"– Og det samme skjer i dag. Man snakker om de vaksinerte og de uvaksinerte. Hanna Arendt hadde spunnet vilt rundt i sin grav. Dette er strake veien til fascisme. Så her berøres selve nerven i vår sivilisasjon; skal vi ha en sivilisasjon, eller ei? Eller kanskje et «Mad Max»-samfunn, der den sterkestes rett gjelder." - Pål Steigan
Denne julekvelden skal jeg og jentene lage til jul, da kona er på jobb, men jeg sov godt den tiden jeg sov, så klarer vi å få svoren på ribba hard, skal dette gå bra. For sikkerhets skyld kjøpte jeg to ribber, i tilfelle det skulle gå galt med den første. Går det bra, steiker vi den andre i romjula.
Uansett, pussig å feire jul her i Grythengen i vissheten om at det var nettopp her den vestlige, kristne sivilisasjon nådde sin ultimate topp, lik toppen av Mount Everest, gjennom den norrlandske pietismen i symbiose med nyromantikken, ledet an av min oldefar og apostelen i naboenga.
Og nå har alt falt sammen og ligger i grus, hvor de gamle og stolte slektene, forenet av sine forfedres tro, landskap og historie, har blitt lik oikofobe orker. Steigan uttrykker situasjonen så godt, hva vi står igjen med er et «Mad Max»-samfunn, hvor alt er snudd på hodet i løpet av få tiår.
Samtidig har PermaLiv gjennom 2021 funnet igjen hele vår historie, samt blitt til en av verdenshistoriens beste tårefotografer. Hvor vi hele tiden utdyper vår forståelse av historiens krinkelkroker. Som i går, hvor jeg tilfeldigvis leste en artikkel i bladet Historie, siste utgave for 2021, om alkoholens historie i Norge.
Middelalderens øl hadde en konsistens omtrent som graut, med en såpass lav alkoholprosent at alkoholproblemer ikke utgjorde noe samfunnsproblem.
Her fikk jeg vite at det var først utover på 1700-tallet vi fikk alkoholproblemer, fordi før denne tid var ølet så svakt at det ikke førte til avhengighet, men var en ren nærings- og tørstedrikk. Utover 1700-tallet fikk man nye bryggeri-teknikker, som økte alkoholprosenten i ølet, samt at nye former for alkoholholdig drikke ble innført, som hjemmebrent. Med industrialiseringen utover 1800-tallet og storstilt kommersiell alkohol-produksjon tok det hele helt av, hvor alkoholen fløt og kostet så godt som ingenting. Samtidig hadde vi ikke noen drikkekultur, i motsetning til sørover i Europa, hvor man i årtusener hadde drukket vin, som hadde en større alkoholprosent enn vårt hjemlige hverdagsøl.
Vi må regne med at alkohol-problemet ikke var noe mindre i Øverskreien enn andre steder, kanskje heller tvert imot, da fattigdommen og slitet her i steinrøysa i skyggesida på Toten var stor, hvor det var mange sorger å slukne.
Så dette var nok også, i tillegg til den forferdelige læreren i Olstad grendeskole, en del av “den mørke tiden” som Johan Grythengen skreiv om i sine memoarer, før vår apostel ble hentet over åsen fra Østlandets perle, et begrep skapt av Theodor Caspari, etter et tips fra Andreas Berg.
Og det er klart det, med disse voldsomme alkoholproblemene, ble pietismen sett på som en velsignelse og en redning av mange, hvor vi da altså ble velsignet med den norrlandske pietismen, en form for rokokko kristendom, som her fant et særegent utløp sammen med nyromantikken, en motreaksjon på rasjonalismen og rivningen av de mange stavkirkene tidligere på 1800-tallet. Hvor det nye våningshuset i Grythengen var besmykket med dragehoder!
Innlegget illustreres av tre fotografier fra hjemmet til vår apostel i naboenga, tatt lille julaften, mannen som kom hit med den norrlandske pietismen i samspill med nyromantikken, hvor man gikk fra å slokne sine sorger i flaska, til å synge sammen i de tusen hjem fra “Pris Herren”. Samt ikke minst at han fikk jaget den psykopatiske barneplageren i Olstad grendeskole til Langtvekkistan, en velgjerning min oldefar her i Grythengen aldri syntes han kunne gjøre godt igjen. Men han gjorde nok det som søndagsskolelærer sammen med sin gode venn Klaus Sundby, hvor de fartet rundt søndagen lang og holdt søndagsskoler rundt omkring, for at barna i Øverskreien og Lensbygda skulle kunne få den gode skoleopplevelsen de selv aldri fikk.
Hvor vi nå ikke lenger har noe som helst tilbake av verdi å overbringe våre barn!
Alt som står tilbake for dem er et riv ruskende vanvittig «Mad Max»-samfunn!
EVERY ACT IS TAKEN IN THE CONTEXT OF SOME WHOLENESS
The wholeness exists to begin with as a structure in the land and in the surrounding built environment
The act which is taken must try to extend and enhance that wholeness
There is then a new wholeness in that place
The next act must then do its best to extend that second wholeness
This is true for a neighborhood
It is true for an extension to an existing neighborhood
And it is true for every individual building, window, door, and garden, within that neighborhood
For life to occur, EVERYTHING is governed by the wholeness from which it came
At any given moment, in any part of the world, there is a deep wholeness that exists there. This is the structure of the whole: the largest and deepest physical configuration that is present there. It can be felt and seen.
The most fundamental way to treat the land – whether it is an open field, an existing village, or a street in town – is to respect what is there, protect it, continue it, and make it better. Heal it. Make it more whole. The great towns and villages have always been built this way, and it is this process which gave them beauty. The deep seeds of structure run through the place in its geometry, its colors, its smells and its sounds. It takes skill to preserve and extend these. It requires loving attention to what is there.
It means that the new should always grow out of respect for what is there now, and what was there before.
The most fundamental rule, to be followed always, is that we must do our best to leave this structure intact. This does not mean we must do nothing there. It means that we should honor and respect the structure that exists, and try to preserve this deep physical configuration in whatever new things we do. The new should always grow out of respect for what is there now, and what was there before. We must act out of the knowledge that if we violate the deep structure, we will not only violate the place. We will, at a profound level, also damage our own feelings and our own sensibilities.
It is this wholeness – the basic structure of the place – that matters most. In the monastery of Thyangboche, on the lower slopes of Everest, (shown above) the angles are chosen to reflect the angles of the mountains; the overhanging roofs enter into the wholeness which is there; the blood red walls, for some reason that is not entirely clear, support the wholeness; the walls are made of rocks which come from that place. The white stripe on the building wall reflects the snow; the snow lying on the shallow roofs stays there, and makes a blanket just as the snow does on the mountain’s hanging slopes. That monastery became part of Everest, and it continues the wholeness and the structure of the mountains which surround it.
Equally, in a village, a corner store with two tables on the sidewalk, the whole of which forms the corner, also, in turn, forms a larger center in the neighborhood. Both small and large details about the place make it so. This is an example of what must be preserved, protected, and extended. You cannot extend it simply by making it larger – only by honoring it and respecting what is there. This means making sure that the larger structure that ripples out from the two tables on the sidewalk is extended and strengthened by whatever other things are built in the nearby areas.
The unfoldings on this website guide you in the process of envisioning, diagnosing, planning and building on your physical site, always with the purpose of extending wholeness — the basis of a living neighborhood.
These practices are essential to creating a living neighborhood:
As far as possible, try to become aware, intuitively, of the deep structure on your site.
Act in sympathy for your own instinct about the deep structure that you can sense is there.
Do not play with words when it comes to judging this. Be true to the feelings you carry inside of you, and do your best to protect the earth.
Try your best to make a new thing which, as far as possible, reflects, respects, and honors what is there already.
Gammel melkebøtte i Grythengen. Sjelden jeg fotograferer i svart og kvitt, men får håpe jeg kommer meg ut av foto-karantenen her i Grythengen like over jul, og at vi får masse mjøsskodde, som er toppers for svart/kvitt-fotografi:-)
Ellers, tro om alle disse småplassene omkring i herregården Grythe, som nok var en meget stor herregård i sin tid, hadde plikt til å male sitt korn på kværna her i Grythengen?
For som vi ser i videoen lenger ned her, var denne praksisen en viktig inntektskilde for tilsvarende herregårder i England.
Da ble det til at jeg studerte videre om husmannsvesenet og livegenskapet denne morgenen, selv om det selvsagt er mye annet jeg skulle ha gjort istedenfor, men det har vært så mye om disse temaene på YouTube i det seinere, at man likeså godt kan gjøre et dypdykk.
Hva som slår meg er at det seine husmannsvesenet og det tidlige "coloni", dette er da akkurat det samme!
"In the late Roman Empire and the Early Middle Ages a colonus (plural: coloni) was a tenant farmer. Known collectively as the "colonate", these farmers operated as sharecroppers, paying landowners with a portion of their crops in exchange for use of their farmlands." - Wikipedia
Coloni var et resultat av det tredje århundrets mange kriser, slik vi kan se det i videoen fra K&G.
Allikevel, det er rart at vår nære samtid er så lik den romerske opp mot keiser Konstantin, da man der som her i Øverskreien hadde både husmenn og bedehus, som fungerte på så godt som samme vis begge deler! For fram mot Konstantin, da samledes de kristne i enkle hus, eller bedehus, på lignende vis som rundt Totenåsen. Samtidig var nok mange av disse kristne datidens husmenn eller "colonus".
Derfor, den vestlige, kristne sivilisasjon, den ble avsluttet på akkurat samme vis i Øverskreien, med de samme typer mennesker, som den tok til. Så man kan trygt slå fast at vår sivilisasjon, den ble avrundet på glimrende vis av min oldefar nettopp her i Grythengen!
Ellers har engelske Wikipedia en god definisjon av hva det som regel ville si å være husmann i praksis, nemlig en økonomisk livegen eller "economic serfs".
"A tenant farmer in Norway was known as a husmann (plural: husmenn) and were most common in the mid-19th century when they constituted around one-quarter of the country's population. Heavy demands were placed on these tenants by their landlords, the bønder or land-owning farmers. The majority of the husmann's working hours were usually taken up by work for the landlord, leaving him little time to work on his own land or better his own situation. As a result, though the husmenn were technically free to leave the land at any time, their poor economic state made them in essence "economic serfs". Failing to own their own land also made tenant farmers ineligible to vote according to the Norwegian Constitution at the time. The number of tenant farmers in the country grew during the 19th century, rising from 48,571 in 1825 to 65,060 in 1855, the latter figure representing the height of the husmann population in Norway, most of whom lived in the eastern part of the country. Given their difficult economic and social position in Norway, many Norwegian husmenn immigrated to Canada and the United States throughout the 19th century. Following the revolutions of 1848 the husmenn's cause was taken up by Marcus Thrane. Thrane fought for the husmenn's rights at home and also encouraged them to emigrate and seek better fortunes abroad. The number of husmenn began to decline in the second half of the 19th century, and by 1910 they made up less than 5% of Norwegian society.[28]" - Wikipedia
Videre, Ryan Reeves må ha blandet sammen litt, da det ikke var Konstantin som utstedte disse lovene som bandt "the coloni" til jorda, men den tidligere keiser Diocletian.
Allikevel, som vi ser, støttet Konstantin opp under dette systemet, med å utstede samme typer straffer for "the coloni" som for slavene.
Videre ser jeg at i Sverige hadde man noe som kaltes "statare":
"The statare was a class of people who received their income mostly from labor on the land of the landowner, not in money but subsistence, and would have a one-year contract ending in October or September. Their lives were described by prominent Swedish and Finnish novelists and writers such as Ivar Lo-Johansson, Jan Fridegård, Väinö Linna (Under the North Star trilogy) and Moa Martinson who helped end the system of the statare in 1918 (Finland) and 1945 (Sweden), respectively.[29][30]" - Wikipedia
En "statare" er akkurat hva jeg tidligere trodde en leilending var, men faktisk var leilendinger nærmest å regne som frie bønder.
Begynner man å se på et emne på YouTube, dukker det gjerne opp flere lignende videoer i feeden, og denne om livegenskapet i England var meget interessant. Som vi kan se var det slett ikke alle i en landsby som var livegne, og selv om en livegen og en fri bonde i praksis nok ofte utførte samme type arbeid og levde helt like liv, gikk mange livegne i gråsonen til rettssak for å få stadfestet sin posisjon som "frie bønder".
Meget interessant var delen om at de livegne hadde plikt til å male kornet i mølla til baronen, da dette var en viktig inntektskilde for ham. Dette fikk meg til å tenke på om de mange småplassene under herregården Grythe, også hadde plikt til å male sitt korn på kværna her i kværnenga Grythengen?
Og var det slik, kan det jo hende møllermesteren her i enga også la på litt ekstra for kverningen, som han stakk i egen lomme;-)
Hva jeg merket meg var at husmenn i enkelte tilfeller kunne være helt uten jord, hvor de bare satte opp ei stue så lenge, som de seinere demonterte og tok med seg hvis de fikk tilbud om en husmannsplass med jord. Holmstadstuen, som jeg skreiv om nedenfor her, kan da muligens ha vært ei slik midlertidig stue, og ikke en egentlig husmannsplass.
Her kan man nok lese litt om hva slags fester som ble holdt på fest- og danseplassen øverst i Stysjin, selv om dette nok mest var en plass hvor man bare samledes til lystig dans og lag ved Olterudelva i lyse sommerkvelder:-)
Et fotografi tatt på turen til Raufoss en søndag, mens jeg tenkte på hva som var årsaken til den voldsomme oppblomstringen av søndagsskoler i Øverskreien og Lensbygda i sin tid. Hvor jeg tror jeg fant svaret.
For egen del ble også søndagsskolen min eneste gode skole-opplevelse, på gamle Stange skole, med Anders og Helmer Holmstad den 2. som søndagsskole-lærere.
Ja, og jeg også fikk oppleve en forferdelig lærer, i likhet med min oldefar på Olstad grendeskole. Men denne læreren, han fikk heldigvis den gamle bakeren her i grenda kvittet oss med nokså fort.
Så velsignet være den gamle bakeren, og velsignet være M.J. Dahl!
Ah, her var det litt feil igjen, fordi denne læreren flyttet helt av seg selv, da Olstad grendeskole skulle slås sammen med Stange skole. Dette trolig fordi han ikke ville ha kollegaer. Men, men, man fyller på ny kunnskap litt etter litt. Slik er det med historie, og andre fag også, mange underlige teorier har sett dagens lys, før man kommer i mål.
***
Da jeg kjørte til Raufoss en søndag så jeg det hang banner på Betel for søndagsskole, dette er vel siste rest av den rike søndagsskole-virksomheten som var her i Skreien og Lensbygda i fordums tid, og denne tror jeg holdes kun en gang i måneden.
Mens jeg kjørte videre begynte jeg å tenke på hva som var opphavet til dette fenomenet, for det var jo en voldsom søndagsskole-virksomhet som plutselig blusset opp utav det tomme intet. Ja, jeg ser jo det at min oldefar og Klaus Sundby, de fartet rundt hele søndagen og holdt søndagsskoler rundt omkring. Men de var ikke alene, dette var noe alle dreiv med, det var søndagsskoler over alt, alle dreiv med søndagsskole og alle sendte sine barn på søndagsskole. Hvorfor? Hva var drivkraften?
Plutselig slo det meg at hele dette fenomenet, det var en motreaksjon på at de var kvitt denne forferdelige læreren på Olstad grendeskole, som hadde terrorisert en halv generasjon unger. For vi vet jo det at det var ingen tilfeldighet at emissær M.J. Dahl kom hit til grenda i 1892, hvor denne læreren forsvant så langt vekk han klarte i 1893. Så Dahl, som var en voldsomt kraftig fyr med tyrenakke, og som frelste sin bror ved å ta ham hardt i jakkekragen og tale alvorlig til ham, må rett og slett ha skremt vettet av denne læreren.
Dahl elsket å gjøre ablegøyer sammen med barna når de gikk rundt juletreet under juletrefest på Skreiens bedehus, husker ikke hvem som fortalte dette til gamlefar, men Dahl var en skikkelig spilloppmaker og ingen tørrpinn.
Dette var nok mye av grunnen til at han tente på alle plugger, da han fikk høre om barneplageren på Olstad grendeskole.
Videre var det ei dame som brukte å ha ei pute under stakken da det var fest på bedehuset her i Øverskreien, hvor hun fortalte alle at hun hadde blitt gravid med Dahl, så de hadde det mye moro på Skreiens bedehus før i tiden, gamle som unge.
Husker ikke hvem dette var heller. Kanskje spør jeg gamlefar ved anledning, hvis jeg husker det, og legger til ei fotnote.
Fotografiet er av hurdalsrosa fra Viken i Hurdal i sørveggen på våningshuset i Grythengen i høst, i full høstprakt.
Men det var jo ikke bare dette, for Dahl, i tillegg til å skremme vekk denne tyranniske læreren, han kom jo også med søndagsskolen. Hvor alle nå plutselig kunne være lærere selv, og hvor de selv kunne gi sine barn den gode skole-opplevelsen og tryggheten de selv aldri fikk oppleve. Så alt dette må ha opplevdes helt fantastisk for grendefolket her!
Og dette var nok da altså grunnen til at min oldefar Even Helmer Hermansen Holmstad aldri fikk nok av søndagsskole, da han var den personen som hadde lidt aller mest under denne beryktede læreren i Olstad grendeskole, hvor hele skoletiden hans var ødelagt.
Men så kom da altså apostelen i Holmstadengen og både jaget denne læreren, samtidig som han gav min oldefar mulighet til selv å bli lærer, en søndagsskolelærer. Hvor han kunne gjøre godt igjen alt det onde, ved å selv være den læreren han aldri fikk oppleve å ha, for alle søndagsskole-barna i Øverskreien og Lensbygda. Og hvor grendefolket, som selv alle sammen hadde lidt under denne læreren, kunne glede seg over å gi sine barn en god, trygg og oppbyggende søndagsskole-opplevelse hver søndag.
De tre pietistiske nyper, den haugianske, den johnsonske og den rosenianske, i gråsteinsmuren til oldefar.
Da har jeg sett en dokumentar om Harald Hardråde og en om striden mellom Arminius og Germanicus på min lille Dell 13", så nå gidder jeg ikke mer denne lørdagskvelden. Istedenfor vil jeg reflektere litt over standssamfunnet, som muligens er på veg tilbake, og denne gangen blir det i så fall ikke luthersk, hvis man kan snakke om noe slikt som et "luthersk standssamfunn"? Uansett, det var ikke Luther som innførte standssamfunnet, for som vi skrev lenger ned her:
"Videre, Ryan Reeves må ha blandet sammen litt, da det ikke var Konstantin som utstedte disse lovene som bandt "the coloni" til jorda, men den tidligere keiser Diocletian."
