske verdensbilde er krenket, og at du er en ekkel, ekskluderende fyr, helt uten generøsitet. Selv om de selv er så snyltegenerøse at det ryker utav ørene på dem!
Fremskritt er menneskets trivsel, hevder Knut Hamsun. Derfor er ikke inkludering fremskritt, fordi like barn leker best, og slik har det vært siden tidenes morgen!
Da jeg så klokka i vinduskarmen fikk jeg meg ikke til å røre den, da det liksom var noe tidløst over den, så fotograferte den akkurat slik den stod i finstua. Det er lenge siden den stoppet, nå står den bare til pynt. På et vis står denne klokka som et symbol på tiden vi lever i, da det sivile liv har brutt sammen, og vi i dag kun eksisterer. Klokka får meg også til å tenke på Olav, da med hans bortgang stoppet tiden opp, han satte et punktum for det gamle Toten.
Pussig er det å se fotografiene til Henri Cartier-Bresson. Hva vi ser i Bressons fotografier er punktum etter punktum etter punktum. Slik var det i den stua der denne gamle vekkerklokka nå står, men den har blitt lydløs, og ingen er heller istand til å våkne. Lik zombier har de blitt, der de kjører i lang, lang rekke i saltsørpa inn til Gjøvik, for å utføre meningsløse jobber, før de kjører hjem til meningsløse bunkere, som flyter rundt i et meningsløst tomrom, lik kråkeboller, hvor de fortærer kulturlandskaps-revene, og ikke en eneste steinbit er å se😨
Det var da ganske rimelig at bevegelsen vakte oppmerksomhet og folk strømmet til så husene ofte blev for små. Det begynte da med noen festlige tilstelninger, dvs. de samme kaffefester som vi har i dag, da blev det nok mange ganger strevsomt å få til sitteplasser, kaffekoking og få lånt i hop kopper og annet som skulle til. - Johan Albert Solhaug
Nå er det ikke lenger noen som samles i Øverskreien, hvor hver og en sitter i sin kjempebunker og resiterer på det store mantraet: "Religion er roten til alt ondt." Dette gjentar de for seg selv 1000 ganger per dag, hvor de tenker på hvor forferdelig de hadde det, disse våre forfedre, der de samledes til husmøter, sang fra Pris Herren, nøt lange kaffepauser med totenkringler til, og satt og pintes av den rike nåden deres apostel pøste ut over disse fattigslige stakkarene.
Syntes det var så fine skygger på skapdørene på kjøkkenet at jeg fikk lyst til å ta et bilde. Har vel sagt det før, men speilene er det undertegnede som har limt av lokal bjørk fra et lite sagbruk på Hedemarken, mens ramtrærne er av kanadisk bjørk, og det hele er satt sammen av en snekker i Landåsbygda.
Da var vinteren tilbake, og Petter kanin foretrekker å sove ute, selv om det er varmekabler inne. En skikkelig tøffing! Synd at han ikke kan få leve i det fri. Denne vinteren tror jeg faktisk han kunne klart seg på egenhånd, og jeg er slettes ikke sikker på om reven ville hatt noen sjanse, da det er kraftige klør på fyren.
Dette var en meget god versjon av Bob Dylans "Gotta Serve Somebody", hvor Eric Burdon dedikerer denne sangen til alle de som ikke kjenner på at de har noen som representerer dem. Tror det var dette som gjorde at Øverskreiingene ble så glade i sin apostel, for med ham kjente de at de plutselig fikk en som representerte dem. Og det er dette jeg så gjerne skulle ha gjort her i enga mi, tjent min apostel, fordi han også representerte meg og mitt sted. Dessverre har dette blitt umulig, fordi gardskoronaen har forsvunnet, og fordi dette har blitt en dumpingplass for corbusiansk ideologi og teknologi, som alt sammen er det motsatte av hva min apostel stod for med sitt liv.
Ellers tenker jeg på alle de øverskreiingene som hevder at religion er roten til alt ondt. Hva mener de med dette? Forstår de ikke at det var deres forfedre og husmannstroen som ristet av seg det gamle standssamfunnet? Har de ingen respekt for våre forfedre, som pekte nese til geistligheta og storbøndene etter Balkehøgda med sin nyvunne tro? Vil ikke disse menneskene være frie borgere?
Snakker om å miste kontakten med sine røtter og sin historie! De burde gå og skamme seg! Og nå bryter alt våre forfedre overgav oss sammen, takket være disse respektløse, historieløse, gudløse liberalistene! Velkommen til det nye standssamfunnet! Jeg tror dette kommer til å sette det lutherske standssamfunnet i skyggen!
