Skip to main content

Forskning.no: Velkommen til de døde byer, hvis vi lar bilene dominere

Den tidligere bilfantasten Arnfinn Christensen har skrevet en av Norges beste artikler om urbanisme:

Velkommen til de døde byer, hvis vi lar bilene dominere

Personlig tror jeg Christensen har endret mening som en følge av mine kommentarer til hans bilentusiastiske artikler hos forskning.no. Der bilen dominerer dør menneskesjela. Det gjør meget godt å se at mitt engasjement nytter. Tidligere har jeg klart å inspirere programlederen av levevei.no, J.A. Arnfinsen, til å bli alexandriner, en følger av Christopher Alexander. Nå ser det jammen også ut til at jeg har fått med meg Christensen i kampen mot bilismen, en av vår tids farligste ismer.

For min egen by Gjøvik har bilen frarøvet oss kontakten med Mjøsa, innlandets dronning. Vi verdsetter bilen høyere enn vår blå dronning!

Gjøvik har ofret innlandets dronning på bilens alter, eller kanskje skal vi si panser...

Dessverre har bilens dominans svekket livskvaliteten i hjørnet av mitt eget "lommenabolag", hvor plassen mellom husene er en såkalt "ikke-plass" eller "non-place", dominert av bilen og et anti-fraktalt, angstfremmende asfaltteppe.

Dette er bare trist...

Selv slektsgården min har bilen ødelagt, er det rart at jeg hater bilismen.

Det som skulle vært min slektsgård i Hurdal er innhyllet i trafikkstøy

Christensen fremhever i artikkelen den viktige urbanisten Jan Gehl, som er hovedansvarlig for at København er en av verdens mest menneskevennlige byer, hvor sykkelen, ikke bilen, har førsteprioritet.



Jahn Gehl har også skrevet klassikeren Livet mellem husene


Selv kjente jeg ikke til denne boka, så jeg vil takke Christensen for å ha gjort meg oppmerksom på den.

Bilen er Norges største skadedyr, og kampen mot bilens dominans vil utvilsomt bli vanskeligere enn kampen mot barkebillene i sin tid. Ikke minst fordi vi har gjort oss selv til slaver av dette monsteret. Bilen river simpelthen i filler livene våre!

Et godt sted å starte i kampen for en bilfri verden er carfree.com.

Comments

Popular posts from this blog

Paddehoa og plassen min

Kjære plassen min, kvalt du vart, lik ei paddehoe alle paddehannane kasta seg over i dammen om våren.
Dei ville alle bu ved dine grøne enger, då dei tykte det her var so vent og fredeleg. Men dei vørde deg ikkje, og no er du kvalt til daude.
Herr Fossemøllens augnestein stend utan låven sin, her gjeng ikkje lenger dyr og beitar i dine grøne enger. Berre grasklipparar beitar her no.
Dei elska deg til daude, og med deg i grava di tok du den rike
grendearven din.
No stend vi ribba attende.

Venter metankatastrofen oss?

I dag inneholder atmosfæren 5 gigatonn metan. Et estimat anslår at rundt 50 gigatonn metan kan være i ferd med å frigis i Arktis, dvs. en tidobling. Flere tusen gigatonn ligger lagret i den arktiske permafrosten, i den Øst-Sibirske arktiske havhylla alene ligger det 500 - 5000 gigatonn metan.

Metan er ved frigjøring mer enn 150 ganger sterkere som klimagass enn CO2, etter 20 år 86 ganger sterkere i gjennomsnitt, og etter 100 år 23 ganger sterkere. Dette fordi den blir til H2O og CO2.

Mennesket er et produkt av ilden, dette ser nå ut til å bli vår bane. Imens er det søndagsåpne butikker som debatteres, selvsagt en uting og et pådriv for konsumerismen, men allikevel et bevis på menneskets korte tidshorisont.

"Geoengineering" kan ikke hjelpe oss, det er langt mer fornuftig å lagre karbon i jordsmonnet. Det er 5-6 ganger mer karbon i jorda enn i atmosfæren og vegetasjonen sammenlagt. Her kan biokull (terra preta) spille en viktig rolle.

Biokull kan bli i jorda i flere hundre tu…

Hurdalsrosa på Toten

Austlandets perle
i dei djupe skogane
på hi sida av Totenåsen,
var raus då ho gav oss hurdalsrosa,
som her stend og raudner
over venleiken sin,
i veggen på våningshuset
til plassen min.

Kva skal vi med fjerne roser frå Nederland, når den venaste rosa i verda,
alt ved husveggen står? Ei våningshusrose var du, og er du, når eg syklar ikring, eg ser du prydar våningshusveggen, på mang ein staseleg storgardsbygning.

Hurdalsrosa vart like gjev
åt fattig som åt rik,
ho skil ikkje
på kven ho skjenkar
av venleiken sin.
I lag med deg,
sjølv ein husmannsplass,
rik vart.
Eit kjærleikshjarte er kvar ei rose
du oss skjenkar.
År etter år,
inga kulde eller tørke,
tek knekken på kjærleiken din,
du gamle hurdalsrosebusk,
ved gråsteinsmuren åt oldefaren min. Kan vi be om meir?