Så rett skal være rett, standssamfunnet ble formalisert av keiser Diocletian, før dette hadde vi et slavesamfunn, hvor selv de fattigste romere gjerne holdt seg med en slave eller to, og ingen romersk borger måtte slite i jorda.
Dette endret seg med det tredje århundres mange kriser for Romerriket, hvor slavetilførselen krympet kraftig inn, samtidig med pest som gjorde ende på store deler av slavebefolkningen, sammen med økonomisk tilbakegang. Alt dette tvang de mindre privilegerte av bybefolkningen ut på landsbygda, hvor de fikk leie et stykke jord av godseierne, som i stor grad ble betalt med pliktarbeide for godsherren.
Denne gruppen av jordløse ble seinere betegnet "coloni", hvor de under Diocletian ble jordbundne og å ligne med de tidligere slaver. Keiser Konstantin sementerte ytterligere denne praksisen, og støttet harde straffer mot bønder som gjorde opprør, i likhet med Luther under det tyske bondeopprøret.
Med Romerrikets oppløsning ble dette systemet svekket, men tok seg opp igjen under vikingenes herjinger mot frankerne, hvor grever og baroner fikk ansvar for regionale kamptropper bestående av bønder og riddere, for å ha et finfordelt forsvarsnettverk mot vikingenes plyndringstokter. Denne praksisen materialiserte seg i føydalsystemet.
I England tror jeg føydalsystemet har enda tidligere røtter, som jeg mener å huske kan spores tilbake til anglosakserne. Så det kontinentale og det engelske føydalsystemet var trolig en del forskjellig fra hverandre.
I Norge fikk vi husmannsvesenet, som kan lignes med det romerske "coloni" før de ble jordbundne.
En ting er i alle fall sikkert, Martin Luther gjorde intet for å løsne på standssamfunnet, tvert imot oppfordret han sin fyrste til å slå hardt ned på bondeopprøret. Luther hevdet at alle hadde å kjenne sin stand, han så nok nærmest på dette som guddommelige forordninger, hvor han ikke tolket det allmenne presteskapet dypere enn at man skulle tjene Gud gjennom sitt arbeide.
Heller ikke var det for at folk skulle komme fram til tro ved egen overbevisning at Luther oversatte det nye testamentet til hverdags-tysk, men for at borgerne skulle kunne belæres i Luthers egen katekisme. Den sanne lære var det geistligheta som skulle forordne, og slik ble det til konventikkelplakaten ble revet ned på midten av 1800-tallet
Det radikale allmenne presteskap og troen som et resultat av personlig lesning av og refleksjon over skriften, kom først med den pietistiske bevegelse og haugianismen, mer inspirert av opplysningstidens idealer enn av Luther.
Skal vi snakke om et luthersk standssamfunn, blir det vel det at i dette standssamfunnet var paven byttet ut med fyrsten som den som satt på toppen av hierarkiet, samt det at det var et kall å skjøtte sitt arbeide etter beste evne innenfor sin stand, som var en guddommelig forordning, til Guds ære.
Så var det noe rart at fyrstene omfavnet Luther;-) Ikke minst i Nord-Europa, hvor kirken eide betydelig mer jordegods enn lenger sør.
Allikevel, Luther gav nok kimen til det som seinere ble fortolket som et langt mer radikalt allment presteskap med haugianerne, samt at de tok med seg den lutherske arbeidsetikken inn i kapitalismens tidsalder, som med tiden gjorde slutt på standssamfunnet og gav oss klassesamfunnet.
Vi har derfor beveget oss fra slavesamfunnet til standssamfunnet til klassesamfunnet, hvor vi nå muligens beveger oss bakover igjen mot standssamfunnet, hvor vi i verste fall om noen år igjen er å ligne med slaver.
Alternativt kan vi innføre lommedemokratiet til Terje Bongard, gjøre husmannstroen til nasjonalreligion, og Grythengen til et historisk sted for pietismens og nyromantikkens kulminasjon ved min oldefar. For det var her i grenda den tredje av 1800-tallets pietistiske bølger slo ut i full blomst og gav oss et siste pust av 2000 år med kristen evolusjon, før vår vestlige sivilisasjon brant ut og døde.
Ja, kunne det virkelig være slik at det var min oldefar som avsluttet pietismens storhetstid i Norge, denne store bølgen bestående av tre mindre bølger gjennom 1800-tallet, innledet av Hans Nielsen Hauge? For alt har blitt så rart at jeg veit sannelig ikke lenger? Uansett, den norrlandske pietismen la grunnlaget for en genuin lokal kultur her i Øverskreien og rundt Brennsætersjøen.
En tid og en kultur hvor man endelig hadde kjørt standssamfunnet i grøfta!
Et kjært minne fra tipp-tipp-oldefar Ovren Mikkelson i Overnengen. Og jeg er sikker på hvor smia hans lå, et stykke ovenfor låven helt inntil Ovren Mikkelsons veg, som i dag feilaktig er kalt Byvegen. Og jeg er sikker om hvor Ovren Mikkelson satt og nøt soloppgangene over Mjøsa, på en god og velformet stein mellom smia og låven, mens han smattet på pipa si. Og der satt jeg i våres også:-)
Som vi ser nedenfor her var Mikkelson en tidlig romersk "colonus", for det var ingen forskjell på disse og de seine husmenn, før "colonus" ble synonymt med livegen. Men vi ser også at for de seine livegne i England, så var disse i praksis leieboere, da det etter hvert ble mer praktisk for godsherrene med klingende mynt enn med pliktarbeide.
Og slik var det nok for Ovren Mikkelson også, den tiden han var husmann, så flink som han var med hendene. Derfor slapp han pliktarbeidet og betalte for sitt opphold i klingende mynt, og han må ha trivdes godt under Ovren, da han tok dette gårdsnavnet som fornavn i Wisconsin.
Ellers tror jeg Marthe visste at hennes mann og barn planla å emigrere da hun døde i 1867, da Helene jo utvandret samme år, og den nye ruta med Hero fra Christiania som tok til i 1867, til Hull i England, tog til Liverpol og Amerikabåten til USA, denne ble det nok snakket mye om blant husmennene i Øverskreien på denne tiden.
Hvor jeg tipper Herman og Mina var bestemt på å bli med, men så fikk de Grythengen da, slik at de ombestemte seg.
Nå er jeg ikke lenger i tvil, Toten-arden til tippoldefar er smidd av Ovren Mikkelson i smia i Overnengen. For dette er ikke partivare, nei alt er smidd og klinket sammen av tipp-tippoldefar. Kanskje er det hans bryllupsgave til Herman og Mina da de giftet seg ca 1864?
Det er i alle fall to steder denne arden må ha brøytet jorda, i husmannsplassen Vestby og i Grythengen, men kanskje var den i drift i Overnengen og i Holmstad også?
Men nå er draget knekt, på samme vis som draget til Grythengen. Og jeg setter den ikke i stand igjen, før Grythengen er satt i stand igjen!
Stabburet, Dahlsleden og Toten-arden, dette skal vi ha med fra Grythengen, når 150-års jubileet er unnagjort. For vi er jo nødt om å bli her ut 2025, slik at vi kan lage til den store foto-boka "150 år i Grythengen" ;-)
Deretter får vi vie oss til tåre-fotografiet, med stabburet som galleri. Så får folk selv finne utav hvordan de har tenkt å leve videre uten en tro, uten et landskap, uten kulturelva vår og uten noen historie av betydning.
Samt ikke minst, uten en eneste liten grytheng-rett i all evighet!
"I think you're really are on the money here, Dr. Living in a major metropolitan area for past several years, I've personally witnessed the mental decline in all of my close friend groups and by acquaintance groups, and professional colleague groups. People seem to be eroding from the inside out. Everyone is hyper vigilant to any perceived insult or slight. People must be perfect at all times, leaving no room for mistakes. Realty is becoming personalized, almost as if everyone is retreating into a narcissistic movie that's playing in their head 24/7. Forget about institutions and power structures collapsing as in previous epochs; this time its the individual that's collapsing in on him/herself. Stellar work as always!" - DC
"But you're describing exactly what's happening here, except that I live on the far countryside of Norway. It was in 2017 I started noticing something is wrong, and since then it has accelerated!" - PermaLiv
Dette er så bra, Richard Grannon i aldeles toppform, hvor han redegjør for hvorfor vi har fått et narsissistisk samfunn, samt hva man kan gjøre, nemlig fortvile. For alt man kan er å fortvile og å tåre-fotografere, fotografere de siste rester av våre forfedres tro, landskap og historie, før ALT slukes av narsissisme-epidemien, som stiller korona-pandemien i skyggen!
Suburban housing doesn't belong to the countryside, like in "Totscana". People who are not directly involved in agriculture should live in urban places. Otherwise the countryside becomes reduced to a kind of Suburban Hell, a favorite phrase of Nathan Lewis.
We don't try to mix "the city" and "farms." Urban places are dense and distinct from farming areas. People who are not directly involved in agriculture should live in urban places -- whether tiny country villages, or huge metropolises.
European village.
European village. Although this village is in an agricultural region, this village itself is a dense urban place, and there is a distinct transition to farmland.
We don't try to mix the "city" and "farms" -- i.e. suburbia.
Chinese village.
Chinese village. Again, a dense urban place, and farmlands. Don't mix them.
But of course, modernist "urbanism" is not urbanism, it's nihilism! Only traditional urbanism can support pleasure of life. Nathan Lewis is one of the best urbanist writers, so go on to his fabolous archive to learn more:
The Eco-Technic Civilization. Try to imagine it. If you can imagine it, you can have it! It is actually cheaper and easier to do than today's Suburban Hell. - Nathan Lewis
Meget pussig dette at inngruppa til Klaus, Even Helmer og Johan Albert, skulle føre til at Grythengen havnet i utgruppa. Mens hadde vi bevart Grythengen, slik at dette stedets fulle mening kunne realiseres gjennom hensikter, ville enga vår kunnet hatt slik utrolig stor betydning for så mange, på begge sider av Atlanteren.
Nå har himmelenga vår ikke lenger noen betydning for noen, og hvordan skulle den kunne ha det, når ikke en eneste av denne eldgamle kværnengas hensikter kan realiseres? Ja, da får den jo ingen betydning for noen, heller ikke for meg, derfor bryr jeg meg ikke om den lenger, da det er kun slik jeg kan bry meg om denne kjære enga i grytha, for skulle jeg bry meg, da ville jeg jo krenke vårt fedrealter, fordi da ville jeg late som om alt er greit, noe det ikke er, hvor jeg med en slik handling ville omgjøre Grythengen til en kulisse i kulturlandskapet.
Og ei kulisse, det kan ikke Grythengen være, da er det bedre å la herr Fossemøllens øyensten få gå til kvile og dø, sammen med minnene om fordums storhet.
Og du verden så mange minner fra Grythengen jeg har samlet dette året, år 2021, hvor det er 150 år siden Ovren Mikkelson reiste til Wisconsin, sammen med sin yngste sønn.
Hans eldste sønn ble tilbake, vår Herman, fordi han fikk Grythengen sammen med sin Mina. Hvor han omsider kunne bli møllermester i flomkværna vår i Olterudelva, for slik å bli herr Fossemøllen på helt ekte vis, etter sine snaue ti år i Fossemøllen ved Kværnumsstrykene i hans barndom.
Lillebror ble entreprenør i Stoughton, hvor han reiste flere av byens beste forretningsbygg, sammen med mange boligprosjekter. Hvem skulle trodd det, at smeden i Overnengen skulle bygge Stoughton!
Gleder meg til å lage foto-bok over bygningene til Augustinus i Stoughton, hvis det en dag igjen blir mulig å reise dit uten vaksine-pass.
Men hvordan blir det for etterkommerne av Ovren Mikkelson i Wisconsin å komme hit, når de får vite at alle drømmene, ja selve øyenstenen til storebroren til barna i Overnengen, Grythengen, er totalt knust?
Allikevel, vi må være dønn ærlige mot dem når vi finner dem, vi må fortelle dem at vi har ødelagt alt, at vi ikke lenger har noen ting å være stolte over, samt ikke minst at vi har blitt lik barn fostret av ulver.
Er det ikke rart, våre forfedre, og da særlig Even Helmer og Johan Albert, de identifiserte seg gjennom det fellesskapet som ble vår forbannelse. Ja, for hadde de tatt vare på Grythengen, da ville prosjektet deres vært en suksess, og Norge kunne fortsatt å være en nasjon med identitet.
Så det var med Grythengen alt falt og ble en forvrengning. Derfor er det nå slutt, menneskene ble onde, og det eneste man kan gjøre, er å la Grythengen dø.
Kun tårefotografiet står tilbake.
Selv identifiserer jeg meg voldsomt med det å måtte bære øyenstenen til storebroren i Overnengen til graven, dette er et meget tungt kors å bære, men det finnes ikke lenger andre valg enn å la kværnenga til Herman og Mina få kvile nå, da ikke lenger en eneste liten hensikt med denne enga kan realiseres, selv om det er intet sted man finner mer mening enn her.
Så hvordan det skal gå med Norge i fortsettelsen, det aner jeg virkelig ikke, da det ser ut til at alt av mening i vårt land bare fordufter!
Men jeg håper mange av de flotte bygningene lillebroren i Overnengen reiste i Stoughton fremdeles står, og at jeg kan få fotografere disse for ei flott foto-bok:-)
Fotografiet er fra Tretjønna på Totenåsen, et flott turmål, men nå var jammen barfrost-perioden over for i år også😢
Utsyn mot Holmstadjordet, hvor vedvegen ned til bade- og fiskeplassen i elva går ned mellom de tre granene. Her står det en ripsbusk.
Denne vedvegen må selvsagt bli der Dahlsleden mellom potetjordet til Per Post og Holmstadengen går opp. Man trenger ikke å krysse elva dette strekket, da Olterudelva på 1950-tallet ved et under skiftet leie. I tillegg laget jeg som guttunge til en rideveg etter dalsida, slik at det er bare å få på nytt kjede på den elektriske motorsaga til gamlefar, for å kutte av noen trær som har falt ned her og der, så har man en aldeles nydelig vandringsveg.
Og etter dette strekket, her er det mye historie nå!
Da var jeg en tur oppover Holmstadjordet, hvor jeg fant igjen den øverste av de fire ved-vegene ned dalsida mellom Grythengen og Holmstadengen, og gikk denne ned til elva. Den går ned mellom granene som stikker opp litt til høyre øverst i bildet, to til venstre og en til høyre. Rett ved siden av der denne går ned stod det jammen igjen en ripsbusk, så det er mulig trællene her i trælleplassen Holmstadjordet hadde bærbusker øverst i dalsida mot solhellinga? Ved-vegen går veldig fint ned mot elva, og munner i en flott plass med en større dam, som nok var bade- og fiskedam. Pussig å tenke på at de første holmstadinger badet og koste seg her nede i vikingetiden.
Jordet til trælleplassen var nok da det stykket som ligger inn mot dalsida, hvor tunet helst har ligget i nedre nord-østre hjørnet av dette jordet, med en uslåelig utsikt mot Mjøsa og Balke kirke. Da dette lå ute på jordet, er hustuftene nå borte.
Oi, oi, oi, det er fine linjer i Holmstadjordet, dere:-)
Det er helt klart at nede fra herregården Grythe ble denne plassen seende ut som en holme i skogen, i likhet med Grythenholmsvarden, som også var en holme i skogen under Grythe, slik at varden skulle være godt synlig fra alle kanter, hvor dette jordet da med tiden ble hetende Holmstadjordet.
Seinere, da Grythe ble delt og Holmstad skilt ut, tok denne nye gården navnet sitt fra Holmstadjordet.
Ei bjørk nedenfor der tunet lå.
Det kan ikke være mye tvil om at Holmstad er skilt ut fra Grythe, ellers ville man fortsatt å helle stein nedover dalsida i Grythengen. At dette ikke ble gjort, er ved-vegen over den store steinrøysa ovenfor Valbydalen et klart bevis på.
Videre er det opplagt at fest- og danseplassen her i grenda var plassen som lå øverst i Stysjin, som lå aldeles nydelig plassert ved Olterudelva mellom de to nederste ved-vegene ned dalsida.
Personlig tror jeg ikke disse frankiske trællene som holdt til i Holmstadjordet under vikingetiden, de første holmstadinger, så på sin skjebne som en forbannelse. For frankerne, etter at de slo tilbake muslimene, de begynte etter denne seieren å se på seg selv som Guds utvalgte folk. Frankerne var videre de siste av barbarene innenfor det tidligere romerske riket som lot seg kristne, men da de først tok til kristendommen, ble de de mest nidkjære av alle barbarene, og så det som et kall å underlegge alle barbarer under kristendommen.
Øverskreiingene ble frelst to ganger, først av de frankiske trællene i Holmstadjordet under vikingetiden, så av apostelen i Holmstadengen under den gylne tiden.
Derfor tror jeg frankerne i Holmstadjordet så det slik at de var sendt hit av Guds nåde, hvor deres fremste oppgave var å frelse mjøsbarbarene, hvor herren på Grythe var den første i Øverskreien som bøyde kne for Kvitekrist.
Fem nye fotografier til PermaLivs foto-prosjekt Holmstadjordet denne uka;-)
Vår sterkeste identitet fant vi vel med nyromantikken under den norrlandske pietismen her i Grythengen.
Tekst av Eivind Salen
Litt om identitet og identitetspolitikk.
Dette blir vanskelig. For her er det sterke meninger, og sterke følelser.
"Det skulle handle om identitet, som er noe ekte, og identitetspolitikk, som på et eller annet punkt forlater det som har sin opprinnelse i det ekte, og går over i noe oppkonstruert og - for de som ikke er inne i boblen - fremmed."
Her står Anne Baardvik og jeg sammen med Leif Arne Jåma etter å ha gitt ham blomster på vegne av Motvind Norge. Vi er overlykkelige, for det er bare to dager etter dommen i Høyesterett falt, og sørsamene på Fosen fikk fullt medhold i saken mot Fosen Vind AS med den norske stat som partshjelp. Konsesjonen for elektrisk kraftproduksjon med vindkraftverk på Storheia og Roan er ugyldig. Disse områdene er vinterbeite for den sørsamiske reindrifta som foregår, utbyggingen fører til at vinterbeitet går tapt, og det igjen krenker sørsamenes rettigheter til å utøve sin tradisjonelle urfolksnæring.
Jærheiene er tapt, Grythengen er tapt, flomkværna er tapt, Stabburstunet er tapt, husmannstroen er tapt.
Men hva skal man vel med identitet, så lenge man har identitets-politikk?
Og disse politisk korrekte kjærringene, de er jo så herlige da😝
Fotografiet er forresten fra selje-trellissen etter gamlevegen forbi Holmstadengen, som siste rest av nok har forsvunnet i høst, da jeg har hørt motorsaga dure noe forferdelig der oppe😭
Så der forsvant også litt identitet, som nå kun finnes tilbake i tåre-fotografiet. Og dette tapet, det fyller vi selvsagt med litt identitets-politikk, på samme vis som man fyller hull i råtne tenner med amalgam og annet svineri😬
Det er svært, svært sterkt. Den norske stat krenker samiske menneskerettigheter, de gjør det nå, i 2021, og det falt en enstemmig dom i det i Høyesteretts storkammer 11. oktober, i år.
Vi trodde oppriktig at den norske stat skulle rette seg etter dommen. Men det har den ennå ikke gjort.
Utbygger og Staten lener seg på kvisten: «Høyesterett har dømt konsesjonen ugyldig, men har ikke sagt noe om hva konsekvensene skal være». Det siste tar de - som her er den tapende part - som en fullmakt til å sette seg sammen, og finne ut hvordan de skal søke om en ny konsesjon, og la vindkraftverket drive etter den.
I mellomtiden skal vindkraftverket gå som normalt.
"Det har tatt av, de senere år, så man river til og med statuer og omskriver lærebøker, fordi folk i tidligere tider har brutt reglene som gjelder i vår."
Dette er vanvittig. Men det var ikke det dette innlegget skulle handle om.
Det skulle handle om identitet, som er noe ekte, og identitetspolitikk, som på et eller annet punkt forlater det som har sin opprinnelse i det ekte, og går over i noe oppkonstruert og - for de som ikke er inne i boblen - fremmed.
Det er godt å bruke samene som eksempel, for det illustrerer. Norge har gjennom historien begått flere overgrep mot samene, det er erkjent, og det er også erkjent at vi må rette opp igjen i de skadene. Det er derfor rettsbeskyttelsen til samene i Norge er så sterk, og derfor også så komplett uforståelig at den norske stat kan ignorere dem (rettighetene) når det kommer til vindkraft.
Kanskje jeg skal prøve å forklare forskjellen mellom identitet og identitetspolitikk sånn som dette. Identitetspolitikken er veldig opptatt av symbolske handlinger, veldig opptatt av følelser, og veldig opptatt av ikke å bli krenket. Den utmerker seg ved at det er vanlig å bli krenket på andres vegne. Det er viktig med ord og symboler, og man reagerer veldig når feil ord blir brukt om feil gruppe, eller når reglene for hva som blir regnet som krenkende atferd blir brutt.
Det har tatt av, de senere år, så man river til og med statuer og omskriver lærebøker, fordi folk i tidligere tider har brutt reglene som gjelder i vår.
Jeg er ganske sikker på at det er dekning for å si at i vår tid står identitetspolitikk sterkere enn identitet. Således er det mulig å bygge opp stort trykk for å få Nortura til å skifte navn på Joikakaker til Vilti, og ta bort den samiske gutten som pryder pakningen. Det bryter reglene å gjøre det på denne måten i vår tid.
"Men det er ikke bare samer og urfolk som har tilknytning til stedet de bor og har vokset opp. Vi har alle det. Denne identiteten blir dypt krenket når det kommer folk utenfra, og setter opp vindkraftverk for å tjene penger på det. Jeg har sterkt denne følelsen selv. Jærheiene er en del av livet mitt. Nå har Norsk Vind AS tjent hundrevis av millioner kroner på det, mens Jærheiene er tapt."
Samtidig er det vår tid som står for det største naturranet av samiske områder i historien. Samtlige av de største vindkraftverkene i Norge blir bygget midt i samiske reindriftsområder, i beiteland og flyttelei, og med store vanskeligheter med å opprettholde normal reindrift etterpå. Dette går på identitet.
Storheia og Roan på Fosen, Øyfjellet med Vesterfjella, Kvaløya i Troms, Raggovidda i Finnmark, det er svært mange eksempler, og flere skal det bli, om vindkraften får det som de vil. Det er uhyre sterkt å høre reineierne selv fortelle om hvordan det oppleves.
Men man blir ikke krenket i hovedstaden. Der kan til og med NRK, midt i Dagsrevyen, servere bilde av Storheia med vindkraftverket, i værmeldingen, for å betrygge seerne at «nå venter billig strøm på grunn av vinden». Samene og reineierne blir usynliggjort.
Og så kan man ta det et skritt videre. Selvsagt har urfolk en helt spesiell tilknytning til stedene de er vokst opp, og har levd i gjennom generasjoner. Hele tilværelsen, med næringsdrift og livets opphold, er knyttet til stedene. Også språket, er nøye tilpasset det å kunne kommunisere raskt og forståelig, ute i naturen, i forbindelse med reindrifta, til alle årets tider og i all slags vær og situasjoner. Mitt favorittord, et av de få jeg kan, er baaerkadidh.
Men det er ikke bare samer og urfolk som har tilknytning til stedet de bor og har vokset opp. Vi har alle det. Denne identiteten blir dypt krenket når det kommer folk utenfra, og setter opp vindkraftverk for å tjene penger på det. Jeg har sterkt denne følelsen selv. Jærheiene er en del av livet mitt. Nå har Norsk Vind AS tjent hundrevis av millioner kroner på det, mens Jærheiene er tapt.
På Haramsøya, i Tysvær, i Buheii, på Frøya, Sørmarkfjlellet, Stadlandet, Lutelandet, Kjølberget i Finnskogen, over hele landet der vindkraft bygges. Dette er ikke identitetspolitikk. Det er identitet. Og den krenkes.
Det var vanskelig å si det. Men det måtte bli sagt.
Etter å ha tatt et bilde av steinrøysa på andre sida av elva ved demningen til Olterud sag, kom jeg i tanker om at jeg burde lage ei foto-bok om steinrøysene etter Olterudelva, slik at jeg stoppet opp da jeg dro ved i går ved steinrøysa rett ovenfor Valbydalen (torsdag 27. oktober 2021), for å ta inn denne, og vurdere om jeg ikke burde rydde den, da noen trær har falt innover den, slik at den kunne bli litt mer fotogenisk igjen.
Men mens jeg stod og så på denne røysa, da kom historien rasende innover meg da, som ei steinrøys i fritt fall. For det viser seg at nærmest hele vår forhistorie har ligget skjult her i røysa.
Denne røysa, den må være fra opparbeidelsen av Holmstadjordet, i likhet med ei røys til øverst i Grythengen. Men disse røysene er eldgamle, det ser man på dem, og seinere har det ikke blitt helt stein nedover dalsida. Hvorfor ikke?
Dette er fordi fordi Holmstadjordet var en del av Grythe, hvor Holmstad og Kløvstad ble fraskilt Grythe omkring 1592, første gang Holmstad er nevnt, trolig var det tre brødre som splittet denne eldgamle herregården (Har kommet til at dette måtte være fire brødre, se noter (1)). Hvor Kløvstad da fikk sitt navn fra kløvvegen mellom mellom Grythe og Grythe-sætra, og Holmstad fikk sitt navn fra Holmstadjordet, som var kjernen i denne nye gården. Holmstadjordet er derfor en eldre plass en Holmstad, og Grythengen enda eldre igjen, muligens dobbelt så gammelt som Holmstad.
Samtidig, hvis vi tenker etter, er det nok grunnet Grythengen at Holmstadjordet ble til, slik at Grythengen er det egentlige opphavet til navnet Holmstad. For Holmstadjordet er et resultat av kværna i Grythengen, da herren på Grythe tenkte at nå som jeg har så flott kværn, må jeg selvsagt få mer korn å male, som jeg kan gjøre en god fortjeneste på. Og oppover ved Olteruddalen, der er det god jord og fin drenering, ypperlig for bygg og havre!
Derfor stakk herren på Grythe nedi Totenvika og skaffet seg noen flere frankiske træller på slavemarkedet der, røvet av vikinger på tokt etter Seinen, slik han hadde gjort det tidligere, da han etablerte kværnenga Grythengen.
Disse trællene plasserte han på Holmstadjordet, rett ved der den øverste av de fire ved-vegene mellom Grythengen og Holmstadengen går ned mot elva, hvor de fikk i oppgave å rydde Holmstadjordet, slik at han kunne få godt om korn til den nye kværna si i Grythengen.
Holmstadjordet var naturligvis et navn som kom til av seg selv med tiden, da denne plassen der oppe mer og mer minte om en holme i skogen, lik Grythenholms-varden, som herren på Grythe også kunne beskue fra herregården sin. Ja, herrefolket på Grythe hadde ansvaret for å holde det åpent rundt denne vardeplassen, samt å alltid ha varden klar og å holde vakt i ufredstid, en jobb han hadde betrodd til trællefolket i Grythenholm (1), hvor han også hadde skaffet seg frankiske træller til denne oppgaven. I det hele tatt hadde herren på Grythe stor sans for disse frankerne, da de var så siviliserte, i motsetning til mjøsbarbarene, som han i sitt stille sinn kalte folkene rundt Mjøsa. Og denne Kvitekrist, som disse trællene fra frankerland holdt så høyt, ja det var noe underlig med denne nye guden, som han grunnet på.
Da herregården Grythe, som i sin tid nok utgjorde alt land mellom Olterudelva og Slukelva, ble splittet i tre mellom disse tre brødrene i siste halvdel av 1500-tallet, hadde eldstebroren, som ble igjen på Grythe, et krav om at han skulle ha igjen skogen etter Olterudelva, da han trengte denne til vedskog, da han tidligere hadde hogget ved etter Sognebekken.
Grunnen til at Grythengen strekker seg såpass langt oppetter Olterudelva, er derfor at dette ble den nye vedskogen på Grythe, mens Holmstadjordet ble underlagt den nye gården Holmstad, som tok sitt navn etter dette jordet.
Vedskogen strakk seg opp dit elva gikk helt inntil dalsida, hvortil man kunne gå tørrskodd uten å måtte krysse elva. Seinere, ved et Guds under, ble elveleiet her endret på 1950-tallet, for å gi tørt leie til den nye Dahlsleden mellom potetåkeren til Per Post og Holmstadengen. For Gud får jo ikke gjort noe med menneskenes dårskap, da de har sin frie vilje, som han var så dum å gi dem ved skapelsen. Men elveleiet til Olterudelva, dette har vår Herre fremdeles makt til å endre.
Forresten, akkurat nå kom jeg på at Dahlsleden ikke bør gå opp igjen ved Vannverksvegen, men opp etter ved-vegen opp til trælleplassen Holmstadjordet like ovenfor:-)
Nå tilbake til steinrøysa ovenfor Valbydalen, for over denne går det en ved-veg over røysa, som ble etablert for å tjene den nye ved-skogen til Grythe. Ja, både det at denne ved-vegen ble etablert, samt at det i nyere tid ikke har kommet til nye steinrøyser nedover dalsida i Grythengen, er begge deler bevis for at Holmstad ble utskilt fra Grythe, samt at Holmstad har sitt navn fra Holmstadjordet.
Denne ved-vegen har fulgt samme veg-strekke som vegen bort til Sundby i dag. Øverst i Stysjin i Grythengen, mellom ved-vegene til Grythengen og Grythe, var det ryddet ei slette, har gamlefar fortalt (2). Hvorfor det? Jo, selvsagt, dette var samlingsplass for grenda, det var på denne sletta de samledes til dans, det var her de tente bål og feiret St. Hans.
For dette, det var helt opplagt det flotteste stedet hvor man kunne legge en slik samlingsplass, mellom disse to ved-vegene, hvor folk i grenda fulgte denne nye ved-vegen bort til denne plassen fra 1500-tallet og framover. Trolig hadde kværnfolket i Grythengen også ansvaret for å holde denne plassen fin og åpen, samt å samle sammen til St. Hans - bål. Hvor man selvsagt grillet bekke-ørret fra Olterudelva og drakk øl brygget av bygg fra Holmstadjordet:-)
Må også nevne at det går ned en ved-veg øverst i Grythengen, som nok ble opparbeidet omtrent samtidig.
Da Mina kom ned hit med sin Herman i 1875, er det sagt at hun beholdt sitt etternavn Holmstad fordi hun fikk så lite i medgift. Men dette var nok i så fall kun for sin egen del, for Even Helmer ble jo hetende Holmstad fordi han ble født i Holmstad, i de fire årene Herman og Mina holdt til der. Og Herman, han beholdt jo også sitt fødenavn fra Fossemøllen, da Gunnar Opsahl har fortalt at han kalte seg herr Fossemøllen hele sitt liv. Slik at her i Grythengen, her holdt ekteparet Marie Andersdatter Holmstad og Herman Evensen Fossemøllen til;-)
Men litt pussig er det jo, fordi Mina kom jo tilbake til den plassen som var opphavet til navnet Holmstad, noe hun nok ikke var klar over da, men som PermaLiv nå har forstått, hvor rekkefølgen er som følger:
Grythe → Grythengen → Holmstadjordet → Holmstad
Eller mer presist:
Herregården Grythe skaffet seg kværnenga Grythengen, hvor, som et resultat av dette, Holmstadjordet ble til for å skaffe godt og mye korn til den nye kværna, hvoretter Holmstad ble skilt ut fra Grythe og tok sitt navn fra Holmstadjordet, kjernen i denne nye gården.
Er det ikke forunderlig hvor mye historie man kan lese ut av ei gammel steinrøys (3) ei lita kveldsstund i Grythengen, bare man tar seg tid til å stoppe opp og undres litt.
Noter
1) Slo opp i lokalhistorie-wikien, hvor det står at Grythenholm også er en større matrikkelgård, i likhet med Holmstad, så da var det nok fire brødre som delte herregården Grythe mellom seg i sin tid, hvor broren som slo seg ned i Grythenholm beholdt det gamle navnet til denne trælle-plassen, da det jo er et slikt flott navn med masse historie.
Jeg har selvsagt også tenkt at Grythenholm var en holme under Grythe, i likhet med Holmstad, men heller nå altså til at Grythenholms-varden ble til før Grythenholm, og at denne gården har sitt navn fra denne eldgamle vardeplassen, som opprinnelig har sitt navn fra Grythe.
2) Kom på at like ved barndomshjemmet mitt, der var det ei lita steinrøys, denne må være stein fra denne gamle danse- og festsletta som lå øverst i Stysjin, som kværnfolket her hadde ansvaret for å holde i stand. Og da det nok ble drukket godt om øl brygget på næringsrikt bygg fra Holmstadjordet, kunne man ikke ha for mye stein på danseplassen, skulle man holde seg på beina uti de lyse sommernetter.
(3) Lukas 19:40
"Men han svarte og sa: Jeg sier dere: Om disse tier, så skal steinene rope!"
Dette bildet av der stien går over demningen til kværn-anleggene nedenfor Grythengen, tok jeg på onsdag (20. oktober 2021, 14:35:47). Denne kan muligens være så gammel at den er et fornminne?
Til venstre kan man så vidt se grøfta etter der vannet rant ut av demningen. Den første kværna stod nok her oppe inntil dalsida, med en kværnkall nede i grøfta, hvor vannet gjorde en liten bue og rant ut igjen samme sted som utløpet av dammen gamlefar gravde opp da han bygget hus.
Seinere fikk man et stort kværn-anlegg nede ved telthuset, men om dette vannet rant i samme veita, eller om man hadde et annet system, er ikke godt å si?
Ellers kom jeg på at jeg må spørre opp igjen om fyren som hogg etter Olterudelva i Grythengen da far var barn, klart det var han som lot de store granene stå igjen, som jeg dessverre kom til å hogge ned noen av under en periode med løvskogs-fanatisme.
Denne fyren, som nok levde av å slakte og å hogge ved for folk, må jeg skrive et lite stykke om, da han også er en del av historien for elva og grenda vår.
Vi var nede ved demningen til Olterud sag i dag, men denne var det ikke mye igjen av, kun noen få steiner til å markere hvor den har vært. Nedenfor denne demningen kan det umulig ha vært noen djup dam, så den djupe dammen gamlefar minnes, må ha vært dammen bak demningen, slik at demningen stod da gamlefar var barn.
Derfor kan ikke demningene etter Olterudelva ha blitt benyttet da man bygde opp næringsklynga ved Kvastad på slutten av 1930-tallet, og det gjør godt å vite at steinene til demningen i Grythengen da neppe befinner seg der. Men muligens kan steinene til demningen ved Olterud sag ha blitt benyttet til forstøtningsmurer mellom næringsklynga og fryseriet seinere?
Uansett, det lille som er igjen av demningen ved Olterud sag, er ikke verdt å fotografere, dessuten er det bare kratt der nå. Men morsomt å vite at dette var den store badeplassen i Øverskreien i sin tid:-)
Sonys a7IV var en så stor skuffelse, at jeg nesten fikk lyst til å melde overgang til Nikon. En ting er i alle fall sikkert, min a7III bytter jeg ikke inn!
Kanskje går jeg over til Nikon en gang, eller kanskje tar jeg spranget til Fujifilms mellomformat? Allikevel, slike drastiske skifter kan man ikke gjøre før man blir profesjonell og har en god inntekt av fotograferingen.
Skulle ønske jeg var så langt framme som Nigel Danson, bare se på den flotte foto-boka av skogs-miljøer han viser i videoen.
Håper jeg kan få til noe lignende for Olterudelva med tiden?
Uansett, i løpet av neste år satser jeg på å etablere første del av Dahlsleden, med start nede ved jordet til Per Post. Men dette forutsetter at jeg får ryddet alt nedfallet fra forrige vinter i løpet av vinteren, samt at jeg til våren kommer i gang med å lage tørr veg over sølemyra man fikk til nedenfor flomkværna med det nye V/A-anlegget.
For bare etter elva i Grythengen har jeg nå avdekket så mye historie, at det er nokså utrolig. Men tenk om jeg kunne fått ekspert-hjelp til å få full oversikt over de kværn-anleggene som har vært i Grythengen, det ville vært stort det! Med skisser og beregninger av hvor mye man kunne kværne, etc.
Det beste ville vært om vi fikk satt i stand igjen alt sammen, hvor Grythengen på nytt fikk ligge i fred og ro som ei stolt og levende kværneng etter kulturelva vår fra Tjuvåsen😍
Syrinen ved gamlevegen under grana er like flott om høsten som om våren den:-) Er veldig glad fordi jeg har hatt denne under foto-karantenen i Grythengen i høst👌
Dette synes jeg er litt skuffende, at Jesus kan ha vært en høyt utdannet rabbi, som snakket både hebraisk, arameisk og gresk, og på toppen av det hele muligens var fariseer😮
Selv har jeg alltid forestilt meg Jesus som ei fattiglus og en foraktet deplorabel, som kastet bort livet sitt i flishaugen og aldri fikk noen utdanning av betydning, samt ingen karriere, akkurat som meg selv. Så der røyk den illusjonen😨
Men, men, i det minste har jeg fremdeles apostelen i Holmstadengen, som utvilsomt var en skikkelig deplorabel😂
Men tenk om Jesus ble født i Bethlehem i Galilea da, og ikke i Bethlehem i Judea, Davids by, da blir det trist å lese juleevangeliet da😢 Heldigvis ser dette ut til å være noe som ikke kan bevises😌
Uansett, Sam Aronow, som er ny for meg, ser ut til å ha mange spennende videoer om jødisk historie:
I skjæringspunktet mellom natur og mennesket, der trives Aows, og der trives PermaLiv, rett nok ikke dagens mennesker, som har fjernet seg helt fra naturen, men våre forfedres interaksjon med naturen etter Dahlsleden rundt Totenåsen, kanskje ikke helt på høyde med de gamle landsbyene i Pyreneene, men ikke langt unna heller.
Fjørharva til oldefar ovenfor synes jeg er et godt eksempel på hva Aows mener, her er det nærmest umulig å skjelne mellom natur og mennesket, harva går liksom i ett med jorden og høstløvet.
Fjørharva står på den gamle vegen opp fra møkkakjelleren til låven som ikke er i Grythengen.
Jeg måtte gjøre flere forsøk og redigere bildene flere ganger, før fjørharva endelig gikk gjennom nåløyet hos Adobe, men i går gikk den inn. Du finner den i albumene til PermaLivs portefølje, som er oppdatert til helga, klikk på første bilde i et album og bla deg bakover med piltasten, for å se de nyeste bidragene:
Forresten var gamlefar innom en liten tur i dag, han kunne ikke huske om demningene i Olterudelva var borte da han var barn, men han kunne fortelle at nedenfor demningen ved Olterud sag var det en stor og dyp dam hvor barna brukte å bade da han var liten, det var tom. ei lita strand der, slik at de tok med seg puffet hvete (datidas popcorn) for å kose seg ved denne dammen om somrene. Det var her ungene i Øverskreien lærte seg å svømme, dette var Øverskreiens "Water World".
Så nå fikk jeg skikkelig lyst til å ta en tur ned til denne demningen, for å se om dammen og stranda fremdeles er der? Kanskje tar vi søndagsturen dit? For dette, det er jo i Grythengen dette også, da Grythengen strakk seg helt ned til Linna da Herman og Mina kom hit ned i 1875.
Nok et lite historisk bidrag til 150-års jubileet for enga vår, i går fant vi at jordet ved våningshuset ble kalt Stuggujordet, fra den tiden det stod ei husmannsstue her, under lokket på såmaskina. Rett og slett forunderlig hvordan nye biter til Grythengens historiske puslespill dukker opp på de merkeligste steder og vis!
Nå gjelder det bare å få all denne nye historien ned fra nettet og inn i bøker og hefter, til 150-års jubileet vårt i 2025👍
Her har jeg kommet til at jeg vil dele dette i to, hvor jeg samler fotografiene i egne fotobøker av beste kvalitet, mens teksten tar jeg i enkle hefter ved siden av, av enkleste kvalitet. Dette fordi det blir for utfordrende å blande fotografi og tekst uten profesjonell bistand.
Og jammen blir det en del bilder, nå er jeg snart oppe i 200 godkjente fotografier hos Adobe Stock Photo fra karantene-perioden nå i høst, av ypperste, internasjonal standard👏
Aadals Brug på Løiten brant i 1928 og ble ikke bygget opp igjen, slik at såmaskina til oldefar er seinest fra 1928, hvor det ser ut til at den har vært i drift på Grythengen helt til 1985, det siste året Bjarne Holmstad gjorde sine notater om når våronna var ferdig under lokket vi her ser avbildet.
I 1928 var Even Helmer, Johan Grythengen, M.J. Dahl og muligens Bernt Overnengen, godt i gang med knutepunkts-næringslivs-klynga si nede ved Skreia stasjon, slik at jeg tror dette var ei såmaskin de kjøpte i fellesskap under ei møtehelg for Fellesmisjonen ved Romedal bedehus, hvoretter de tok den med hjem på båten fra Hamar til Panengen.
Om Bernt Overnengen var med allerede nede på Skreia, kan jeg ikke si sikkert, men han var i alle fall snekker og bedriftseier ved nybygget nede ved Kvastad, i tillegg til at han er oppført som trolover og heimedøypar rundt omkring i Øverskreien og Lensbygda.
Så jeg tror vi kan utvide til firkløveret som ankom næringsklynga si ved Skreia stasjon med stassleden som nå står parkert under telthuset, til Bernt Overnengen, M.J. Dahl, Johan Grythengen og Even Helmer Holmstad.
Ikke noe dårlig firkløver dette!
Etter at jeg fant ut at såmaskina til oldefar var laget på Løiten og Aadals Brug, ble jeg mye mer glad i den, slik at jeg spylte den rein og satte den inn i uthuset igjen for vinteren. I den store beholderen var det bygg og i den lille gressfrø, som hadde begynt å mugne, men nå står maskina tørt og godt.
Da jeg spylte under lokket fant jeg at bestefar hadde rablet ned litt enkelte år om når våronna var ferdig, stakk uti uthuset nå nettopp og noterte ned årstallene, da disse sammenlagt gir en god pekepinn om tidsrommet for da våronna var ferdig her i Grythengen.
Bjarne Holmstads notater om våronna i Grythengen
Sådd ferdig 7/5 1975.
Sådd ferdig den 14/5 1964.
Sådd havre den 19/5-79.
Sådde bygg fra Majer gård, våronn ferdig den 28/5 1963.
Den 21/5 1981, sådde havre bak stabburet.
Våronna ferdig den 22/5 1985.
Sådde havre den 7/5 1980 på Stuejordet. (Dette var en ny opplysning, at bestefar Bjarne Holmstad kalte jordet ved våningshuset for Stuejordet. Kan det være at dette er et navn som henger igjen fra før Even Helmer bygde nytt våningshus her i 1903, hvor det tidligere sto ei husmannsstue, og man derfor kalte dette jordet for Stuejordet, eller Stuggujordet, som det blir på totning.)
1983 - Sådd bygg bak stabburet. (Skal vi da heretter kalle dette for Stabbursjordet, og ikke Østvollen, slik jeg har gjort hittil. Stabbursjordet og Stuejordet, to fine navn det😊)
1977 - Sådd ferdig den 25/5. Snøen lå lenge i år.
Både i går og i dag gikk det med for mye tid til fotografering, selv om jeg bare holder meg her i Grythengen. Var jeg ikke i foto-karantene her, ville det blitt enormt mange nye bilder fra rundt omkring på Toten i dag, med den herlige skodda! Men, men, det er da utrolig hva jeg får tynt utav denne eldgamle himmelenga vår også, og har nå passert 170 godkjente bidrag hos Adobe siden karantene-perioden tok til:
Demningen til Olterud sag, som også var en del av Grythengen, tror jeg at jeg venter med til jul, den kan uansett sikkert være fin med litt is omkring seg.
Forresten frykter jeg at forstøtningsmurene til næringsklynga nede ved Kvastad, som Johan, Even Helmer, Harald Holmstad og Bernt Overnengen fikk satt opp, kan være bygget opp av stein fra demningene til flomkværna vår og til Olterud sag, for der er mye fin stein, og de tenkte nok at nå som vi har fått elektrisitet, blir det aldri behov for disse demningene igjen.
Ellers holder Pål Hermansen på, tenk det, alt da jeg var tenåring var Pål en nestor innen fotografiet, og jammen holder han fortsatt på og vinner konkurranser:
Waldemar Januszczak er helt fenomenal, og du verden hvor glad jeg er fordi jeg fikk sett denne videoen om kristen kunst i middelalderen, før jeg skal til å fotografere bedehus-kunst i Rustad bedehus i Sør-Hurdal, hvis de holder på lenge nok til at jeg får rotet meg dit med kameraet.
Det at Maria-skikkelsen er hentet fra Isis, det visste jeg, men at Jesus først var Apollo for så å bli forvandlet til Jupiter, det ante jeg virkelig ikke.
Samtidig ser vi jo at de første 300 år av den kristne kirke var en bedehus-tid, slik at bedehuset var ikke noe som ble utviklet av John Wesley, han hentet kun tilbake gamle idealer, før vi fikk bedehuslandet i Norge, hvor dette landet ble avsluttet her i Øverskreien med en herlig form for rokokko kristendom, man kan nesten si den var Apollo-inspirert, slik at vår vestlige, kristne sivilisasjon, ble avsluttet slik den ble født på flere vis.
Men jeg synes nå det er trist jeg da, at alt oldefar ønsket å skape, skulle gå i dørken, himmelenga hans, bedehuslandet hans, husmannstroen hans, slekta hans, grenda hans, ja alt sammen. For han var jo Dahls fremste disippel, selvsagt var han det, etter at Dahl fikk jaget vekk denne djevelske læreren som hadde plaget Even Helmer hele skoletida hans på Olstad grendeskole ved Olterud.
Klart det, det er ikke hvem som helst som kan skremme en psykopat på flukt, det var nok kun Dahl som hadde makt til dette, hvor øverskreiingene gikk fra et terrorens tiår under denne sadistiske læreren, til den skjønne tiden, hvor terror-læreren ble erstattet med Dahl, hvor rasjonalismen og stavkirke-rivningen måtte vike for nyromantikken og dragestilen.
Men nå, nå er det terror-regime nå, hvor det ikke finnes tilbake annet fra nyromantikken, Grythengen og arven etter oldefar, enn det lille PermaLiv makter å feste på kamera-sensoren gjennom tåre-fotografiet.
For jeg tror Grythengen var så viktig jeg, at uten denne eldgamle himmelenga vår som ei levende eng i ei grythe, kollapser rett og slett hele universet!
Tar med en video til om perserne og Cyrus den store, som lot jødene vende hjem fra Babylon, og attpå til hjalp dem med å bygge opp igjen tempelet.
Men nå tror jeg vi må reise vekk vi også, så snart vi får gjort unna 150-års jubileet for grytheng-ættenes tid i Grythengen, for jeg fatter ikke at det går an å ødelegge så mye på 150 år jeg, Grythengen kan jo nå kun sammenlignes med bombingen av Dresden under 2. verdenskrig. Dette har kort og godt blitt ei tvangstrøye, hvor det ikke finnes tilbake den ringeste frihet til å realisere Grythengens hensikter basert på denne engas mening, slik at den kan få ha sin rettmessige betydning, som representant for husmannstroen, kulturelva vår, flomkværna vår, bedehuslandet, vår apostel, samt ikke minst Even Helmer, min oldefar, som viet sitt liv i tjeneste for sin apostel, etter at han kom med rettferdigheten, og alt det onde fra skoletida var glemt.
Vil Norge noen gang forstå hva her var, slik at de henter oss tilbake til Grythengen, hvor det norske folk setter i stand igjen kværnenga vår, slik Cyrus satte i stand igjen jødenes hellige tempel, slik at vi kan gjenoppta arven etter Even Helmer?
Tror mine døtre vil trives bedre i Madison enn i Grythengen, i alle fall slik forholdene er her nå😰
"Nice! I hope my daughters can study there, if we can first find all our relatives in Wisconsin:-) My great-great-great-grandfather Ovren Mikkelson settled in Cambridge, Wisconsin in 1871 together with four kids and a ton of grandchildren, so we should have plenty of relatives. Look forward to visit my daughters while they study in Madison;-)
Greetings from Norway!" - PermaLiv
Madison er fin universitets-by det, så her skal mine døtre studere når de kommer så langt😊 Vil mye heller besøke dem i Madison enn i Trondheim, som er omringet av vindkraftverk😝 Så vi må huske på å avlegge universitetet i Madison en visitt når vi kommer til Wisconsin, for å få en omvisning og finne utav hvilke studier de bør satse på😀
Ja, ja, da får vi vel vende tilbake til katolisismen da, slik Kalb anbefaler i sitt siste essay, så lenge alle synes å mene at vår form for kristendom, den norrlandske pietismen i symbiose med nyromantikken, ikke er noe verdt og ingen vits i å ta vare på, lik dette råtnende eplet av säftaholm.
Men har vi egentlig noe valg da, så lenge ikke Grythengen fikk ligge i fred som et filosofisk, spirituelt, kulturelt, kunstnerisk, arkitektonisk, historisk og musikalsk senter etter kulturelva vår.
For dette er et sted for spirituelt og kulturelt liv, og definitivt ikke for nærings-liv!
"However, while one Christian may love Jesus more than another, it is patent nonsense that all Christian denominations are of equal value. Catholicism is far richer in every aspect: philosophy, spirituality, culture, art, architecture, history, music. No matter what one’s prejudices are, it must be agreed that Catholicism, despite her all too human failures, is the richest and fullest expression of Christianity." - Dwight Longenecker
"Catholicism is far richer in every aspect: philosophy, spirituality, culture, art, architecture, history, music."
Er det ikke rart dette, at alle nå synes å mene at den formen for kristendom vi fant her i grenda, den norrlandske pietismen i symbiose med nyromantikken, er verdiløs eller underlegen, filosofisk, spirituelt, kulturelt, kunstnerisk, arkitektonisk, historisk og musikalsk. Personlig mener jeg dette er feil, og at Grythengen burde fått ligge i fred etter kulturelva vår som et filosofisk, spirituelt, kulturelt, kunstnerisk, arkitektonisk, historisk og musikalsk senter, hvor tonene fra Pris Herren fikk flomme utover Stabburstunet til lyden av husorglet til Nils Lindstad i Husmannstroens katedral.
For når sant skal sies, det var fordi vi ikke tok vare på Grythengen, det at ingen spurte seg selv eller andre om hva som var meningen med Grythengen, at vi mistet vår filosofi, spiritualitet, kultur, kunst, arkitektur, historie og musikk.
Selv tror jeg det var M.J. Dahl i Holmstadengen som fikk jaget denne tyranniske læreren ved Olstad grendeskole vekk fra grenda, og at grendefolket slik så ham som en frelserskikkelse, som både hadde skremt vekk denne djevelens tjener, samtidig som han kom med et frelsesbudskap.
Vi må huske på at denne læreren hadde tyrannisert en halv generasjon unger, som med dette så på Dahl som en redningsmann som kom med rettferdighet, en de derfor så seg i takknemlighetsgjeld til, og at han med dette ble en slags helt for dem.
Dette kan forklare det solide fotfestet Dahl raskt fikk i Øverskreien.
Etter å ha fundert videre over denne tyranniske læreren min oldefar Even Helmer fikk vokse opp med på Olstad grendeskole, slo det meg om det kunne være tilfeldig at emissær M.J. Dahl kom hit til grenda i 1892, og at Gunnar Gunnarsen Lilletvedt reiste sin veg i 1893? Kan det være at Dahl skremte vettet av ham, etter at han ble venn med Even Helmer, og han fortalte ham hvor skrekkelig denne læreren var? Og kan dette være grunnen til at Even Helmer ble av de mest glødende følgerne, hvis ikke den fremste følger av Dahl?
Selv tror jeg grunnen til at Dahl fikk slik fotfeste i Øverskreien, kan være det at det var han som omsider fikk skremt denne psykopatiske læreren til å pakke sammen, som hadde terrorisert en halv generasjon unger, hvor de så på Dahl som en frelser, med makt til å skremme selv djevelen på flatmark. For Dahl var jo en kraftig fyr, ikke høy og hengslete som jeg trodde før, men nokså kortvokst og enormt sterk med tyrenakke.
Så da Dahl kom til skolestua for å tale et alvorsord med denne læreren, som et Herrens sendebud, hvor han kanskje tok Lilletvedt i kragen og så ham dypt i øynene og talte med rungende røst, på samme vis som han frelste sin bror i sin tid, og denne fyren attpåtil hadde blitt kompis med Even Helmer, som han visste han hadde plaget noe fryktelig, kan det nok tenkes han tenkte at nå var vredens beger fullt, og at det var Gud selv som var kommet for å ta et oppgjør.
Og med dette ble jeg enda mer glad i Dahl, for slik følte Even Helmer at endelig hadde rettferdigheten innhentet ham, hvor han viet hele resten av sitt liv i tjeneste for Dahls sak, i takknemlighet og glede.
Derfor kunne Leif Brennsæter minnes min oldefar som en glad og lystig fyr på tømmerkjøring i Brennsætra på Totenåsen.
"I 1887 forelå i et møte i skolekommisjonene en alvorlig klage over Lilletvedt fra en større del husfedre som ikke, slik som forholdene var, fant å kunne sende sine barn til Olstad skole. Skoledirektøren deltok i møtet, Lilletvedt ble pålagt å holde seg til bestemmelsene og ikke straffe barna ved lugging. Han ble alvorlig minnet på «at han med Guds hjelp måtte strebe efter, gjennom en grundig og ydmyk selverkjennelse mere og mere å seire over den sinnets heftighet, der for tiden synes å legge hindringer i veien for hans gjernings rette trivsel.» Det ble aldri et godt forhold mellom Lilletvedt og kretsen. Klagemålene ble ved å strømme inn, og både kretsen og skolekommisjonen drog sikkert et lettelsens sukk da han i 1893 mottok ansettelse i Onsøy." - LokWiki
Å være i foto-karantene i Grythengen stiller store krav til å legge merke til detaljer, som dette vakre ploghjulet jeg plutselig fikk øye på nede ved postkasse-stativet.
Siden sist har det blitt 22 nye fotografier, mens fire stk. ikke rakk å bli godkjent hos Adobe før helga, albumet Home er oppdatert:
Fant den da jeg skulle søke på skolen oldefar gikk på, Olstad skole, som lå ved Olterud, og det var et fint, lite stykke om denne skolen på LokWiki'en, men ikke noe bilde:
Dessverre ser det ikke ut til at Even Helmer var heldig med læreren sin, han heller:
"I 1887 forelå i et møte i skolekommisjonene en alvorlig klage over Lilletvedt fra en større del husfedre som ikke, slik som forholdene var, fant å kunne sende sine barn til Olstad skole. Skoledirektøren deltok i møtet, Lilletvedt ble pålagt å holde seg til bestemmelsene og ikke straffe barna ved lugging. Han ble alvorlig minnet på «at han med Guds hjelp måtte strebe efter, gjennom en grundig og ydmyk selverkjennelse mere og mere å seire over den sinnets heftighet, der for tiden synes å legge hindringer i veien for hans gjernings rette trivsel.» Det ble aldri et godt forhold mellom Lilletvedt og kretsen. Klagemålene ble ved å strømme inn, og både kretsen og skolekommisjonen drog sikkert et lettelsens sukk da han i 1893 mottok ansettelse i Onsøy."
Even Helmer var da åtte år da Lilletvedt ble ansatt som lærer i 1882, og Herman Evensen Fossemøllen var vel en av fedrene som klaget over denne læreren, som lugget barna.
Pussig, stadig finner man ny informasjon om forfedrene sine, tro hvordan denne ustyrlige læreren formet min oldefar?
Og nå har alt han ønsket å overbringe til oss, gått tapt, husmannstroen, Grythengen, ny-romantikken, den flotte såmaskina hans, alt forsvinner.
Men stabburet tar vi med oss, når vi forsvinner også, for dette kan vi ikke la i stikken!
Fordi her i Grythengen, her har absolutt ingen tenkt på å ta vare på kulturmiljøet vårt, og det kommer nok aldri noen til å gjøre heller😭
Å leie bankboks koster kun 275 kr/år det, så straks jeg er ferdig med mørkevernet og modell-klareringer for Adobe, kjøper jeg en LaCie Rugged 5TB USB-C 3.1 og kjører alt jeg har av data inn på denne, og legger den i en bankboks. Bedre det enn å ha en harddisk liggende i Hurdal, i tilfelle brann, for der kan den jo bli rotet bort. Dessuten er det enklere å stikke ned til Lena en tur og kjøre over data der, enn til Hurdal.
I tillegg vil jeg anskaffe to Samsung T5 External SSD 1TB, hvor jeg legger en ute, og har en inne som arbeidsdisk. Dette fordi SSD-disker tåler kuldevariasjoner bedre enn vanlige harddisker, og er heller ikke like utsatt for fuktighet. Men i bankboksen benytter jeg vanlig harddisk, da der vil jeg tro temperaturen er helt stabil, samt at det er helt tørt, men dette får jeg spørre om for sikkerhets skyld.
Så da gjør jeg det slik at når et minnekort er fullt, at da kjører jeg alt over på to SSD-disker, en ute og en inne, og når disse er fulle, stikker jeg ned til Lena og tømmer den ene i harddisken i bankboksen.
I tillegg vil jeg selvsagt ha to harddisker inne, en sikkerhets-kopi og en harddisk for å arbeide med. Så da har jeg tre harddisker for alle filer, to hjemme og en ekstern i bankboks.
Gjør det heller slik enn å lagre i skyen, med unntak av jpeg, som jeg laster opp til Flickr og delvis Wikimedia, pluss til Google Photos, da man har en viss gratis lagring der.
Ellers er det to fantastiske artikler for helga, en av min gamle venn Kristian Hoff-Andersen, som jeg enda ikke har rukket å besøke, men kanskje til sommeren?
Dessverre har Grythengen mistet sin frihet til å utføre sine hensikter, slik at meningen med denne enga ikke kan realiseres, og den derfor har blitt betydningsløs.
Må bare ta med en setning av Kalb, for dette tror jeg må være årets beste:
"The result is that everyone wants to infringe on what other people think is their freedom, in order to fit them into the system he finds most sensible."
Vi håper å komme tilbake til begge disse artiklene!
Deler denne videoen om farge-gradering med kurver til helga, for denne dama er skarp, det er en absolutt nytelse å se henne i aksjon😍
Egentlig hadde jeg ikke engang tenkt å redigere dette fotografiet, men nå tror jeg jammen at jeg må ut igjen i morgen tidlig for å legge meg ned under syrinbusken ved gamlevegen igjen, for å forsøke å få til flere slike evighetslengtende, fargesprakende bilder.
For slik var symbiosen mellom nyromantikken og den norrlandske pietismen, som fant sin fullbyrdelse nettopp her i enga og grenda, fargesprakende og evighetslengtende.
I grunnen litt godt å vite også, at den vestlige, kristne sivilisasjon, ble avsluttet slik, fargesprakende og himmellengtende, hvor fattigfolket i Øverskreien og over Totenåsen helt og fullt var kvitt det konstantinske åket over sine skuldre, og alle de tre "estates" var gått i oppløsning gjennom husmannstroen. En fantastisk avslutning på vår sivilisasjon!
Dessuten, er det så rart da, at den vestlige, kristne sivilisasjon, ble avsluttet i ei enkel husmannseng i gråsteinsjorda i skyggesida nedenunder Totenåsen, da den jo ble født i en stall i Betlehem, i like kummerlige kår, og husker jeg ikke feil er det like mye stein på Betlehemsmarkene, som i Stysjin.
Allikevel, synd ikke Grythengen fikk ligge i fred som et historiemaleri og vitnesbyrd over denne tiden, her ved kulturelva vår.
Fotografiet ovenfor redigerte jeg nå nettopp, så jeg vet ikke om det kommer gjennom nåløyet hos Adobe, og jeg tenkte dette skulle bli mitt siste bilde fra syrinbusken etter gamlevegen nå i høst. Men så slo det meg at dette er da det eneste bildet jeg har tatt i høst av høstløv mot en blå himmel, hvorfor det mon tro? Så jeg tror kanskje jeg må legge meg ned under syrinbusken igjen i morgen tidlig, for å se om jeg kan få til noen siste bilder av gyllent syrinlauv mot en frisk blå høsthimmel.
"Nyromantikken er en betegnelse på en nyorientering innenfor norsk litteratur og malerkunst ved starten av 1890-tallet. Perioden avgrenses gjerne fra 1890 til 1905." - SNL
"I Norge stod nyromantikkens malere i motsetningsforhold til 1880-årenes hverdagsrealisme og nøyaktige landskapsoppfatning, med en mer stemningsbetont og følelsesmessig skildring som også innbefattet en evighetslengsel." - SNL
"en mer stemningsbetont og følelsesmessig skildring, som også innbefattet en evighetslengsel."
Denne skildringen syntes jeg passet så godt til fotografiet ovenfor, derfor tok jeg det med, selv om det ikke er sikkert det passerer Adobes kvalitetskontroll. For husmannstroen var en stemningsbetont, rokokko form for kristendom, med en sterk evighetslengsel. Eller som det står på maleriet av M.J. Dahl som hang rundt på bedehusene; "For meg er livet Kristus og døden en vinning."
Dette var ikke et tilfeldig valgt bibel-vers, men et vers som sterkt understreker nyromantikkens evighetslengsel, hvor vi kan slå fast at M.J. Dahl var en nyromantiker. Hvor den formen for norrlandsk pietisme som slo rot her i grenda, var en vaskeekte del av denne nyromantiske tiden.
Våningshuset i Grythengen var opprinnelig også nyromantisk, i dragestil med elementer av sveitserstil, med dragehoder på mønene, en reaksjon på rivningen av de mange stavkirkene under realismen forut for nyromantikken.
"220 av de til sammen 1620 norske kirker er fredet, deriblant 170 steinkirker og 28 stavkirker. 760 er erklært verneverdige, de aller fleste av dem ble oppført før 1850.Riksantikvar Nils Marstein varsler at hvis situasjonen tilspisser seg, vil det bli aktuelt å frede de som er viktigst å bevare, og det vil raskt kunne inkludere store deler av de 760. Ett av argumentene han bruker, er smertene riving av over 100 stavkirker på 1800-tallet påførte lokalsamfunn og nasjon." - Lars Kluge/Aftenposten
"...er smertene riving av over 100 stavkirker på 1800-tallet påførte lokalsamfunn og nasjon."
Så våningshuset i Grythengen ble bygget som en reaksjon på realismen og smerten over tapet av stavkirkene, hvor vi nå på et vis også har klart å "rive" Grythengen, som igjen påfører oss ny smerte.
Samtidig blir jeg stadig mer overbevist om at den vestlige, kristne sivilisasjon, ble avsluttet med symbiosen mellom nyromantikken og den norrlandske pietismen, som man fant her i Øverskreien, her i grenda og her i enga, for etterpå ble det ikke evolvert noen form for interessant kristen kultur i Vesten, for når sant skal sies var Jesus-bevegelsen på 1970-tallet med tilhørende gospelkor og tensing, bare en form for pop-kultur uten noen som helst slags substans.
Dessuten gikk vi rett fra pietismen og nyromantikken til teosofien og modernismen, for jeg ante virkelig ikke at hele modernismen, med alle sine modernister, var teosofer hele bunten, noe modernistene har forsøkt å skjule i ettertid. Waldemar Januszczak klargjør denne forbindelsen i den første dokumentaren fra sin serie om amerikansk kunst!
Ingen tvil om at den vestlige kristne sivilisasjon ble avsluttet med symbiosen mellom nyromantikken og norrlandsk pietisme nettopp her i Øverskreien, med et slags episentrum i Grythengen. Etterpå gikk vi rett til teosofien og modernismen, som ikke har noe som helst med vestlig sivilisasjon å gjøre, hele greia er kvasireligion og narsissistisk selvrealisering.
Og nå er Grythengen ødelagt, denne eldgamle himmelenga som skulle ligget lik et nyromantisk historiemaleri her ved Olterudelva, til et vitnesbyrd for den norrlandske pietismen og til ære for våre forfedre, dette var meningen med Grythengen!
Men dette er det ingen som har tenkt på før nå, ja tvert imot har ALLE kun tenkt på meningen med sine EGNE liv, de har søkt å realisere EGNE liv og ambisjoner, og IKKE Grythengens mening, hensikter og betydning.
Nei, de vil heller være betydningsfulle SELV, og bryr seg døyten om at Grythengen ligger tilbake lik et bleikt lik, som en skygge av den norrlandske pietismen, nyromantikken og våre stolte husmannstroende forfedre her ved Olterudelva!
I dag ble det 25 godkjente bidrag hos Adobe igjen, klikk på et bilde i et album og bla deg bakover med piltasten, for de nyeste bidragene:
Passerte forresten 2000 fotografier hos Adobe Stock Photo med det samme, mandag den 11. oktober 2021🎉
Fotografiet ovenfor ble tatt i går her i grytheng-hagen, for mens folk her omkring tar fram gressklipper-tanksene sine og soper opp lauv og epler i store beholdere, lar heller PermaLiv det hele ligge til rådyrene, og tar istedenfor fram sin a7III for å forevige denne flotte høst-mosaikken av gyllent lauv og nedfallsfrukt på kamera-sensoren😊
Waldemar Januszczak har blitt en av mine favoritter, hvor jeg for tiden følger ham gjennom USAs kunstneriske landskap, og dette er jo ekstra morsomt nå som vi skal til Wisconsin, bare vi finner oss gode sponsorer til vår autentiske reise i Ovren Mikkelsons kjølvann.
Særlig satte jeg pris på denne episoden om alle de undervurderte kunstnerne fra de amerikanske småbyene, for det er der som her, skal man bli anerkjent bør man helst være fra en storby, og i alle fall ikke fra Grythengen.
Men jeg bare fortsetter å fotografere jeg, for er det noe den vestlige, liberale elite har problemer med å forstå, er det dette at den vestlige, kristne sivilisasjon kollapset og ligger begravet nettopp her i Grythengen.
Derfor er de intet annet enn barbarer, hvor den siste ikke-barbar vel er nettopp PermaLiv, da vi er de eneste som sørger over tapet av vår sivilisasjon.
Denne gangen er Januszczak også innom en fotograf, ja faktisk en av tog-fotografiets pionerer og mestere, O. Winston Link. Jeg elsker tog, så dette var en nyttig fotograf å merke seg👍
Så får vi tro PermaLiv kan gjøre en like god jobb med å dokumentere Grythengens siste dager, samt ikke minst alt denne eldgamle kværnenga vår er og har vært del av, og det er ikke lite!!!!!
Ved Høvern-fløyta kan man fremdeles nyte nattemørkets fred, uten teosofisk okkultisme av noe slag, kun det magiske kveldslyset der Høvern-elva renner inn i denne lille fløyta.
Ah, jeg bare visste det, Thomas Edison var teosof, og lyspæra er derfor en okkult oppfinnelse, slik Waldemar Januszczak forklarer det mot slutten av denne videoen.
Avkristningen av Norge har skjedd i takt med elektrifiseringen av vårt land, eller okkultifiseringen, kan man vel heller kalle det.
Så er det noe rart jeg, som husmannstroende, reagerer mot det blinkende og snurrende diskoteket man nå får innover de søndre deler av Totenåsen, med Engerfjellet vindkraftverk, til selveste 10-års jubileet for redningen av Totenåsen Skyline nord på åsen, da dette er materialisert okkultisme av verste sort.
Grunnen til vindkrafts-helvetet, som store deler av det norske folk hyller, er derfor utvilsomt fordi vi har blitt et okkult land og folk, de verste barbarene som noensinne har eksistert, verken frankerne, anglosakserne, visegoterne, ostrogoterne, ja selv ikke hunerne var noe som helst, sammenlignet med det barbariet som nå har senket seg over vårt land.
Ellers klarer jeg ikke å huske andre enn Edvard Hopper jeg, av alle disse amerikanske kunstnerne, eller Edvard som hopper, men husker heldigvis navnene på flere amerikanske fotografer.
Skogsvafler i Stysjin i høst.
Følg PermaLivs godkjente bidrag hos Adobe fra vår tid i foto-karantene i Grythengen:
Er det ikke forunderlig, frankerne var de siste av barbarene som lot seg kristne, hvoretter de ble de aller ivrigste til å spre romersk religion og sivilisasjon i Europa, hvor Karl den store omtales som Pater Europae, eller Europas far.
Og nå sitter jeg her, av de ytterst få som har fått sporet sin ættelinje direkte tilbake til Karl den store (av Herman Nettum), uten makt av noe slag, og så var det nettopp her i Grythengen at den vestlige, kristne sivilisasjon ble avsluttet, hvorpå vi har blitt barbarer igjen.
For etter 1800-tallets tredje pietistiske vekkelsesbølge, den norrlandske, som fant sin fullbyrdelse her i enga og grenda, har det ikke skjedd noe som helst interessant innen kristen evolusjon i vesten, hvoretter hele den vestlige kristne sivilisasjon brant ut og forsvant.
Og aller mest barbariske ble grytheng-ættene, dessverre:-/
Beklager! Jeg har forbrutt meg mot foto-karantenen i Grythengen under byggingen av høyborgen min på låvegrava vår, men da vi satt inne på hentekonsert på Skreia ungdomsskole på søndag, ble denne høst-paletten nedenfor skolen for sterk kost for meg, hvor jeg bare smatt utenfor døra et øyeblikk og tok et bilde.
Uansett, dette fotografiet sier litt om hvilke enorme landskapsverdier totningene har gått glipp av denne høsten, selv om det hittil har blitt 113 godkjente bidrag fra Grythengen hos Adobe Stock Photo under karantene-perioden. Album er oppdatert i kveld:
"Åpningsseansen avsluttes med «selvfdrive-safari». Rasert natur, punkterte myrer, et ødelagt kulturmiljø og monstrøse vindkraftverk er vel så langt unna safari som det er mulig å komme!"
Snart blir det vel «selvfdrive-safari» her i Grythengen også, slik at mjøs-barbarene kan komme hit og nyte liket av himmelenga vår, hvor den vestlige, kristne sivilisasjon ligger begravet, til deres store tilfredsstillelse!
"Hvor frekk og kynisk er det mulig å bli?
Kjølberget vindkraftverk er på alle måter en katastrofe. Ikke bare er det bygget midt i legendariske Finnskogsleden – en nasjonal kulturhistorisk sti, men det er bygget ulovlig – uten nødvendige tillatelser. Finnskogen – som er et nasjonalt ikon når det gjelder kulturmiljøer – er ødelagt.
Saksbehandlingen er beheftet med en hel serie av feil og mangler, og utbyggingen vil ha dramatiske og tilnærmet evigvarende negative arealvirkninger for omgivelsene, naturmangfold, naturlandskap og estetikk. Å fremstille utbyggingen som et klimatiltak er dessuten rett og slett et falsum. Et komplett «vugge-til-grav» klima- og karbonregnskap må i beste fall antas å være null. Mest sannsynlig negativt...
Mens det fortsatt pågår behandling av en klagesak hos Statsforvalteren er man ikke snauere enn at man inviterer til offisiell åpning av vindkraftverket fredag 8.oktober kl.10.00 (selv om det åpenbart er forsøkt hemmeligholdt?). Åpningsseansen avsluttes med «selvfdrive-safari». Rasert natur, punkterte myrer, et ødelagt kulturmiljø og monstrøse vindkraftverk er vel så langt unna safari som det er mulig å komme!
Kjølberget vindkraftverk vil bli stående som et monument over en feilslått energipolitikk, naive og kunnskapsløse politikere, en forvaltning på ville veier og kyniske utbyggere som benytter en forretningsmodell som medfører grove rettsikkerhetsbrudd, ulovlig realisering, ulovlig drift og miljøkriminalitet. Mange steder også mulig økonomisk kriminalitet.
Og når det blåser vil anlegget produsere kraft vi overhodet ikke har behov for i vannkraftlandet Norge. Vindkraftindustri er på mange måter som om en vare er billig når du ikke trenger det! Eller med andre ord: Fullstendig meningsløst! Nok er forlengst nok!" - Jon Fiskvik
I Wisconsin vet man å sette pris på sin historie, mens for Grythengen, her var all historie glemt, fram til PermaLiv fant igjen hele vår historie og vel så det i løpet av 2021, og stadig dukker opp nye biter i puslespillet.
Men for helt og fullt å kunne få tilbake vår historie, må kværnenga vår fullt og helt tilbakeføres til et autentisk historisk miljø, hvis ikke finnes ingen som helst grunn til å leve her som kulturbærer og historiemaler.
I videoen nedenfor besøker de bl.a. kopien av Garmo stavkyrkje fra Maihaugen, som de satte opp på Washington Island under 1990-tallet. Et fantastisk stykke håndverk!
"Pottawatomie Lighthouse, also known as the Rock Island Light, is located in Rock Island State Park, on Rock Island in Door County, Wisconsin. Lit in 1836, it is the oldest light station in Wisconsin and on Lake Michigan. It was served by civilian light keepers from 1836 to the 1940s, at which point it was taken over by the US Coast Guard." - Wikipedia
På samme vis som Pottawatomie Lighthouse er det eldste fyrhuset i Wisconsin, er Grythengen den eldste kværnenga på Toten, derfor må vi få lov til å leve autentisk og i fred her som kværnfolk, på samme vis som fyrvokterne på Pottawatomie Lighthouse får leve autentisk og i fred på øya si.
Under korpsøvelsen i dag leste jeg litt om utbyggingen av Toten Kraftverk i Hunnselva under første verdenskrig, dette var et samarbeids-prosjekt mellom alle de fire Toten-kommunene som var da, og da kraftverket stod ferdig, var man helt sikre på at nå hadde man strøm nok på Toten for all framtid.
Men etter ei stund viste det seg at det var det ikke, så da skulle man til å bygge ut Stubbelva nedenfor Hersjøen, samt å bygge en kanal over fra Mørksjøen til Stubbelva, for å få inn mere vann. Med dette kunne man da realisere ca 650 natur-hestekrefter. Av forskjellige årsaker ble ikke dette prosjektet realisert, og Hurdalsvassdraget er vel nå vernet mot kraftutbygging, så lenge dette måtte vare.
Men for Grythengen, her ønsker vi å leve på den lille krafta vi kan få ved å bygge opp igjen dammen til flomkværna i Grythengen, for evt. å supplere med en enkel vedfyrt sterling-motor om vinteren.
Var dette Wisconsin, da er jeg trygg om at Grythe-platået ville blitt omgjort til en State Park, hvor platået ville blitt tilbakeført til slik her var i 1875, da vi grythengere kom ned hit fra Holmstad.
For i det historiske miljøet på Grythe-platået, der hører kun herregården Grythe, kværnenga Grythengen og flomkværna i Grythengen hjemme.
I tillegg må vegen legges om, den må gå øst for Grythe-platået, øst for Holmstad og komme inn igjen ovenfor hjemmebakeriet.
Rundt Grythengen må bygges opp igjen en solid gardskorona av all steinen og annet skrot som vettløst har blitt dumpet over flomkværna vår👿
Alle rør skal graves opp, for vi skal ha tilbake brønnen vår, samt at bekke-ørreten må tilbakeføres i elva vår.
Holmstadengen må også tilbakeføres og bli del av et autentisk historisk miljø, da Grythengen er like knyttet til naboenga si som til herregården sin.
Videre må den gamle sæterstien til Hongsætrene tilbakeføres, sammen med Nedre Hongsætra, for som husmannstroende kan man ikke vandre på den brede veg, slik denne skitrasemotorvegen uomtvistelig er.
En plan for en tilbakeføring av Grythengen til ei autentisk kværneng som del av et levende historisk miljø, må utarbeides seinest i løpet av 2025, hvor vi feirer 150-års jubileum for enga vår. Hvis ikke pakker vi ned stabburet og forsvinner, slik at Stabburstunet for alltid vil ha tapt stabburet sitt, og kværnenga vår for alltid ha tapt flomkværna si.
Skal 150-års jubileet i 2025 for Grythengen bli en bursdagsfest eller et gravøl?
Dette er opp til totningene å bestemme!
Vil du ha en skikkelig hardfør og helnorsk eplesort, Haugmann, kom gjerne til Grythengen for stiklinger:-)
"'Haugmann' er bevart i klonsamlinger ved Lier bygdetun, Lund bygdemuseum og kulturbank, Norsk hagebruksmuseum og Norsk fruktmuseum."
Samt at det er bevart et flott eksemplar i Grythengen👌
Jeg hadde glemt hva "vintereplene" nederst i gardshagen heter, men så var gamlefar innom en liten tur i dag, hvor jeg husket å spørre, og eplesorten er Haugmann, og dette var en interessant eplesort, en av få av helnorsk opprinnelse!
Dette er en svært hardfør sort, og det er faktisk i høyden de får best konsistens, slik at de holder seg til jul. For da jeg var barn pakket vi disse eplene i avispapir, la dem kjølig i kjelleren og spiste dem i jula.
"Eplene blir gjerne litt fettet ved fullmodning. Fruktkjøttet er gulhvitt med frisk smak, men har svak aroma. I lavereliggende og klimatisk gunstige strøk i Sør-Norge modner eplene helt i starten på september, og holdbarheten er svært kort. Eplene blir raskt melne og tørre i kjøttet. I høyereliggende og mer marginale strøk for fruktdyrking modner sorten betydelig senere, og frukten er da også mye mer holdbar."
Videre er det slettes ikke tilfeldig at vår Haugmann står ved siden av to Sävstaholm:
'Haugmann' er diploid og den har godt pollen. Den blomstrer tidlig, og aktuelle pollensorter er for eksempel 'Sävstaholm', 'Summerred' og 'Transparente Blanche'.
Så her har vi en helnorsk og en helsvensk eplesort som lever i symbiose, en skikkelig nordisk forbrødring i hagen vår, slik den norrlandske rosenianismen var det, under 1800-tallets tredje pietistiske vekkelsesbølge, hvor vi fikk oppleve en herlig rokokko form for kristen kultur her i grenda, hvor den tunge, barokke haugianismen var et tilbakelagt stadium.
Ellers ble det født en skikkelig 68'er av sorten her på Toten, en Rød Haugmann:
"Etter vel hundre års dyrking av 'Haugmann' ble det oppdaget to fargemutanter av sorten. Den best fargede er nesten helt rød, og den ble funnet hos Odvar Wedøe, Søndre Oppegård i Totenvika 1968. Denne ble plantet i mange hager."
Vi avslutter med opphavet til denne helnorske eplesorten:
"Eplesorten 'Haugmann' er et resultat av at det tidlig på 1850-tallet ble sådd noen eplekjerner på plassen Haugen under gården Skinnes i Krødsherad. Sorten fikk navnet sitt etter mannen som bodde på plassen. Han ble nemlig kalt "Haugmannen".
En brorsønn av "Haugmannen", Syver Knudsen, drev planteskole på Lierstranda ved Drammen, og det var han som ga sorten navn og satte den i produksjon. Salget gikk imidlertid tregt, da folk heller ville ha sorter med mer velklingende og gjerne utenlandske navn.
Etter råd fra meierimester A. Berner ble sorten derfor omdøpt til "Edengross". Under dette navnet ble den spredd fra blant annet Nordstrøms planteskole på Hamar, og etter kort tid var sorten plantet vidt utover Østlandet, særlig i Hedmark og Buskerud. Siden sorten opprinnelig fikk navnet 'Haugmann', gikk de tilbake til dette navnet etter at sorten hadde vist seg dyrkingsverdig og var blitt spredd."
Torsdag 7. oktober kl. 19:00 blir det varde-tenning på Grythenholm nedenfor Grythenholms-varden, på stedet for grunnmuren til det påtenkte tuberkulose-sanatoriumet. Ta med kaffe og noe å bite i, og gled deg til å møte dine motvinds-kamerater.
Oppkjøring er ved Solgløtt i Øverskreien, bare følg vegen rett fram. Her er enkelt å komme til, derfor fant vi at dette er en mer pragmatisk løsning enn vardetenning oppe på selve varden.
Grythenholm er trolig utskilt fra Grythe i sin tid, i likhet med Kløvstad og Holmstad. I vikingetiden tror jeg Grythe utgjorde alt land mellom Olterudelva og Slukelva, mens nå er denne storgården, den eldste i Øverskreien, redusert til ei bitte lita tomt, hvor gården har mistet hele sin historie.
Grythengen var også i ferd med å miste hele sin historie, men så kom skammingen i engen og fant igjen alt sammen, og derfor ble folk kjempesinte. For med grythenger og horer er saken den at ingen vil vite om historien til eller meningen med noen av dem, slik at man bare kan gjøre hva man vil med dem, uten å få dårlig samvittighet.
Og hjertelig velkommen til Grythengen også, hvis du oppriktig ønsker å vite om historien til og meningen med denne eldgamle kværnenga ved Olterudelva💖
Hvis ikke kan du dra dit pepper'n gror👿
Åh, jammen er det godt vi har Ovren Mikkelson, ellers hadde vi jo ikke hatt noen ting å være stolte over lenger! For bare se på dette her da, se på denne staten💝 Hele Wisconsin ser ut til å være pepret med State Parks, County Parks, museer, fredete hus og autentiske historiske miljøer. Ja, det ser rett og slett ut til at hovedbeskjeftigelsen til folk i Wisconsin er å leite etter noe man kan frede eller bevare, mens på Toten er man stort sett opptatt av å leite opp noe man kan rive eller degradere, som Solbakken i Lena eller Grythengen ved Olterudelva.
Ellers har det jo blitt avdekket litt historie denne uka også da, ja jeg forstår ingenting og ingen må tro at dette er tilfeldig, her er det høyere makter på ferde, som er fly forbannet fordi vi har glemt Grythengens historie og mening, og ønsker å hente dette tilbake til 150-års jubileet for enga vår i 2025.
Så nå må vi prøve å finne utav hvor ved Skreia stasjon trekløveret Johan Grythengen, Even Helmer Holmstad og M.J. Dahl bedrev sine virksomheter, hhv. som snekker, kjøpmann og trykkerimester. Ja, og jeg tror nok de overlappet hverandre nokså godt, hvor plutselig M.J. Dahl stod ved kassa i landhandleriet mens Even Helmer var ute et ærend, eller Johan stod for trykkingen av Evangeliets kraft når Dahl var ute på turneer med sin taske, paraply og dobbeltskjeftede gitar.
Videre ber vi oppriktig alle PermaLivs følgere å vurdere om de ønsker å være sponsorer for vår autentiske reise anno 1871 mellom Overnengen på Toten og Cambridge i Wisconsin, hvor vi underveis avlegger et besøk ved verftet hvor S/S Hero ble bygget i Hull i England, før vi tar toget over til Liverpool og Amerika-båten videre i Ovren Mikkelsons kjølvann😃
Må bare ta med denne også, fra Lake Winnebago! Jeg bare gir meg ende over, Wisconsin har jo en av USA's største ferskvanns-våtmarker, hvilket eldorado for fugletitting😮
Videoen er fra Discover Wisconsin, ser de har et tonn av videoer, så her er det nok mye å glede seg over for oss wisconsinofile:
Er det ikke rart hvordan det ene fører til det andre, hvor jeg i går grunnet at jeg søkte opp Olterud sag begynte å lese om Olterud landhandleri, hvor jeg ble ledet til den konklusjonen at Even Helmer flyttet landhandleriet sitt fra utilfredsstillende lokaler sammen med sin bror og apostel til felles nye lokaler ved Skreia stasjon, hvor disse tre herrer i fellesskap gikk til innkjøp av stassleden som nå står under telthuset, hvor de hver vinter-morgen i perioden 1917-1931 sammen ankom Skreia stasjon som gentlemen, med en av Skreias flotteste stas-sleder, som kjøpmann, bedriftseier og emissær, høyst respekterte og velansette.
Nedenfor flomkværna er det ei fin slette, tror jammen jeg rydder litt ekstra rundt denne og satser på å dra fram igjen stas-sleden til min oldefar, hans bror og apostel i løpet av vinteren, og lar de tre jentene mine representere disse tre herrene på stas-sleden deres, som de benyttet til sitt arbeide.
Men først må jeg få sendt inn modell-klareringer på de fotografiene jeg mangler dette til, slik at denne prosedyren er klar når stas-sleden skal fram igjen. Godt jeg fikk satt den under telthuset forresten, for på sletta nedenfor flomkværna kan jeg få arbeide helt i fred med mitt fotografi, i motsetning til i Grythengen, som er omringet av fiender.
Satser også på å få satt Thorud-fløya på vannet i løpet av vinteren, om somrene strekker ikke tiden til, om ikke annet må det vel holde seg isfritt nedenfor kraftverket i Andelva.
Fotografiet ovenfor er fra såmaskina til oldefar, denne ble produsert ved Aadals Brug på Løiten, og jeg tror denne også kan være innkjøpt i fellesskap av Even Helmer, Johan Albert og M.J. Dahl, hvor de hentet den på Løiten etter ei møtehelg ved Romedals bedehus, og de transporterte den med passasjerbåten hjem over Mjøsa.
Tipper de ikke var lite stolte over de mange beundrende blikk på såmaskina deres, på samme vis som de ble møtt av beundrende blikk hver morgen da de ankom sine bedrifter ved Skreia stasjon med stas-sleden under telthuset, hver vinter-morgen i 14 år:-)
Nå er kun tåre-fotografiet over ei tapt tid, en tapt kultur og ei tapt kværneng tilbake. Men dette går riktig bra, så med tiden blir jeg nok velansett jeg også, på samme vis som min oldefar, hans bror og apostel, om morgenene da de ankom Skreia stasjon.
En fin film om vikinge-tiden, hvor vikingene måtte vike for Karl den store, hvor skammingen i engen er en av ytterst få som har fått sporet sine ætte-linjer direkte tilbake til en av Europas mektigste menn.
Jeg vet selvsagt at slektstapet er så stort at så godt som alle europeere i dag stammer fra Karl den store, men å spore sin slekt i direkte linje tilbake til ham, er det nesten kun min slekt som har klart, takket være slektsforsker Herman Nettum, som giftet seg med min tippoldefars eldste datter Berthe Overnengen.
Og så ironisk, da Karl hadde all makt, og jeg har ingen makt eller innflytelse overhodet.
Det eneste jeg har tilbake er tåre-fotografiet.
Forresten er jeg møkka lei av denne kampen om land, hele landet bør omgjøres til et felleseie eller en allmenning, hvor vi gjennom lomme-demokratiet bestemmer at det å være forvalter av Grythengen, dette er en så viktig oppgave at alle andre som har fått grabbet til seg et stykke land i og omkring Grythengen, stort som lite, får vike, slik at vi kan få utføre vår oppgave som kulturbærere og historiemalere i fred.
For her på Grythe-platået, her hører kun herregården Grythe, kværnenga Grythengen og flomkværna i Grythengen hjemme. Alt annet er sidespor og feilskjær!
Det var selvsagt ikke kun Johan Grythengen som holdt til i lokalene ved Skreia stasjon med sin andre bedrift, dette var lokaler som Johan, Even Helmer og M.J. Dahl skaffet og dreiv i fellesskap. Hvor Johan hadde sin trevare, Even Helmer sitt landhandleri og M.J. Dahl med Fællesmissionens trykkeri.
Even Helmer, M.J. Dahl og Johan kjørte derfor i felles karjol til jobb på Skreia hver morgen i tidsrommet 1917 - 1938, hvor Dahl hoppet av lasset i 1931 og flyttet til Hadeland.
Om vinteren benyttet de selvsagt den flotte stas-sleden som nå står under telthuset, denne ble nok innkjøpt i fellesskap av Even Helmer, Johan Grythengen og M.J. Dahl, slik at de kunne ankomme staselig som ordentlige herrer ved Skreia stasjon om morgenene, som bedriftseiere, kjøpmenn og trykkere.
Dette var nok et høyst respektert trekløver, der de ankom Skreia stasjon, som alle tok av seg hatten for og hilste til, i motsetning til for skammingen i engen, som ønsket å videreføre disse herrers arv i Grythengen.
Stas-sleden kan enhver som ønsker å sette i stand igjen, få hente vederlagsfritt under telthuset, der står den tørt og godt, da det er lenge siden vannet flommet i flomkværna vår, og det kommer det nok aldri til å gjøre igjen heller, da det å være kulturbærer i Grythengen ikke nytter lenger, og det derfor ikke finnes annen råd enn å pakke ned stabburet og komme oss vekk herfra så fort råd er etter det store 150-års jubileet for Grythengen i 2025!
Evangeliets kraft ble derfor ikke forfattet og redigert i Holmstadengen, men i trykkeriet til Dahl nede ved Skreia stasjon. Og jeg tipper Dahl så gjennom layout'en for månedens utgave av Evangeliets kraft sammen med Even Helmer og Johan på deres felles pauserom, før bladet gikk i trykken.
Eller kom Evangeliets kraft ut hver 14'de dag? Men jeg tror det var et månedsmagasin.
Fotografiet viser den flotte gavlen til stasjons-bygningen.
"Helmer Holmstad var landhandler blant annet på Otlerud landhandleri. Da Balke Handelsforening i 1924 ble oppløst og omdannet til A/S Handelslaget, Skreia, med nytt styre, satt han i dette styret." - LokWiki
Dette har jeg tenkt videre på i natt, så kom jeg samtidig på dette:
"Solhaug Trevarefabrikk i Østre Toten ble starta av Johan Solhaug i 1907. Han begynte med et lite verksted på småbruket Solhaug i Skreien, men flytta til større lokaler nær Skreia jernbanestasjon i 1917. Fra 1938 holdt bedriften til ved Olterud, med nåværende adresse Øverskreien 155." - LokWiki
Og da ble alt klart! Fra før av vet vi at Fællesmissionens trykkeri også lå ved Skreia stasjon, samt at vi ser at Even Helmer satt i styret for A/S Handelslaget, Skreia. Hva betyr dette? Jo, det betyr at lokalene hvor den andre Solhaug Trevare holdt til, var samme lokaler hvor Even Helmer dreiv landhandleri og M.J. Dahl trykkeri.
Tidligere har jeg tenkt at det var Johan Grythengen som dreiv Fællesmissionens trykkeri på si, men dette er selvsagt feil, for vi vet nå at både Even Helmer og Johan Albert hadde utilfredsstillende lokaler, hvor vannkrafta i Olterudelva var for ustabil til stabil fabrikk-virksomhet, samt at landhandleriet til Even Helmer bare leide han nederst å kårboligen på Olterud gård, han hadde ikke egne lokaler. Og M.J. Dahl, han trengte egnede lokaler til sitt trykkeri.
Derfor kom M.J. Dahl, Even Helmer Holmstad og Johan Grythengen i fellesskap fram til at de ville leite opp felles lokaler nede ved Skreia, hvor de fant et utmerket sted ved Skreia stasjon, som jeg ikke helt vet hvor var.
Magnus, Helmer og Johan kjørte derfor hver morgen i fellesskap, i felles karjol, ned til sine felles lokaler nede ved Skreia stasjon i tidsrommet 1917-1938/31. Hvor Johan dreiv sin trevare, Helmer sitt landhandleri, og Magnus sitt trykkeri. Men de hadde selvsagt felles spiserom!
Så det var ikke i kontoret oppe i Holmstadengen M.J. Dahl skrev sine taler og redigerte Evangeliets kraft, dette var nede i trykkeriet ved Skreia stasjon. Et praktisk sted, hvor han raskt fikk posten fra sine venner omkring i landet, bl. a. Simen Duun, broren av forfatteren Olav Duun, som var en fast skribent i Evangeliets kraft, og som Dahl var blitt kjent med under sin årlige turne i Namdalen gjennom 50 år.
Da Solhaug trevare i 1938 flyttet virksomheten til nederst i Grytheng-hågån, var dette i samarbeide med Even Helmer, hvor landhandleriet nede ved Skreia ble flyttet opp i de samme lokalene, hvor hans sønn Harald samtidig flyttet vekk fra de gamle lokalene i Kvastad. Fryseriet i verkstedet rett ovenfor lokalene var en del av landhandleriet, slik at butikken kunne levere fryste varer, samtidig som de leide ut fryseplass for folk i grenda.
Samtidig med denne flyttingen må Even Helmer og Johan Albert ha byttet mark, slik at Helmer fikk tilbake flomkværna og jordet til Per Post, samt ny beitemark i vollen Johan hadde laget til foran sin første trevare. Johan fikk ny beitemark i Grytheng-hågån.
Det ser ut til at Johan dreiv sin trevare i Skreien sammen med Bernt Overnengen, som står oppført som bedriftseier og snekker ved samme bedrift. Han var dog ikke i slekt med Even Michelsen og Marthe Overnengen, men fra den familien som flyttet inn i Overnengen etter at Ovren Mikkelson reiste over til Wisconsin. Hvor familien til Bernt Overnengen kom fra, har jeg ikke greid å finne utav.
For Olterud sag, som vi i går fant ut at nok også var en del av Grythengen, er jeg nå nokså sikker på at denne saga opererte med både en stabil og en mobil enhet, hvor damplokomobilen ble transportert rundt omkring til store tømmerlunner, som et mobilt anlegg.
Hva man også kan undres på, er om det kan ha vært tømmer-fløyting på Olterudelva? I Jenssæterelva ned mot Høversjøen mener jeg å ha lest at det ble fløytet mye tømmer som ved til Hurdal glassverk, men dette var korte stokker på ca 150 cm, og derfor sikkert greie å fløyte i ei lita elv.
Men kanskje kunne man i Olterudelva fløyte stokker opp mot 350 cm i vårflommen, hvor man samlet opp ei lunne på Hongsætra? Her kan man ha fått hjelp av utjevnings-dammen for flomkværna i Grythengen.
Dette kan også forklare hvorfor demningen til flomkværna i Grythengen ble revet på midten, for å gi lettere fløyting ned mot Olterud sag. Dette har nok dog ikke skjedd før Johan Grythengen flyttet sin bedrift ned til Skreia, sammen med Even Helmer og M.J. Dahl.
I går fant jeg at flomsag omtales som noe litt mindreverdig i Totens bygdebok, som ei sag som kun kan driftes når det er flom i elva. Men jeg tror man må skille mellom flomsag og flomkværn, da ei sag må driftes av et vasshjul, mens for ei kværn holder det med en enkel kværnkall, som kun er en liten propell i vannet. Slik at for ei flomkværn holder det med det lille vannet man får fra en oppdemming, mens for ei flomsag må det være skikkelig flom.
Derfor holder jeg fast på at det var en oppgradering i Grythe da man gikk fra regulær kværn i 1669, til flomkværn i 1723.
Laget landhandler Even Helmer til eplemos fra eplene her i Grythengen, for å selge syltetøy i landhandleriet sitt i kårbygningen på Olterud gård? Ja, for det var der han holdt til, og ikke nye Olterud på andre sida av vegen.
Og hvor var Even Helmer landhandler foruten på Olterud, for han skal visst ha vært kræmmer flere steder?
Uansett, det er trist å ta farvel med Grythengen etter 150 år. Men folk har bygd og herjet overalt nå, det er ingenting tilbake som gir mening, ingen hensikter kan realiseres, enga vår får aldri noen betydning igjen som kværneng, husmannseng og himmeleng, ingrediensene i grytheng-retten som var Grythengen.
Oppdaterte albumet Home med 12 nye fotografier i kveld, selv om 9 fremdeles venter på godkjenning i feeden hos Adobe Stock Photo:
Ah, Even Helmer var ikke landhandler der Olterud landhandleri var da jeg vokste opp, Olterud landhandleri lå da i en del av kårbygningen på Olterud, sikkert nedre del av den nederste bygningen mot Linna. Og nå som jeg har fortalt døtrene mine gang på gang at der var tippoldefaren deres kræmmer, men så var det på andre sida av vegen.
"Senere ble butikken flyttet ned igjen til garden og inn i kårbygningen. Hans Kristian Holen, Even Helmer Holmstad, Lars O. Berge, Gustav Narum og Johan Narum var blant leietakerne til landhandleriet." - LokWiki
Men det står også at Even Helmer har vært landhandler flere steder, hvor i all verden kan dette ha vært?
"Helmer Holmstad var landhandler blant annet på Otlerud landhandleri. Da Balke Handelsforening i 1924 ble oppløst og omdannet til A/S Handelslaget, Skreia, med nytt styre, satt han i dette styret." - LokWiki
Ja, ikke veit jeg hvordan jeg skal finne utav alt dette til 2025? I tillegg skal jeg starte tre fotogallerier, et i stabburet, et i Fossemøllen og et i Cambridge, lage foto-historiebok for Grythengen, fotografere Rustad bedehus, reise autentisk anno 1871 fra Overnengen til Cambridge, Wisconsin, lage film og bok om denne turen, lage ferdig minnestien etter Olterudelva, male huset, bygge masse tipier, rette opp stabburet, få masse modell-klareringer fra jentene, etc., etc., alt innen det store Grytheng-jubileet i 2025, hvor det er 150 år siden Herman og Mina flyttet inn i enga vår, uten å få en døyt av hjelp eller støtte fra noen som helst!
Så slik er det, og enga vår er kjørt dønn i senk, vi har absolutt INGENTING å være stolte over, med unntak av Ovren Mikkelson👌
Denne gamle potetharva står formet som et V-tegn for Victory bak stabburet, eller Husmannstroens katedral.
PermaLivs oppgave fram mot 150-års jubileet for Grythengen i 2025 er å avdekke det ekte Grythengen, for så å kreve det ekte Grythengen tilbake, for at det ekte Grythengen kan gjenforenes med kosmos og kulturelva si.
Men dette må skje seinest i løpet av 2025, ellers pakker vi ned stabburet og forsvinner. Da vil kværnenga Grythengen for alltid bli skilt fra flomkværna si, samt Stabburstunet for alltid bli skilt fra stabburet sitt.
Var det dette som var meningen med vårt fedrealter etter 150 år i Grythengen?
Det ser ut til at Richard Beck, som driver bloggen Experimental Theology, har tenkt å kjøre en flott serie igjen.
"The reason for making some connections between the two books is how Crawford's project bolsters and helps make the central case in Hunting Magic Eels. Specifically, Crawford makes the argument that the modern self has to be pulled out of itself and away from the virtual world to, in the words of Crawford, "reclaim the real." What we need in an age of distraction is patient and focused attention on the world around us, a reconnection with the world."
Det er dette jeg forsøker gjennom fotografiet, å finne tilbake til det EKTE Grythengen, for så å KREVE TILBAKE det EKTE Grythengen, slik at Grythengen kan gjenforenes med kosmos og kulturelva si.
"What we need in an age of distraction is patient and focused attention on the world around us, a reconnection with the world."
Ja, i sannhet, i og omkring Grythengen er kun distraksjoner! Det går ikke, på plassen for Husmannstroens katedral, et av de helligste steder på Toten.
Noe fotografi av plassen for tidligere Olterud sag nede ved Olterud-brua har jeg ikke, tar derfor istedenfor med et bilde av det super-stilige flishuset for Humla sag i Kolbu.
Men jeg tror nå at også plassen for Olterud sag ved Olterudelva var en del av Grythengen da Herman og Mina flyttet ned hit i 1875, for jeg føler meg rimelig trygg på at jeg har lest et sted at Olterud sag ble startet som et sameie i 1885, men husker ikke hvor.
Derfor kan det hende jeg en dag allikevel stikker ned og fotograferer anlegget til Olterud sag, selv om jeg er i foto-karantene her i Grythengen, da jeg nå tror dette egentlig er en del av Grythengen, i likhet med Grytheng-hågån.
I dag kom jeg på at jeg mener ha lest et sted at Olterud sag ble startet som et sameie i 1885, men jeg husker ikke hvor, kanskje i museet på Torsætra, for jeg finner dette verken i Totens bygdebok eller på lokalhistorie-wikien, derfor skal jeg ikke garantere at året var 1885, men tror det.
Uansett stod det i Totens bygdebok at flomsag er ei sag som bare benyttes når det er flom i elva, men jeg holder allikevel fast på min teori om at flomkværna i Grythengen kalles flomkværn grunnet den kunstige flommen man lager til når demningen tømmes, og at det tidligere var ei bekkekværn, som kun ble benyttet når elva flommet.
Ovenfor Olterud sag skal det også være en demning, skal se om jeg får tid til å ta en titt på denne utover høsten.
Men da Olterud sag ble startet ti år etter at Herman og Mina flyttet ned i Grythengen i 1875, og med de nye opplysningene om at Grytheng-hågån, beitemarka i Grythengen, strakk seg helt ned til Linna, tror jeg jammen Olterud sag også må ha vært en del av Grythengen i sin tid, og at Herman solgte ut denne til dette sameiet.
I 1921 ser vi at Olterud sag driftes av en damplokomobil, men jeg kan ikke fatte og begripe at dette bildet er nede fra Olterud sag etter Olterudelva, det er da umulig å få øye på Olteruddalen bakenfor her, så jeg tror dette må være et annet sted enn her nede ved Olterud.
Kanskje var denne damplokomobilen en form for mobilt sagbruk, slik at de tok med seg denne til plasser hvor det var mye tømmer?
Denne linerla på en ledning over Stabburstunet litt tidligere i høst, ser ut til å være klar for den lange reisen til Sahel, og muligens er den framme nå?
For vår del er vi enda ikke helt klare til vår autentiske reise anno 1871 til Cambridge, Wisconsin. Ikke minst trenger vi sponsorer, da vi håper på å leie inn den meget dyktige fotografen Joseph Cristina, for å dokumentere turen i video og fotografi.
Alle som ønsker å se denne autentiske reisen i Ovren Mikkelsons fotspor mellom Overnengen på Toten og Cambridge i Wisconsin realisert, er velkomne som sponsorer, alt fra privatpersoner og organisasjoner, til bedrifter og korporasjoner, nasjonalt som internasjonalt.
Med gode sponsorer håper PermaLiv å kunne leie inn den meget dyktige fotografen og videografen Joseph Cristina, for å dokumentere vår autentiske reise i Ovren Mikkelsons farvann over Atlanteren👌
Ønsker du å være sponsor? Kanskje hovedsponsor? Men jeg kan ikke love bort hovedsponsors-rollen før jeg har fått kontakt med Augustinus Overnengens etterkommere i Stoughton, da de bør ha første-prioritet til denne👍
Uansett, denne reisen til Wisconsin om England gleder vi oss skikkelig til💖
" @JCristina Don't worry, unbroken1010 below just gave me the idea to hire you to document our authentic journey of 1871 to Wisconsin, as I'm not into video, and we should need a second photographer as well. But I must first get sponsors, my hope is to find the descendents of my great-great-great-grandfather's youngest son, who became a main contractor in Stoughton, and that they're still main contractors in Wisconsin and want to sponsor the journey.
We'll leave from Overnengen, a small homestead where Mikkelson lived the main part of his life as a blacksmith, but before that he run a major mill with his wife for almost ten years, a fascinating history and place. From Overnengen we'll travel with karjol (chariot) and horses along the old Kings Road (Oslo-Trondheim) to Oslo, and with boat from there to Hull in England, train to Liverpool, another boat from Liverpool to the USA and the same train rout as Ovren went with to Edgerton, where his descendents will meet us at Edgerton, like Ovren, Augustinus and Martine were met by Helene Marie, who had went two years ahead, and then they'll bring us from Edgerton to Cambridge, Wisconsin, with another karjol and horses.
But we must find sponsors first, so that we can pay you well for the job:-)" - PermaLiv
"Ps! Forgot to mention, in England we must of course visit the C. & W. Earle's Shipbuilding in Hull, or what's left of it, to see where they built the stunningly beautiful steamer S/S Hero." - PermaLiv
I dag fikk jeg ikke gjort noe på mørkevernet mitt igjen, selv om det klarnet opp utover dagen, da jeg begynte å fordype meg i S/S Hero, samt at det ble en god dose fotografier fra Grythengen igjen.
Men totningene aner ikke hva de går glipp av, fordi de har satt meg i foto-karantene her i kværnenga vår, det er ufattelige landskaps-verdier som går tapt, og som aldri igjen kan fanges av min a7III.
Ellers kom jeg i tanker om det ikke kan være en høyborg jeg bygger, da det jo uomtvistelig ligner på en borg og består av høy der oppe på låvegrava. Så får vi tro den står litt bedre enn for grisen som bygde sitt hus av høy?
"ETYMOLOGI: dansk form højborg, etter gresk akropolis 'øvre by, øvre borg'; betegnelsen foreslått i 1861 av den norskfødte, danske språkpuristen Hannibal Peter Selmer (1802–77)"
"2 OVERFØRT: sentrum for en bestemt virksomhet ; hovedkvarter"
Ja, Grythengen skulle vært et hovedkvarter eller sentrum for kulturen etter kulturelva vår, på likefot med Granavollen på Hadeland, for egentlig er selv ikke Granavollen med søsterkirkene noenting mot kværnenga Grythengen, med selveste Husmannstroens katedral i sin midte!!!!!
Men så ble det istedenfor en høyborg for tårefotogrfiet.
Bildet viser skogbunn like nedenfor demningen til flomkværna vår.
Mens jeg var nede i dalen sammen med min a7III i dag (tirsdag 28. september 2021), kom jeg plutselig på at jammen tar vi hele turen over til Wisconsin i Ovren Mikkelsons fotspor. For nå veit vi at de først seilte til Hull i England, hvor de så tok toget over til Liverpool og amerikabåten videre derfra. Så da er jeg helt sikker på at det må gå an å finne ut hvor de ankom i USA, samt hvilken jernbane-strekning de tok til Edgerton.
Vi må selvsagt forsøke å gjøre reisen så autentisk som mulig, det beste er om vi kan få kjøre karjol fra Overnengen over Kongevegen til Hurdal, hvor vi videre tar båt til nærmeste havn til Hull, for deretter å ta tog til Liverpool, båt derfra til USA og videre samme toglinje som Ovren, Augustinus og Martine tok til Edgerton, hvor vi satser på å bli møtt av noen av Ovren Mikkelsons etterkommere, som til slutt geleider oss det siste stykket til Cambridge, på samme vis som de ble geleidet av Helene Marie Evensdatter.
Så dette skal bli kjempemorsomt, jeg håper å få tak i bedre bilder av S/S Hero, samt at vi må lese oss opp på hvordan denne reisen artet seg i 1871, hvor vi stopper opp ved de store turist-attraksjonene fra denne tiden.
Videre må vi skaffe oss autentiske reiseklær, slik at jeg og jentene reiser i tilsvarende klær som våre forfedre. Kaninene satser vi på å få satt bort imens.
Kanskje klarer vi også å skaffe oss sponsorer til turen?
I dag ble jeg imponert over jentene, mamma var på jobb, så de måtte ordne seg selv. Men de fant ikke noe pålegg, så da fant de på at de skulle steike omelett-vafler til frokost, plutselig så jeg dem steike vafler, men jeg syntes de var så rare, så jeg spurte dem hva det var, hvor de forklarte at det var det omelett-vafler med egg og gressløk.
Jeg lurte så på om dette var noe de hadde lært av mamma, men det var det ikke, det var bare ei oppskrift de hadde funnet på internett i dag tidlig.
Det var visst tomt for frukt også, så da stakk storesøster ut i hagen i regnværet og plukket noen epler, det ble seftaholm i matboksen i dag, en svensk sort.
Bildet ovenfor er av en seftaholm i Grythengen.
Pussig jeg ikke har søkt det opp før, for dette er altså dampskipet (med seil) som Ovren Mikkelson, Augustinus og Martine reiste med fra Christiania fredag 26. mai 1871. For dampskipet S/S Hero hadde fast avgang Christiania - Christiansand - Hull hver fredag.
(Ps! Hvis dere ser godt etter, kan vi faktisk så vidt skimte Augustinus, Ovren og Martine fremme i baugen, hvor de ser rett mot oss😁)
"By 1867 the Wilson Line had already a weekly service from Christiania (Oslo) to Hull calling at Christiansand, with departure from Christiania scheduled every Friday."
De reiste da altså ikke direkte til USA, men til Hull på vestkysten av England, hvoretter de tok toget over til Liverpool og ny båt derfra:
"June 29; about 400 emigrants left Gothenburg for Hull, England for over Liverpool emigrate to America."
"The S/S Hero (2) was built in 1866 at C. & W. Earle's Shipbuilding in Hull. She had a tonnage of 1034 tons gross, 1025 under deck and 671 tons net. She was an iron construction with a single screw and schooner rigged. She had 2 decks, 2 bulkheads and 3 partial bulkheads. Her dimensions were: 229.3 feet long, 30.6 feet beam and holds 20.8 feet deep. Propulsion: compound engine with 4 inverted cylinders of 27 and 47 inches diameter each pair, stroke 30 inches. This engine delivered 180 horsepower. In 1873 the engine was compounded, and new boilers were fitted in 1874. The engine was built by C. D. Holmes in Hull."
(Ah, selvsagt, Cambridge er jo universitets-byen hvor min store helt Christopher Alexander studerte. Så da har jeg et forbilde både i Cambridge i England og i Cambridge i Wisconsin, med Alexander og Mikkelson😂)
Milwaukee ser ikke så ille ut som jeg hadde trodd, selv om det nok er en del ille stjernearkitektur mot sjøsiden, men mye gammelt er bevart i sentrum. Uansett ikke en prioritert destinasjon for oss, men finner vi ut hvor Ovren Mikkelson ankom USA og videre togruta til Edgerton, hvor de ble møtt av Helene Marie Evensdatter, som hadde utvandret to år tidligere, og det viser seg at de reiste gjennom Milwaukee, kan det godt hende vi følger samme rute som Mikkelson til Cambridge, hvor vi da tar oss tid til en liten stopp i Milwaukee:-)
Tipper Lauvkampen helt sør på Totenåsen nå står i sprakende høstfarger, men dessverre er jeg i foto-karantene i Grythengen for tiden, så denne får være til neste høst. Her er den fotografert på seinsommeren. Allikevel er det nok ingenting som kan måle seg med høstfargene over skogene i Devil's Lake State Park i Wisconsin.
Jeg tror likeså godt jeg følger hele Liz and Dennis sin reise gjennom Wisconsin nå i høst, de har en frisk stil, og jeg har i løpet av dagen lært så utrolig mye mer om Wisconsin med utgangspunkt i deres videoer.
Ikke minst det at Wisconsin har fostret en av verdens mest berømte landskaps-fotografer, foto-pioneren H. H. Bennett, som gjorde Wisconsin Dells til en av USAs fremste turist-destinasjoner gjennom sitt fotografi.
Tenk om PermaLiv kunne gjøre det samme for Grythengen!
Tar også med første episode fra Liz and Dennis sin reise gjennom Wisconsin, selv om vi nok neppe kommer til å ta turen så langt opp som til Lake Superior. Men greit å ta med seg at Wisconsins høyeste vannfall, om det enn ikke ser ut til å være så imponerende mye vann der, er Manitou Falls, og at USA's første indianer-reservat er Frog Bay Tribal National Park.
Ut fra deres video nedenfor søkte jeg meg fram til Wisconsins mest berømte landskapsfotograf, en skikkelig foto-pioner, som også skapte foto-journalistikken med verdens første foto-historie av flåte-fløtere i Wisconsin River, eller "The Story of Raftsmen's Life on the Wisconsin".
Hans navn er H. H. Bennett:
"Henry Hamilton Bennett (January 15, 1843 – January 1, 1908) was an American photographer famous for his pictures of the Dells of the Wisconsin River and surrounding region taken between 1865 and 1908. The popularity of his photographs helped turn the city of Wisconsin Dells, Wisconsin into a major tourist destination." - Wikipedia
Bildene hans av material-fløterne på Wisconsin River husker jeg forresten å ha sett i Totens årbok.
Det er et museum over ham i Wisconsin Dells, et sted jeg selvsagt må avlegge et besøk:
Så i Wisconsin, der har de politikere som vet å ta vare på sin historie, i motsetning til på Toten, hvor man river kommunesenterets siste identitets-hjem, den unike jugend-boligen til komponist Leif Solberg. Hva vi har med å gjøre er dessverre narsissistiske vulgær-politikere som får makt-kick av å gå fagekspertisen midt imot, samt at de nyter å se sine sambygdinger lide, covert-narsissisters fremste kjennetegn.
Selv tror jeg ikke Toten og Norge lenger har noen framtid, vi har falt for dypt, så det er mulig vi følger Ovren Mikkelsons eksempel.
Ellers ser jeg at i de søndre deler av Wisconsin, der dominerer indianerstammen Ho-Chunk Nation.
Skulle vært i Devil's Lake State Park med sine berømte høstfarger, men så lenge man er i foto-karantene i Grythengen, får man nøye seg med høstfargene til bringebær-kjerret ved stakitten etter gamlevegen.
Grythe-platået ville helt klart blitt tilbakeført til en "State Park" hadde det ligget i Wisconsin. Her hører kun herregården Grythe, kværnenga Grythengen og flomkværna i Grythengen hjemme, og alt dette burde tilbakeføres sammen med Fossemøllen, som først het Fossen mølle, før det ble offisielt omdøpt til Kværnum bruk, da den siste fossemølling i Kværnum solgte Fossemøllen til et sameie mellom flere storbønder på Toten. Nå tror jeg det samme har skjedd igjen, at en koalisjon av storbønder har kjøpt Kværnum.
Vi skal allikevel merke oss at Kværnum første gang er nevnt i 1810, hvor Even Nilsen Fossemøllen døpte sin yngste datter Kværnum, søster av Marthes første mann. Dette tyder på at man allerede da hadde begynt å omtale Fossemøllen som Kværnum, slik at dette var et navn som utviklet seg organisk på folkemunne, i likhet med Grythengen.
Og nå vet vi at Grythengens historie på så mange vis er knyttet sammen med Kværnum, hvor dette med flomkværna si og Herman Evensen Fossemøllen den andre, ble til Fossemøllen II, på forunderlig vis.
Og vi vet om den forunderlige historien med Even og Marthe Fossemøllen, som dreiv Fossemøllen sammen i snaut ti år, etter at de fant sammen som enkemann og enkekone.
Og vi vet hvordan alt var i Fossemøllen den tiden de var der, grunnet branntaksten Herman Evensen Fossemøllen den første fikk foretatt i 1835, året før han døde.
Men så endte de altså opp som husmenn i Overnengen, hvor Even hadde smia si, og nok var fast reparatør i Nøysomheten, mølla som seinere ble til Kloppen, før Even mot slutten av livet slo seg ned i vidunderlige Wisconsin.
Og nå veit jeg snart alt om Wisconsin også, takket være tipp-tipp-oldefar Ovren Mikkelson!
Galleriet Home er oppdatert til helga, med 16 nye fotografier siden sist, selvsagt alle fra Grythengen. Klikk på første bilde og bla deg bakover med piltasten, for å se de nyeste bidragene:
Ha, nå blir det ikke det ringeste problem å få med jentene til Wisconsin, med Wisconsin Dells😎
"Wow! With Wisconsin Dells with its numerous theme parks and entertainment centers there will be no problem to convince my girls to join me for Wisconsin looking for the traces of my forefather Ovren Mikkelson:-) They only wanted to go to New York, Los Angeles and Florida, but with the best water world's in Wisconsin, they will understand that Wisconsin is not just a boring rural state, like Toten where we live, and where Ovren Mikkelson lived his whole life until the age of 73!" - Permaliv
Wisconsin er en aldeles fantastisk stat, full av "State Parks":
"State parks are typically established by a state to preserve a location on account of its natural beauty, historic interest, or recreational potential." - Wikipedia
Og på Toten klarer de ikke engang å ta vare på lille Solbakken i Lena sentrum, de får vel et makt-kick disse politiker-narsissistene av å gjøre stikk motsatt av fagfolks vurderinger, synd vi stort sett kun holder oss med politikere med primitive steinalder-hjerner.
Og når sant skal sies, hadde Grythe-platået ligget i Wisconsin, tror jeg dette også hadde blitt tilbakeført til en "State Park", med de enorme historiske, landskapsmessige og åndelige verdiene som ligger begravet her.
To tradisjoner fra Wisconsin vi introduseres for i videoen, bør vi merke oss, dette er "Supper club" og "Cheese curd".
I videoen tar de oss også med til "Devil's Lake State Park (Wisconsin)":
"Its scenic beauty, along with its proximity to the Wisconsin Dells, has made it one of the most popular of Wisconsin's state parks for both day use and overnight camping; the park receives over three million visitors annually.[6] During the fall, the park's brilliant foliage makes it a popular attraction." - Wikimedia
Helt klart et sted som må besøkes, selv om det virker litt vel folksomt der.
Det skal bli rart å gå fra foto-karantene i Grythengen til reisefotograf i Wisconsin. Enda rarere er det å ha funnet igjen hele sin historie, meningen med Grythengen og å ha blitt Totens beste landskaps-fotograf, nettopp nå som alt er tapt. For Grythengen med grenda vår skulle ha ligget lik et "Door County" etter kulturelva vår opp mot Totenåsen. For faktum er at denne eldgamle kværnenga vår er så full av mening, at uten at denne meningen kan realiseres i hensikter, slik at Grythengen får den aller, aller største betydning, mister ALT sin mening, hvor ALT og ALLE blir BETYDNINGSLØSE!!!!!
Door County og Washington Island ser ut til å måtte være topp prioriteter under vårt besøk i Wisconsin, sammen med "Upper Mississippi River National Wildlife and Fish Refuge", hvor Wisconsin River renner ut i Mississippi. Å kjøre hjuldamper på Mississippi er selvsagt en selvfølge.
Fant også at "The Menominee" ser ut til å ha vært en viktig indianerstamme i Wisconsin, dem har jeg ikke hørt om før, så får prøve å lese meg litt opp på dem.
Om vi gidder over til Iowa og Vesterheim, vet jeg ikke? De har jo Norskedalen i Stoughton, tror dette kan være nok, slik at vi holder oss i staten til Ovren Mikkelson under hele turen.
Kunne også vært fint å besøke "North woods", en betegnelse på skogene nord i Wisconsin, hvor Wisconsin River har sine kilder, samt at regionen har flere flotte nasjonalparker.
Jeg tenker nå på å ta en tre måneders reise sammen med familien, hvor kona har hjemmeskole for våre døtre, i samarbeide med Stange skole. Et slikt opplegg burde være ideelt å inkorporere med samfunnsfag og historie, hvor skolen i samarbeide med jentene fordyper seg i Wisconsin og utvandrerhistorie fra Toten, under vårt opphold.
Et vinn, vinn for alle parter👌
Hvilken gave samt ikke minst perfect timing fra Liz and Dennis i Wisconsin:-)
"This is so awesome! I'm currently planning for a trip to Wisconsin, as I early this year found out my great-great-great-grandfather Ovren Mikkelson settled in Cambridge, Wisconsin, in 1871, together with four of his children with spouses and a ton of grandchildren, he left on May 26 from Oslo, Norway, with the steamer Hero, at the age of 73.
His youngest son Augustinus Evensen Ovren became a main contractor in Stoughton, so I want to find his buildings there, to photograph them.
"August E. Ovren holds precedence as one of the successful contractors and builders of Dane county, having his residence and business headquarters in the city of Stoughton. He was born in Norway April, 24, 1850, and is the son of Ovren Mikkelson and Marta (Tauberg) Mikkelson. The father came to America in 1871, and took up his residence in the village of Cambridge, Dane county, where he died in 1887. The subject of this sketch was reared to maturity in his native land, in whose common schools he secured his early educational training, and there also he partially learned the blacksmith’s trade under the direction of his father. In 1871, like many another of the sturdy sons of the fair Norseland, he set forth to seek his fortune in America. He made Dane county his destination, taking up his abode in Cambridge, where he began work at the carpenters trade. In 1873 located in Stoughton, where he has since maintained his home. For eleven years he was employed in the T. D. Mandt wagon works and since 1884 he has been independently and successfully engaged in business as a contractor and builder. He has erected many of the best business blocks in the city and more than one hundred private residences of superior type. Politically he advocates the cause of prohibition, and he served one term as representative of his ward on the city board of alderman. He and his wife are zealous members of the Methodist Episcopal church. In 1876 was solemnized the marriage of Mr. Ovren to Miss Sarah Jenson, a native of Norway, and they have two children, - John, and Hilda, wife of Johan Jacobson (History of Dane County, Madison 1906 p.683)"
Photography is my great passion, I now photograph the history of Ovren Mikkelson and his wife Marthe, who unfortunately died in 1867 at the age of 59 here in Norway, four years before her husband, children and grandchildren left for Wisconsin. I want to continue photographing our history in Wisconsin.
From the beginning I felt I had to visit Washington Island, as it reminds me of Helgøya Island in Lake Mjøsa, and I want to see The Boynton Chapel, a true replica of Garmo Stave Church. And now, thanks to you, I know there is sooooo much to see on the way to Washington Island through Door County.
Really can't wait to see more videos from you about Wisconsin!!!!! You are sent from heaven, to help me with my trip to Wisconsin. I hope to stay there for three months with my family, if it's possible with some homeschooling during our travel? I hope so! Just now I'm fine-tuning the camera gear I plan to bring with me.
Thanks again!!!!!" - PermaLiv
Ikke mange som kommer til party i Grythengen, men de ytterst få som gjør det har det fryktelig morsomt, bare spør gamlefar😂
Verden har blitt ko-ko, og hadde jeg ikke hatt min a7III ville jeg nok blitt litt ko-ko selv også, men nå holder jeg meg sunn og frisk gjennom tårefotografiet.
Så er det jo også morsomt da å ha blitt Totens desidert beste landskapsfotograf, på de tre årene vi har vært her i enga. Morsomt var det også å finne igjen hele vår historie, ja alt sammen, rubbel og bit, for de siste 400 år, eller omtrent like lenge som Fantomet har holdt til i de dype skoger.
Det er nesten så man noen ganger kan begynne å tro at vi har blitt sendt hit av høyere makter, for å ta farvel med vår kjære himmeleng, kværneng og husmannseng, som til sammen blir grytheng-retten Grythengen, enga i grytha, nå som det går mot slutten for vårt fedrealter, for i 2025 er alt over.
Så da må vi vekk, men stabburet til oldefar, det lar vi ikke i stikken!
Ha, jeg fant igjen boka av James Kalb i dag om liberalismen, som har vært borte fra vi flyttet fra lommehullet vårt i Gjøvik til grythølet vårt her i Grythengen i 2018😅
"Throughout the West, compulsory conformity is presented as diversity, indoctrination as neutral expertise, and rules that set strict limits on what can be said as the suppression of "hatred" and "bigotry", and hence as liberation. Such a system of control is made possible by a centralization of intellectual life that makes molders of opinion - experts, educators, media people, entertainers - integral to government." - James Kalb, s. 78
Så det var gode ord til trøst😋
Dette året har jeg funnet igjen sporene etter vår historie helt tilbake til 1650, ja tenk på det, men du verden så trist det blir å komme til Wisconsin for å fortelle etterkommerne etter Ovren Mikkelson at vi har forspilt hele vår arv, hele kværnenga vår, lik den fortapte sønn.
Fotografiet viser rådyrspor i gjørma ved Olterudelva sist søndag, 19. september 2021.
I dag ble det 11 fotografier, så jeg rakk nesten ingenting på mørkevernet, men ble ferdig med hjørne-tipien, som er den største og kraftigste av dem alle, slik at det er klart til å henge opp presenning videre i morgen.
Helt merkelig, men jeg er snart oppe i 100 godkjente fotografier hos Adobe Stock Photo nå under min tid i foto-karantene her i Grythengen. Så dette er magisk, fullkomment makisk!
Får nyhetsbrev fra Vesterheim, og ser de har åpnet Vesterheim Heritage Park til vi skal til USA og leite etter slekta, for det må man jo, da slekta her i landet har forsvunnet. Men det blir underlig å reise dit, nå som vi har mistet hele vår arv her i hjemlandet, da det rett og slett er ingenting tilbake.
Det var en absolutt tragedie at Halvor Grythe i sin tid betrodde oss kværnenga si, for nå har vi kjørt alt sammen i senk, og nå som det er for seint å hente tilbake vår arv og vår gave, får vi tilbake hele vår historie. Men det bryr de seg ingenting om, for dem er ikke deres historie det spor mer verdt enn siste utgave av Donald Duck, og har det gått samme vegen med Donald Duck som med Fantomet, er dette sørgelige greier.
Grythengen var ei eldgammel kværneng full av ufattelige rikdommer, på linje med Konstantinopel før det fjerde korstog, men så kom altså vi grythengere hit og plyndret og ødela alt sammen, ja like hensynsløse som frankerne har vi vært. Venetianerne visste i alle fall å verdsette skikkelig kunst, og tok med denne hjem for å pryde egne kirker og palass, mens frankerne bare smeltet om alt sammen til gullbarrer, ja slik er grythengerne, alle grytheng-ættene, alle etter Herman og Mina, alle etter Even Helmer og Johan Albert, de er lik frankerne og har smeltet om alt vi ble overdratt å forvalte til gullbarrer, fordi ingen av dem så de sanne verdiene i Grythengen, inntil skammingen i engen kom, og fordi han var en sannsiger, måtte de bare bli kvitt han, tenkte de.
Men så ble de ikke det, og det blir de heller ikke!
Ikke helt silhuett, men det nærmer seg, fotografiet er tatt fra trappa på Solhøy bedehus i Hurdal rett før vi gikk i foto-karantene her i Grythengen. Nå venter vi med å dra over åsen igjen til vi er ute av karantene, da det er så deprimerende med alle de flotte motivene som dukker opp, når man ikke kan feste dem til kamera-sensoren.
Solhøy bedehus ligger forresten aldeles nydelig til i landskapet, samt at det å beskue landskapet nordover i Hurdalen mot Totenåsen fra trappa til Solhøy bedehus, er en fantastisk opplevelse!
Samtidig kan man jo tenke på at her har personligheter som Haakon Sætheraasen stått, i sin tid Hurdals svar på Snusmumriken, som trivdes best ved de stille tjern med fiskestanga, hvortil han kom seg med sin gamle Tempo Corvette, av den svarte typen. I sannhet en fyr som kunne fornekte seg selv det meste, i tråd med pietismens idealer, nok i enda større grad enn M.J. Dahl, som dessverre ser ut til å ha blitt litt for glad i kaker på sine eldre dager. Mens for Sætheraasen var det kun de enkleste gleder i livet som gav sann rikdom:-)
Innvendig ser Solhøy bedehus nokså kjedelig ut, slik at det er omgivelsene som gir de beste opplevelsene her. For Rustad bedehus sør i Hurdal er det motsatt, dette bedehuset ligger nitrist til, men har et fantastisk interiør, som PermaLiv håper å kunne dokumentere før dette bedehuset blir nedlagt. For uten brennsætringer blir det selvsagt det, før eller seinere, kun Solhøy bedehus vil på sikt overleve av de mange bedehusene som i sin tid stod rundt Totenåsen, nettopp grunnet Brennsætringene👍
Strålende leksjon om silhuetter og andre kontraster i fotografiet! Skal tenke mer på kontrast, og ikke kun farge-kontrast, men alle mulige slags kontraster.
For silhuetter ville det nok vært et fordel å bo etter Balke-høgda og ikke i skyggeland i Øverskreien, men fikk lyst til å prøve noen skikkelige silhuett-foto, så får vi se om anledningen melder seg når vi er ute av foto-karantene i Grythengen?
Silhuetter er selvsagt også strålende for stock photo, for da trenger jeg ikke modell-klareringer fra jentene, har vel en 30 fotografier fra jentene nå, som vi må sende inn en modell-klarering på, en prioritert oppgave når mørkevernet omsider er ferdig.
Dette fotografiet ble tatt fra plassen til den gamle mjølkerampa i Sundby, som nok bare er et svenskt motenavn, hvor rampa stod helt nede i det nord-østre hjørnet av Holmstadjordet mot Olteruddalen i Grythengen. Jeg husker ikke helt om den fremdeles var i bruk da jeg var barn, men tror den kunne være det.
Fotografiet er kuttet rett over høgspenten, for i Grythengen er det høgspenter og lavspenter, pumpehus, rørgater og veger i alle retninger, i tillegg til masse Toten-bunkre, hvor det bor masse folk som ikke er kværnfolk, så hva de da i all verden gjør i kværnenga Grythengen, aner jeg virkelig ikke?
Men vi får fotografere hva som er igjen innemellom all galskapen nå fram mot 150-års jubileet for grytheng-ættene i Grythengen, slik at vi kan avslutte vårt fedrealter og denne eldgamle kværnenga vår på en god måte, samt at det vil være godt å kunne si at i Grythengen har vi vært i 150 år.
For det vil jo være fryktelig irriterende og flaut å måtte si til vandrere etter Dahlsleden her etter kulturelva vår, at her i Grythengen har vi vært i 149 år.
Og så skulle vi liksom ikke klare et år til, selv om alt her blir verre og verre år for år.
Å føy for et land Norge har blitt, ikke rart at ingen i dette møkkalandet bryr seg en døyt om Grythengens tragiske skjebne, sammen med kulturelva vår og husmannstroen.
Det eneste jeg ikke liker helt, er der Steigan sammenligner noksaktene i dagens bistands-regime og NGO'er med misjonen, det kan vel forsåvidt være greit, men man bør i alle fall presisere at man her ikke regner med Helga Garsjø fra Hurdal, for hun kan ikke på noe vis likestilles med disse folka her.
Vel tre år til 150-års jubileet for enga vår nå, tror jeg klarer å holde driven fram til da, men etter 2025 får det være nok. Da tar vi med stabburet og forsvinner så raskt vi kan, trekker oss tilbake så godt vi kan fra vårt fullkomment fortapte land, fullt av folk med splintrer i øynene, ute av stand til å se annet enn hva isdronningen vil de skal se, slik at de ikke klarer å se hva Grythengen skulle ha vært, og hva husmannstroen var.
For så å vandre rundt åsen vår sammen med vår a7III, helst mest mulig nede i dalsøkkene, for ikke å bli nedslått av Engerfjellet vindkraftverk.
